apr 062011
 

Her er et underkapittel fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Kristus har gitt sin Kirke den oppgave å føre alle mennesker til den evige salighet ved å lære dem den sanne tro og Guds hellige bud, ved å frembære det hellige Messeoffer og forvalte de hellige sakramenter, samt ved å lede og styre de troende. “Gå derfor hen og lær alle folk, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alt hva jeg har befalet eden (Matt. 28, 19-20)

Som innehaver av den tredobbelte myndighet, dei kirkelige lære-, preste- og hyrdeembete, har Kirken ikke alene den oppgave å skulle føre menneskene til den evige salighet, men den eier også de midler som utkreves for å kunne løse denne oppgave. Ved læreembetet settes Kirken i stand til å vise oss den vei som vi har å følge. Ved utøvelsen av presteembetet skaffer Kirken oss de nådegaver som er nødvendige for å kunne vandre ad denne vei. Ved utøvelsen av hyrdeembetet bevarer den oss imot lettsindig å forlate denne vei.

Kristus har lovet og sendt Kirken den Hellige Ånd, for at den til enhver tid må forkynne den sanne lære (Joh. 14, 26), forvalte sakramentene på rette måte (Joh. 20, 22-23) samt gi gagnlige forskrifter (Ap. gj. 15,28). Continue reading »

apr 062011
 

Jeg har nå bearbeida de første 50 sidene av “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935; dvs. alt som har med troen å gjøre. De neste delene av boka handler om Budene, Sakramentene og Bønnene. I tillegg har boka en del stoff om Kirken i middelalderen, og om konvertitter i gammel og nyere tid.

Boka har følgende underkapitler når den omtaler den katolske tro:

Skrift og arvelære
Guds vesen og
Kirkens lære om den hellige Treenighet
Om skapelsen
Englene
Menneskeslektens opprinnelse. Syndefallet
Arvesynden og hvem som ble fritatt for den
jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre
Jesu fødsel, hans barndom og hans skjulte liv i Nasaret
Jesu offentlige liv, hans lidelse og død
Jesu oppstandelse og himmelfart
Den Hellige Ånds virken i Kirken og i sjelene
Kirkens stiftelse og forfatning
Kirkens oppgave. Den ufeilbare Kirke
Den ene og enige Kirke
Den hellige Kirke
Den katolske og apostoliske Kirke
Å tilhøre Kirkens sjel
De helliges samfunn
Skjærsliden
Kjødets oppstandelse og det evige liv

Oversikt over hele boka fins her – og kaptilene om Troen her.

apr 022011
 

Her er 17. og siste kapittel av van der Burgs hefte: “Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan” – en forklaring av Rosenkransen som vil hjelpe katolikker til å bruke den bedre, og hjelpe protestanter til å forsta hva den virkelig dreier seg om (og er ikke så problematisk som de tror). (Hele heftet kan leses her.)

XVII. – Rosenkransen.

Vi katolikker ærer og elsker den hl. Maria høyt. Men det er en stor misforståelse å innbille seg at de katolske gudstjenester vesentlig består i bønner og sanger til ære for den hl. jomfru. Et faktum er at Maria i den offisielle liturgi inntar en meget beskjeden plass ved siden av hennes guddommelige Sønn. Den hl. messe, som er vår hovedgudstjeneste, er helt, og holdent konsentrert om Kristi korsoffer, og bare et par enkelte ganger nevnes hun i messebønnene. Våre aften-gudstjenester består vesentlig i tilbedelse av og velsignelse med den hl. Hostie (Jesus i Alterets Sakrament). Ved disse andakter pleier vi dog gjerne å innflette en eller annen sang eller bønn til ære for Guds mor. Noen slags tilbedelse, dvs. guddommelig dyrkelse, av den hl. Maria finner aldri sted. Hele vår pietet for henne består i en saligprisning på grunn av det store som Gud har gjort mot henne, og en påkallelse av hennes forbønn. Når vi påkaller henne, er det ikke for å sette henne istedenfor Jesus. Vi har fri adgang til Jesus med våre bønner. Ved å påkalle Maria anmoder vi henne om å be sammen med oss.

En meget yndet andaktsøvelse til ære for Guds mor er rosenkransbønnen. Da denne bønn ofte blir misforstått av ikke-katolikker, lar vi her følge en forklaring av den. Continue reading »

apr 022011
 

Her er 16. kapittel av van der Burgs hefte: “Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan” – en overraskende, men interessant vinkling på spørsmålet, syns jeg selv. (Hele heftet kan leses her.)

XVI. – Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv.

Den kjærlighetsfulle betraktning av Jesu plettfrie mor er en mektig tilskyndelse til dyd. Uten tvil er Jesus vårt store forbilde. Men for lettere å kunne etterligne Kristus er det meget nyttig samtidig å betrakte de hellige, som “har seiret i kraft av, Lammets blod” (Ap. 12,11), og særlig den kvinne som satan aldri har hatt makt over. Verden dyrker bare den legemlige skjønnhet. Men fra denne utgår ingen redning for den fornedrede menneskeslekt. Tvert om, den fører ofte til dypere fornedrelse. I den rene kvinne som Gud valgte til mor, vises oss hva som i hans øyne utgjør menneskets sanne skjønnhet. Maria har aldri gjort noen synd. Hver dyd øvet hun på en heltemodig måte. Særlig beundrer vi hennes tro, ydmykhet, kyskhet og offermot. Som “Herrens tjenerinne” sier hun ved hele sitt liv det samme som ved bryllupet i Kana: “Hva Han sier dere, det skal dere gjøre”.

Mariakultusen har vært et av de mektigste midler til å høyne synet på kvinnen, som før kristendommen inntok en fornedret plass i familien og i samfunnet. Ved sin medvirken til menneskenes frelse er hun en oppreisning for Eva og for kvinnen i alminnelighet. “Strømmer av velsignelse er fra Madonnabildet flytt ned over menneskeverdenen” – sier den protestantiske forfatter Continue reading »

apr 022011
 

Her er 15. kapittel av van der Burgs hefte: “Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan”. (Hele heftet kan leses her.)

XV. – Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro.

Maria er den nye Eva, som viser oss sitt livs frukt. Dette er sant også for så vidt andakten til Jesu mor bidrar meget til å bevare det rette begrep om Kristus og derved til å verne om hele kristendommen. I hennes person finnes faktisk en gjendrivelse av alle de angrep som i tidenes løp er gjort mot Kristi person. Og med rette kaller den katolske Kirke henne derfor “den som har beseiret alle kjetterier i den hele verden”.

Et av de første farlige angrep på kristendommen var gnostisismen (doketer, valentinianere, marelonitter) som, nektet Kristi sanne menneskelige natur og påsto at Han bare hadde påtatt et skinnlegeme. Kirkefedrene (Ignatius, Ireneus, Tertullian, Origenes) brukte som hovedargument mot disse vranglærere Marias moderverdighet. Andre vranglærere, ebionittene, nektet Kristi guddom. Kirkefedrene gjendrev dem ved å fremholde Marias jomfruelighet. Hennes hederstittel “Guds mor”‘) spilte en stor rolle i bekjempelsen av, nestorianismen, som antok to personer i Kristus. Nestorianerne anså Jesus egentlig bare som et menneske, som Gud nok bodde i (ved et moralsk bånd), men ikke slik at Jesus og Guds Sønn er en person. Derved ble hele den kristne frelseslæren undergravd; for etter den nestorianske oppfatning er det bare et menneske som har lidt for oss (mens vi etter den kristne lære må si at Guds Sønn har lidt for oss i sin menneskelige natur). I denne store strid om Kristi person ble uttrykket “Guds mor” (Theotokos) likefrem slagordet for ortodoksien. Ved å kalle Maria “Guds mor” bekjenner vi på en klar måte både Kristi enhet i person og hans dobbelthet i natur, videre at foreningen mellom de to naturer i Guds Sønns person har eksistert helt fra Jesu unnfangelse av (og ikke først er oppstått i Jesu senere liv). Med Johannes av Damaskus kan vi si at “i dette ord (Guds mor) ligger hele menneskevordelsens mysterium sammenfattet” (De Fide orthod. III, 12). “Vær hilset, du ubegripelige bok, som har gitt verden å lese Ordet, Faderens Sønn” skrev en annen gammel forfatter (De Laud. Deipar. som er blitt tilskrevet Epifanius). “Ved henne” – således Tarasius – “blir kunnskapen om Gud utbredt inntil jordens ytterste grenser” (De præs. Deipar.).

All kamp mot Kristus er samtidig en kamp mot hans mor. I en og samme setning forutsa Simeon den motsigelse Jesus skulle bli utsatt for, og det sverd som skulle gjennomstinge Marias sjel, “for at mange hjerters tanker skulle bli åpenbart” (Luk. 2,34-35). Mariadyrkelsen åpenbarer menneskenes tanker om Kristus og er et kjennetegn på hans sanne Kirke.

Hvert dogme om Maria har betydning for vårt trosliv. Continue reading »

apr 012011
 

Her er 14. kapittel av van der Burgs hefte: “Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan” – noe forkortet. (Hele heftet kan leses her.)

XIV. – “Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig”.

Om Abraham sa Gud: “Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort; og vær velsignelse. Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg …. og alle jordens slekter skal velsignes, i deg” (1 Mos. 12, 2-3). På grunn av sin fromhet (tro og lydighet) ble Abraham Frelserens stamfar, og derved åndelig far til de troende. Men når Gud derfor ville gjøre hans navn stort og ville at Guds folk skulle velsigne ham, hvor meget mer skal vi da ikke velsigne Maria, som ved sin hellighet og tro ble Frelserens mor og derved også vår mor? “Abraham ble ikke verdig til å avle Kristus i en annen betydning enn at han ble verdig til at en av hans døtre fødte Kristus, eller at han eller en av hans etterkommere ble far til Guds mor” (De Lugo). Når Gud selv gjennom “sin engel lykkønsket Maria (Luk. 17 28), og den Hellige Ånd tilskyndte Elisabeth til å lovprise henne med høy røst (v- 41-45), skal da ikke også vi gjøre det? Det vår straks etter Elisabeths saligprisning at Maria profeterte: “Fra nå av skal alle slekter prise meg salig, fordi Han, den Mektige, har gjort store ting mot meg; og hellig er hans navn” (v. 48-49). At Maria er blitt bevart for enhver synd, også den minste, i en verden full av laster, er et av de største mirakler den allmektige og hellige Gud har gjort. Og derfor kan også på henne anvendes Bibelens ord om Judith: “Din pris skal ikke vike fra menneskenes hjerte,- som minnes Guds styrke evindelig” (Jud. 13,24). …

Gud vil at vi med takknemlighet skal erkjenne alt det Han har gjort til vår frelse. Og til dette hører også Marias syndfrihet, som var nødvendig for at hun kunne bli Frelserens mor. Marias syndfrihet var en virkning av Kristi nåde. Også hun er frelst. “Min ånd fryder seg i Gud, min Frelser” (Luk. 1, 47). Hun er på en måte blitt mer frelst enn noe armet menneske; for det å bevare en mot enhver synd er den største og mektigste nådegave. Continue reading »

apr 012011
 

Jeg nevnte for første gang for knapt en måned siden pastor J. van der Burgs hefte fra årsskiftet 1951/52 “Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan”. Etter en pause har jeg nå tatt opp igjen ferdiggjørelsen av dette heftet, og vil nå i rask rekkefølge presentere de siste fem kapitlene. (Hele heftet kan leses her.)

XIII. Nådens mor – Himmeldronningen.

Kristus er nådens opphav. Men all den nåde vi får fra Kristus, er i Guds tanker også på en særlig måte knyttet til Maria. Gud gjorde jo Kristi komme som frelser, og derved hele vår frelse, avhengig av hennes medvirken. Hennes hellighet (og tro) var etter Guds vilje ikke bare nødvendig for å gjøre henne verdig til å bære Jesus i sitt skjød, men også for å gjøre oss, Evas barn, verdige til å få del i Jesu, den nye Adams, fortjenester. Og til det siste krevde Gud dessuten at den syndfrie nye Eva ved å hengi sitt livs frukt på en særlig måte skulle “utfylle Kristi trengsler for Kirken” (Sml. det vi har sagt tidligere i kap. VI).

Maria er mor til den hele Kristus, ikke bare til hans fysiske legeme, men også til hans mystiske legeme, Kirken. “Hun er” – sier Augustin – “i sannhet mor til hans lemmer, fordi hun ved sin kjærlighet har medvirket til at de troende, som er hodets lemmer, blir født i Kirken” (De sancta virginitate 6, 6). Jesus er hennes “førstefødte” (Luk. 2,7), “den eldste av mange brødre” (Rom. 8,29). “De som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd”, er “de øvrige av hennes ætt” (Ap, 12,17)

Etter avslutningen av Marias jordiske liv har hennes virksomhet som nådens mor ikke opphørt. Den fortsetter i himmelen, hvor hun ved sin forbønn virker med til utdelingen av Jesu nåde. Continue reading »

mar 112011
 

Her er et utdrag av kapittel av av pastor van der Burgs bok “Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan“:

XII. Marias legemlige opptagelse til himmelen.

Etter å ha fullendt sitt jordiske liv er Guds hellige mor både med legeme og sjel blitt opptatt til den himmelske herlighet. Denne lære, som nylig (1 nov. 1950) høytidelig ble proklamert som dogme, har vært kristentro helt fra oldtiden av. Et bevis på dette er den eldgamle årlige minnefest, som allerede i det 6. århundre ble feiret både i øst og vest, noe som forutsetter at troen på Marias legemlige opptagelse til himmelen eksisterte lenge før. Inntil den dag i dag står festdagen nevnt i den offisielle norske almanakk som “Marimesse om høstcn” (15 aug.). At dagen ble holdt for særlig betydningsfull, fremgår av at den (helt siden det 9. årh.) ble feiret med en oktav og ble forberedt med en fastedag. Om troen på Marias legemlige opptagelse finner vi også tydelige uttalelser i den gamle greske liturgi (noen fra kort tid etter kirkemøtet i Efesus i 431). I den gresk-orthodokse kirke ble denne lære endog høytidelig erklært for et dogme (på et konsilium i Jerusalem i 1677). Også nestorianerne og monofysittene (i Armenia og Abessinia), som i 5. og 6. årh. skilte seg fra den katolske Kirke, beholdt troen på Marias legemlige opptagelse til himmelen. De har sikkert ikke overtatt den fra den katolske Kirke etterat de skilte seg ut. Vi kan videre henvise til det faktum at det fra historien ikke kjennes noen relikviedyrkelse som Marias legeme har vært gjenstand for. Og dette sier meget, når vi tar i betraktning den pietet som Kirken fra de første kristne tider av har vist de helliges levninger. Man har bevart relikviene av apostlene og av flere andre hellige fra den apostoliske tid. Men aldri har noen by eller kristen menighet påstått å eie levninger av Marias legeme. …

…. Dogmet om Marias legemlige opptagelse til himmelen har som så mange andre dogmer gjennomgått en modningsprosess. Inntil det 13. århundre møter vi ennå tvil hos en del teologer. Fra den tid, og særlig etter proklamasjonen av dogmet om Marias uplettede unnfangelse i 1854 var det praktisk talt enstemmighet. I året 1946 sendte paven et brev til alle biskoper i hele verden for å høre deres mening. I dette brev henviser han til de utallige bønnskrifter som den -hl. Stol i det siste århundre hadde mottatt (fra 113 kardinaler, 2523 biskoper, 82 000 andre geistlige og over 8 000 000 alminnelige troende) med anmodning om en høytidelig dogmeerklæring. Det er en feiltagelse når protestantene mener at det først etter pavens proklamasjon er blitt en samvittighetsplikt for oss katolikker å tro på Marias legemlige opptagelse til himmelen. …

Les hele kapittelet her.

mar 102011
 

Jeg har nå korrekturlest de først 12 kapitlene av pastor van der Burgs bok “Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan” Her er starten av kapittel 11:

XI. Marias uplettede unnfangelse.

Den katolske Kirke lærer at Maria er blitt fritatt for arvesynden. Vi kaller dette privilegium hennes “uplettede unnfangelse”. Det betyr ikke at Maria er unnfanget på en overnaturlig måte, men at hennes sjel fra det øyeblikk den ble skapt ved hennes unnfangelse i mors liv, var i nådens stand (dvs. hadde barnekåret hos Gud) i kraft av Kristi forutvirkende fortjenester. Marias uplettede unnfangelse betyr altså heller ikke at hun ikke trengte Kristi frelsesgjerning. Som Adams barn kunne også hun bare gjennom Kristus oppnå sin evige salighet. Men Kristi frelsende nåde virket hos henne slik at hun faktisk aldri har vært i syndens tilstand.

Også denne lære er en konsekvens av at Maria er den nye Eva, som ble lovt oss istedenfor vår falne stammor. Gud, som gav oss sin elskede Sønn som en mer fullkommen Adam enn den første, ville ikke gi oss en ny Eva som med hensyn til nådelivet var mindre fullkommen enn den første Eva før syndefallet. Djevelens særlige fiendskap mot (dvs. maktesløshet overfor) den nye kvinne utelukker at hun noensinne har vært i hans makt. Det var et fiendskap som stilles på linje med det fiendskap Gud lovte å sette mellom djevelen og kvinnens sæd, Kristus.

Et menneske som engang har hatt arvesynden, beholder i hele sitt liv som en ettervirkning det uordnede begjær, som gjør at djevelen fortsatt har en viss makt over det. Derfor lærer Bibelen at “vi alle”, også etterat vi ved dåpen er blitt renset for arvesynden, “snubler i mange ting” (Jak. 3, 2). Det uordnede begjær er som et sårmerke, som stadig minner om det bit vi engang har fått av den giftige slange. Når vi derfor av det særlige fiendskap mellom slangen og kvinnen må slutte at Maria er blitt bevart for personlige synder, må vi samtidig (på grunn av sammenhengen mellom arvesynden og det uordnede begjær) anta at hun også er blitt bevart for arvesynden. Hun hadde ikke noe sårmerke etter arvesynden, fordi hun aldri har hatt arvesynden. …

Les hele kapittelet her.

mar 042011
 

med en redegjørelse for læren om hennes opptagelse i himmelen

Oslo – St Olavs forlag 1952
Av pastor Dr. teol. J. van der Burg

Dette heftet – som ble ferdigskevet og fikk imprimatur høsten 1951, og utgitt i 1952 – kan nå leses her. Og her er innholdsoversikten:

I. Maria er den nye Eva, som ble forutsagt allerede straks etter syndefallet
II. Engelens budskap
III. Forventningen om den nye kvinne hos profetene
IV. Maria i Høysangen
V. Kvinnen, kledd med solen
VI. Maria er den nye Eva, ikke bare ved sin hellighet, men samtidig ved sin lidelse
VII. “Se, der er din mor”
VIII. Marias andel i Jesu åpenbaring. Bryllupet i Kana
IX. At Maria med hensyn til vår frelse inntar den samme plass som Eva med hensyn til vårt fall, er noe som Kirken alltid har lært
X. Marias jomfruelighet
XI. Marias uplettede unnfangelse
XII. Marias legemlige opptagelse til himmelen
XIII. Nådens mor – Himmeldronningen
XIV. “Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig”
XV. Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro
XVI. Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv
XVII. Rosenkransen

mar 042011
 

Jeg har nå oppdatert min oversikt over gamle, norske, katolske bøker og hefter. Siden kan besøkes her, og under ser man hvilkes tekster som er tilgjengelige:

1906 En konvertits erindringer – av Knud Carl Ansgar Krogh-Tonning (Denne boken er skannet inn og kan leses på Nasjonalbibliotekets sider)

1926 Quas primas – Encyklika fra pave Pius XI om Kristi konge-festen

1927 Pater A. J. Lutz O.P.: Katolisismen og det personlige gudsforhold

1928 Pater A. J. Lutz: KORS OG ALTER. Tanker om Messeofferet og Messeliturgien

1930 Pater A. J. Lutz O.P.: Avlaten og de helliges samfunn

1935 Våre fedres gamle kristentro (arbeides med)

1936 Pastor Haakon Bergwitz: De søkte de gamle stier (konvertitthistorier)

1937 Pater A. J. Lutz O.P.: Hva har Luther å gi oss?

1944 Pastor J. van der Burg: Forklaring av den hellige messe

1945 Pater D. J. Boers OFM: KATOLSK PRAKSIS

1945 Pater A. J. Lutz O.P.: Kjenn din religion

1949 Pastor J. van der Burg: Den bibelske lære om rettferdiggjørelsen. En sammenligning mellom den katolske Kirkes og Luthers lære.

1949 Johannes Wember: Den katolske kirke og katolisismen

1951 Pater Finn D. Thorn: Kristus-tilbedelse og Maria-vyrdnad

1951 K. KROGH-TONNING – EN LUTHERSK TEOLOGS VEJ TIL DEN KATOLSKE KIRKE

1953 Pastor J. van der Burg: Bønnen for de avdøde. Med forklaring av Bibelens lære om et renselsesbad

1960 Pastor J. van der Burg: KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom

1963 Pastor J. van der Burg:Det bibelske skriftemål – med en forklaring av den katolske lære om avlat

1966 Pastor J. van der Burg: Om livets mening. Hvorfor gir ikke Gud oss med en gang den himmelske salighet? Hvorfor må vi først gjennomgå dette jordeliv med den fare å miste vår salighet?

ca 1968 Pastor J. van der Burg: Kritikk av den nye hollandske katekismen

1969 Pastor J. van der Burg: Ekteskapet og ekteskapsmoralen. Aktuelle spørsmål bl.a. om skilsmisse, fødselsregulering og abort

1971 Pastor van der Burg: Skal vi tale i tunger?

1973 Pastor J. van der Burg: Læren om Alterets Sakrament.

1973 Pastor J. van der Burg: Forskjellen mellom Katolisismen og Protestantismen

1976 Pastor J. van der Burg: Om Arvesynden og Den bibelske skapelsesberetning

1979 Pastor J. van der Burg: PAVEDØMMET i Bibelen og historien

mar 042011
 

Jeg nevnte nylig pater Thorns hefte om Jomfru Maria, som ble utgitt helt i starten av 1951. Senere samme år kom pastor van der Burg med et større hefte (75 s) om Jomfru Maria – som jeg nå har begynt å skanne inn. Det er klart at disse to heftene ble utgitt rett etter at dogmet om Jomfru Marias opptagelse til himmelen ble erklært året før – som et svar på mange protestanters innsigelser, vil jeg tro. I forordet til heftet skriver pastor van der Burg:

Den katolske Kirke tilber ikke Maria. Vi ærer henne og ber om hennes forbønn, men viser henne ikke noen guddommelig dyrkelse. Kristus er Gud og derfor uendelig opphøyet over Maria. Det er for Sønnens skyld at vi ærer moren. Han alene er vår Frelser. Men avhengig av Kristus inntar jomfru Maria en særlig plass i Guds frelsesplan. Og Gud vil at vi skal erkjenne det. Marias plass i Guds frelsesplan kan i all korthet uttrykkes med at hun er den nye Eva, som skulle virke med til vår frelse på lignende måte som vår første stammor har virket med til vårt fall. Hun er de frelstes mor i en virkelig betydning. Å bevise og forklare dette er hovedhensikten med foreliggende skrift.

Maria er de frelstes mor fordi hun er Frelserens mor. Men hennes medvirken til vår frelse besto ikke bare i hennes fysiske morsfunksjon, men meget mer i hennes hellighet (med hennes tro og gudhengivne liv), som var nødvendig for at hun kunne bli Guds mor. Dessuten hadde – som vi vil se – også hennes lidelse en særlig betydning i Guds frelsesplan.

At den kvinne som Guds Sønn ville bli født av, måtte eie en særlig hellighet, er innlysende. Når «det sømmer seg hellighet for Guds hus» (Salme 93, 5), hvor meget mer da for Guds mor? Et menneske må ha et rent hjerte for å motta Jesu hellige legeme og blod i den hellige Nattverd (Joh. 13, 8; 1 Kor. 11, 27-28). Men hvor meget helligere måtte ikke hun være som Guds Sønn ville ta sitt legeme og blod fra?

Denne særlige hellighet virket Gud i henne på grunn av Kristi forutsette fortjenester; men den var samtidig noe som etter Guds vilje krevdes til Kristi komme (og således også til vår frelse). Den egentlige årsak til vår frelse er Guds frivillige godhet. Men hans barmhjertige beslutning om å frelse oss ved å la sin Sønn bli inkarnert i vår slekt omfattet også det mirakel at Han beredte for Ham en verdig mor.

mar 022011
 

I 1951 ga dominikanerpater Finn Dominique Thorn ut et dokument han kalte: Kristus-tilbedelse og Maria-vyrdnad. Det var “betraktninger i anledning proklamasjonen av dogmet om Jomfru Marias opptagelse i himmelen” året før. Heftet som kan leses HER eller i pdf-format HER åpner slik:

Den 1. november 1950 gav pave Pius XII. en dogmatisk formulering av den gamle katolske tro på Jomfru Marias opptagelse i himmelen. At vi her ikke står overfor noen ny lære har vi bl. a. et vitnesbyrd om i den offisielle almanakk som utgis av Oslo Universitet. Der leser vi den 25. mars: Marimesse om våren. Den dagen feiret våre forfedre Marias bebudelse. Den 15. august leser vi: Marimesse om høsten. Den dagen feiret våre forfedre Marias opptagelse i himmelen. Det “nye” dogme er altså ikke noe nytt. Det bekrefter høytidelig en gammel kristen tro som også var våre forfedres tro.

Overfor denne gamle kirkelige tradisjon står norske protestantiske kristne i dag temmelig uforstående. Marimesse om våren – Marias budskapsdag – feires ennå i den lutherske statskirke. Men Marimesse om høsten – Marias opptagelsesfest – er ikke bare forsvunnet, den har i den siste tid endog vært gjenstand for lite forståelsesfulle angrep. Pavens proklamasjon av dette dogme er blitt karakterisert som et “kjempemessig kuriosum”. Redaktøren av “Vårt Land” er endog gått så langt som til å avfeie det hele som “menneskedyrkelse for ikke å si likefram blasfemi”.

Det er grunn til å stanse litt ved denne indignasjon fra protestantenes side. Hva er det som ligger til grunn for den? Vi kan se bort fra det vanlige, affektbetonte kompleks som gjør at enkelte protestanter fullstendig mister sin dømmekraft bare de hører ordet katolsk. Det er noe annet og dypere som ligger til grunn for indignasjonen denne gang. Det er neppe feilaktig å gå ut fra at den først og fremst har noe å gjøre med den sterke ekumeniske interesse som i dag gjør seg gjeldende blant katolikker og protestanter. Vår tids åndelige situasjon er så alvorlig at den maner de kristne til å stå sammen. De kristne kan ikke fortsette sin bekjempelse av hverandre når de selv trues av en felles ytre fiende. Stillet overfor de hedenske ideologier kan det bli skjebnesvangert at også kristendommen er merket av Splittelsens tegn. ….

feb 282011
 

Her kan man lese hele kapittel XXII i boka “Kjenn din religion“:

XXII. SYNDEN

Ved å handle imot Guds vilje, slik som vi kjenner den gjennom Guds og Kirkens bud og vår samvittighet, gjør mennesket seg skyldig i synd. Årsaken til denne ulydighet er først og fremst det onde begjær som arvesynden etterlater seg i vår natur, og som gjør oss tilbøyelig til å glemme vårt evige endemål, salig, heten i Gud, for å søke vår lykke i de skapte ting. “Hver især fristes når han drages og lokkes av sin egen lyst” (Jakob 1, 14). Det onde begjærs makt blir øket ved verdens dårlige eksempel. “Alt det som er i verden er kjødets lyst og øynenes lyst og hovmod, og disse ting er ikke av Faderen, men av verden” (1. Joh. 2, 16). Med “verden” mener evangeliet menneskeheten for så vidt den lever etter sin syndige naturs impulser, i opprør mot Gud og søker å fortrenge Guds rike. Men det onde begjær kan også direkte påvirkes av Satan. Han kalles nettopp “fristeren”. De onde ånder har vel ingen makt over vår frie vilje. Og ennå mindre har de makt over en sjel som eier nådens liv. Men med den makt de har over den materielle verden, kan de påvirke den del av vår natur hvor det sjelelige og det legemlige møtes, altså vår fantasi og vare sanser. Således framkaller de syndige drifter og illusjoner.

Gir mennesket etter for det onde begjær i den grad at det bevisst og frivillig vender seg bort fra Gud, for å søke sitt høyeste gode i sin egen onde vilje, eller i verdens rikdom eller vellyst eller i makt og ære eller i noe skapt i det hele tatt, så blir synden en dødssynd. Den dreper ikke det naturlige liv, men nådens liv går tapt, og mennesket er hjemfallen til den evige død. “Dersom de lever etter kjødet skal de dø; men dersom de dreper kjødets gjerninger ved Ånden skal de leve” (Rom. 8, 13). En dødssynd forutsetter altså to ting: Continue reading »

feb 282011
 

Jeg har nå skannet inn og korrekturlest hele boka “Kjenn din religion” av pater A. J. Lutz, O.P. – den kan leses her. OPPDATERING: Den kan også lastes ned som pdf-fil HER.

Under ser man en oversikt over alle kapitlene.

FORORD
I. Åpenbaringen
II. Gud
III. Gud og verdensaltet
IV. Guds forsyn
V. Den guddommelige Treenighet
VI. Mennesket og syndefallet
VII. Jesus, Gud og menneske
VIII. Guds Sønns liv på jorden
IX. A. Jesu lidelse og offerdød – B. Jesu død som årsak til vår frelse
X. Jesu absolutte syndefrihet og fullkomne hellighet
XI. Kristus i herligheten
XII. Antikrist
XIII. Nådens liv
XIV. De overnaturlige sjelsevner
XV. Kirken
XVI. Den kristne moral
XVII. Våre plikter mot Gud
XVIII. Kjærlighet til oss selv og til våre medmennesker
XIX. Krig og fred
XX. De fire hoveddyder
XXI. Kirkens bud
XXII. Synden
XXIII. Sakramentene
XXIV. Sakramentaliene
XXV. Bønn og liturgi
XXVI. Døden og det hinsidige
XXVII. Tidenes ende

feb 242011
 

Slik skriver p. A. J. Lutz i siste del av kapittel 15 i sin bok “Kjenn din religion – ganske balansert og interessant:

G. “Utenfor Kirken er det ingen frelse”.

Ut fra Kirkens vesen som “Kristi Legeme” må vi også forstå en grunnsetning som den katolske Kirke urokkelig holder fast ved, så meget forargelse den enn vekker, nemlig grunnsetningen: “Extra ecclesiam nulla salus”. (“Utenfor Kirken er det ingen frelse”). Kirkens motstandere kaller det for intoleranse. ja, den katolske Kirke er intolerant som Jesus selv var det. Jesus er uendelig kjærlig og overbærende med syndere og villfarende mennesker; men selve synden og selve villfarelsen er han ubønnhørlig imot. “Hva samfunn har rettferdighet med urett? og hva samfunn er det mellom lys og mørke? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial?” (2. Kor. 6, 14-15). Usannheten kan aldri ha rett mot sannheten; heller ikke kan den stå på like linje med sannheten. Gud ville opphøre å være Gud, dersom han kunne vedkjenne seg læresetninger som går ut på det motsatte av hva han har åpenbart; eller dersom hans åpenbaring inneholdt selvmotsigelser. Kristus ville opphøre å være Guds Sønn og verdens Frelser, dersom han kunne anerkjenne som sann og ekte kristendom påstander og meninger som står i motsetning til den apostoliske tradisjon. eller tåle sammenslutninger som er i opprør mot den Kirke han har stiftet. Når han taler med strenge ord til mennesker, så er det nettopp til de mennesker som forsøker å stenge veien til sann, heten for andre, til de mennesker som hårdnakket synder mot lyset. “Hver plante som ikke min himmelske Fader har plantet, skal rykkes opp med roten. La dem fare; de er blinde og veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften” (Matt. 15, 13-14). Det er den samme Kristus som i alle tider og gjennom den apostoliske læremyndighet uttaler sitt ubønnhørlige nei til alle påstander som går imot den lære han har betrodd til sin Kirke; den samme Kristus som frakjenner heretiske sammenslutninger evnen til å føre menneskene til Gud.

Disse fordømmelser som Kirken uttaler, retter seg imidlertid ikke mot de enkelte villfarende mennesker. Continue reading »

feb 242011
 

Jeg har nå gjort klar kapittel 14 og 15 av boka – klikk på lenkene under for å lese dem.

XIV. De overnaturlige sjelsevner

A. Troen – B. Håpet – C. Kjærligheten – D. De overnaturlige moralske dyder – E. Den Hellige Ånds gaver – F. Andre nådegaver – G. Fortjenesten

XV. Kirken

A. Kirken som Kristi Legeme – B. Kirken som synlig samfunn – C. Tradisjon – D. Ufeilbarhet – E. Bibelen – F. Den sanne Kirkes synlige egenskaper – G. “Utenfor Kirken er det ingen frelse”

feb 242011
 

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok “Kjenn din religion” i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Den nye himmel og den nye jord skriver han følgende:

4. Den nye himmel og den nye jord.

Verdensaltet ble skapt for menneskets skyld. Jorden er menneskeslektens bosted. Alle naturkrefter medvirker til å skaffe oss de livsvilkår vi trenger til vår legemlige tilværelse, samtidig som universet er en åpenbaring av Skaperens allmakt og visdom og hjelper menneskene til å finne Gud. Når menneskeslekten ved kjødets oppstandelse og den siste -dom har nådd sitt evige endemål, når de salige med udødelige og forklarte legemer er gått inn i himmelen, har også verdensaltet nådd målet for sin utvikling. Dets tjeneste er avsluttet. Legemet trenger ikke føde lenger, og ånden ser Guds allmakt, visdom og skjønnhet i Gud selv. Verden blir ikke tilintetgjort. Mennesket fortsetter jo også sin legemlige eksistens. Men den vil gjennomgå en forvandling som svarer til den legemlige og sjelelige forvandling som er foregått med mennesket selv. Likesom mennesket blir opphøyet til en tilstand av overjordisk klarhet, renhet, frihet, således vil også det materielle verdensalt ved en hemmelighetsfull lutring bli frigjort fra forkrenkelighetens lov. “Hele skapningen venter med lengsel på Guds åpenbaring. Skapningen er nemlig lagt under forgjengelighet, ikke med sin vilje, men etter hans vilje som la den under (forgjengeligheten) i håp, fordi også skapningen selv skal frigjøres fra forgjengelighetens trell, dom til Guds barns herlige frihet” (Rom. 8, 19-21). “Himmel og jord skal forgå” (Matt. 24, 35). “Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var forsvunnet, og havet var ikke mer” (Joh. Åp. 21, l).

Hvorledes må vi tenke oss denne forvandling av verdensaltet? Herren selv kaller den “gjenfødelse” (Matt. 19, 28). Petrus sier at den skal skje gjennom ild. “Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene gå rundt med sterk fart; men himmellege, mene skal komme i brann og løses opp, og jorden med alle de verk som er på den, skal bli brent opp. Siden alt dette skal gå under, hvor burde de ikke da være ivrige i hellig ferd og gudsfrykt, de som venter og stunder etter at Herrens dag skal komme, da himlene skal brenne og løses opp, og himmellegemene smelte i ildens hete! Men etter hans løfter venter vi på nye himler og en ny jord hvor rettferd skal bo” (2. Pet. 3, 10-13).

Slik er vår framtid. Naturforskere vil kanskje smile over denne idé om universets utvikling og påstå at intet i naturen berettiger oss til å anse den for mulig eller sannsynlig. Det kan så være hvis en ser på naturen bare med naturforskernes blikk. Men vi bør ikke glemme at den dypeste av alle naturlover er tingenes sammenheng med deres evige urgrunn, Gud. Naturkreftene er hva de er fordi Guds skapende allmakt alltid er virksom i dem. Og så lærer Guds åpenbaring oss at verden er til for menneskets skyld og mennesket for Guds skyld. Menneskets endemål er en overnaturlig og evig varende delaktiggjørelse i Guds eget liv og salighet. For å føre oss fram til målet kom Gud selv til oss i menneskelig skikkelse. Hele den materielle verden fikk da det høye kall og den høye adel gjennom menneskets legemlige natur å være forenet med Guds Sønn. Det er ut fra disse åpenbarte realiteter vår tro lærer oss å dømme om verdensaltet og dets framtid. Mot en vitenskap som bare bygger på hva øyet ser og øret hører og som mener at enden på alt er tilintetgjørelse og død, hevder vi at enden på alt er fornyelse, gjenfødelse, herlighet, og at verdensaltet, som allerede nu forkynner Guds ære, i all evighet vil være et strålende vitnesbyrd på at Gud er “den som er” (2. Mos. 3, 14) og at Gud er kjærlighet (1. Joh. 4, 8). 1 tanken på den nye himmel og den nye jord finner vi også en inntrengende advarsel mot å feste oss ved de forkrenkelige ting, som om vårt hjem var en verden som forgår. “Derfor sier jeg dere, brødre: tiden er kort. For resten bør de som har hustruer, være som om de ingen hadde, og de som gråter, som om de ikke gråt, og de som er glade, som om de ikke var glade, og de som kjøper, som om de ikke eide noe, og de som bruker denne verden, som om de ikke gjorde bruk av den; for denne verdens skikkelse går til grunne” (1. Kor. 7, 29-31).

feb 242011
 

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok “Kjenn din religion” i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Dommedag skriver han følgende:

3. Dommedag.

“Vi må alle åpenbares for Kristi domstol, så hver især kan få det som tilkommer legemet, etter det han har gjort, godt eller ondt” (2. Kor. 5, 10). “Når menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets kongsstol. Og alle folk skal samles for ham, og han skal skille dem fra hverandre, likesom en hyrde skiller fårene fra bukkene. Og han skal stille fårene på sin høyre side, men bukkene på den venstre. Da skal kongen si til dem som er på hans høyre side: “Kom hit, de som min Fader har velsignet og ta det rike i arv som er holdt rede til dere fra verdens grunnvoll ble lagt … Da skal han også si til dem som står på hans venstre side: “Gå bort fra meg, de forbannede, i den evige ild, som er holdt rede til djevelen og hans engler” (Matt. 25, 31-34 … 41). Hver enkel sjel får nok sin dom straks etter døden. Men Guds visdom og rettferdig, het krever også en offentlig og alminnelig dom over den samlede menneskehet, når dens tid på jorden er slutt. Continue reading »

feb 232011
 

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok “Kjenn din religion” i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Kjødets oppstandelse skriver han følgende:

2. Kjødets oppstandelse.

“Ved hans komme skal alle mennesker oppstå med sine legemer, og de skal avlegge regnskap for sine gjerninger” (den athanasianske trosbekjennelse). “Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre Guds Sønns røst, og de skal gå fram: de som har gjort godt, til livets oppstandelse, men de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse” (Joh. 5, 28-29). “Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og underverdenen ga tilbake sine døde som var der, og de ble dømt, hver etter sine gjerninger” (Joh. Åp. 20, 13). Mot saddukeerne, som nektet å tro på de dødes oppstandelse, erklærer Jesus: “Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes” (Matt. 22, 32). Når Kristus kommer igjen ved tidenes ende vil altså hver sjel bli gjenforenet med det samme legeme den ble født med. Sant nok at legemet er blitt til støv i jorden, eller på en annen måte tilintetgjort. Men de elementer det var sammensatt av er ikke blitt tilintetgjort. Under en eller annen form består de videre i det materielle verdensalt. Og han som skapte legemet av muld og lot det åndelige livsprinsipp besjele og organisere det, vil med den samme allmakt også forbinde det igjen med dets udødelige sjel. “Også kjødet har Gud kalt til oppstandelsen og lover det et evig liv. Når han forkynner frelse for mennesket, forkynner han den også for legemet. For hva er mennesket annet enn et fornuftig vesen sammensatt av legeme og sjel? Continue reading »