Den nye katolske messen feiret på verdig måte
Jeg tar med en liten diskusjon på denne bloggen om den gamle og nye messen feiret på verdig måte. Jeg kan forsirke KJ at jeg mener at den nye messen også kan og bør feires verdig. Det er den messen jeg fortsatt feirer i gjennomsnitt fem dager hver uke, og jeg syns selv at mine studier av den gamle messen har lært meg å feire den gamle mer verdig.
Her kan vi lese hva KJ sa sist onsdag (svar fra Trond følger lenger nede):
Jeg er fullstendig overbevist om at en tradisjonell og verdig messefeiring (og resten av officium) må etterstrebes for at Kirken ikke skal miste sine lemmer. Uten ryggraden dør kroppen. Stadige “folkeliggjøringer” og tilpasninger etter vikarierende “pastorale behov” har ført svært galt avsted i mange menigheter og fører oftest til at folk blir mindre engasjerte og raskt mister agen og begeistringen for mysteriet, eller rett og slett mister det sentrale ut av syne. Men jeg opplever vel at dette er litt gårsdagens trend som vi sakte er på vei ut av.
Derimot er jeg fullstendig uenig i at feiring av den tridentinske messen skulle være et undergjørende farmakon. Det er fullt mulig å feire den nye messen på en verdig og andektig måte (noe som jeg har sett altfor lite poengtert på denne bloggen), …