Forfatternavn:Oddvar

“I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen.”

Liturgi, Teologi /

Salme 119 (118)

89 I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen.
90 Din trofasthet varer fra slekt til slekt; du har grunnlagt jorden, og den står fast.
91 Etter din ordning står den fremdeles, for alle ting må tjene deg.
92 Hvis ikke din lov var min lyst og glede, gikk jeg til grunne i min nød.
93 Aldri glemmer jeg dine påbud, for ved dem har du holdt meg i live.
94 Frels meg, for jeg tilhører deg! Jeg spør etter dine påbud.
95 De gudløse ligger på lur og vil gjøre ende på meg. Jeg akter på dine lovbud.
96 Jeg har sett at alt tar slutt, hvor fullendt det enn er, men ditt bud har ingen grense.

Bispesynoden har ofte nevnt at Kirkens forkynnelse av Guds ord må bli bedre, og så har også flere foreslått av pave Benedikt selv er det beste eksempelet på hvor godt man kan og bør preke. På www.chiesa har jeg lest denne vurderinga av pavens måte å preke på – over teksten fra Salme 119 som er sitert over.

Joseph Ratzinger’s liturgical preaching is one of the outstanding features of his pontificate. It is one of the less examined and less well-known features, but it is perhaps the most fascinating. It is the most authentic expression of his thought. He writes most of his homilies himself, and sometimes improvises them. …

But returning to the synod, there is one homily above all that especially impressed the fathers. It is the one that Benedict XVI gave in the synod hall on the morning of October 6, the first day of its work, during the recitation of the third hour of the Divine Office.

Benedict XVI improvised it from start to finish. The media all over the world quoted only the passage in which the pope referred to the «collapse of the big banks.» But it is a homily that should be read and savored as a whole:

Dear brothers in the episcopacy, dear brothers and sisters, at the beginning of our Synod the Liturgy of the Hours presents a passage from Psalm 118 on the Word of God: a praise of his Word, an expression of the joy of Israel in learning it and, in it, to recognize his will and his Face. I would like to meditate on some verses of this Psalm with you. …

“I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen.”Les mer »

Er Bibelen ufeilbarlig, hvordan kan Bibelen studeres historisk-kritisk?

Katolsk, Teologi /

Denne overskrifta bringer mine tanke tilbake til mine studieår på MF på 70-tallet; jeg kjempa da mye med spørsmål om Bibelens sannhetsgehalt og om hvordan man best skulle tolke den, hvilke metoder som var fruktbare. Jeg var lite fornøyd med svara jeg fikk på MF; man la seg litt for flatt i forhold til de teologiske trender, og etter mitt syn klarte man i liten grad å vise hvorfor Bibelen grunnleggende sett er troverdig – slik at troen ble hengene mye i lufta (fideisme).

Nå ser det ut til at bispesynoden i Roma har tatt opp de samme problemstillingene – mer radikalt og grunnleggende. John Allen skriver om hvordan disse to spørsmåla er blitt diskutert på en ganske grunnleggende måte, og at biskopene ikke ser ut til å nøye seg med enkle eller «moderne» svar. Slik spissformulerer han det:

The historical-critical method is valuable, but it’s not enough. It has to be integrated into the broader theological reflection of the church, which implies that theologians and exegetes need to work and play well together.

How much of the Bible is «inspired» and free from error? Is it just what one might call the Bible’s «theological» content, meaning what it teaches about salvation? Or is the whole Bible inerrant, and therefore «true,» even if that doesn’t necessarily mean literally, factually true?

Les også gjerne hele hans vurdering av denne tematikken: …

Er Bibelen ufeilbarlig, hvordan kan Bibelen studeres historisk-kritisk?Les mer »

Bispesynoden om Guds ord – enighet i Roma om mange spørsmål

Katolsk, Teologi /

Bispesynoden i Roma om «Guds ord» er ferdig med to av sine tre uker, og John Allen har kommet med en oppsummering om hva biskopene er blitt enige om så langt. Følgende ting, sier han, er blitt nevnt flere ganger og alle biskoper ser ut til å mene at dette er sentralt og viktig:


* The «Word of God,» in the Catholic understanding, is broader than the written texts of scripture. It refers principally to a person, Jesus Christ, so it is theologically inaccurate to describe Christianity (at least in its Catholic form) as a «religion of the book.»

* Scripture must be read in the context of the church, meaning its tradition, doctrinal teachings and worship. Among other things, this point implies a greater accent on the link between the Bible and the liturgy, especially the Mass.

* The Bible is not simply a piece of ancient literature, and therefore can’t be interpreted exclusively through the lens of history and literary criticism. Biblical interpretation has to press deeper, towards a «theological exegesis,» which relates specialized study of the Bible to the faith life of the church and the personal struggles of real people.

* The Bible is a natural bridge for better relations with other Christians and with Jews, since it represents a shared «common home,» despite obvious differences in interpretation.

* The church is obligated not merely to proclaim the Word of God, but also to listen to it. This is a special challenge, several speakers have pointed out, in a world where listening is often a lost art.

Several practical points were stressed so often that they’re also safe bets to be among the final propositions:
the need for better homilies; wider practice of Lectio Divina, meaning the use of the Bible in prayer; the need to make translations of the Bible available in all languages.

Dom Lambert Beauduin – viktig i den liturgiske bevegelsen

Liturgi /

Da jeg leste Ole Martin Stamnestrøs doktoravhandling om den liturgiske bevegelsen, syntes jeg spesielt informasjonen om Dom Lambert Beauduin, som kom til benediktinerklosteret Keizersberg (Mont César) utenfor Leuven i Belgia i 1906, var svært interessant. Jeg kjente ikke til Beauduin fra tidligere, og hans holdning til liturgien synes meg å være svært så fruktbar. Dette kan vi bl.a. lese her om Beauduin (jeg har selv uthevet noen avsnitt, og tatt bort de mange fotnotene):

Beauduin’s piety shifted from private devotions, such as first Fridays in honour of the Sacred Heart and exposition of the Blessed Sacrament, to the liturgy of the Church, the Mass and the Divine Office. “The first concrete evidence we have of Beauduin’s liturgical interests can be traced back to 2 February 1909, when he invited a number of students to an informal discussion on the liturgy.” Beauduin himself admitted his aliturgical past freely …

Nothing in his spirituality was liturgically-oriented. Since his mind had not been initiated into an understanding and appreciation of the liturgy, it is no wonder that even as a priest and with all his priestly formation, he failed to draw nourishment from the liturgical prayer of the Church.

It says something about the strength of the liturgical life at Mont César that someone of this description should after four years at the monastery emerge as the principal inspiration for the furtherance of the Liturgical Movement.

….. What were Beauduin’s aims? … the following summary shows its essence: …

Dom Lambert Beauduin – viktig i den liturgiske bevegelsenLes mer »

Klargjøring om økumenikk – og en personlig kommentar

Økumenikk /

Jeg skrev i går (saksa fra Vårt Land) et stykke som har skapt ganske mye debatt, og kanskje også litt misforståelse. Mitt poeng var at moralsk utglidning i protestantiske kirker fører til et mer anstrengt forhold til oss katolikker – som jo holder fast på tradisjonelle kristne moralnormer. Denne utviklinga i bl.a. Den norske kirke fører til de økumeniske arbeidet lider.

Jeg satte spørsmålet om felleskommunion i overskrifta Vil kravet om at homofile skal få gifte seg i kirken, torpedere drømmen om luthersk-katolsk nattverdfellesskap? – siden Vårt Land fokuserte på det i starten av sin artikkel. Noen syntes dette var for tabloid og andre trodde at jeg har hatt høye håp om felleskommuion i nær framtid.

Dette siste kan jeg absolutt avkrefte. Jeg har ikke hatt noen håp om felleskommunion med protestanter, selv om dette prisipielt sett må være endemålet for økumenikken – også sett fra katolsk side. Men jeg har flere ganger møtt lutheranere som er glad for (nesten) alt Den katolske Kirke, og bare er skikkelig iriitert over én ting; at vi ikke har åpna for at de kan motta kommunion hos oss. For knapt et år siden hadde jeg en samtale med en tidligere (luthersk) prestekollega, som faktisk hissa seg over over dette mye mer enn jeg hadde regna med.

For å bli litt personlig; jeg hadde min siste lutherske nattverd ca 20. juni 1994. Akkurat ei uke etter min aksjedsgudstjeneste som pastor i Den evangelisk lutheske frikirke i Arendal, deltok jeg i høymesse med nattverd i Holt kirke, like øst for Arendal. Njål Klevberg var sogneprest der, jeg hadde blitt kjent med ham og jeg visste at der ble den lutherske liturgien feira på sitt aller beste. (Frikirkens liturgi hadde blitt altfor lavkirkelig for meg et års tid før jeg avslutta min tjeneste der.)

Jeg ville ha et godt avskjedsminne med den lutherske kirke, som jeg ble døpt i seks uker gammel og som jeg levde i til jeg var nesten 40 år – og som jeg fortsatt er glad i. Og jeg visste den dagen at det var siste gang jeg mottok nattverd i en luthersk kirke; jeg begynte et par uker etterpå på undervisning hos pastor Littlewood i St Franciskus menighet, og ble tatt opp i Kirken seks måneder senere.

Mangelen på felleskomunion er et avgjørende og svært synlig skille mellom kristne brødre og søstre. Vi håper på og arbeider for at denne splittelsen kan helbredes, men det er dessvere små muligheter for dette, i alle fall i vår levetid. Men når forskjellen og uenigheten mellom kristne blir enda større – nå gjennom den aktuelle moralske liberaliseringa hos protestanter – er dette likevel trist.

Positive og negative ting om den liturgiske bevegelse

Liturgi /

Jeg leste ferdig Ole Martin Stamnestrøs doktoravhandling om den liturgiske bevegelse (som jeg nevnte også her) sist søndag, og den har gitt meg en hel del ny innsikt. En del er positivt med denne bevegelsen – som bl.a. pavene Pius X og (langt på vei også) Pius XII støtta – men en del ting utvikla seg etter hvert negativt – etter mitt syn.

Som et eksempel på det negative vil jeg vise til noen av reformene til Pius Parsch; mest negativt er det at han forandrer liturgien uten tillatelse, og etter eget forgodtbefinnende. Slik skriver Stamnestrø:

The Liturgical Movement increasingly voiced opinions not only on how liturgy should be celebrated within the framework of existing rubrics, but also on how the Roman Rite should change to incorporate the new ideas. Pius Parsch (of Klosterneuburg) makes it clear that there were two ways of achieving these new aims of the movement, either by patiently lobbying Rome, or by simply going ahead. …

In 1935 St. Gertrude’s (Parsch’s church) was cleared of all statues and Mass versus populum was introduced. The altar was plain and bare with neither crucifix nor candles, but with a cross hanging above, and two candles in front. Parsch outlines the structure of Mass at this time: The introit was sung by everyone in German. The ordinary was sung in Latin alternating between the schola cantorum and the people. … Then would follow a gospel procession through the church ending up back at the ambo where the gospel was sung in German. … A nun and the children decked the communion table (distinct from the altar) with white linen. Everyone shared the peace, and during Holy Communion the congregation received in one kind only around the communion table, but were invited to drink the purification wine. … Mass ended with everyone singing together the Song of the three holy children during the recession and the congregation would then go singing together to a communal meal afterwards.

Rubrics are no longer followed to the letter, although too dramatic a departure is prevented by having the celebrant reciting most of the prayers in Latin at the altar. Contemporary liturgical law is broken on a number of points in order to accommodate some of the new ideas of the Liturgical Movement based on scholarship revealing some discoveries of the worship of the Early Church.

Although Reid maintains that objective principles governed Parsch’s work at St. Gertrude’s, it would appear that on some points the rite used in that church had neither the authority of rubrics nor of firm evidence of the nature of early liturgies, but was based on subjective grounds; the guesses and idiosyncrasies of Pius Parsch.

Vil kravet om at homofile skal få gifte seg i kirken, torpedere drømmen om luthersk-katolsk nattverdfellesskap?

Økumenikk /

Vårt Lands papirutgave har i dag et langt intervju med kardinal Walter Kasper; om situasjonen for lauthers-katolisk dialog, samforståelse og samarbeid. Og her er han like tydelig som han har vært overfor anglikanerne; i den grad moderne, liberal moral aksepteres av disse kirkene, ødelegges det økumeniske samarbeidsklimaet. (Til anglikanerne la han til at innføring av kvinnelige biskoper i England ville ha samme negative effekt, men mht embedssynet står lutheranere og katolikker mye lenger fra hverandre.)

Her gjengir jeg de viktigste delene av intervjuet:

Vil kravet om at homofile skal få gifte seg i kirken, torpedere drømmen om luthersk-katolsk nattverdfellesskap?

Selve kardinalspørsmålet i dialogen mellom lutheranere og katolikker, som har pågått intensivt de siste tiårene, er nettopp når de to kirkene blir enige nok tå å samles rundt Herrens bord.

Men selv ikke en kardinal kan svare på dette. Walter Kasper, mektig leder for Det pavelige rådet for fremme av kristen enhet, sier derimot at samfunnsutviklingen har gjort denne drømmen langt vanskeligere bare på få år.

– Vi har fått en helt ny situasjon. En liberal del av de protestantiske kirker har et helt annet moralsk prinsipp. Dette er veldig leit, fordi vi ikke lenger kan gi et felles vitnesbyrd om abort, eutanasi, bioetikk og homoseksualitet, sier kardinalen. …

Vil kravet om at homofile skal få gifte seg i kirken, torpedere drømmen om luthersk-katolsk nattverdfellesskap?Les mer »

Benediktinsk alterarrangement blir stadig mer vanlig

Liturgi /

Bloggen NLM har med et par nye bilder som viser at det benediktisnke alterarrangementet (med seks store lysestaker og et stort krusifiks) stadig sprer seg. Jeg viser et av eksemplene over, og til dette skriver de:
In this example, one can also see how an otherwise small altar is significantly transformed by means of these tall, graceful candlesticks and cross, which lends a sense of verticality and presence to the altar, making it the central focal point of the sanctuary. The addition of a frontal would add to this even more. It is to be hoped that our parish priests will continue to implement these «Benedictine» reforms as part of our process of re-enchanting the liturgy of the typical parish.

Under viser jeg også et bilde som ble tatt i St. Olav domkirke i Oslo nå sist lørdag – der kardinal Kasper feirer messen, sammen med biskop Eidsvig og nuntio i Stockholm, erkebiskop Tscherrig. Her har vi også seks lys og et krusifiks – har de også lært av pave Benedikt?

Selv er jeg litt uiskker på svaret på dette spørsmålet. Jeg feira selv for knapt et år siden ei messe i domkirken, og ble ganske forundra over at det ikke var noe krusifiks på alteret, verken liggende (som er det vanligste i Norge) eller stående. Det kan være vi nå ser ei bevisst forandring – eller at de skiller mellom hverdagsmesser og høymesser?

Når det gjelder lys er det ofte vanlig i Norge å ha to lys på hverdager, fire på søndager og fester, og seks på de store høytidene. Og siden kardinalens messe er en stor anledning, kan man forklare de seks lysene. Men det som i alle fall mangler i Norge er seks STORE lysestaker. Hvor er alle lysestakene fra før 1970 blitt av? Kan noen lesere gi oss noen tips?

Katolsk.no har mer informasjon og flere bilder.

Falske rykter om at paven skulle ha renvasket Martin Luther

Økumenikk /

Vårt Land trykket i dag et langt intervju med kardinal Kasper, og på nettsidene har de et kortere og nokså annerledes vinklet stykke, der det bl.a. spørres:

«Men det ble i mars sagt at Paven renvasker Luther. Hva er dette?

– Det er falske rykter. Det er riktig at det blir gjort ny forskning om Luther. Men avisene misforsto dette. Ny forskning kan differensiere bildet, men vi kan ikke fjerne det han sa om pavedømmet og gudstjenesten. Dette var veldig harde og sterke ord. Men om Martin Luther er i himmelen eller ikke – det er i Guds hender, og opp til ham å bestemme.»

Videre forteller kardinalen at katolikkers syn på Luther har forandra seg til en viss grad, men ikke på de avgjørende punkter:
VL: Martin Luther ble lyst i bann etter at han talte Roma midt i mot på grunn av avlatshandel. Han trakk pavens autoritet i tvil, og etterhvert bidro bevegelsen rundt ham til at det oppsto et brudd med pavekirken.

– Mye er gjort for å hedre Luthers minne. Jeg har sett i bøker fra 1600-, 1700- og 1800-tallet som stiller Luther i et meget dårlig lys. Han blir fordømt som menneske. I det tyvende århundret oppsto et skifte i den katolske Luther-forskningen, og vi aksepterer i dag at det var mye dårlig innen den katolske kirke, og at Luther hadde gode intensjoner.

Kardinalen forteller at han selv fryder seg over å lese Luthers bibelkommentarer og salmetekster.

– Men Luther kom med sterke utfall mot kirken. Han brukte harde ordelag, og vi kan ikke akseptere alle doktrinene hans. Han gikk for langt. Reform var nødvendig, men ikke reformasjon.

Pave Benedikt kom (overraskende) med et eget innlegg under bispesynoden

Katolsk, Teologi /

«Men fordi den hellige Skrift bør leses og tolkes i den samme Ånd som den er blitt skrevet i, skal der, for rett å utforske de hellige teksters mening, tas like meget hensyn til hele Skriftens innhold og enhet, i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi. Det er eksegetenes oppgave å arbeide ut fra disse retningslinjer for til bunns å forstå og utlegge meningen i den hellige Skrift, slik at Kirkens innsikt modnes takket være dette tilretteleggende arbeide.» (Dei Verbum, nr, 12, andre halvdel)

Etter lunch i dag tok pave Benedikt ordet om kom med et innlegg av samme type som de andre biskopene (John Allen mener at det er ekstraordinært at paven tar ordet på en slik måte). Han tok utgangspunkt i sitet over fra Vatikankonsilets dogmatiske konstitusjon «Dei Verbum», og sa at oftest arbeider eksegetene mye med tekstenes mening, men ser ikke på tekstene «i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi», og dette kan gjøre Guds ord til bare en død historie. Slik skriver Zenit om dette:

The Pontiff expresses his view that in general, exegetes take into account the first principle — the unity of Scripture. But, they often neglect the second — the living tradition of the whole Church. According to Benedict XVI, the neglect of this principle has consequences, such as, for example, the Bible becoming merely a book from the past. «Exegesis,» he said, «becomes historiography.»

With such a perspective, he added, the presence of the divine in the historical disappears. The Pontiff offered the example of Germany, where certain exegetical currents deny the institution of the Eucharist or maintain that Jesus never left the tomb. This interpretation, the Pope continued, creates a wall between exegesis and lectio divina, and causes confusion when it comes to preparing homilies.

With this perspective, Scripture cannot be «the soul of theology,» he contended, and theology ceases to be the interpretation of Scripture in the Church. The life and mission of the Church demands overcoming such a dualism between exegesis and theology, the Holy Father affirmed. They are, rather, dimensions of the same reality.

Thus, the Bishop of Rome proposed introducing two suggestions for this synod of bishops on the word of God: developing not only historical exegesis, but also theological; and broadening the education of exegetes in this sense so as to broaden the vision of exegesis.

ANTIKATOLISISMEN – ny artikkel i Dagbladet

Generelt /

Pater Arnfinn Haram skrev i forgårs i dagbladet om Antikatolisismen, og skriver slik om dette på sin egen blog (pluss at han tar med hele kronikken.) «Dagbladet bad underteikna om å skrive kronikken som oppfylgjar i “serien” som har gått i det siste, om konvertittar og katolisisme.»

Jeg tar med litt fra starten, fra midten og fra slutten av kronikken (og HER kan man lese Dagbaldetsida i pdf-format):

«No skriv også Dagbladet om den katolske kyrkja. Ikkje bere spydige leiarartiklar og nedlatande kommentarar, men side opp og side ned i Magasinet og i hovudavisa. Den store reportasjen om elitekonvertittane nyleg er fascinerande lesnad, og det som eigentleg fascinerer, er at det kan lesast i Dagbladet. .. Sjølvsagt har konverittreportasjen – ein serie mini-intervju med kjendiskonvertittar frå Oslo-regionen – Dagbladets vanlege antikristne og antikatolske sebrastriper. Det er likevel ein annan vri å spore. Fleire av intervjuobjekta slepp til med oppriktige ytringar, sjølv om nokre av dei sikkert er blitt vinkla litt i hytt og pine. …

Sjølv synst eg at nokre av dei som var intervjua, kunne synt større truskap mot kyrkja enn det dei gjorde med sine raske dissensar om kondomar, kvinnelege prestar og samkjønna ekteskap. Dei har faktisk heilt friviljug og med handa på Evangeliet lova å tru og vedkjenne det den katolske kyrkja «trur, lærer og forkynner». …

Er det i ferd med å utvikle seg ein slags «McCarthyisme» mot katolikkar her til lands? Katolisisme er sterke saker, men skikkeleg antikatolisisme er heller ikkje til å spøke med. Det er fyrst og fremst dei sekulære elitane som har stått for definisjonsmakta i den vestlege verda i nyare tid. Kanskje det er på tide å sjekke opp korleis det ligg an med nettverk, hierarki og privilegium der i garden? Skrekkslagne vaknar dei norske mainstream-elitane opp og anar at ikkje alle kjem til å dele den kulturradikale konsensusen. Det finst, og vil finnast folk, som har andre synspunkt på famile-etikk, på seksualitet, abort og offentleg religionsutøving. Ingen av desse, heller ikkje den katolske kyrkja, har planar om å tvinge sine meiningar inn på andre. Spørsmålet er heller om katolikkar og likesinna i det heile kan rekne med å få lov å leve vidare i dette samfunnet. Spørsmålet er ikkje retorisk. Vi skal passe oss når toleranseapostlane flekkjer tenner.»

Pastor van der Burgs hefte “Forklaring av den hellige messe” lagt ut

van der Burg /

Heftet «Forklaring av den hellige messe» ble utgitt av van der Burg i 1944 og informanter i Stavanger fra 50-tallet sier at heftene alltid lå bak i kirken til fri benyttelse for alle som trengte hjelp til å forstå messen. Heftet er på 95 sider i lite format, der de første 40 sidene er en gjennomgang og forklaring av hele messen punkt for punkt. Deretter følger disse kapitlene:

– Jesus er virkelig nærværende i Alterets Sakrament
– Brødet og vinen blir til Jesu legeme og blod, mens brødets og vinens skikkelser blir bevart
– Den sakramentale forvandling fullbyrdes ved konsekrasjonsordene. Bare en gyldig vigslet prest har makt til å forvalte Alterets Sakrament
– Jesus har innstiftet Alterets Sakrament ikke bare som et måltid, men også som et offer
– I messeofrets frukter får vi mest del ved å motta den hellige kommunion (dvs. gå til Herrens bord). For å bli forenet med den hele Kristus er det ikke nødvendig å motta den hellige kommunion under begge skikkelser

I et tillegg vil vi forklare de viktigste seremonier som anvendes ved den hellige messe – og angi grunnene til at presten ber messebønnene på latin
Avslutning: Kom i hu at du helligholder hviledagen

Heftet er lagt ut HER i pdf-format og HER som vanlig nettside. Til slutt finner man HER menyen over alle hefter av van der Burg.

”Kom i hu at du helligholder hviledagen.”

Teologi, van der Burg /

Ja, salige er de som trofast oppfyller sin søndagsplikt. Fordi – som det gamle ordspråk sier – ”som søndag er skal din dødsdag være”.

(Fra siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)

”Siden vi da har en stor yppersteprest, … så la oss tre frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebr. 4, 14-16). ”La oss gi akt på hverandre, så vi gjensidig oppmuntrer hverandre til kjærlighet . . . og ikke unndrar oss vår forsamling” (10, 24-25).

En som vet hva den hellige messe er, vil lett forstå hvorfor Kirken pålegger det som en alvorlig samvittighetsplikt å overvære den hellige offerhandling på Herrens dag. Fra apostlenes tid av har de kristne oppfattet søndagsplikten først og fremst som en plikt til å ”samle seg for å bryte brød” (Ap. gj. 20, 7 – å feire den hellige Nattverd). Bibelen taler ikke ennå om søndagen som en hviledag. Den er blitt til de kristnes hviledag som følge av at den var en dag som var bestemt til gudstjenesten. Man oppfyller ikke sin søndagsplikt ved bare avholde seg fra arbeide. Dette er den negative og minst viktige del av søndagsplikten. Man skal ”helligholde” hviledagen, dvs. ikke bare holde hviledagen. Den må være en helligdag. Det 3. bud hører til den del av dekalogen, som handler om våre plikter overfor Gud. Hvis det bare gjaldt å skaffe menneskene en feriedag, ville Gud ikke ha satt dette bud foran i de ti bud, før budet om kjærligheten til våre foreldre, budet om ikke å myrde, ikke a begå ekteskapsbrudd, osv. Den ukentlige hviledag er ”Herrens dag”. Den ikke en dag vi selv fritt kan disponere over. Vi skal hvile fra vårt arbeide for å dyrke Gud og å helligjøre vår sjel. Og den eneste gudstjeneste som fullkomment behager Gud, er den eukaristiske offerhandling, hvorved vi ofrer Ham hans Enbårne Sønn. Den hellige messe er den viktigste kilde til helliggjøring, fordi den er ett og det samme som korsofferet.

Budet om å overvære den hellige messe gjelder hver søndag. Det er ikke nok å gå til messen av og til, ettersom vi har lyst til. …

”Kom i hu at du helligholder hviledagen.”Les mer »

Hvorfor anvendes det latinske språk i messeliturgien?

Teologi, van der Burg /

«Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.»

(Fra nest siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)

Grunnen dertil er ikke at Kirken ønsker å hemmeligholde messebønnenes innhold. I en katolsk bønnebok kan enhver finne en oversettelse av den latinske tekst. Heller ikke har Kirken noen interesse av å ville såre våre nasjonalfølelser. Enhver må kunne forstå at det er meget alvorlige grunner som har beveget den til å holde fast ved det latinske språk i sin liturgi. Vi vil nevne noen av dem:

Latin er et dødt språk, som ved sin uforanderlighet er bedre i stand til å bevare de guddommelige sannheter uforfalsket enn et levende språk, hvis ord og betydning ofte skifter med tidene.

Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.

Et felles liturgisk språk synliggjør og bevarer bedre enheten og freden i Kristi verdensomfattende Kirke. Enhver språkstrid holdes derved fjernt fra Kristi hellige offer, som skal samle alle kristne. Hvor viktig dette er vil enhver forstå som tenker på all den splittelse og fanatisme som språkstriden (særlig på grunn av de stadige forandringer av landegrensene) i alle århundrer har fremkalt. Takket være det latinske språk føler en katolikk seg i et fremmed land straks hjemme i kirken. Også prestene har derved anledning til å feire offerhandlingen i de land hvor de er ukjent med språket.

At presten ber messebønnene på latin istedenfor på folkets eget språk, er også av aller største betydning ved at det minner de troende om at messens egentlige verdi ikke består i prestens bønner, men i Kristi offerhandling. Istedenfor at det latinske språk hindrer de troendes forståelse av messen, henleder det faktisk bedre enn noe levende språk deres oppmerksomhet på det vesentlige ved messen. Dersom messen overalt ble holdt på folkets eget språk, ville mange komme til å legge for mye vekt på at man forstår presten. De ville glemme at hovedsaken ved overværelsen av messen består i å være tilstede ved Jesu offerhandling. Og følgen ville være at de, når de kommer på et sted hvor de ikke har anledning til å høre sitt eget språk, ville holde seg vekk fra messen.

Ved hjelp av det latinske språk oppdrar også Kirken de troende til å be mer personlig. De blir nødt til å be messebønnene selv, istedenfor at de bare kan sitte og ”høre på presten”.

Tydelig katolsk markering under MFs jubileumsfeiring

Økumenikk /

En person som hadde sett NRKs nyhetsdekning i går kveld, kunne fortelle at både kardinal Kasper og vår egen biskop Eidsvig hadde vært til stede under MF’s jubileumsgudstjeneste i Trefodlighetskirken i Oslo i går. Vårt Land presenterer også flere bilder fra jubileumsfeiringa som viser den katolsk deltakelsen.

Under ser vi to bilder av kardinal Walter Kasper i forb. med hans foredrag, og ett bilde av biskop Eidsvig i en økumenisk panelsamtale.

Hvorfor har Kirken en bispesynode om Bibelen?

Katekisme, Teologi /

Artikkel underen (av Amy Welborn) antyder at bispesynoden om Bibelen er kommet i stand for å motarbeide den (liberale) historisk-kristiske metode i bibelstudene, som i de siste tiår har sneket seg inn i Den katolske Kirke. Det er nok ikke det eneste målet med synoden, men det kan nok være et delmål. (Pave Benedikt har i alle fal nylig utgitt en bok om Jesus, som er temmelig kritisk til mange av den historisk-kritiske metodens forskningsresultater.)

Jeg har faktisk selv hørt et par katolske søndagsprekener i Norge som har sagt rett ut at «dette brevet er ikke skrevet av Paulus, selv om det har hans navn …» Jeg sa til predikantene (som skal få være anonyme) at jeg syntes det var upassende; vel kan man lese slikt i forberedelsen (og også tro på de alternative teoriene om man vil), men jeg syntes ikke slikt skulle være med i en preken.

Lignende eksempler nevnes også i følgende tekst:
The question has been asked, ”Why a Synod on the Word of God?” Because one of the most damaging tendencies of the last few decades in Catholic catechesis and preaching has been the way in which Church leaders, preachers and teachers have approached Scripture and, in turn, communicated the meaning and importance of Scripture to those in the pews or the desks. Historical-Critical methodology has been adopted as the sole prism through which to explain and teach Scripture – the Church, as usual, about 100 years behind the Protestants. It is ironic that this approach gained so much force in Catholic circles just when Protestant Scripture scholars were beginning to re-evaluate where their own scholarly trajectory had taken them.

If you want to know what I mean by this critique – and we have talked about this quite a bit on this blog – just consider how the Scriptures are often preached in your parish. If a homily on the Sermon on the Mount is centered on explaining how different Matthew and Luke’s settings of the beatitudes are, and then ends with a general exhortation to have hope when you are sad…there you go. If your kids come out of high school religion class knowing their letters: J,P,D and Q – and unable to talk about the scope of salvation history and what it has to do with them, today…there you go. For once it all just literary business, who cares?

It is not that the scholarship is unimportant (and do understand that the H-C methodology is only one branch of Scripture scholarship) – by no means is it so. The problem is, as Ratzinger pointed out frequently before he became Pope and many times afterwards, it strips the Scriptures of their power and their connection to the deeper Word. Hence, a Synod.

Si iniquitates observaveris, Domine, Domine, quis sustinebit? Quia apud te propitiatio est, Deus Israel.

Liturgi /

Dersom du gjemte på misgjerninger, Herre, Herre, hvem kunne da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen, Israels Gud. Sal 130 (129), 3-4. Slik lyder inngangsverset denne søndagen, mens tekstene fokuserer på det gjestebudet Herren inviterer til – der noen mennesker likevel ikke er interessert i å komme.

Fra Jesaja 25,6-10a
Herren, Hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin. På dette fjell skal han fjerne sløret som tilhyller alle folk, dekket som er lagt over alle folkeslag. Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt.

Evangeliet fra Matteus 22
Jesus sa: «Himlenes rike kan lignes med en konge som holdt bryllup for sin sønn. Han sendte sine tjenere ut for å varsle alle som var innbudt til bryllupet; men de ville ikke komme. Da sendte han ut andre tjenere med den beskjed: «Si til de innbudte: ‘Festmåltidet er stelt i stand, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er parat; kom nå til bryllupet.'» – Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei …

Les alle tekstene her – bønner og antifoner her – og messen etter den gamle kalenderen her.

Den katolske kirkes forhold til Menighetsfakultetet

Teologi, Økumenikk /

Vel ett år etter at jeg hadde blitt katolikk (muligens var det sommeren 1996), ble jeg spurt av en ganske toneangivende katolikk i Oslo, om jeg hadde studert på MF eller TF. Jeg svarte «MF», og merka en tydelig negativ reaksjon fra spørsmålsstilleren.

På den tid (og det er ikke lenge siden) var det universitetets teologiske fakultet som gjaldt for katolikker flest; MF ble regna som for sneversynt og for svakt faglig (!) Det er mindre enn 10 år siden omslaget kom, slik jeg husker det, og jeg tror rett og slett at TF ble så radikalt/ liberalt på enkelte moralteologiske emner (eks. homofili) at det ble uspiselig for katolikker. (Her kan blogglesere korrigere meg, om de har andre synspunkter.)

I dag skriver også Jon Magne Lund i Vårt Land en nokså personlig evaluering av MF. (Har man studert et sted i 6-7 år blir man selvsagt påvirka av miljøet, lærerne, vennene – og MF var for de fleste også mer enn et vanlig studiested. (Lund nevner også samarbeidet med katolikkene i slutten av sin tekst.) Slik skriver han:

Samtlige av Den norske kirkes elleve biskoper har sin utdannelse fra MF. Dette gir ikke mye ammunisjon til karakteristikken av MF som en «uforsonlig fordømmende presteskole», som presten Johan Løken skrev i en brosjyre da MF ble opprettet for 100 år siden. Han ble ivrig applaudert av ledende teologer, og i offentligheten hånlo man av MF. Vittighetsbladet «Vikingen» kom med en karikatur av «Odlands nye høykirkelige presteskole», der leserne ser MFs «far», professor Sigurd Odland, «ruve over seks merkverdige personer, som er preget av fanatisme og/eller skinnhellig enfoldighet – det er studentene», som Carl Fr. Wisløff skriver i sin kirkehistorie. …

Vi som studerte på MF på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, følte oss hverken som fanatikere, skinnhellige eller enfoldige. …

Den katolske kirkes forhold til MenighetsfakultetetLes mer »

Gunnar Stålsett med en kort hilsen på den katolske bispesynoden

Økumenikk /

Torsdag ettermiddag fikk representanter fra andre kirkesamfunn tale til bispesynoden i Roma, og biskop Gunnar Stålsett var den lutherske representanten. (For tre år siden valgte lutheranerne også også en pensjonert norsk biskop, da Per Lønning svært så direkte «Ba paven åpne nattverdbordet». Se HER – HER – HER.)

Stålsett nevner at de luthersk katolske dialogene har fokusert på hva Bibelen sier om rettferdigggjørelse, det ordinerte embete og hvordan Kirken skal forstås. Og på hvordan det lutherske norma normans og norma normata forholder seg til det katolske synet på skrift og tradisjon. Så sier han litt mer kontroversielt at alle de tre «bokens religioner» må komme til rette med skularisme og fundamentalisme (noen reagerer på at han trekker inn Islam her). Til sist kritiserer han Den katolske Kirke (litt skjult) for å ikke bruke kondomer for på bekjempe AIDS-krisen.

På Catholic.net leser vi hele (tror jeg) Stålsetts innlegg:

Rev. Gunnar STÅLSETT, Bishop Emeritus of Oslo, Lutheran World Federation (NORWAY)

The theme of the Synod is truly ecumenical, it impacts all religions and has a message to the world.

The Roman Catholic-Lutheran dialogue has through more than 30 years contributed to the substance of the theme of the Synod with such central issues as the doctrine of justification, the role of the ordained ministry and the nature of the church.

The Lutheran distinction between the Holy Bible as norma normans and the confessions – or traditions of the church – as norma normata places the Holy Scriptures as the final authority of the Church.

All the three religions of the Book – Judaism, Christianity and Islam, are today in a squeeze between secularism and fundamentalism. …

Gunnar Stålsett med en kort hilsen på den katolske bispesynodenLes mer »

van der Burg: Forklaring av den hellige messe (1944)

Teologi, van der Burg /

Jeg kom for et par uker siden over et lite skrift av pastor van der Burg, som han utga i 1944. Det heter Forklaring av den hellige messe; første deler av heftet gjennomgår og forklarer messen ledd for ledd, mens andre del gir en grundigere forklaring av deler av messen. Jeg har skannet det inn og holder nå på å fullføre gjennomgangen/ korreksjonen. (De som husker van der Burg fra Stavanger, sier at han la heftet ut i kirken, slik at de som hadde behov for det, kunne få hjelp under messen.)

Jeg legger snart ut hele heftet på nettet, men i første omgang tar jeg med kap. IV om messen:

Om Eukaristien som offer.

Jesus gjør seg nærværende på alteret ikke bare for å være en gave til oss, men også for å hengi seg som en offergave til sin himmelske Fader. At Jesus – således som vi vil bevise har innstiftet Nattverden som et offer, er et nytt bevis på Jesu virkelige nærvær i Alterets hellige Sakrament. Et offer av bare brød og vin ville være uverdig for den Nye Pakt.

Hva er et offer? Et offer er en synlig gave, som gis til Gud for å anerkjenne Ham som den høyeste Herre. I egentlig betydning kan vi ikke gi Gud noe, da alt tilhører Ham. Men vi kan for hans skyld gi avkall på noe (for eks. ved tilintetgjøring eller slaktning) for derved å uttrykke Guds herredømme (Guds rett til å kreve alt av oss). Fra menneskeslektens begynnelse av har frembæring av ofre vært høydepunktet i den religiøse kultus. Allerede Kain og Abel frambar ofre og uten tvil bar Gud selv lært dem det. Også patriarkene ofret, og i Moseloven var alle slags ofre strengt foreskrevet av Gud. Offerkultusen hos så godt som alle folk vitner om at det er et naturlig behov hos menneskene å dyrke Gud ved ofre.

Den Gamle Pakts ofre var forbilleder på Kristi offer, og måtte derfor avskaffes i den Nye Pakt. Men derav følger ikke at det etter Kristi korsdød ikke lenger skulle finne sted noen offerritus. Liksom det i den Gamle Pakt trengtes ofre til forkynnelse av Kristi kommende korsdød, således trenges det i den Nye Pakt en vedvarende offerritus til å ”forkynne Herrens død”, som er fullbrakt, for at minnet om den kan holdes levende helt inntil verdens ende (1 Kor. 11, 26). Men den store forskjell mellom den Gamle Pakts ofre, som skulle forkynne Kristi kommende korsoffer, og den Nye Pakts offer, som skal forkynne Kristi fullbrakte korsoffer, er at de første bare var billeder, mens det siste samtidig inneholder den ofrede Kristus.

På korset ”ofret Jesus seg én gang for alle” (Hebr. 7, 27) i den betydning at Han led én gang for alle (9, 26). Men denne ene lidelse ofrer Jesus gjennom den hellige messe stadig på nytt for oss til sin himmelske Fader. Han lider ikke på nytt, men Han tilbyr på nytt det Han har lidt. …

van der Burg: Forklaring av den hellige messe (1944)Les mer »

Skroll til toppen