Forfatternavn:Oddvar

”Kom i hu at du helligholder hviledagen.”

Teologi, van der Burg /

Ja, salige er de som trofast oppfyller sin søndagsplikt. Fordi – som det gamle ordspråk sier – ”som søndag er skal din dødsdag være”.

(Fra siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)

”Siden vi da har en stor yppersteprest, … så la oss tre frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebr. 4, 14-16). ”La oss gi akt på hverandre, så vi gjensidig oppmuntrer hverandre til kjærlighet . . . og ikke unndrar oss vår forsamling” (10, 24-25).

En som vet hva den hellige messe er, vil lett forstå hvorfor Kirken pålegger det som en alvorlig samvittighetsplikt å overvære den hellige offerhandling på Herrens dag. Fra apostlenes tid av har de kristne oppfattet søndagsplikten først og fremst som en plikt til å ”samle seg for å bryte brød” (Ap. gj. 20, 7 – å feire den hellige Nattverd). Bibelen taler ikke ennå om søndagen som en hviledag. Den er blitt til de kristnes hviledag som følge av at den var en dag som var bestemt til gudstjenesten. Man oppfyller ikke sin søndagsplikt ved bare avholde seg fra arbeide. Dette er den negative og minst viktige del av søndagsplikten. Man skal ”helligholde” hviledagen, dvs. ikke bare holde hviledagen. Den må være en helligdag. Det 3. bud hører til den del av dekalogen, som handler om våre plikter overfor Gud. Hvis det bare gjaldt å skaffe menneskene en feriedag, ville Gud ikke ha satt dette bud foran i de ti bud, før budet om kjærligheten til våre foreldre, budet om ikke å myrde, ikke a begå ekteskapsbrudd, osv. Den ukentlige hviledag er ”Herrens dag”. Den ikke en dag vi selv fritt kan disponere over. Vi skal hvile fra vårt arbeide for å dyrke Gud og å helligjøre vår sjel. Og den eneste gudstjeneste som fullkomment behager Gud, er den eukaristiske offerhandling, hvorved vi ofrer Ham hans Enbårne Sønn. Den hellige messe er den viktigste kilde til helliggjøring, fordi den er ett og det samme som korsofferet.

Budet om å overvære den hellige messe gjelder hver søndag. Det er ikke nok å gå til messen av og til, ettersom vi har lyst til. …

”Kom i hu at du helligholder hviledagen.”Les mer »

Hvorfor anvendes det latinske språk i messeliturgien?

Teologi, van der Burg /

«Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.»

(Fra nest siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)

Grunnen dertil er ikke at Kirken ønsker å hemmeligholde messebønnenes innhold. I en katolsk bønnebok kan enhver finne en oversettelse av den latinske tekst. Heller ikke har Kirken noen interesse av å ville såre våre nasjonalfølelser. Enhver må kunne forstå at det er meget alvorlige grunner som har beveget den til å holde fast ved det latinske språk i sin liturgi. Vi vil nevne noen av dem:

Latin er et dødt språk, som ved sin uforanderlighet er bedre i stand til å bevare de guddommelige sannheter uforfalsket enn et levende språk, hvis ord og betydning ofte skifter med tidene.

Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.

Et felles liturgisk språk synliggjør og bevarer bedre enheten og freden i Kristi verdensomfattende Kirke. Enhver språkstrid holdes derved fjernt fra Kristi hellige offer, som skal samle alle kristne. Hvor viktig dette er vil enhver forstå som tenker på all den splittelse og fanatisme som språkstriden (særlig på grunn av de stadige forandringer av landegrensene) i alle århundrer har fremkalt. Takket være det latinske språk føler en katolikk seg i et fremmed land straks hjemme i kirken. Også prestene har derved anledning til å feire offerhandlingen i de land hvor de er ukjent med språket.

At presten ber messebønnene på latin istedenfor på folkets eget språk, er også av aller største betydning ved at det minner de troende om at messens egentlige verdi ikke består i prestens bønner, men i Kristi offerhandling. Istedenfor at det latinske språk hindrer de troendes forståelse av messen, henleder det faktisk bedre enn noe levende språk deres oppmerksomhet på det vesentlige ved messen. Dersom messen overalt ble holdt på folkets eget språk, ville mange komme til å legge for mye vekt på at man forstår presten. De ville glemme at hovedsaken ved overværelsen av messen består i å være tilstede ved Jesu offerhandling. Og følgen ville være at de, når de kommer på et sted hvor de ikke har anledning til å høre sitt eget språk, ville holde seg vekk fra messen.

Ved hjelp av det latinske språk oppdrar også Kirken de troende til å be mer personlig. De blir nødt til å be messebønnene selv, istedenfor at de bare kan sitte og ”høre på presten”.

Tydelig katolsk markering under MFs jubileumsfeiring

Økumenikk /

En person som hadde sett NRKs nyhetsdekning i går kveld, kunne fortelle at både kardinal Kasper og vår egen biskop Eidsvig hadde vært til stede under MF’s jubileumsgudstjeneste i Trefodlighetskirken i Oslo i går. Vårt Land presenterer også flere bilder fra jubileumsfeiringa som viser den katolsk deltakelsen.

Under ser vi to bilder av kardinal Walter Kasper i forb. med hans foredrag, og ett bilde av biskop Eidsvig i en økumenisk panelsamtale.

Hvorfor har Kirken en bispesynode om Bibelen?

Katekisme, Teologi /

Artikkel underen (av Amy Welborn) antyder at bispesynoden om Bibelen er kommet i stand for å motarbeide den (liberale) historisk-kristiske metode i bibelstudene, som i de siste tiår har sneket seg inn i Den katolske Kirke. Det er nok ikke det eneste målet med synoden, men det kan nok være et delmål. (Pave Benedikt har i alle fal nylig utgitt en bok om Jesus, som er temmelig kritisk til mange av den historisk-kritiske metodens forskningsresultater.)

Jeg har faktisk selv hørt et par katolske søndagsprekener i Norge som har sagt rett ut at «dette brevet er ikke skrevet av Paulus, selv om det har hans navn …» Jeg sa til predikantene (som skal få være anonyme) at jeg syntes det var upassende; vel kan man lese slikt i forberedelsen (og også tro på de alternative teoriene om man vil), men jeg syntes ikke slikt skulle være med i en preken.

Lignende eksempler nevnes også i følgende tekst:
The question has been asked, ”Why a Synod on the Word of God?” Because one of the most damaging tendencies of the last few decades in Catholic catechesis and preaching has been the way in which Church leaders, preachers and teachers have approached Scripture and, in turn, communicated the meaning and importance of Scripture to those in the pews or the desks. Historical-Critical methodology has been adopted as the sole prism through which to explain and teach Scripture – the Church, as usual, about 100 years behind the Protestants. It is ironic that this approach gained so much force in Catholic circles just when Protestant Scripture scholars were beginning to re-evaluate where their own scholarly trajectory had taken them.

If you want to know what I mean by this critique – and we have talked about this quite a bit on this blog – just consider how the Scriptures are often preached in your parish. If a homily on the Sermon on the Mount is centered on explaining how different Matthew and Luke’s settings of the beatitudes are, and then ends with a general exhortation to have hope when you are sad…there you go. If your kids come out of high school religion class knowing their letters: J,P,D and Q – and unable to talk about the scope of salvation history and what it has to do with them, today…there you go. For once it all just literary business, who cares?

It is not that the scholarship is unimportant (and do understand that the H-C methodology is only one branch of Scripture scholarship) – by no means is it so. The problem is, as Ratzinger pointed out frequently before he became Pope and many times afterwards, it strips the Scriptures of their power and their connection to the deeper Word. Hence, a Synod.

Si iniquitates observaveris, Domine, Domine, quis sustinebit? Quia apud te propitiatio est, Deus Israel.

Liturgi /

Dersom du gjemte på misgjerninger, Herre, Herre, hvem kunne da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen, Israels Gud. Sal 130 (129), 3-4. Slik lyder inngangsverset denne søndagen, mens tekstene fokuserer på det gjestebudet Herren inviterer til – der noen mennesker likevel ikke er interessert i å komme.

Fra Jesaja 25,6-10a
Herren, Hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin. På dette fjell skal han fjerne sløret som tilhyller alle folk, dekket som er lagt over alle folkeslag. Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt.

Evangeliet fra Matteus 22
Jesus sa: «Himlenes rike kan lignes med en konge som holdt bryllup for sin sønn. Han sendte sine tjenere ut for å varsle alle som var innbudt til bryllupet; men de ville ikke komme. Da sendte han ut andre tjenere med den beskjed: «Si til de innbudte: ‘Festmåltidet er stelt i stand, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er parat; kom nå til bryllupet.'» – Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei …

Les alle tekstene her – bønner og antifoner her – og messen etter den gamle kalenderen her.

Den katolske kirkes forhold til Menighetsfakultetet

Teologi, Økumenikk /

Vel ett år etter at jeg hadde blitt katolikk (muligens var det sommeren 1996), ble jeg spurt av en ganske toneangivende katolikk i Oslo, om jeg hadde studert på MF eller TF. Jeg svarte «MF», og merka en tydelig negativ reaksjon fra spørsmålsstilleren.

På den tid (og det er ikke lenge siden) var det universitetets teologiske fakultet som gjaldt for katolikker flest; MF ble regna som for sneversynt og for svakt faglig (!) Det er mindre enn 10 år siden omslaget kom, slik jeg husker det, og jeg tror rett og slett at TF ble så radikalt/ liberalt på enkelte moralteologiske emner (eks. homofili) at det ble uspiselig for katolikker. (Her kan blogglesere korrigere meg, om de har andre synspunkter.)

I dag skriver også Jon Magne Lund i Vårt Land en nokså personlig evaluering av MF. (Har man studert et sted i 6-7 år blir man selvsagt påvirka av miljøet, lærerne, vennene – og MF var for de fleste også mer enn et vanlig studiested. (Lund nevner også samarbeidet med katolikkene i slutten av sin tekst.) Slik skriver han:

Samtlige av Den norske kirkes elleve biskoper har sin utdannelse fra MF. Dette gir ikke mye ammunisjon til karakteristikken av MF som en «uforsonlig fordømmende presteskole», som presten Johan Løken skrev i en brosjyre da MF ble opprettet for 100 år siden. Han ble ivrig applaudert av ledende teologer, og i offentligheten hånlo man av MF. Vittighetsbladet «Vikingen» kom med en karikatur av «Odlands nye høykirkelige presteskole», der leserne ser MFs «far», professor Sigurd Odland, «ruve over seks merkverdige personer, som er preget av fanatisme og/eller skinnhellig enfoldighet – det er studentene», som Carl Fr. Wisløff skriver i sin kirkehistorie. …

Vi som studerte på MF på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, følte oss hverken som fanatikere, skinnhellige eller enfoldige. …

Den katolske kirkes forhold til MenighetsfakultetetLes mer »

Gunnar Stålsett med en kort hilsen på den katolske bispesynoden

Økumenikk /

Torsdag ettermiddag fikk representanter fra andre kirkesamfunn tale til bispesynoden i Roma, og biskop Gunnar Stålsett var den lutherske representanten. (For tre år siden valgte lutheranerne også også en pensjonert norsk biskop, da Per Lønning svært så direkte «Ba paven åpne nattverdbordet». Se HER – HER – HER.)

Stålsett nevner at de luthersk katolske dialogene har fokusert på hva Bibelen sier om rettferdigggjørelse, det ordinerte embete og hvordan Kirken skal forstås. Og på hvordan det lutherske norma normans og norma normata forholder seg til det katolske synet på skrift og tradisjon. Så sier han litt mer kontroversielt at alle de tre «bokens religioner» må komme til rette med skularisme og fundamentalisme (noen reagerer på at han trekker inn Islam her). Til sist kritiserer han Den katolske Kirke (litt skjult) for å ikke bruke kondomer for på bekjempe AIDS-krisen.

På Catholic.net leser vi hele (tror jeg) Stålsetts innlegg:

Rev. Gunnar STÅLSETT, Bishop Emeritus of Oslo, Lutheran World Federation (NORWAY)

The theme of the Synod is truly ecumenical, it impacts all religions and has a message to the world.

The Roman Catholic-Lutheran dialogue has through more than 30 years contributed to the substance of the theme of the Synod with such central issues as the doctrine of justification, the role of the ordained ministry and the nature of the church.

The Lutheran distinction between the Holy Bible as norma normans and the confessions – or traditions of the church – as norma normata places the Holy Scriptures as the final authority of the Church.

All the three religions of the Book – Judaism, Christianity and Islam, are today in a squeeze between secularism and fundamentalism. …

Gunnar Stålsett med en kort hilsen på den katolske bispesynodenLes mer »

van der Burg: Forklaring av den hellige messe (1944)

Teologi, van der Burg /

Jeg kom for et par uker siden over et lite skrift av pastor van der Burg, som han utga i 1944. Det heter Forklaring av den hellige messe; første deler av heftet gjennomgår og forklarer messen ledd for ledd, mens andre del gir en grundigere forklaring av deler av messen. Jeg har skannet det inn og holder nå på å fullføre gjennomgangen/ korreksjonen. (De som husker van der Burg fra Stavanger, sier at han la heftet ut i kirken, slik at de som hadde behov for det, kunne få hjelp under messen.)

Jeg legger snart ut hele heftet på nettet, men i første omgang tar jeg med kap. IV om messen:

Om Eukaristien som offer.

Jesus gjør seg nærværende på alteret ikke bare for å være en gave til oss, men også for å hengi seg som en offergave til sin himmelske Fader. At Jesus – således som vi vil bevise har innstiftet Nattverden som et offer, er et nytt bevis på Jesu virkelige nærvær i Alterets hellige Sakrament. Et offer av bare brød og vin ville være uverdig for den Nye Pakt.

Hva er et offer? Et offer er en synlig gave, som gis til Gud for å anerkjenne Ham som den høyeste Herre. I egentlig betydning kan vi ikke gi Gud noe, da alt tilhører Ham. Men vi kan for hans skyld gi avkall på noe (for eks. ved tilintetgjøring eller slaktning) for derved å uttrykke Guds herredømme (Guds rett til å kreve alt av oss). Fra menneskeslektens begynnelse av har frembæring av ofre vært høydepunktet i den religiøse kultus. Allerede Kain og Abel frambar ofre og uten tvil bar Gud selv lært dem det. Også patriarkene ofret, og i Moseloven var alle slags ofre strengt foreskrevet av Gud. Offerkultusen hos så godt som alle folk vitner om at det er et naturlig behov hos menneskene å dyrke Gud ved ofre.

Den Gamle Pakts ofre var forbilleder på Kristi offer, og måtte derfor avskaffes i den Nye Pakt. Men derav følger ikke at det etter Kristi korsdød ikke lenger skulle finne sted noen offerritus. Liksom det i den Gamle Pakt trengtes ofre til forkynnelse av Kristi kommende korsdød, således trenges det i den Nye Pakt en vedvarende offerritus til å ”forkynne Herrens død”, som er fullbrakt, for at minnet om den kan holdes levende helt inntil verdens ende (1 Kor. 11, 26). Men den store forskjell mellom den Gamle Pakts ofre, som skulle forkynne Kristi kommende korsoffer, og den Nye Pakts offer, som skal forkynne Kristi fullbrakte korsoffer, er at de første bare var billeder, mens det siste samtidig inneholder den ofrede Kristus.

På korset ”ofret Jesus seg én gang for alle” (Hebr. 7, 27) i den betydning at Han led én gang for alle (9, 26). Men denne ene lidelse ofrer Jesus gjennom den hellige messe stadig på nytt for oss til sin himmelske Fader. Han lider ikke på nytt, men Han tilbyr på nytt det Han har lidt. …

van der Burg: Forklaring av den hellige messe (1944)Les mer »

Menighetsfakultetet fyller 100 år – gratulerer!

Generelt /

I disse dager feirer Menighetsfakultet 100 år og Vårt Land skriver litt om dette. Her tar de bl.a. med tidligere studenters erfaringer, og lar dem fortelle hva de opplevde som best og verst med MF. Her er en av dem:

«Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband og redaktør av Utsyn «likte veldig godt å studere teologi på MF».

– Det mest skuffende med MF var at jeg møtte forholdsvis få lærere som hadde særlig vilje til å forsvare Bibelens troverdighet, spesielt innenfor etikk. Noe av det første jeg gjorde da jeg var ferdig på MF, var å skrive en artikkel om etikkbøkene som er forfattet av MF-lærere. Jeg opplevde bøkene som frustrerende utydelige, sier Ottosen.»

Jeg studerte selv på MF fra 1975 til 1982, og mitt best minne er dagen jeg kom dit første gang og henvendte meg til «kontordamene» Marit og Dagny, og de visste hvem jeg var uten at jeg sa navnet mitt! De hadde tydeligvis pugget bilder og navn på alle de 100 nye studentene! Det varmet for en helt fersk 19. åring som nesten aldri hadde vært utenfor Jæren før.

Likevel var mine år på MF forholdsvis mye preget av frustrasjoner. Jeg savnet veldig sterkt noe som kunne binde tro og viten sammen; man kunne kritisere Bibelen (særlig GT) sønder og sammen, samtidig som man hadde en sterk tro. Hvordan kunne det være mulig? Jeg opplevde at teologien der var svært så fideistisk (dvs. at troen ikke bygger på kunnskap eller sannsynlighet), og den forståelse klarte/ønsket jeg aldri å godta.

Da jeg flere år senere ble katolikk – pga liturgi- og sakramentsyn, og betydningen av den apostoliske suksesjon – kom det som en uventa bonus at Den katolske Kirke har et mye mer helhetlig syn på tro og fornuft.

Men tross dette opplevde jeg mye fint på MF, og jeg sier derfor: Gratulerer med dagen!

Preken ved minnemessen for pave Pius XII

Katolsk /

Ved messen til minne om pave Pius XII i dag holdt pave Benedikt en preken der han i stor grad snakket om Pius XII’s liv og virke. Mot slutten av prekenen tar han opp hva som skjedde under 2. verdenskrig og årene deretter: (Referatet er fra Vatican Information Service.)

How can we forget his radio message of Christmas 1942? His voice breaking with emotion, he deplored the situation of ‘the hundreds of thousands of people who, with no individual blame, are sometimes, because of their nationality or race, destined for death or progressive exploitation’, a clear allusion to the deportations and extermination being perpetrated against the Jews».

Pius XII «often acted secretly and silently because, in the real situations of that complex moment in history, he had an intuition that only in this way would he be able to avoid the worst, and to save the largest possible number of Jews».

The Pope indicated that the historical debate over the figure of Pius XII «has not thrown light on all aspects of his multifaceted pontificate». In this context he recalled the numerous messages and discourses his predecessor had given to all categories of people, «some of which are still extraordinarily relevant even today, and continue to provide a sure point of reference. Paul VI … considered him to be the precursor of Vatican Council II».

Referring then to some of Pius XII’s documents, the Holy Father recalled the Encyclicals «Mystici Corporis» of June 1943, and «Divino afflante Spiritu» of September of the same year which «established the doctrinal norms for the study of Holy Scripture, emphasising its importance and role in Christian life. It is a document that gives evidence of great openness towards scientific research into biblical texts», he said.

Benedict XVI also mentioned the Encyclical «Mediator Dei» which was published in November 1947 and concerns the liturgy. There, he said, «the Servant of God promoted the liturgical movement, highlighting the ‘essential element of worship’, which ‘must be the interior element. It is, in fact, necessary’, he wrote, ‘always to live in Christ, to dedicate oneself entirely to Him, so that in Him, with Him and for Him glory is rendered unto God».

After mentioning «the notable impulse this Pontiff gave to the Church’s missionary activity with the Encyclicals ‘Evangelii praecones’ (1951) and ‘Fidei donum’ (1957)», the Holy Father pointed out that one of Pius XII’s «constant pastoral concerns was the promotion of the laity, so that the ecclesial community could make use of all available energies and resources. For this too the Church and the world are grateful».

«As we pray that the cause of beatification of Servant of God Pius XII may continue favourably, it is as well to recall that sanctity was his ideal, an ideal he did not fail to propose to everybody».

The Pope concluded by pointing out that during the Holy Year 1950, Pius XII proclaimed the dogma of the Assumption of the Virgin. «In this world of ours which, as then, is assailed by concerns and anguish for the future; in this world where, perhaps more now than then, the abandonment of truth and virtue by many people gives us glimpses of scenarios without hope, Pius XII invites us to turn our gaze to Mary, assumed in heavenly glory».

Following the Mass, the Holy Father went down to the Vatican Grottoes to pray before the tomb of Pius XII.

Bør Pius XII saligkåres?

Katolsk /

På dødsdagen for Pius XII har the Catholic League for Religious and Civil Rights en annonse i New York Times der de argumenterer (de argumenterer mot andre som sier at paven var likegyldig ang. jødenes skjebne) for at paven var en ypperlig støtte for jødene og alle gode krefter under 2. verdenskrig. De sier bl.a.:

Three years before he died, the Israeli Philharmonic Orchestra flew to Rome to give the pope a special concert. Similarly, when he died in 1958, Leonard Bernstein of the New York Philharmonic called for a minute of silence “for the passing of a very great man, Pope Pius XII.” Golda Meier, as well as Jewish leaders from around the world, paid tribute to his heroics. No one said it better than Pinchas Lapide, an Israeli official who researched the Yad Vashem archives: He suggested that 860,000 trees be planted in the hills of Judea to honor the pope—one for every Jewish person he saved. It is for reasons like these that the Catholic League supports the beatification of Pope Pius XII.

Les hele annonsen her.

50 år siden Pius XII døde – messe i Peterskirken

Katolsk /

I dag er det 50 år siden pave Pius XII døde, og pave Benedikt feira messen i Peterskirken til minne om dette. Så langt har jeg bare sett noen bilder fra messen og ikke fått lest pavens preken. Når jeg får tak i prekenen, skal jeg legge den ut her.

Men bildene over er også interessante; de viser at pave Benedikt har slutta å ha sin stol rett foran alteret – der den har vært i svært mange år nå. Nå sitter paven på en trone på venstre side av aleteret sett nedenfra – se bilde 1 og 2. Bilde 3 og 4 viser alteret i Peterskirken som vi nå har sett det de siste månedene – men også en slik plassering av krusifiks og lys er noskå nylig gjeninnført. Les mer om dette HER – og se flere bilder.

Viktig spørsmål: Hvordan incensere alteret?

Katolsk /

Enkelte får aldri nok informasjon om liturgiske spørsmål, og jeg er visst en av dem. På liturgiblogger har det de siste dagene vært diskusjoner om hvordan man skal incensere et frittstående alter – og noen som feirer den gamle messen går da ikke rundt alteret. Likevel står denne plansjen tydelig i messeboken fra 1962 og viser hvordan man skal gjøre det – at man skal gå rundt alteret når dette er mulig. Les gjerne en diskusjon rundt dette på NLM-bloggen.

Rett etter konsilet var det en tendens til at man (absolutt) ikke skulle følge de gamle reglene, når den nye messen ikke hadde noen klare bestemmelser, men jeg forstår at slike holdninger nå er på vei ut. Plansjen viser ganske tydelig hva man kan gjøre også i den nye messen: Først incenseres krusifikset, og så begynner man på nr. 1 etc . Jeg ser at jeg så langt ikke har skilt tydelig mellom å incensere toppen og sidene av alteret, men jeg skal skjerpe meg.

Å være rett forberedt til å motta kommunion – fra en doktorgrad om liturgien

Katolsk, Liturgi /

En av vårt bispedømmes prestestudenter er allerede en lærd mann, i og med at han har en doktorgrad i teologi når han begynner prestestudiene! Han har skrevet om den liturgiske bevegelses utvikling fram til 1970, og der er det mye interessant informasjon. I min lesning av oppgaven er jeg kommet halvveis, til Pius XII overtar som pave i 1939.

Pave Pius X, som er svært viktig for liturgiutviklinga, har jeg allerede lest om, og der noterte jeg meg interessante ting om hans syn på hyppig kommunion, og hvordan han i sitt dokument ‘Sacra Tridentina’ gjorde det lettere for katolikker å motta kommunion – når han der skrev at:

Frequent and daily Communion, as a practice most earnestly desired by Christ our Lord and by the Catholic Church, should be open to all the faithful, of whatever rank and condition of life; so that no one who is in the state of grace, and who approaches the Holy Table with a right and devout intention (recta piaque mente) can be prohibited therefrom.

«A right intention consists in this: that he who approaches the Holy Table should do so, not out of routine, or vain-glory, or human respect, but that he wish to please God, to be more closely united with Him by charity, and to have recourse to this divine remedy for his weaknesses and defects.» (Sacra Tridentina p. 197)

«Although it is especially fitting that those who receive Communion frequently or daily should be free from venial sins, at least from such as are fully deliberate, and from any affection thereto, nevertheless, it is sufficient that they be free from mortal sin, with the purpose of never sinning in the future; and if they have this sincere purpose, it is impossible but that daily communicants should gradually free themselves even from venial sins, and from all affection thereto.» (Sacra Tridentina pp. 197-198)

Beata Maria Virginis de Rosario – til minne om slaget ved Lepanto 7/10 1571

Liturgi /

Slik kan vi lese på katolsk.no og festen som feires i Kirken i dag:

«I 1571 sto en katolsk flåte med skip primært fra Spania, Venezia og Genova og under kommando av keiser Karl Vs sønn Don Juan av Østerrike, overfor en mektig tyrkisk flåte med mellom 12.000 og 15.000 kristne slaver som roere. Lappverkflåten av katolske skip sto under Den hellige Rosenkrans’ beskyttelse. Den hellige pave Pius V (1566-72) visste at den kristne flåten var tyrkerne materielt underlegen, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen for seier. Da slaget sto den 7. oktober 1571, for øvrig det siste slaget som ble utkjempet med skip med årer, ba de romerske brorskapene rosenkransen i gateprosesjoner mens slaget ble utkjempet.

De kristne styrkene vant en avgjørende seier over den tyrkiske flåten ved Lepanto, og dette var på den første søndagen i måneden. Seieren ble naturlig nok tilskrevet Vår frue av Rosenkransen. Vi vet i dag at seieren var avgjørende og hindret en tyrkisk invasjon av Europa. I seierens time skal pave Pius V, som var hundrevis av kilometer unna, ha stått opp fra et møte, gått bort til et vindu og utbrutt med en overnaturlig utstråling: «Den kristne flåten er seierrik!» mens han gråt av takknemlighet til Gud.»

Les mer om dagen og om rosenkransen her.

Den første jøden som får tale til bispesynoden – kristiserer pave Pius XII

Katolsk /

Det er ganske trist, syns jeg, at den første jøden som noen gang får tale til en katolsk bispesynode – om Bibelen, et naturlig tema – benytter anledningen til å kritisere pave Pius XII. Om to dager feirer pave Benedikt en høytidelig messe for å minnes den tidligere pavens død. Her er nyheten:

The first rabbi ever to address a Synod of Bishops today praised the church’s commitment to dialogue with Jews, but he also issued a reminder of Jewish/Catholic tensions by indirectly criticizing the late Pope Pius XII, the wartime pope whose alleged silence during the Holocaust has long been a subject of controversy.

On Thursday, Benedict XVI will lead a commemoration of the 50th anniversary of the death of Pius XII in 1958.

At the end of a brief speech to the synod this afternoon on the Jewish approach to the Bible, Rabbi Shear-Yashuv Cohen alluded to the controversies over Pius XII. “We cannot forget the sad and painful fact of how many, including great religious leaders, didn’t raise a voice in the effort to save our brethren, but chose to keep silent and help secretly,” said Cohen, the Chief Rabbi of Haifa in Israel.

“We cannot forgive and forget, and we hope you understand our pain, our sorrow,” Cohen said, speaking in English to an audience of some 253 cardinals, archbishops and bishops, as well as Benedict XVI.

Cohen never mentioned Pius XII by name, though in context the reference seemed obvious. Earlier in the day Cohen gave an interview to Reuters in which he said that had he realized his visit to the Vatican would coincide with ceremonies commemorating the death of Pius XII, he might not have come.

Les mer her hos John Allen.

Tanker om bibellesningene i messen

Liturgi /

To prester – by Rev Nicola Bux and Rev Salvatore Vitiello – skrev nylig på fides.org, om bruk av bibeltekster i messen i den gamle og nye liturgien. Det er tydelig at den nye messen bruker en mye større del av Bibelen i søndags- og ukemessene. Men det er ikke sikkert at forandringene bare har vært positive – bl.a. ble en over 1500 år gammel tradisjon helt forkasta i 1969. Og det er nå (i alle fall i det alminnelige kirkeår) lite samsvar mellom messens bønner, inngangsvers o.a. og bibeltekstene. Slik leser vi i artikkelen i engelsk oversettelse:

Some say the post-Council Mass is richer in Readings and Eucharistic Prayers, compared with the Pius V Missal poorer and less accurate. The theory is anachronistic since it fails to consider four centuries of distance; it is as if we were to say the same about Sacramentaries some centuries earlier than the sacramentary of Pius V. What is more there is a tendency to forget that the pericopes of the Pius V Missal were formed on the basis of old capitularies with epistles, such as St Jerome’s Liber comitis– dated 471 – or with Gospel pericopes ; a tradition in common with the Church of the East, as the Byzantine liturgy still shows today.
Secondly, the brief readings help memorise the essential and express the sobriety of the Roman Rite. …

Father Z har (selvsagt) også kommentert dette, og i kommentarene til hans post har Fr. Augustine Thompson O.P. skrevet denne svært interessante vurderinga:

1. Although I think the old one year cycle should certainly be the norm at EF There is nothing wrong with a three year cycle for Mass, even for use with the EF: BUT

1. Three readings are too many for anything but a night vigil
2. The Epistles are lectio continua and it is only accidental if they have anything to do with the other two
3. The division of the 3 years by Gospels is arbitrary and produces problems of selection
4. There little or no attempt to match the propers with the readings – esp. in Ordinary time.
 …

Tanker om bibellesningene i messenLes mer »

Bispesynoden om Bibelen åpnet i Roma

Katolsk /

I går åpna pave benedikt årets bispesynode om Bibelens plass i Kirken – i Pauluskirken utenfor muren i Roma, og 52 kardinaler, 45 erkebiskoper og 108 biskoper var til stede. Paven var ganske dristig og direkte i sin tale, og sa bl.a.:

“Nations which once were rich in faith and vocations are now losing their identity,” the pope said, “under the deleterious and destructive influence of a certain modern culture.” In that context, Benedict returned to a familiar theme: the false promises of a world without God.

“When humanity eliminates God from its horizon, declaring God ‘dead,’ does that really make people happier?” Benedict asked. “Does humanity become truly freer? When people proclaim themselves the absolute proprietors of themselves and the lone owners of creation, can they truly construct a society in which justice, freedom and peace reign?”

“Doesn’t the opposite actually happen, as the daily news amply demonstrates?” Benedict said, answering his own rhetorical question. “Doesn’t the rule of power, of egotistical interests, of injustice and exploitation, of violence in all of its expressions, simply spread even more?” A world without God, Benedict warned, ends with people “more alone, and a divided and confused society.”

John Allen er til stede under den tre uker lange bispesynoden, og vil skrive regelmessig om det som skjer – se her. Han skrev grundig om konferansen i sin fredagsspalte, og skrev også videre om hva pave Benedikt sa i sin preken i går: …

Bispesynoden om Bibelen åpnet i RomaLes mer »

Soaking – en ukjent verden for katolikker

Økumenikk /

En ukjent verden og milevis fra det man gjør i en katolsk messe – og jeg må legge til at jeg glad at jeg slipper å være med på dette.

Etter et par timers lovsang kommer taleren på scenen – under.

Avisa DagenMagazinet skriver slik om dette som skjedde i Oslo sist helg:
«For en utenforstående må det virke nokså merkverdig det som skjer på møtene i Ekeberghallen i Oslo denne uka. Møtene starter med løssluppen lovsang til drivende frisk musikk der tilbedelsen av Gud som Far og Jesus som Frelser og Herre er i fokus.

Nokså snart inntreffer innslag av roping, hyling og brøl fra publikum og det høres en del høy, hysterisk latter, mens musikken roes ned og får mer og mer suggererende, ensformig karakter. Noen rister voldsomt, andre skriker i spasmer. I halvannen til to timer pågår den lange sangsekvensen før taleren slipper til. «Soaking» kalles fenomenet der det viktigste er å oppnå en tilstand der Gud og Jesus blir tilbedt – i høylydt utrop, eller i stillhet på eller under et teppe. Ved slutten av seansen ligger også mange av tilhørerne strekk ut på gulvet framfor plattformen eller i midtgangene og soaker – ber eller tilber på godt norsk. Her brukes det bare ekstra lang tid på å «soake» enn det en finner i andre kristne sammenhenger, og hemninger er en uting.»

In voluntáte tua, Dómine, universa sunt pósita, et non est qui possit resístere voluntáti tuæ

Liturgi /

tu enim fecisti omnia, coelum et terram, et universa quae coeli ambitu continentur: Dominus universorum tu es. – Herre, alle ting er underlagt din vilje, og ingen kan stå din vilje imot. For du har skapt alt, himmel og jord, og alt som rommes av himmelens krets. Du er verdens Herre. (Est 13, 9.10-11)

Dagens første lening er det kjente vingådssangen fra Jesaja 5:
«Jeg vil synge en sang om min venn, min kjære venns sang om hans vingård. En vingård hadde min venn i en fruktbar bakke. Han gravde den om og renset den for stein og plantet edle vintrær i den. Han bygget et vakttårn i haven og hugget ut en vinpresse der. Nå ventet han å høste gode druer, men besk var frukten den bar. Og nå, Jerusalems borgere og dere menn i Juda: Døm i denne sak mellom meg og min vingård! Hva var det mer å gjøre med haven som jeg ikke alt hadde gjort? Hvorfor bar den så besk en frukt, når jeg ventet meg gode druer? Nå skal jeg la dere få vite~ hva jeg vil gjøre med min vingård. Jeg tar bort gjerdet, så den beites av, jeg river ned muren, så den tråkkes ned. Slik vil jeg legge den øde. Den skal ikke skjæres og hakkes mer, men torn og tistel skal gro, og jeg vil befale skyene at de ikke skal sende regn over den. For Herrens, Hærskarenes Guds vingård, er Israels hus, og Judas folk er haven som var hans lyst og glede. Han ventet rett – men se, det ble blodig urett! Han ventet rettferd – men hør, det ble skrik!

I evangeliet forteller Jesus også om en vingård, og poenget i begge fortellingene er advarsel mot å la være å gjøre Guds vilje. Bibeltekstene handler om hvordan mange i Jesu eget folk forkastet ham, men tekstene taler også til oss, og ver oss om å vende oss bort fra våre synder, få tilgivelse og å fortsette vårt liv på en bedre måte.

Les alle tekstene her og messens bønner her. Her er dagens tekster og bønner i den gamle kalenderen.

Skroll til toppen