Generelt

Jeg var på Menighetsfakultetet i går, for å høre professor Bernt Torvild Oftestads avskjedsforelesning. Jeg tror det var bare andre gang jeg var med på noe slikt; første gang var da Carl Fredrik Wisløff sluttet i desember 1975.

Det var veldig hyggelig; å treffe mange gamle venner og høre et interessant foredrag – og også vennlige og interessante ord til Oftestad fra hans kollegaer Vidar Hånes og Jan Schumacher.

Hovedtemaet for foredraget var vel spørsmålet om hva slags felles «konfesjon» man vil prøve å bygge opp i Norge, etter at landet er blitt så grundig sekularisert – etter første sekulariseringsbølge på 1800-tallet og andre bølge etter 1945. Og behovet etter en slik felles «konfesjon» har blitt opplevd sterke etter det som skjedde 22. juli i fjor.

Vårt Land skriver om dette og fokuserer på noe som ikke var veldig sentralt i forelesningen, og de intervjuer bistandsadvokater til Utøya-offer, som reagerer på det de hører (men de vet vel ingen ting om hva foredraget egentlig tok opp):

Oftestad brukte sin avskjedsforelesning til å påpeke at massakrer som den på Utøya, jevnlig rammer kristne. «Massakrer à la Utøya rammer jevnlig kristne, familier og enkeltpersoner, i en rekke land: Pakistan, Egypt, Tyrkia, Nigeria. Den politiske makteliten i Norge har aldri vært særlig opptatt av forfølgelsen av de kristne. Ond og brå død har mange opplevd før 22.7.», sa Oftestad i forelesningen. …

… (en bistandsadvokat) … Jeg skjønner ikke hvorfor han trekker frem dette, det er jo to helt forskjellige ting han snakker om. Ungdommene på Utøya ble angrepet slik at de ikke skulle kunne drive politisk arbeid senere, og det har ingenting med forfølgelse av kristne å gjøre. Dette var en svært dårlig sammenligning, sier han.

«The Star-Spangled Banner» (over) ble sunget av Whitney Houston under Super Bowl XXV i 1991 – da var hun 28 år gammel. Min kone er amerikansk, så vi så på flere videoer i går (fra LA Times) etter vi hørte at en av Amerikas mest kjente sangere døde tragisk natt til søndag.

Forklaring:

The Super Bowl is the annual championship game of the National Football League (NFL), the highest level of professional American football in the United States, culminating a season that begins in the late summer of the previous calendar year. …

… With America entangled in the Persian Gulf War, Houston performed «The Star Spangled Banner» at Super Bowl XXV at Tampa Stadium on January 27, 1991. Due to overwhelming response to her rendition, it was released as a commercial single and video of her performance, and reached the Top 20 on the US Hot 100, making her the only act to turn the national anthem into a pop hit of that magnitude. (Wikipedia)

Jeg leste dette for en ukes tid siden, og etter tips fra en leser skriver jeg litt om det; hvordan legers og sykepleieres tradisjonelle reservasjonsrett så visstnok skal tas fra fastlegene. Fra Aftenposten:

Det er i et nytt rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet at det fastslås at fastleger ikke har rett til å reservere seg mot visse oppgaver av samvittighetsgrunner, skriver Bergens Tidende.

I tilfeller hvor en pasient ønsker abort, starter vanligvis den formelle prosessen hos fastlegen, og begjæringen om abort må underskrives av både fastlegen og pasienten. Fastlegene Gunnhild Felde og kollega Eilif Haaland har et kristent livssyn og sier de nå blir stilt overfor et stort, etisk dilemma. De mener reservasjonsretten er en menneskerett.

Å skrive under på en slik begjæring ville for meg være å undergrave min dypeste overbevisning og i strid med legeetikken. Hvert trinn i abortprosessen bygger på det forrige, og min underskrift som lege ville bli både et juridisk og etisk forsvar for svangerskapsavbruddet, sier Haaland.

Olav Fredheim, leder i Norges kristelige legeforening, mener det er overraskende at fastlegene fratas reservasjonsretten, mens helsepersonell på sykehus fortsatt kan reservere seg mot å delta i abortinngrep.

Han mener fastleger med samvittighetskvaler enten må slutte som fastlege, fortsette som før og ta sanksjonene som eventuelt måtte komme, eller handle i strid med egen samvittighet.

I går fikk jeg en e-post fra en prest i Roma, som ble avsluttet slik: «Her snør (!) det …» Og her er et bilde fra Dagbladet som beviser dette.

(Jeg mimrer litt om gamle dager og ser på min gamle blogg – som ser ut til å ha fått noen problemer med databasen, siden den har noen linjer med feilmeldinger på toppen. Der fant jeg noen som var skrevet i Bergens Tidende rett etter pavevalget; om at jeg var blitt katolsk prest takket være kardinal Ratzinger, for i praksis var det han som fikk min søknad fram fra glemselens bunke, der den hadde ligget i 9 måneder.)

Da Oddvar Moi for fem år siden skulle bli katolsk prest i Bergen til tross for at han var gift, var det kardinal Joseph Ratzinger som behandlet og godkjente søknaden. Ratzinger la spørsmålet om min presteordinasjon frem for pave Johannes Paul II, som nikket til svar, sier Oddvar Moi til Bergens Tidende.

Oddvar Moi er fra Time på Jæren. Han var luthersk prest og gift da han konverterte til Den romersk-katolske kirke. I januar 2000 ble han vigslet til katolsk prest i Bergen. Moi ble dermed den første katolske prest i Norge som er gift. Den katolske kirke har en regel om sølibat for sine prester. Men i 1950-årene ble det vedtatt at protestanter som allerede var gift og som ville bli presteviet i Den katolske kirken, kunne søke paven om det. I dag er det på verdensbasis om lag 1000 gifte prester i Den romersk-katolske kirke. …

Jeg er godt fornøyd med at Joseph Ratzinger nå er valgt til ny pave, sier Oddvar Moi. Ratzinger er kjent for å være veldig mild og vennlig, ryddig og ordentlig. Han har et tradisjonelt syn på kirkens tro og hans oppgave har vært å forsvare denne troen. Men Ratzinger er ikke den «panserkardinalen» en del har påstått at han er, sier Oddvar Moi.

Moi betegner Ratzinger som en ekstra dyktig teolog. I over 20 år har han hatt sitt arbeid i Vatikanet. Det var pave Johannes Paul II som ba Ratzinger kommer til Vatikanet som leder for troskongregasjonen, det viktigste av departementene i Vatikanet. I alle disse årene har han stått pave Johannes Paul II nær, sier Moi.

Med Ratzinger som pave er det vel ingen grunn til å vente store forandringer i Den katolske kirkes lære?
Nei, men det ville ha vært nesten utenkelig uansett hvem som var blitt valgt til pave, sier Oddvar Moi. …

På forhånd var det mange som regnet kardinal Ratzinger som den største favoritten. Ut fra den sterke støtten til Ratzinger på forhånd var det mange som regnet med at dersom pavevalget ble avgjort mandag eller tirsdag, så ville det bli Ratzinger, sier Moi.

Den nye paven fylte 78 år sist lørdag. – Jeg håper han får mange gode år i sin pavegjerning, sier Oddvar Moi.

Når har vi vært her i tre dager, og slapper riktig godt av i ca 20 grader og sol eller lett overskyet vær. Bildet under ble tatt rett etter ankomst til hotellet – som har et basseng på taket, i 6. etasje.

Hva gjør så et middelaldrende ektepar her nede i varmen? Vi sitter ute mye, leser, bader (mest min kone) og går turer. Vi leser ganske seriøse ting; jeg ble nettopp ferdig med «A Banished heart» og skal starte direkte på «Work of Human Hands», og på min fjelltur (som begynner nå) skal jeg lytte til (jeg har en Kindle som leser for meg) kardinal Newmans «Apologia pro vita sua». (Min kone jobber med sin mastergrad i museologi.)

Dronning Elizabeth kom med en flott julehilsen i går – også julens kristne budskap kom klart fram mot slutten:

I går, 18. desember, fylte jeg 56 år – og følte meg ganske gammel. Jeg hadde en forholdvis rolig søndag med (bare) norsk høymesse kl 11 og engelsk messe kl 16. Vi fikk faktisk tid til å gå en tur i Tøyenparken tidlig på ettermiddagen, og til en fin middag om kvelden. Her er vi avbldet på vei ut fra Grand café.

Min barndoms skole skal legges ned – Vestly skule. Nå er det vedtatt, leser vi i Jærbladet.

Eit klart fleirtal i Time kommunestyre gjorde tirsdag det endelege vedtaket om at den eldste skulen i kommunen skal leggjast ned i løpet av våren. Det skapte sterke kjensler både hos enkelte kommunestyrerepresentantar og hos folk som bur i krinsen. …

Bildene under viser (øverst) skolen stort sett slik den stod ferdig i januar 1962 – jeg begynte selv i 1. klasse i august samme år. Bilde nummer to viser også den nye gymsalen (fra 90-tallet, tror jeg) og til høyre den gamle skolen som ble flytta ned hit fra Lye (også på 90-tallet tror jeg). Der gikk jeg på søndagsskole, hver søndag kl 09.30. Min far var rektor her fra 1952 til 1990. Men på tross av alt dette innser jeg at skolen nok ikke lenger var «liv laga» – og jeg føler det ikke så tungt, jeg har tross alt ikke bodd på Jæren siden 1975.

Bildet over viser ei ny vindmølle på Lyefjell – bak det store byggefeltet Lyefjell (der jeg har en bror og ei søster), med innkjøring fra Åsen (for de lokakjente). I bagrunnen ser vi Bjerkreim fjernsynssender – som min familie (8 brødre Moi og alle deres barn) kalte Moi-senderen da den ble bygd på slutten av 60-tallet, fordi den lå Moifjellet, tilhørende gården Moi (i Bjerkreim), der min farfar kom fra.

I Stavanger Aftenblad leser vi om de to nye vindmøllene på Lyefjell:

Fredag kom den første møllen på plass – som det aller første 
resultatet av at Norge og Sverige 
i desember i fjor ble enige om et felles grønt sertifikat.

Den nye loven for ordningen ble endelig vedtatt av Stortinget mandag.  De grønne sertifikatene var helt avgjørende for prosjektet, forklarer Jan Thiessen, daglig leder i Solvind AS.

Selskapet bak vindkraftsatsingen regner med at sertifikatene vil gi dem 15 øre per kilowattime produsert strøm eller rundt 700.000 til 800.000 kroner i året. Det gjør at prosjektet til 20 millioner kroner går i pluss. Dermed blir det nye landemerket på toppen av feltet det første prosjektet i den nye satsingen på fornybar energi.

Da Sverige og Norge 8. desember i fjor undertegnet den nye samarbeidsavtalen var målet at sertifikatsystemet skal gi 26,4 TWh fra 2012 til 2020, fordelt på 13,2 TWh i hvert land. Det tilsvarer en produksjon på om lag åtte gasskraftverk.

Vi er jo (nesten) amerikanere, og da må juletreet på plass tidlige – helst rett etter Thanksgiving (som er siste torsdag i november), mens vi ikke satte det opp før tirsdag 30. november. I år har vi et tre ute på balkongen.

Jeg ser at ukene from mot jul er ganske travle i år, spesielt (eller egentlig bare) helgene. I morgen (lørdag) har jeg messe og dåp i kirken om formiddagen, deretter skal jeg ned til Mariaholme til skrifte og messe på en menighetsweekend. Søndag har jeg tre messer på tre ulike steder; Mariaholm, Nesodden og Holmlia. Neste helg er like travel; lørdag to messer, fire timer konfirmantundervisning, to dåp. Søndagen tre messer er på norsk, engelsk og latin. Om to uker er det på nytt to messer, konfirmanter og to dåpsgudstjenester om lørdagen, men så bare to messer om søndagen. Julehelga har jeg messe 13.30 og 23.15 julaften og messer kl 09.30, 16.00 og 19.00 juledag. Men ukedagene er noenlunde rolige, så jeg får tatt meg inn – og så skal vi på to ukers ferie 27/12.

Vårt Land melder om en undersøkelse om folks tillit til ulike yrkesgrupper, og da kommer prester (prester generelt, ikke i noe spesielt kirkesamfunn, men det sier vel mest om Den norske kirke):

Det var trangt på bunnivået da Juristforbundet sammenlignet juristenes tillit med andre yrker. Blant yrkesgruppene de sammenlignet seg med var eiendomsmeglere, politikere og journalister. Spørsmålet var i hvilken grad yrkesgruppen «vektlegger etikk i jobben sin».

Derimot tronet prestene i ensom majestet på toppen i tillitstesten, som er gjennomført av analysebyrået Infact. Mer enn en tredjedel av de spurte svarte at prestene «i svært stor grad» vektlegger etikk i jobben. Nesten like mange ga yrket nest øverste karakter på en skala fra én til fem. …

I går hadde jeg en uvanlig rolig søndag, med bare to messer i vår egen kirke – oftest har jeg tre messer, og må også kjøre et stykke, til Nesodden og til Holmlia. (Jeg har derimot roligere hverdager ofte, så ingen trenger bekymre seg over meg – eller de fleste andre prester.)

I går syklet derfor min kone og jeg – kl 12.30, mellom mine to messer – opp til Emmanuel Vigelands mausoleum. Litt forbi Vindern – lett å finne på kartet, men en del høyere enn vi hadde tenkt. De to bildene over viser bygningen.

Det var interessant å være der, men selve museet var ganske spesielt. Over inngangsdøra stod det: Quicquid Deus creavit purum est. – Alt Gud har skapt er rent – sannsynligvis for å forsvare at rommet innehloder følgende (fra museets egne nettsider): » … Til utsmykningen av det høyloftede, mørke rommet hentet han inspirasjon fra antikkens gravkamre, spesielt etruskernes. Men også kristendommens dramatiske historier om Skapelsen og Syndefallet slik de var blitt fortalt i italienske renessansefresker bød på rike impulser. I tråd med disse sydlandske forbilder kalte han sitt fremtidige gravsted Tomba Emmanuelle (Emanuels grav). Freskene som nå dekker alle vegger og tak ga han navnet Vita (Livet). Vita handler om erotikk og menneskets driftsliv. Hundrevis av nakne kropper, kvinner og menn i heftig intimitet trer frem. Her elskes og avles til Guds ære på bakgrunn av et mørkt og bunnløst univers, sparsomt opplyst av den livgivende, guddommelige sol men også av helvetes luende flammer. …»