Siden jeg nå (etter noen ukers pendling) har flyttet skikkelig til Stavanger, vårt flyttelass er vel i hus etc., syns jeg det var på tide å oppdatere bloggen. Derfor gikk jeg nå dag ned til Breivatnet og tok et bilde i retning den gamle domkirken. Kirken er for det aller meste skult av trærne, men nå har jeg i alle fall fått et sentralt Stavanger-motiv på toppen av bloggen.
To eksperter på antisemittisme utfordret oss i Dagen i går på hva som er Israel-vennskap og hva det betyr å bry seg om jødene som mennesker. De hevder at mange som framstår som projødiske og israelsvenner innen de lavkirkelige miljøene, i realiten ikke bryr seg om det jødiske folket og er antijødiske. Vi ønsker å ta slik anklager på alvor, men stemmer det?
På bakgrunn av Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten, og reaksjonene på denne, ba vi to eksperter på antisemittisme, religionshistoriker Terje Emberland og professor Christhard Hoffmann, om å kommentere spørsmålet om antisemittisme (jødehat) ut fra et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv.» … ….
Avisen Dagen i Bergen skriver svært ofte interessante lederartikler; sitatet over er fra lederen 21. august. Alle disse lederartiklene kan leses på internett fra denne siden.
(Oppdatert 2008: dessverre er ikke disse lenkene «i live» lenger.)
I går hadde jeg min siste skolegudstjeneste i Bergen. Bildet viser et ikon (laget av Solrunn Nes) som jeg fikk ved avslutningen av gudstjenesten. (Bildet er lånt fra St. Paul skoles hjemmesider.)
Teksten jeg snakket over var fra Lukas 2, da Jesus som 12-åring var i tempelet og foreldrene ikke kunne finne ham. Etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og over de svar han gav. Foreldrene ble meget forbauset da de fikk se ham, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
Jeg forsøkte da å si litt om hva det er vi lærer både hjemme og på skolen og ellers i livet. Det er både praktiske og akademiske ting, ting som har med moral og oppførsel å gjøre osv. Men det som vi ikke må glemme, og i alle fall ikke på en katolsk skole; er å forberede oss ikke bare for dette livet, men også for det evige liv.
Å pakke alle sine saker i esker, bære alle store og små ting ut av leiligheten og inne i en stor varebil med henger, kjøre dette store lasset fra Bergen til Stavanger, for til slutt å bære alt sammen opp i ny leilighet, er ikke noe spesielt morsomt, men nå er det i alle fall gjort. Jeg reiste opp til Bergen torsdag og kom tilbake fredag, og nå gjenstår det (bare) å montere bokhyller, får bøker og kjøkkenutstyr og diverse annet på plass.
Kontoret mitt er også blitt pusset opp siste uken, så nå skal jeg (endelig) få litt mer orden både på papierer, datamaskiner, klær o.a..
Jeg må innrømme at jeg har blitt ganske engasjert i debatten rundt Jostein Gaarders innlegg i Aftenposten for noen dager siden, der han ser ut til å fradømme staten Israel enhver rett til å eksistere. De siste dagene har jeg derfor fulgt ekstra nøye med på den interessante bloggen dokument.no
Jeg har alltid har vurdert Israel som andre stater, dvs. rent politisk, men bl.a. siden jeg bodde i Jerusalem et halvt år i min ungdom, har jeg vel et litt nærmere forhold til landet enn mange andre. De siste årene har verdensopinionen (og enda mer opinionen i Norge) snudd kraftig i Israels disfavør, uten at jeg har gjort det samme. Jeg tror dessverre ikke at mange av palestinerne/araberne/muslimene ønsker å la Israel få leve, heller ikke innefor de opprinnelige grensene. Hvis ikke Israel klarer å forsvare seg, så blir landet utslettet, så alvorlig tror jeg det er. At Israel kan gjør enkelte feilvurderinger (genertelt, og spesielt nå i denne krigen) er opplagt, men at de kjemper desperat for å overleve som stat, kommer sjelden frem i norske medier.
Forøvrig er også den kristne avisen Dagen et meget sterkt unntak når det gjelder dekningen av Israel, ofte har de helt nye perspektiver på det som skjer der.
Christer Gulbrandsen skrev i går om » Religionenes perverse plass i samfunnet», jeg svarte ham her på min egen blogg, og i dag får jeg et svar fra ham – som kan leses her.
Jeg legger inn et svar på hans blogg, men publiserer det også her. Noe av det han nå skriver syns jeg er en forbedring, mens på andre omsråder har innlegget samme svakhet.
Som svar på min kritikk; .. han ingen steder føler behov for å forklare hvorfor de verdslige livssynene er sanne. Han tar dette for gitt, på sammen måte som han tar for gitt at religioner er overtro. skriver han f.eks. nå: Problemet mitt er nok heller det at jeg kanskje var uklar. Jeg vil ikke undertrykke religionene.
Det høres jo fint ut, men på den annen side hopper han helt bukk over det han skrev i første innlegg, i tredje avsnitt: Religionene kaster opp «falske og gagnløse guder», som erstatning for det menneskelige. For hva er den guddommelige kraft, annet enn en personifisering av summen av menneskers, dyrs og naturens handlinger eller hendelser? Hva er guddommene, annet enn en rasjonalisering av det tilfeldige? Det var slike uttalelser jeg vurderte (og fortsatt vurderer som helt useriøse), og som han forhåpentligtvis ikke mener (?).
Han gjentar også det som nok er hovedpoenget i hans innlegg: – jeg ønsker bare at de skal miste sin privilegerte plass i samfunnet. Jeg ser at han skriver dette, og forstår på en måte at han irriterer deg, og for 50 år siden hadde han nok hatt et poeng. Men i dag har vel kristendommen blitt så marginalisert i samfunnet, at jeg ikke kan se at den på noen måte har en priviligert plass. Statskirken (der jeg selv ikke er medlem) er et nok et punkt som kunne vært vanskelig, men den har mistet veldig mye av sin autoritet, og kirken selv har i flere år ønsket å løsrive seg fra staten, men noen politikere holder igjen (sannsynligvis fordi de da mener de kan kontrollere kirken bedre).
Til slutt om trosfriheten, der han skriver: Moi lurer på om jeg vil avskaffe trosfriheten. Svaret på det er et klart og tydelig «nei». Men jeg mener at de gangene det er konflikt mellom religiøse verdier og menneskerettighetene, må menneskerettighetene gå foran. Her syns jeg nok han slår deg selv på munnen, siden dette blir en begrenset trosfrihet. Og også menneskerettigheten selv sier at trosfriheten skal være absolutt.
1. august skal jeg flytte fra Bergen (og St. Paul menighet) og begynne å arbeide i Stavanger (i St. Svithun menighet).
På mange måter er det trist å flytte (og mye praktisk arbeid, som skal gjøres denne og neste uke), men på den annen side var det vel på tide å flytte fra Bergen etter såpass mange år – 11 år i byen og 6 1/2 år som kapellan i menigheten.
Går det å være nøytral i spørsmålet om tro og livsanskuelse? Guds eksistens kan man ikke bevise og heller ikke motbevise, det er et spørsmål om livsholdning. Også ateisme er en livsanskuelse som egentlig kan sidestilles med en tro. Innenfor vitenskapen snakker man ofte om en agnostisk holdning: Ettersom kunnskap om Guds eksistens ikke kan oppnås for vitenskapen, forholder vi oss nøytrale til utsagn om Gud. En tilsvarende livsholdning er å leve som om Gud ikke berører min eksistens og at det dermed er meg likegyldig om han finns eller ikke. Dette er også et eksistensielt livsvalg, akkurat som en religiøs tro er det. Hva er det som får noen til å si at det ene valget er mer rett eller mer «nøytralt» enn det andre?
Dette skriver Bengt Malmgren mye mer og grundig om på denne siden.
Christer Gulbrandsen skriver en blog der han med jevne mellomrom ser ut til å ta opp religiøse spørsmål, og der han vurderer både kristendommen og andre religioner med den største skepsis (og forakt). Han skrev i dag en artikkel som han kalte «Religionenes perverse plass i samfunnet».
Han skriver her litt om at religioner ofte har dekket menneskenes behov, men at de noen ganger har blitt misbrukt – synspunkter også jeg er enig i. Men så blir han etter hvert helt usaklig, og skriver bl.a.: «Religionene kaster opp «falske og gagnløse guder», som erstatning for det menneskelige. For hva er den guddommelige kraft, annet enn en personifisering av summen av menneskers, dyrs og naturens handlinger eller hendelser?»
Problemet hans er at han ingen steder føler behov for å forklare hvorfor de verdslige livssynene er sanne. Han tar dette for gitt, på sammen måte som han tar for gitt at religioner er overtro. Slik blir hans innlegg rett og slett for dumt, man bør kunne kreve litt seriøsitet, også på en blogg. Før han avslutter innlegget med noen konkrete punkter – som jeg skal kommentre – avslutter hans slik. «Den eneste måten å bekjempe overtroen på, er gjennom opplysning og ved å sørge for at andre mekanismer kan fylle de samme menneskelige behovene. Dessuten kan vi iverksette noen tiltak for å skyve noen ekstra priviligerte religioner ned fra sin pidestall.»
Så kommer hans punkter (som jeg grupperer litt annerledes enn han), med mine kommentarer:
1. Avskaff statskirke og grunnlovsvernet av kristendommen. Erstatt tekstene om kristendom og tro med tekster om menneskerettigheter og verdier.
3. Behandle alle trossamfunn på lik linje med politiske partier og frivillige organisasjoner i forhold til økonomisk støtte og krav om medlemskontingent.
Statskirken er selvsagt en anakronisme som bør avskaffes så snart som mulig, men det er jo ikke Den norske kirke som har motsatt seg en slik nyorganisering, det er politikerne, nå spesielt AP og SP. …
De første to ukene av juli reiser min kone og jeg rundt på Sardinia (den første uken) og deretter i Umbria, Le Marche, og muligens inn i Toscana og helt til Bologna. Vi gleder oss over å få se disse flotte delene av Itaila, før vi kommer hjem til Norge for godt 15. juli.
Det blir knapt noe blogging fra min side disse ukene.
På vår tur til Pisa sist uke var vi også en dag i Lucca, en fantastisk interessant by, helt innesluttet av 3-400 år gamle bymurer. Byen hadde (selvsagt) mange flotte kirker, med domkirken, St. Martin, St. Mikael (på det gamle romerske forumet), og St Frediano (rett ved det gamle amfiteateret) på de første plassene. På DENNE WEBSIDEN kan man lese mye mer om Lucca.
På bildet ser dere «Det hellige ansikt«, en statue av den korsfestede Kristus som har et eget stort kapell inne i domkirken. Ifølge tradisjonen skal statuen (i alle fall ansiktet) være skåret ut av Nikodemus – som vi kan lese om i Johannes 3. Hvert år om kvelden før festen for korsets opphøyelse, 14. september (altså kvelden 13/9), tar man på statuen både krone og mange gullsmykker, gir ham et septer etc. og bærer ham rundt byen i prosesjon. På en måte ble denne Volto santo (=Det hellige ansikt) regnet som byens konge, de preget egne mynter med bilde av statuen etc. Statuens smykker kunne sees i domkirkens museum, de brukes bare en gang i året, sammen med mange andre av byens skatter. En helt fantastisk historie, med andre ord, som jeg ikke visste noe om før jeg kom til Lucca, i den vestre delen av Toscana.
De siste par dagene var min kone og jeg på en liten tur (bare tre timer med tog) fra Santa Marinella (nord for Roma) til Pisa. Pisa er kjent for sitt skeive tårn, som jeg på bildet ser på og vurderer om det snart skal falle. Det er det ingen fare for, siden det på 90-tallet var stengt i flere år og ny-fundamentert ganske solid. Hellingen ble begrenset fra 5,50 m til ca 5 m – å rette det helt opp ville jo stoppe hele turist-strømmen!
Pisa var en flott by, men litt ujevn. Området rundt domkirker, tårnet, baptisteriet etc. (kalt mirakel-plassen) var enestående (og fullt av turister), men resten av byen var noe ujevn. Dvs. at den var modernisert på en noe ujevn måte, flere flotte kirker var stengt eller omgjort til konsertlokaler eller teater. Kort sagt; i store deler av byen skulle man ikke tro at man var i en av Italias mest kjente turist-byer.
Vi opplevde kanskje noe av det samme da vi var i Ravenna for akkurat seks år siden. Den er kjent for sine flotte kirker og mosaikker fra 400-tallet, men bortsett fra de stedene, var ikke den byen helelr særlig interessant eller preget av turister.
På vår tur denne uken var vi også en dag i Lucca, og den var mer interessant og helhetlig som by. Jeg skriver om Lucca snart.
Femti år etter sin etablering tilbyr L’Abri fortsatt et utfordrende fellesskap, en slags utvidet kristen familie hvor ærlige svar og ærlige spørsmål preger hverdagene.
På 70- og 80-tallet ble jeg påvirket og hjulpet av den amerikanske teologen og filosofen Francis Schaeffer og senteret L’Abri – ordet er fransk og betyr ’tilfluktsstedet’. Jeg leste flere av Schaeffers bøker tidlig i teologistudiene på MF i Oslo, og etter at jeg var ferdig med militærtjenesten og alle mine studier, var jeg både på hovedsenteret i Sveits (i tre måneder) og på Nordiska L’Abri i Mölle i Sør-Sverige, der jeg arbeidet i 1 1/2 år.
Avisen Dagen skriver i dag en artikkel om dette stedet i Sveits – der min kone og jeg faktisk møtte hverandre for 21 år siden. (!) I avisartikkelen står det bl.a.:
Mye av veiledningen som foregår i samtalene våre handler om at kritikk, kritiske spørsmål og kritisk holdning ikke nødvendigvis gjør det umulig å tro. Vi prøver ikke å manipulere noen, men ønsker å hjelpe mennesker videre i sine prosesser. Vi møter som sagt, ofte svært konservative unge kristne som har levd, og kanskje fortsatt lever under press fra sin kirke, familie og kultur. Her på L’Abri kan de få lov til å tvile, kanskje for første gang i sitt liv. Og jeg mener helt oppriktig talt at det er bedre at de får oppleve tvilen sin her enn mange andre steder, sier Bradford.
Samtidig er det både nødvendig og viktig for meg å dytte folk ut av sin tvilssirkel på et visst punkt. Som veileder må jeg si fra, slik at vedkommende ikke blir sittende fast i en evig runddans om sin egen tvil, legger L’Abri-veilederen til.
Hvis tro kan flytte fjell; betyr det at sterk tro kan flytte store fjell? Den katolske organisasjonen ”Opus Dei”, som nettop består av mennesker med en sterk tro, er av kritikere blitt utropt til å kunne flytte på Den katolske Kirke. I det hele tatt er Opus Dei omgitt av mye polemikk, og Dan Browns bok, ”Da Vinci-koden”, hvor Opus Dei inntar en sentral rolle i skurkeregistret, har ikke begrenset diskusjonen, snarere tvert imot.
Amerikaneren John Allen skrev i fjor en bok om Opus Dei, som er blitt anmeldt på det danske nettstedet http://www.catholica.dk/. Boken heter: «Opus Dei: The Truth About Its Rituals, Secrets and Power». Anmeldelsen slutter på denne måten:
Konklusjonen for John Allen er at Opus Dei ikke er i ferd med å overta Den katolske Kirke, og at Opus Deis betydning i Kirken og dens økonomiske ressurser er sterkt overvurderet. Opus Dei er en sterk drikk for dem som kompromissløst ønsker alt det Kirken står for, men organisasjonen er ikke for alle – og vil heller ikke bli det.
I går var min kone og jeg på nytt på tur, denne gangen til gammel by som heter Tarquinia, som ligger 100 km rett nord for Roma.
Byen i seg selv var interessant nok, og ganske gammel – egentlig over 3000 år, men den var flyttet et par kilometer til der den nå ligger for litt over 1000 år siden. Det aller mest interessant med denne byen var nok likevel den gamle etruskiske gravplassen som lå rett ved siden av, men mange hundre underjordiske graver, flere av dem åpne for turister og med nydelige veggmalerier.
Norsk wikipedia sier følgende om etruskerne:
Etruskerne var et kulturfolk i det antikke Italia fra det 8. århundre f.Kr. De holdt til i Etruria, som nå er Toscana og det nordlige Latium. Man kjenner ikke til deres opprinnelse, men ifølge tradisjonen – representert ved Herodot – skal de ha kommet til Toscana fra Lilleasia. Andre hevder at de skal ha kommet fra nord, mens andre igjen mener de var innfødte. Det er også de som mener at etruskerne kan ha vært et resultat av en fusjon mellom disse tre etniske komponenter. Viktige etruskerbyer: Tarquinia, Arezzo, Perugia, Vetolonia, Populonia, Pisa, Fiesole, Volterra.
Da vi var der og besøkte gravene, hørt vi hele tiden om at de hadde kommet over fra Lilleasia, men det er altså noe omstridt, ser det ut til.
Her bor vi nå; Santa Marinella, tre kvarter nord for Roma med tog. Hovedstranden (som vi ser her) er klartgjort for badesesongen, men det er foreløpig få mennesker her. Alle sier at dette forandrer seg ganske radikalt når skolene tar sommerferie i slutten av juni. For oss nordboere er vannet allerede behagelig, så vidt over 20 grader, men italienerne ønsker seg kanskje litt mer.
Det har vært kaldt her i Roma igjen! Etter at jeg for snart en måned siden skrev at det var overraskende kaldt og surt i Roma, hadde vi så tre usedvanlige varme uker (sett fra en nordboers synspunkt), med ca 25 grader de fleste dagene.
Så, torsdag sist uke, skyet det til og blåste opp og «uværet» varte i tre dager til ende. Det var ikke uvær i egentlig forstand, men noe regn og torden, en del vind, og temperatur nesten ti grader under det vi hadde vært vant til. Over helgen begynte det å ta seg opp igjen, og vi har nå så vidt kommet opp i 20 grader igjen.
Det hele var litt underlig (og overraskende, sier romerne), for vanligvis i juni, og spesielt i juli og august, er jo for mye varme det største problemet. Min kone og jeg flyttet også i denne perioden litt utenfor byen, til Santa Marinella, ved kysten litt nord for Roma. Der er det vanligvis mer vind og litt kjøligere enn i Roma, noe vi altså vi fikk oppleve til gangs.
Bildet viser at pave Benedikt ydmykt går inn gjennom porten til utryddelsesleiren Auschwitz i går, søndag. Jeg syns han talte gripende og dristig om målet med nazistenes utryddelsesleirer. Her er et utdrag av hans tale:
«Å tale på dette fryktelige stedet, der så mange forbryterske handlinger ble utført mot Gud og mennesker, er nesten umulig – og det er spesielt vanskelig for en kristen, og for en pave fra Tyskland. … Hvor mange spørsmål reiser ikke dette stedet? Ett spørsmål dukker stadig opp; hvor var Gud da dette skjedde? Hvorfor var han stille? Hvordan kunne han tillate denne nedslaktingen, denne ondskapens triumf?
Ordene fra Bibelens Salme 44 kommer til oss på et slikt sted:
Du har støtt oss bort dit hvor sjakalene holder til, og skjult oss i det dypeste mørke. … for din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for alltid! Hvorfor skjuler du ditt ansikt, hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel? Vår sjel er bøyd i støvet, vår kropp ligger trykket til jorden. Reis deg og kom oss til hjelp, fri oss ut for din trofasthets skyld!
Dette smerteskriket, som Israel sendte opp til Gud i sin lidelse, kommer også fra andre, som til alle tider – i går, i dag og i morgen – lider pga. kjærlighet til Gud, kjærlighet til sannhet og godhet. Hvor mange av disse er det ikke, også i vår tid! ….
De mange minneplakettene her i Auschwitz får oss til å tenke. Det er én her på hebraisk. Herskerne av Det tredje riket ville knuse hele det jødiske folket, utslette dem fra jordens befolkning. På den måten ble salmens ord ”vi drepes dagen lang, vi regnes som slaktesauer” oppfylt på en fryktelig måte.
Dypt inne i seg ønsket disse fryktelige forbryterne, ved å utslette dette folket, å drepe den Gud som kalte Abraham, som talte på Sinai-fjellet og der ga retningslinjer til hjelp for alle mennesker, prinsipper som har evig verdi. Hvis dette folket, ved sin eksistens alene, var et vitne om Gud som talte til menneskene og tok oss til seg selv, da måtte denne Gud dø og makten måtte tilhøre mennesket alene – tilhøre disse menneskene, som trodde at de som hadde makt kunne gjøre seg til verdensherskere. Ved å ødelegge Israel ønsket de i virkeligheten å rive opp med roten hele den kristne tro og erstatte den med en tro de selv hadde laget: troen på menneskenes makt, troen på de sterkes makt.»
Les hele pavens tale på engelsk her.
I dag besøkte vi Romas synagoge og jødiske museum etter messen. Det er en stor og flott bygning, ferdig i 1904, ligner faktisk ganske mye på en kirke – aller mest innvendig. Den er tegnet av en katolsk arkitekt, men godkjent av jødenes forstandere – det uvanlige med den er at den har en firkantet kuppel. (Bildet er tatt for noen måneder siden.)
Jødenes historie i Roma går tilbake til minst 300 f.Kr., og de har vært her uavbrutt siden den tid, noe som er ganske sjeldent, i de fleste byer i Europa har de blitt forvist én eller flere ganger. Men det har aldri vært mange jøder her, i dag ca 13.000. Det samme antallet bodde her i 1938 da Mussolini innførte sterkt diskriminerende raselover.
Før tyskerne overtok kontrollen over Roma i 1943, hadde mange jøder (og andre) flyktet ut av byen, så det bodde ca. 5000 jøder her da tyskerne begynte å deportere dem. 2.300 ble deportert og bare 21 vendte tilbake i live, 20 unge menn og en kvinne. Sist uke døde en av de siste fem av disse, gammel og mett av dager, men likevel var det en trist anledning for jødene her.
I avisen Dagen refereres det til et seminar som ble avholdt om Da Vinci-filmen mandag denne uken – les referatet her. Hovedinnleder ser ut til å ha vært Bjørn Are Davidsen, som jeg kjenner fra ungdommen. Han er vel en av de fremste ekspertene på Da Vinci-boken, og nå -filmen i Norge. Les om hans bok bl.a. her.
Med på seminaret var også religionsviter og katolikk Clemens Cavallin, som jeg også kjenner fra den katolske kirken i Bergen. Sistnevnte sier noe ganske interessant om hvordan katolikker bør reagere på filmen (lignende Opus Deis offisielle reaksjon) – fordømmelse og store ord vil sannsynligvis ikke virke positivt. Han sier:
Han mente at Dan Browns bok uttrykker en slag katolikkfobi og at den er full av antikatolske fordommer. Han sa også at mange betrakter Den katolske kirke som den store bremseklossen for det moderne samfunn.
– I tillegg oppfattes den av mange som en mystisk kirke med sitt vievann, eksorsisme og sin offertanke. I så måte er den passende som en kraftfull, mytisk motstander, sa han.
Cavallin sa videre at forsvaret mot Da Vinci-koden først og fremst er en jobb for lekmenn.
– Om paven fordømte boken, så ville det bare hjelpe Dan Brown, sa han.
