Katolsk

Ved messen til minne om pave Pius XII i dag holdt pave Benedikt en preken der han i stor grad snakket om Pius XII’s liv og virke. Mot slutten av prekenen tar han opp hva som skjedde under 2. verdenskrig og årene deretter: (Referatet er fra Vatican Information Service.)

How can we forget his radio message of Christmas 1942? His voice breaking with emotion, he deplored the situation of ‘the hundreds of thousands of people who, with no individual blame, are sometimes, because of their nationality or race, destined for death or progressive exploitation’, a clear allusion to the deportations and extermination being perpetrated against the Jews».

Following the Mass, the Holy Father went down to the Vatican Grottoes to pray before the tomb of Pius XII.

På dødsdagen for Pius XII har the Catholic League for Religious and Civil Rights en annonse i New York Times der de argumenterer (de argumenterer mot andre som sier at paven var likegyldig ang. jødenes skjebne) for at paven var en ypperlig støtte for jødene og alle gode krefter under 2. verdenskrig. De sier bl.a.:

Three years before he died, the Israeli Philharmonic Orchestra flew to Rome to give the pope a special concert. Similarly, when he died in 1958, Leonard Bernstein of the New York Philharmonic called for a minute of silence “for the passing of a very great man, Pope Pius XII.” Golda Meier, as well as Jewish leaders from around the world, paid tribute to his heroics. No one said it better than Pinchas Lapide, an Israeli official who researched the Yad Vashem archives: He suggested that 860,000 trees be planted in the hills of Judea to honor the pope—one for every Jewish person he saved. It is for reasons like these that the Catholic League supports the beatification of Pope Pius XII.

Les hele annonsen her.

I dag er det 50 år siden pave Pius XII døde, og pave Benedikt feira messen i Peterskirken til minne om dette. Så langt har jeg bare sett noen bilder fra messen og ikke fått lest pavens preken. Når jeg får tak i prekenen, skal jeg legge den ut her.

Men bildene over er også interessante; de viser at pave Benedikt har slutta å ha sin stol rett foran alteret – der den har vært i svært mange år nå. Nå sitter paven på en trone på venstre side av aleteret sett nedenfra – se bilde 1 og 2. Bilde 3 og 4 viser alteret i Peterskirken som vi nå har sett det de siste månedene – men også en slik plassering av krusifiks og lys er noskå nylig gjeninnført. Les mer om dette HER – og se flere bilder.

Enkelte får aldri nok informasjon om liturgiske spørsmål, og jeg er visst en av dem. På liturgiblogger har det de siste dagene vært diskusjoner om hvordan man skal incensere et frittstående alter – og noen som feirer den gamle messen går da ikke rundt alteret. Likevel står denne plansjen tydelig i messeboken fra 1962 og viser hvordan man skal gjøre det – at man skal gå rundt alteret når dette er mulig. Les gjerne en diskusjon rundt dette på NLM-bloggen.

Rett etter konsilet var det en tendens til at man (absolutt) ikke skulle følge de gamle reglene, når den nye messen ikke hadde noen klare bestemmelser, men jeg forstår at slike holdninger nå er på vei ut. Plansjen viser ganske tydelig hva man kan gjøre også i den nye messen: Først incenseres krusifikset, og så begynner man på nr. 1 etc . Jeg ser at jeg så langt ikke har skilt tydelig mellom å incensere toppen og sidene av alteret, men jeg skal skjerpe meg.

Det er ganske trist, syns jeg, at den første jøden som noen gang får tale til en katolsk bispesynode – om Bibelen, et naturlig tema – benytter anledningen til å kritisere pave Pius XII. Om to dager feirer pave Benedikt en høytidelig messe for å minnes den tidligere pavens død. Her er nyheten:

The first rabbi ever to address a Synod of Bishops today praised the church’s commitment to dialogue with Jews, but he also issued a reminder of Jewish/Catholic tensions by indirectly criticizing the late Pope Pius XII, the wartime pope whose alleged silence during the Holocaust has long been a subject of controversy.

Cohen never mentioned Pius XII by name, though in context the reference seemed obvious. Earlier in the day Cohen gave an interview to Reuters in which he said that had he realized his visit to the Vatican would coincide with ceremonies commemorating the death of Pius XII, he might not have come.

Les mer her hos John Allen.

I går åpna pave benedikt årets bispesynode om Bibelens plass i Kirken – i Pauluskirken utenfor muren i Roma, og 52 kardinaler, 45 erkebiskoper og 108 biskoper var til stede. Paven var ganske dristig og direkte i sin tale, og sa bl.a.:

“Nations which once were rich in faith and vocations are now losing their identity,” the pope said, “under the deleterious and destructive influence of a certain modern culture.” In that context, Benedict returned to a familiar theme: the false promises of a world without God.

“Doesn’t the opposite actually happen, as the daily news amply demonstrates?” Benedict said, answering his own rhetorical question. “Doesn’t the rule of power, of egotistical interests, of injustice and exploitation, of violence in all of its expressions, simply spread even more?” A world without God, Benedict warned, ends with people “more alone, and a divided and confused society.”

John Allen er til stede under den tre uker lange bispesynoden, og vil skrive regelmessig om det som skjer – se her. Han skrev grundig om konferansen i sin fredagsspalte, og skrev også videre om hva pave Benedikt sa i sin preken i går: …

Bispesynoden om Bibelen åpnet i RomaLes mer »

Damian Thompsons blog ‘Holy Smoke‘ er en svært kritisk stemme i debatten i Den katolske kirke i England. Så skarp at han mener at biskopene gjerne ville ‘kneble’ ham om de kunne. Da det ble arrangert et bloggermøte i London for en ukes tid siden, sammenlignet han de som møttes med dissidenter som møttes i Sovjetunionen før jernteppet falt, for å dele undergrunnslitteratur. Han er som sagt svært så skarp (men jeg leser ham fra tid til annen), og han reiser en interessant debatt om hvor vigtig bloggerne er. (Selv leser jeg i alle fall Father Z og NLM svært så ofte.)

A few nights ago I joined a group of Catholic bloggers in a pub in Victoria. They included the world-famous Fr Z from America, Fr Tim Finigan and Mac McLernon («Mulier Fortis»). We felt like a group of East European dissidents swapping samizdat literature in the 1970s.
There are liberal Catholic bloggers out there, but it is persecuted traditionalists who have seized control of cyberspace in the English-speaking world, with disastrous results for the secretive Futurechurch project.
Every vindictive move against the traditional liturgy is reported. Every slip is exploited. And, worst of all, conservative Vatican rulings can no longer be concealed from the faithful. No wonder the Bishops’ Conference of England and Wales discussed controlling blogs at its last meeting. …

Some blogs are more serious than others. The New Liturgical Movement, for example, is positively magisterial in its coverage of conservative reform. This is where you find small items of news that liberal bishops’ conferences would rather not see get out, such as yesterday’s announcement that Pope Benedict has appointed enthusiasts for the Old Rite as his personal liturgical advisers, clearing away the last remnants of the Piero Marini regime.

I dag sa pave Benedikt følgende (som passer inn i vår samtale om tro og samvittighet):
Benedict XVI highlighted how «the Church does not impose but freely proposes the Catholic faith, well aware that conversion is the mysterious fruit of the action of the Holy Spirit. Faith is a gift and a work of God, and hence excludes any form of proselytism that forces, allures or entices people by trickery to embrace it. A person may open to the faith after mature and responsible reflection, and must be able freely to realise that intimate aspiration. This benefits not only the individual, but all society, because the faithful observance of divine precepts helps to build a more just and united form of coexistence».

Ifølge Vatican Information Service sa han dette i et møte med biskopene fra Kasakstan.

Paven begynte talen til biskopene med med å invitere dem til å takke Gud, fordi «despite the severe pressures suffered during the years of the atheist communist regime, the flame of faith remained alight in believers’ hearts thanks to the zealous sacrifice of priests, religious and lay people».

After encouraging the bishops not to lose heart even though the Catholic community is «a small flock», Benedict XVI called on them to allow themselves to be guided by the Holy Spirit and «to keep the flame of faith alight among Christian people. Conserve and draw vantage from the important pastoral and apostolic experiences of the past», he told them. «Continue to educate everyone in listening to the Word of God and arouse, especially in the young, Marian devotion and love for the Eucharist. Spread the practice of the Rosary among families. Patiently and courageously, seek new forms and methods of apostolate, making it your concern to modernise them in accordance with today’s needs, bearing in mind the language and culture of the faithful entrusted to you care».

I debatten på denne bloggen om Dagbladets artikkel om «kjendiskatolikkene», der noen av disse tok tok seg nokså store friheter mht til Kirkens lære, har jeg fått et konkret spørsmål:

(a) Mener du at en katolikk må være enig i absolutt alt det magisteriet til enhver tid lærer?
(b) Mener du det uansett er en (stor) synd å være uenig med magisteriet?
(c) Mener nåværende magisterium at det fins rom for ulike oppfatninger, også i enkelte lærespørsmål, eller forholoder det seg slik at Kirken uansett krever blind lydighet i ett og alt?

Til dette vil jeg svare at Kirken ikke stiller så veldig store krav; og at det er viktig å skille mellom tvil og direkte ulydighet i ord eller handling. Har man f.eks. problemer med noe av det Kirken lærer, så har man lov til å tvile. Man får tid til å jobbe med spørsmålet og prøve å få sin egen tro og samvittighet til å stemme med Kirkens lære.

Noe helt annet blir det om man offentlig (i menigheten eller i samfunnet) uttaler seg direkte mot Kirkens lære, det er selvsagt mer alvorlig enn å streve med spørsmålet. Og hvis man i praksis handler mot Kirkens moralske normer, da må man nok regne med at man synder.

Jeg har aldri opplevd at Kirken har krevd en blind lydighet, og dessuten krever ikke Kirken lydighet i alle salgs spørsmål, bare når det gjelder kjernepunktene i tro og moral.

I går midt på dagen ble den omdiskuterte artikkelen i Dagbladet lagt ut på deres nettsider. Der kan man lese hele teksten.

Selv tok jeg – i min post i går – ut det andre mente om konvertitter, og tok bare med det som stod om og av de mange konvertittene.

For et par uker siden hadde en amerikansk, katolsk biskop blitt invitert til å snakke til en «gay pride» gruppe katolikker. De hadde visst venta at han skulle støtte dem i deres valg av seksualliv, og blei så sinte da han klart presenterte Kirkens syn at noen gikk ut under biskopens tale, og arrangørene etterpå beklaga at biskopen var invitert til å tale. Her er litt av det biskopen sa:

Let me be clear here. Sexual intercourse, outside of the marriage covenant between a man and a woman, can be alluring and intoxicating but it will not lead to that liberating journey of true self-discovery and an authentic discovery of God. For that reason, it is sinful. Sexual relations between people of the same sex can be alluring for homosexuals but it deviates from the true meaning of the act and distracts them from the true nature of love to which God has called us all. For this reason, it is sinful.

We should let the words of St. Paul haunt us and unsettle us: “Do not conform yourself to this age.” In so many ways we can allow ourselves to be duped, fooled, by the fads and trends of this age. It is far better that we allow ourselves to be drawn into the ways and the manners of Jesus. The Lord Jesus challenges us as he challenged his friend, Simon Peter, to not conform to what is fashionable and convenient. He has so much more to offer us. Do not think as others do. Let us think as God does. He shows us the way, the truth, and the life.

Les mer om dette i California Catholic Daily og hos Father Z.

En av bloggens lesere skrev i går kveld om at lørdagsmagasinet i Dagbadet nå sist lørdag hadde en stor sak om katolisismen og den konverterte “kultureliten”. «Ord blir egentlig fattige, men hvordan er det at de alltid klarer å finne frem til disse dårlige katolikkene som alltid er i dissens med Paven, som aldri har klart å lære seg dette om kvinnelige prester, som ikke har fått med seg årsaker til HIV/AIDS i Afrika, og som i det hele tatt høres ut som Dagbladet selv? Ja, jeg vet, jeg vet: Dagbladet er ikke en kulturavis, ei heller en nyhetsavis, men et livssynsblad som ikke egentlig var ute etter å skrive om katolisismen in the first place, og egentlig er det ikke Dagladets feil at disse katolikkene finnes heller. Det jeg ikke kan skjønne er dissenterkatolikkene. Hva er vitsen liksom? Hva er agendaen her? Noe så dørgende dumt som å stå frem med navn og bilde om hvor inderlig provinsiell raddis man er.

Det var hederlige unntak. Jeg går ut fra at Bergren, Matlary og Helskog, for ikke å snakke om biskopen, har tenkt/håpt, at det kunne tjene til noe å stille opp. Noe det forhåpentligvis også gjør. Men likevel. Jeg opplever det som grovt diskriminerende og sjikanerende av både avis og dissentere å utsette oss katolikker for enda en runde med alarmerende kunnskapsløshethet om vår tro og Kirke.»

Selv har jeg ikke lest disse artiklene (jeg kan ikke finne det på nettet). Men en annen leser har allerede kommet med en kommentar: «Det forekommer meg at det var noen svært radikale “dissenterkatolikker” som i sin tid presset på for at Vaticanum II skulle ta klart avstand fra all form for slaveri. For min del er jeg glad for de vant just den kampen (mot de mer konservative) …»

Jeg håper å få tak i lørdagens Dagbladet og få lest artiklene. Kanskje andre av bloggens lesere har lest dem, og ønsker å ytre seg om innholdet her på bloggen?

Det viser seg faktisk at vi har internett-tilgang på årets prestemøte; noen har lånt med seg trådløs ruter som er på nett via mobilnettet. (Jeg har aldri brukt slike før, bare lest om dem. Men jeg merker at det er korrekt som jeg leser, at hastigheten på overføringa er svært variabel.)

Jeg sitter forøvrig sammen med den berømte katolske bloggeren, p. Arnfinn Haram, som nylig har lagt ut noen tanker om prestemøtet.

Forøvrig ser jeg at siste nummer at det katolske bladet Broen er lagt ut på nettet (pdf-fil), med mange interessante artikler.

Bl.a. tar lederen opp Hamar-saken, i en ganske lang artikkel som begynner slik:
«Få kan vel ha unngått å få med seg at Oslo katolske bispedømme i sommer tapte rettssaken i Oslo Tingrett, hvor en ordensprest som har tjenestegjort i bispedømmet har saksøkt Oslo katolske bispedømme ved biskop Eidsvig for brudd på arbeidsmiljøloven. Kort fortalt er sakens bakgrunn at ordenspresten ikke ønsker å forlate sogneprestembedet på Hamar, etter å først ha blitt kalt til annen tjeneste i bispedømmet og deretter av sin provinsial tilbake til Polen. …»