Katolsk

Økumenikk, konvertitter, felleskommunion o.a.

Til et innlegg som ble skrevet for en ukes tid siden er det blitt en del kommentarer; om at noen konvertitter kanskje skulle være for ivrige, om i hvilken grad man bør være nøye med kommunionen eller gi den til dele ut til protestanter eller nesten til «hvem som helst».

Til slutt er det blitt nevnt at Den Nordisk Katolske Kirke er både en «ekte» katolske kirke, samtidig som den er protestantisk – og her kan også protestanter motta kommunion etter avtale med presten. Hvis det som her sies om NKK er korrekt, så beklager jeg en slik forståesel og en slik praksis.

Les så hva leserne har skrevet:

Ytringene til NN er nok typisk for over-ivrige konvertitter. Og hans ytringer er lite typiske holdninger for vanlige katolikker – både på vår hjemlige arena og i utlandet. Heldigvis – får man si.

Jeg har også vært til stede i messer der presten går rundt og deler ut kommunionen til samtlige tilstedeværende! Så skikkene er så forskjellige i den store katolske familien. I Norge blir man lett “mer katolsk enn paven”!

… Til prestens unnskyldning så må det sies at kirkerommet var overfylt. Menigheten satt/stod over alt – også bak alteret ! – Så det var nesten umulig å bevege seg for flere enn en person. … Men jeg føler meg ofte mer hjemme blandt “ekte” katolikker – enn blandt konvertitter. Konvertitter har ofte en hang til hele tiden å skulle bevise sin lojalitet. Da kan en bli “mer katolsk enn paven”(for å benytte et folkelig uttrykk).

… Når jeg tillot meg å nevne dette – så er det først og fremst at denne form for messe – er en grell kontrast til mye av det som diskuteres på denne loggen. Samtidig så har jeg aldri – i sterkere grad følt Kristi nærvær (tilstedeværelse) under kommunionen enn ved bla. nevnte messe – i all dens enkelthet. Det behøver ikke alltid være så pompøst, og er det heldigvis heller ikke.

… Med “ekte” katolikk – mener du da en person med katolske foreldre og døpt i Kirken i spebarnsalder, altså en “født” katolikk? Jeg skriver “født” katolikk siden det å være katolikk, eller tilhøre en religion overhode, ikke er en genetisk eller medfødt ting, men en tros og opplæringssak. Takk Gud for ivrige konvertitter (som korrekt benevnt nå er katolikker)! I min menighet har jeg gjenom mange år lagt merke til at de ferske katolikkene som også er ivrige, er de som forblir i Kirken, som regel like ivrige etter flere år. Og så har vi noen ulykkelige som ble opplært av sin åndelige veileder til “å ta det med ro” og ikke utvikle “konvertittsyke”, dvs. være ivrige, og de ser vi som regel bare den dagen de konverterer.

Vi har kommet i den lykkelige situasjonen i dag at vi har katolikker, ferske som gamle, SOM PRØVER Å VÆRE LIKE KATOLSKE SOM PAVEN – for å vri på uttrykket ditt.

… Jeg syns det er veldig fint i Den Nordisk Katolske Kirke. For der får man en “ekte” nattverd samtidig som man kan være protestant. Om man tror på og forstår hva den “katolsk ortodokse” nattverden er, og ikke har gjort noen alvorlige synder så kan man også få nattverd om man har blitt enige med presten om det.

Ny bok: KOM OG VÆR MITT LYS – helgenen fra Calcuttas private brev

Denne boka, som i Norge gis ut av Luther forlag i disse dager, heter opprinnelig «Come Be My Light», og kom ut i 2007, 10 år etter at Mor Teresa døde. Denne bemerkelsesverdige og verdensberømte nonnen mottok et «kall i kallet» til å tjene de fattigste av de fattige i Calcuttas slum. I denne oppsiktsvekkende biografien kan vi lese Mor Teresas private brev til sine åndelige veiledere, samlet i forbindelse med hennes helligkåringsprosess. Brevene avslører hittil ukjente dybder ved hennes åndelige liv og den paradoksale og uventede prisen hun måtte betale for sitt kall – at hun selv skulle leve i «fryktelig mørke». Dette var sider som var skjult for selv hennes aller nærmeste medarbeidere.

«Mørket er slik at jeg virkelig ikke kan se – verken med min sjel eller med fornuften – Guds rom i min sjel er tomt – det er ingen Gud i meg – Noen ganger hører jeg kun mitt eget hjerte rope `Min Gud’ og intet annet – jeg kan ikke forklare torturen og smerten -»

Dette meldte katolsk.no i går – og selv skrev jeg om dette ‘mørket’ i august 2007:

I forbindelse med (litt før) at Teresa av Calcutta ble saligkåret i 2003, kom det fram opplysninger om hennes åndelige mørke. Så når vi de siste par ukene har hørt mer om dette temaet, får vi bare mer oppøysninger om det vi allerede visste. Men ikke alle har visst det, og bl.a. Dagbladet hadde et noe sensasjonelt oppslag om det for noe få dager siden – spesielt overskrifta: Mor Teresa mistet Gud. Men Dagbladet har nå i sitt magasin skrevet en mye bedre artikkel om saken, der de bl.a. skriver:

“I dette ligger Teresas storhet: På tross av at hun ikke hadde en følelig trøst i forbindelse med sitt gudsforhold, levde hun som Gud ønsket det av henne. Hun satte seg selv til side.”

Også i f.eks. Time Magazine ble det skrevet om denne boka, da den kom ut på engelsk i august i fjor:
On Dec. 11, 1979, Mother Teresa, the «Saint of the Gutters,» went to Oslo. Dressed in her signature blue-bordered sari and shod in sandals despite below-zero temperatures, the former Agnes Bojaxhiu received that ultimate worldly accolade, the Nobel Peace Prize. In her acceptance lecture, Teresa, whose Missionaries of Charity had grown from a one-woman folly in Calcutta in 1948 into a global beacon of self-abnegating care, delivered the kind of message the world had come to expect from her. «It is not enough for us to say, ‘I love God, but I do not love my neighbor,'» she said, since in dying on the Cross, God had «[made] himself the hungry one — the naked one — the homeless one.» Jesus’ hunger, she said, is what «you and I must find» and alleviate. She condemned abortion and bemoaned youthful drug addiction in the West. Finally, she suggested that the upcoming Christmas holiday should remind the world «that radiating joy is real» because Christ is everywhere — «Christ in our hearts, Christ in the poor we meet, Christ in the smile we give and in the smile that we receive.»

Yet less than three months earlier, in a letter to a spiritual confidant, the Rev. Michael van der Peet, that is only now being made public, she wrote with weary familiarity of a different Christ, an absent one. «Jesus has a very special love for you,» she assured Van der Peet. «[But] as for me, the silence and the emptiness is so great, that I look and do not see, — Listen and do not hear — the tongue moves [in prayer] but does not speak … I want you to pray for me — that I let Him have [a] free hand.»

Er Bibelen ufeilbarlig, hvordan kan Bibelen studeres historisk-kritisk?

Denne overskrifta bringer mine tanke tilbake til mine studieår på MF på 70-tallet; jeg kjempa da mye med spørsmål om Bibelens sannhetsgehalt og om hvordan man best skulle tolke den, hvilke metoder som var fruktbare. Jeg var lite fornøyd med svara jeg fikk på MF; man la seg litt for flatt i forhold til de teologiske trender, og etter mitt syn klarte man i liten grad å vise hvorfor Bibelen grunnleggende sett er troverdig – slik at troen ble hengene mye i lufta (fideisme).

Nå ser det ut til at bispesynoden i Roma har tatt opp de samme problemstillingene – mer radikalt og grunnleggende. John Allen skriver om hvordan disse to spørsmåla er blitt diskutert på en ganske grunnleggende måte, og at biskopene ikke ser ut til å nøye seg med enkle eller «moderne» svar. Slik spissformulerer han det:

The historical-critical method is valuable, but it’s not enough. It has to be integrated into the broader theological reflection of the church, which implies that theologians and exegetes need to work and play well together.

How much of the Bible is «inspired» and free from error? Is it just what one might call the Bible’s «theological» content, meaning what it teaches about salvation? Or is the whole Bible inerrant, and therefore «true,» even if that doesn’t necessarily mean literally, factually true?

Les også gjerne hele hans vurdering av denne tematikken: …

Bispesynoden om Guds ord – enighet i Roma om mange spørsmål

Bispesynoden i Roma om «Guds ord» er ferdig med to av sine tre uker, og John Allen har kommet med en oppsummering om hva biskopene er blitt enige om så langt. Følgende ting, sier han, er blitt nevnt flere ganger og alle biskoper ser ut til å mene at dette er sentralt og viktig:


* The «Word of God,» in the Catholic understanding, is broader than the written texts of scripture. It refers principally to a person, Jesus Christ, so it is theologically inaccurate to describe Christianity (at least in its Catholic form) as a «religion of the book.»

* Scripture must be read in the context of the church, meaning its tradition, doctrinal teachings and worship. Among other things, this point implies a greater accent on the link between the Bible and the liturgy, especially the Mass.

* The Bible is not simply a piece of ancient literature, and therefore can’t be interpreted exclusively through the lens of history and literary criticism. Biblical interpretation has to press deeper, towards a «theological exegesis,» which relates specialized study of the Bible to the faith life of the church and the personal struggles of real people.

* The Bible is a natural bridge for better relations with other Christians and with Jews, since it represents a shared «common home,» despite obvious differences in interpretation.

* The church is obligated not merely to proclaim the Word of God, but also to listen to it. This is a special challenge, several speakers have pointed out, in a world where listening is often a lost art.

Several practical points were stressed so often that they’re also safe bets to be among the final propositions:
the need for better homilies; wider practice of Lectio Divina, meaning the use of the Bible in prayer; the need to make translations of the Bible available in all languages.

Pave Benedikt kom (overraskende) med et eget innlegg under bispesynoden

«Men fordi den hellige Skrift bør leses og tolkes i den samme Ånd som den er blitt skrevet i, skal der, for rett å utforske de hellige teksters mening, tas like meget hensyn til hele Skriftens innhold og enhet, i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi. Det er eksegetenes oppgave å arbeide ut fra disse retningslinjer for til bunns å forstå og utlegge meningen i den hellige Skrift, slik at Kirkens innsikt modnes takket være dette tilretteleggende arbeide.» (Dei Verbum, nr, 12, andre halvdel)

Etter lunch i dag tok pave Benedikt ordet om kom med et innlegg av samme type som de andre biskopene (John Allen mener at det er ekstraordinært at paven tar ordet på en slik måte). Han tok utgangspunkt i sitet over fra Vatikankonsilets dogmatiske konstitusjon «Dei Verbum», og sa at oftest arbeider eksegetene mye med tekstenes mening, men ser ikke på tekstene «i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi», og dette kan gjøre Guds ord til bare en død historie. Slik skriver Zenit om dette:

The Pontiff expresses his view that in general, exegetes take into account the first principle — the unity of Scripture. But, they often neglect the second — the living tradition of the whole Church. According to Benedict XVI, the neglect of this principle has consequences, such as, for example, the Bible becoming merely a book from the past. «Exegesis,» he said, «becomes historiography.»

With such a perspective, he added, the presence of the divine in the historical disappears. The Pontiff offered the example of Germany, where certain exegetical currents deny the institution of the Eucharist or maintain that Jesus never left the tomb. This interpretation, the Pope continued, creates a wall between exegesis and lectio divina, and causes confusion when it comes to preparing homilies.

With this perspective, Scripture cannot be «the soul of theology,» he contended, and theology ceases to be the interpretation of Scripture in the Church. The life and mission of the Church demands overcoming such a dualism between exegesis and theology, the Holy Father affirmed. They are, rather, dimensions of the same reality.

Thus, the Bishop of Rome proposed introducing two suggestions for this synod of bishops on the word of God: developing not only historical exegesis, but also theological; and broadening the education of exegetes in this sense so as to broaden the vision of exegesis.

Preken ved minnemessen for pave Pius XII

Ved messen til minne om pave Pius XII i dag holdt pave Benedikt en preken der han i stor grad snakket om Pius XII’s liv og virke. Mot slutten av prekenen tar han opp hva som skjedde under 2. verdenskrig og årene deretter: (Referatet er fra Vatican Information Service.)

How can we forget his radio message of Christmas 1942? His voice breaking with emotion, he deplored the situation of ‘the hundreds of thousands of people who, with no individual blame, are sometimes, because of their nationality or race, destined for death or progressive exploitation’, a clear allusion to the deportations and extermination being perpetrated against the Jews».

Pius XII «often acted secretly and silently because, in the real situations of that complex moment in history, he had an intuition that only in this way would he be able to avoid the worst, and to save the largest possible number of Jews».

The Pope indicated that the historical debate over the figure of Pius XII «has not thrown light on all aspects of his multifaceted pontificate». In this context he recalled the numerous messages and discourses his predecessor had given to all categories of people, «some of which are still extraordinarily relevant even today, and continue to provide a sure point of reference. Paul VI … considered him to be the precursor of Vatican Council II».

Referring then to some of Pius XII’s documents, the Holy Father recalled the Encyclicals «Mystici Corporis» of June 1943, and «Divino afflante Spiritu» of September of the same year which «established the doctrinal norms for the study of Holy Scripture, emphasising its importance and role in Christian life. It is a document that gives evidence of great openness towards scientific research into biblical texts», he said.

Benedict XVI also mentioned the Encyclical «Mediator Dei» which was published in November 1947 and concerns the liturgy. There, he said, «the Servant of God promoted the liturgical movement, highlighting the ‘essential element of worship’, which ‘must be the interior element. It is, in fact, necessary’, he wrote, ‘always to live in Christ, to dedicate oneself entirely to Him, so that in Him, with Him and for Him glory is rendered unto God».

After mentioning «the notable impulse this Pontiff gave to the Church’s missionary activity with the Encyclicals ‘Evangelii praecones’ (1951) and ‘Fidei donum’ (1957)», the Holy Father pointed out that one of Pius XII’s «constant pastoral concerns was the promotion of the laity, so that the ecclesial community could make use of all available energies and resources. For this too the Church and the world are grateful».

«As we pray that the cause of beatification of Servant of God Pius XII may continue favourably, it is as well to recall that sanctity was his ideal, an ideal he did not fail to propose to everybody».

The Pope concluded by pointing out that during the Holy Year 1950, Pius XII proclaimed the dogma of the Assumption of the Virgin. «In this world of ours which, as then, is assailed by concerns and anguish for the future; in this world where, perhaps more now than then, the abandonment of truth and virtue by many people gives us glimpses of scenarios without hope, Pius XII invites us to turn our gaze to Mary, assumed in heavenly glory».

Following the Mass, the Holy Father went down to the Vatican Grottoes to pray before the tomb of Pius XII.

Bør Pius XII saligkåres?

På dødsdagen for Pius XII har the Catholic League for Religious and Civil Rights en annonse i New York Times der de argumenterer (de argumenterer mot andre som sier at paven var likegyldig ang. jødenes skjebne) for at paven var en ypperlig støtte for jødene og alle gode krefter under 2. verdenskrig. De sier bl.a.:

Three years before he died, the Israeli Philharmonic Orchestra flew to Rome to give the pope a special concert. Similarly, when he died in 1958, Leonard Bernstein of the New York Philharmonic called for a minute of silence “for the passing of a very great man, Pope Pius XII.” Golda Meier, as well as Jewish leaders from around the world, paid tribute to his heroics. No one said it better than Pinchas Lapide, an Israeli official who researched the Yad Vashem archives: He suggested that 860,000 trees be planted in the hills of Judea to honor the pope—one for every Jewish person he saved. It is for reasons like these that the Catholic League supports the beatification of Pope Pius XII.

Les hele annonsen her.

50 år siden Pius XII døde – messe i Peterskirken

I dag er det 50 år siden pave Pius XII døde, og pave Benedikt feira messen i Peterskirken til minne om dette. Så langt har jeg bare sett noen bilder fra messen og ikke fått lest pavens preken. Når jeg får tak i prekenen, skal jeg legge den ut her.

Men bildene over er også interessante; de viser at pave Benedikt har slutta å ha sin stol rett foran alteret – der den har vært i svært mange år nå. Nå sitter paven på en trone på venstre side av aleteret sett nedenfra – se bilde 1 og 2. Bilde 3 og 4 viser alteret i Peterskirken som vi nå har sett det de siste månedene – men også en slik plassering av krusifiks og lys er noskå nylig gjeninnført. Les mer om dette HER – og se flere bilder.

Viktig spørsmål: Hvordan incensere alteret?

Enkelte får aldri nok informasjon om liturgiske spørsmål, og jeg er visst en av dem. På liturgiblogger har det de siste dagene vært diskusjoner om hvordan man skal incensere et frittstående alter – og noen som feirer den gamle messen går da ikke rundt alteret. Likevel står denne plansjen tydelig i messeboken fra 1962 og viser hvordan man skal gjøre det – at man skal gå rundt alteret når dette er mulig. Les gjerne en diskusjon rundt dette på NLM-bloggen.

Rett etter konsilet var det en tendens til at man (absolutt) ikke skulle følge de gamle reglene, når den nye messen ikke hadde noen klare bestemmelser, men jeg forstår at slike holdninger nå er på vei ut. Plansjen viser ganske tydelig hva man kan gjøre også i den nye messen: Først incenseres krusifikset, og så begynner man på nr. 1 etc . Jeg ser at jeg så langt ikke har skilt tydelig mellom å incensere toppen og sidene av alteret, men jeg skal skjerpe meg.

Å være rett forberedt til å motta kommunion – fra en doktorgrad om liturgien

En av vårt bispedømmes prestestudenter er allerede en lærd mann, i og med at han har en doktorgrad i teologi når han begynner prestestudiene! Han har skrevet om den liturgiske bevegelses utvikling fram til 1970, og der er det mye interessant informasjon. I min lesning av oppgaven er jeg kommet halvveis, til Pius XII overtar som pave i 1939.

Pave Pius X, som er svært viktig for liturgiutviklinga, har jeg allerede lest om, og der noterte jeg meg interessante ting om hans syn på hyppig kommunion, og hvordan han i sitt dokument ‘Sacra Tridentina’ gjorde det lettere for katolikker å motta kommunion – når han der skrev at:

Frequent and daily Communion, as a practice most earnestly desired by Christ our Lord and by the Catholic Church, should be open to all the faithful, of whatever rank and condition of life; so that no one who is in the state of grace, and who approaches the Holy Table with a right and devout intention (recta piaque mente) can be prohibited therefrom.

«A right intention consists in this: that he who approaches the Holy Table should do so, not out of routine, or vain-glory, or human respect, but that he wish to please God, to be more closely united with Him by charity, and to have recourse to this divine remedy for his weaknesses and defects.» (Sacra Tridentina p. 197)

«Although it is especially fitting that those who receive Communion frequently or daily should be free from venial sins, at least from such as are fully deliberate, and from any affection thereto, nevertheless, it is sufficient that they be free from mortal sin, with the purpose of never sinning in the future; and if they have this sincere purpose, it is impossible but that daily communicants should gradually free themselves even from venial sins, and from all affection thereto.» (Sacra Tridentina pp. 197-198)

Den første jøden som får tale til bispesynoden – kristiserer pave Pius XII

Det er ganske trist, syns jeg, at den første jøden som noen gang får tale til en katolsk bispesynode – om Bibelen, et naturlig tema – benytter anledningen til å kritisere pave Pius XII. Om to dager feirer pave Benedikt en høytidelig messe for å minnes den tidligere pavens død. Her er nyheten:

The first rabbi ever to address a Synod of Bishops today praised the church’s commitment to dialogue with Jews, but he also issued a reminder of Jewish/Catholic tensions by indirectly criticizing the late Pope Pius XII, the wartime pope whose alleged silence during the Holocaust has long been a subject of controversy.

On Thursday, Benedict XVI will lead a commemoration of the 50th anniversary of the death of Pius XII in 1958.

At the end of a brief speech to the synod this afternoon on the Jewish approach to the Bible, Rabbi Shear-Yashuv Cohen alluded to the controversies over Pius XII. “We cannot forget the sad and painful fact of how many, including great religious leaders, didn’t raise a voice in the effort to save our brethren, but chose to keep silent and help secretly,” said Cohen, the Chief Rabbi of Haifa in Israel.

“We cannot forgive and forget, and we hope you understand our pain, our sorrow,” Cohen said, speaking in English to an audience of some 253 cardinals, archbishops and bishops, as well as Benedict XVI.

Cohen never mentioned Pius XII by name, though in context the reference seemed obvious. Earlier in the day Cohen gave an interview to Reuters in which he said that had he realized his visit to the Vatican would coincide with ceremonies commemorating the death of Pius XII, he might not have come.

Les mer her hos John Allen.

Bispesynoden om Bibelen åpnet i Roma

I går åpna pave benedikt årets bispesynode om Bibelens plass i Kirken – i Pauluskirken utenfor muren i Roma, og 52 kardinaler, 45 erkebiskoper og 108 biskoper var til stede. Paven var ganske dristig og direkte i sin tale, og sa bl.a.:

“Nations which once were rich in faith and vocations are now losing their identity,” the pope said, “under the deleterious and destructive influence of a certain modern culture.” In that context, Benedict returned to a familiar theme: the false promises of a world without God.

“When humanity eliminates God from its horizon, declaring God ‘dead,’ does that really make people happier?” Benedict asked. “Does humanity become truly freer? When people proclaim themselves the absolute proprietors of themselves and the lone owners of creation, can they truly construct a society in which justice, freedom and peace reign?”

“Doesn’t the opposite actually happen, as the daily news amply demonstrates?” Benedict said, answering his own rhetorical question. “Doesn’t the rule of power, of egotistical interests, of injustice and exploitation, of violence in all of its expressions, simply spread even more?” A world without God, Benedict warned, ends with people “more alone, and a divided and confused society.”

John Allen er til stede under den tre uker lange bispesynoden, og vil skrive regelmessig om det som skjer – se her. Han skrev grundig om konferansen i sin fredagsspalte, og skrev også videre om hva pave Benedikt sa i sin preken i går: …

Gelius raser over katolikker i Dagbladet – Berggren svarer

Dagbladets nettsider illustrerer denne artikkelen med et flott bilde av pave Benedikt:

Jeg hørte for noen dager siden at Einar Gelius hadde skrevet svært så kritisk om Den katolske Kirke i Dagbladet, som et svar på konvertitt-artikkelen der sist lørdag. Jeg leste det Gelius skrev i går og ble ikke imponert; det var egentlig bare en usystematisk oppsamling av gamle angrep på Kirken, uten noen ny vinkling eller ny informasjon – med overskrifta: «Den katolske maktkirken». Les selv han skrev her.

Konvertitten Arne Berggren har senere svart i Dagbladet, bl.a. på måten han ble omtalt av Gelius. Han skriver ganske godt, syns jeg, og åpner slik:
Kjære Einar Gelius, jeg ser at du er rasende. Jeg ser at du svinger den antikatolske storslegga i Dagbladet, som en reaksjon på artikkelen om norske konvertitter til katolisismen i Magasinet sist helg. Vel, en artikkel som handler om konvertitter, blir nødvendigvis direkte eller indirekte kritisk til noe av det man har forlatt, det er umulig å snakke om et valg uten å berøre de man velger bort. Når du hisser deg opp over og flere ganger gjentar at jeg sier Gelius og Stålsett knapt kan regnes som kristne, gjør du det jo mot bedre vitende. Det er for lengst presisert og dementert, noe du selv også nevner. Journalisten har skriftlig beklaget og bekreftet at dette er et sitat som ikke skulle stått på trykk. Men du gir meg jo en kjærkommen til enda en gang si at så dum er jeg ikke, at jeg gjør meg til dommer over andres tro. …

Poenget mitt var at det av og til er vanskelig å se en felles kurs i statskirken, og for mange er det noen av det viktigste i en kirke. Noe absolutt. Noe som hever den over meningsmålinger og trender i tiden. Det er enkelt å spille på fordommene mot katolisismen, og ingen ting er lettere enn å trekke frem homofili, pedofili, kvinnelige prester og Pavens makt, man trenger bare å si ordene. Hiv på redselen for donger også, så fyrer vi opp under det ingen av oss er tjent med, en generell skepsis mot religion.

Skulle man være interessert i forskjellene på lutherdom og katolisisme, må man sette av et par-tre timer. Man oppdager jo at likhetene er flere enn forskjellene. Og at Luther er vrien å forstå for mange. Man oppdager kanskje også at den versjonen av reformasjonen vi lærte på skolen, ikke er den helt korrekte, nødvendigvis og at Paven ikke er så ufeilbarlig og umulig å kritisere som så mange protestanter skal ha det til. Kan hende oppdager man at det er i Lutherdom man hører hjemme. Eller man forundres over Statskirken pessimistiske menneskesyn, og får en følelse av at noe skurrer når katolske ritualer og skikker får stadig større innpass i den samme kirken. …

Har bloggene makt og innflytelse?

Damian Thompsons blog ‘Holy Smoke‘ er en svært kritisk stemme i debatten i Den katolske kirke i England. Så skarp at han mener at biskopene gjerne ville ‘kneble’ ham om de kunne. Da det ble arrangert et bloggermøte i London for en ukes tid siden, sammenlignet han de som møttes med dissidenter som møttes i Sovjetunionen før jernteppet falt, for å dele undergrunnslitteratur. Han er som sagt svært så skarp (men jeg leser ham fra tid til annen), og han reiser en interessant debatt om hvor vigtig bloggerne er. (Selv leser jeg i alle fall Father Z og NLM svært så ofte.)

A few nights ago I joined a group of Catholic bloggers in a pub in Victoria. They included the world-famous Fr Z from America, Fr Tim Finigan and Mac McLernon («Mulier Fortis»). We felt like a group of East European dissidents swapping samizdat literature in the 1970s.
There are liberal Catholic bloggers out there, but it is persecuted traditionalists who have seized control of cyberspace in the English-speaking world, with disastrous results for the secretive Futurechurch project.
Every vindictive move against the traditional liturgy is reported. Every slip is exploited. And, worst of all, conservative Vatican rulings can no longer be concealed from the faithful. No wonder the Bishops’ Conference of England and Wales discussed controlling blogs at its last meeting. …

But let’s move on to the wider issue of Pope Benedict’s programme of renewal for the Catholic Church. It is partly thanks to priest-bloggers such as Fathers Zuhlsdorf and Finigan that orthodox Catholics know the chapter and verse of Summorum Pontificum. …

Some blogs are more serious than others. The New Liturgical Movement, for example, is positively magisterial in its coverage of conservative reform. This is where you find small items of news that liberal bishops’ conferences would rather not see get out, such as yesterday’s announcement that Pope Benedict has appointed enthusiasts for the Old Rite as his personal liturgical advisers, clearing away the last remnants of the Piero Marini regime.

Kirken tvinger ikke, men tilbyr mennesker den katolske tro

I dag sa pave Benedikt følgende (som passer inn i vår samtale om tro og samvittighet):
Benedict XVI highlighted how «the Church does not impose but freely proposes the Catholic faith, well aware that conversion is the mysterious fruit of the action of the Holy Spirit. Faith is a gift and a work of God, and hence excludes any form of proselytism that forces, allures or entices people by trickery to embrace it. A person may open to the faith after mature and responsible reflection, and must be able freely to realise that intimate aspiration. This benefits not only the individual, but all society, because the faithful observance of divine precepts helps to build a more just and united form of coexistence».

Ifølge Vatican Information Service sa han dette i et møte med biskopene fra Kasakstan.

Paven begynte talen til biskopene med med å invitere dem til å takke Gud, fordi «despite the severe pressures suffered during the years of the atheist communist regime, the flame of faith remained alight in believers’ hearts thanks to the zealous sacrifice of priests, religious and lay people».

After encouraging the bishops not to lose heart even though the Catholic community is «a small flock», Benedict XVI called on them to allow themselves to be guided by the Holy Spirit and «to keep the flame of faith alight among Christian people. Conserve and draw vantage from the important pastoral and apostolic experiences of the past», he told them. «Continue to educate everyone in listening to the Word of God and arouse, especially in the young, Marian devotion and love for the Eucharist. Spread the practice of the Rosary among families. Patiently and courageously, seek new forms and methods of apostolate, making it your concern to modernise them in accordance with today’s needs, bearing in mind the language and culture of the faithful entrusted to you care».

Kirkens læreembede og den enkeltes samvittighet

I debatten på denne bloggen om Dagbladets artikkel om «kjendiskatolikkene», der noen av disse tok tok seg nokså store friheter mht til Kirkens lære, har jeg fått et konkret spørsmål:

(a) Mener du at en katolikk må være enig i absolutt alt det magisteriet til enhver tid lærer?
(b) Mener du det uansett er en (stor) synd å være uenig med magisteriet?
(c) Mener nåværende magisterium at det fins rom for ulike oppfatninger, også i enkelte lærespørsmål, eller forholoder det seg slik at Kirken uansett krever blind lydighet i ett og alt?

Til dette vil jeg svare at Kirken ikke stiller så veldig store krav; og at det er viktig å skille mellom tvil og direkte ulydighet i ord eller handling. Har man f.eks. problemer med noe av det Kirken lærer, så har man lov til å tvile. Man får tid til å jobbe med spørsmålet og prøve å få sin egen tro og samvittighet til å stemme med Kirkens lære.

Noe helt annet blir det om man offentlig (i menigheten eller i samfunnet) uttaler seg direkte mot Kirkens lære, det er selvsagt mer alvorlig enn å streve med spørsmålet. Og hvis man i praksis handler mot Kirkens moralske normer, da må man nok regne med at man synder.

Jeg har aldri opplevd at Kirken har krevd en blind lydighet, og dessuten krever ikke Kirken lydighet i alle salgs spørsmål, bare når det gjelder kjernepunktene i tro og moral.

Preken fra St. Dominikus kirke i Oslo

St. Dominikus kirke er blitt nevnt en del på denne bloggen, bl.a. fordi mange av konvertittene som er intervjua i Dagbladets siste artikkel om katolisismen går det. Her er litt av p. Arnfinns preken fra sist søndag, ganske utfordrende og direkte – den kan leses i sin helhet her.

26. SUNDAG I ÅRET- 08; MATT 21,28-32

Brør og systre!
I evangeliet i dag talar Jesus inn i ein samanheng der han vil kalle det gamaltestamentlege gudsfolket, Israel, til ettertanke; han vil vekkje dei opp til å ta mot sin Messias. Leirarane i hans eige folk tok ikkje i mot han; medan mange av ”dei stille i landet”, mange av dei fattige, mange syndarar og mange sjuke trudde på han. Og etterkvart: Dei framande folkeslaga, heidningane, skulle kome til å opne seg for hans evangelium i store skarar..

Men det ligg også ein meir universell bodskap i Jesu ord i dag: Han går i rette med alle dei som tar sitt forhold til Gud for gitt og tenkjer at det er nok dersom formalitetane er i orden. Det det gjeld om, er aktivt å vende seg til Gud og svare på hans kall!

Tida for reint ’nominell’ kristendom er over. Frå keisar Konstantins tid på 400-talet, då kristendomen vart statsreligion, blei det om å gjere alt alle var med i den ytre folden – for ein kvar pris. …

Kyrkja består av dei som vågar å bryte ut av alle falske forventingar, og idag ikkje minst: vågar å bryte ut av det sekulære konformitetspresset! Kyrkja består av dei som vågar å angre, å skrifte, å begynne på nytt!

Din sosiale status, din velstand, din posisjon, di kyrkjelege stilling, dine merittar – ingen ting av dette er avgjerande. I framtida vil kristne menneske ha svært ulik bakgrunn og ha eit svært brokete livsmønster. Det dei har felles, er: Dei har innsett at dei har ingen ting å tape i denne verda, men alt å vinne i Guds rike; dei er kanskje blitt merka av livet, dei har vakna opp og innsett kva som er viktig, at:

… Bror og syster! Spørsmålet er kva du svarar på Guds kall i dag. Har du noko å angre; ei alvorleg synd, ei dødssynd? Eller ei ussel vanesynd, småting som har låst seg fast og som hindrar krafta og gleda i livet ditt? Også ein liten stein i skoen kan gjere det umuleg å gå til slutt.

Mange idag har vanskar med å tru. Men skal tru om ikkje den største vansken er å angre, å innrømme at eg treng ein ny start?

Skikk dere ikke lik med denne verden – en biskop snakker om homofili

For et par uker siden hadde en amerikansk, katolsk biskop blitt invitert til å snakke til en «gay pride» gruppe katolikker. De hadde visst venta at han skulle støtte dem i deres valg av seksualliv, og blei så sinte da han klart presenterte Kirkens syn at noen gikk ut under biskopens tale, og arrangørene etterpå beklaga at biskopen var invitert til å tale. Her er litt av det biskopen sa:

Let me be clear here. Sexual intercourse, outside of the marriage covenant between a man and a woman, can be alluring and intoxicating but it will not lead to that liberating journey of true self-discovery and an authentic discovery of God. For that reason, it is sinful. Sexual relations between people of the same sex can be alluring for homosexuals but it deviates from the true meaning of the act and distracts them from the true nature of love to which God has called us all. For this reason, it is sinful.

Married love is a beautiful, heroic expression of faithful, life-giving, life-creating love. It should not be accommodated and manipulated for those who would believe that they can and have a right to mimic its unique expression. …

We should let the words of St. Paul haunt us and unsettle us: “Do not conform yourself to this age.” In so many ways we can allow ourselves to be duped, fooled, by the fads and trends of this age. It is far better that we allow ourselves to be drawn into the ways and the manners of Jesus. The Lord Jesus challenges us as he challenged his friend, Simon Peter, to not conform to what is fashionable and convenient. He has so much more to offer us. Do not think as others do. Let us think as God does. He shows us the way, the truth, and the life.

Les mer om dette i California Catholic Daily og hos Father Z.

Teksten til Dagbladets artikkel om katolisismen

En vennlig leser har sendt meg en pdf-fil av Dagbladets lørdagsmagasin. Etter å ha lest artikkelen gjennom ganske grundig, syns jeg vel ikke den er så sjokkerende som noen andre har ment – hva annet kunne man vente seg i Dagbladet? Noen konvertitter sier sjokkerende ting, men vi prester er jo faktisk vant til slikt, og ikke først og fremst fra konvertitter.

Her kan ivrige lesere få lese om både sterkt- og svaktroende katolikker, jeg har tatt med en hel del av teksten:

Røkelsen henger tungt i den katolske klosterkirka St. Dominikus på Majorstua i Oslo. Det er søndag formiddag og ute skinner sola. Inne fylles det dunkle rommet av gregoriansk sang og mennesker som dypper fingrene i vievann. Etter å ha gjort korsets tegn speider de etter en ledig plass på snart fullsatte benkerader. Forfatter Vetle Lid Larssen har dyttet solbrillene opp i den krøllete hårmanken. Han går ned på kne i stille bønn. Et par rader bak sitter den unge filosofen Hanne Andrea Kraugerud med et beige sjal om skuldrene. Høyreveteranen Lars Roar Langslet sier sin «ave-maria» i kor med medieviter og tidligere kulturredaktør i Dagbladet Hans Fredrik Dahl. Det er bare ståplasser igjen idet eksstatsråd Manuela Ramin Osmundsen og redaktørmannen Terje haster inn døra. Høymessen har allerede startet. Ekteparet Osmundsen småløper opp kirkegangen og finner seg likevel plass på første rad. Ingen religion har hatt like stor vekst i Norge de siste åra som katolisismen. Først og fremst skyldes tilstrømningen innvandrere, men i mylderet av polske håndverkere og vietnamesiske båtflyktninger fins også en rekke norske samfunnstopper: Skuespillere. Politikere. Forfattere. Redaktører. Professorer. Tv-personligheter. Musikere. Dommere.

Skroll til toppen