Katolsk

Bispesynoden om Guds ord – enighet i Roma om mange spørsmål

Bispesynoden i Roma om «Guds ord» er ferdig med to av sine tre uker, og John Allen har kommet med en oppsummering om hva biskopene er blitt enige om så langt. Følgende ting, sier han, er blitt nevnt flere ganger og alle biskoper ser ut til å mene at dette er sentralt og viktig:


* The «Word of God,» in the Catholic understanding, is broader than the written texts of scripture. It refers principally to a person, Jesus Christ, so it is theologically inaccurate to describe Christianity (at least in its Catholic form) as a «religion of the book.»

* Scripture must be read in the context of the church, meaning its tradition, doctrinal teachings and worship. Among other things, this point implies a greater accent on the link between the Bible and the liturgy, especially the Mass.

* The Bible is not simply a piece of ancient literature, and therefore can’t be interpreted exclusively through the lens of history and literary criticism. Biblical interpretation has to press deeper, towards a «theological exegesis,» which relates specialized study of the Bible to the faith life of the church and the personal struggles of real people.

* The Bible is a natural bridge for better relations with other Christians and with Jews, since it represents a shared «common home,» despite obvious differences in interpretation.

* The church is obligated not merely to proclaim the Word of God, but also to listen to it. This is a special challenge, several speakers have pointed out, in a world where listening is often a lost art.

Several practical points were stressed so often that they’re also safe bets to be among the final propositions:
the need for better homilies; wider practice of Lectio Divina, meaning the use of the Bible in prayer; the need to make translations of the Bible available in all languages.

Pave Benedikt kom (overraskende) med et eget innlegg under bispesynoden

«Men fordi den hellige Skrift bør leses og tolkes i den samme Ånd som den er blitt skrevet i, skal der, for rett å utforske de hellige teksters mening, tas like meget hensyn til hele Skriftens innhold og enhet, i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi. Det er eksegetenes oppgave å arbeide ut fra disse retningslinjer for til bunns å forstå og utlegge meningen i den hellige Skrift, slik at Kirkens innsikt modnes takket være dette tilretteleggende arbeide.» (Dei Verbum, nr, 12, andre halvdel)

Etter lunch i dag tok pave Benedikt ordet om kom med et innlegg av samme type som de andre biskopene (John Allen mener at det er ekstraordinært at paven tar ordet på en slik måte). Han tok utgangspunkt i sitet over fra Vatikankonsilets dogmatiske konstitusjon «Dei Verbum», og sa at oftest arbeider eksegetene mye med tekstenes mening, men ser ikke på tekstene «i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi», og dette kan gjøre Guds ord til bare en død historie. Slik skriver Zenit om dette:

The Pontiff expresses his view that in general, exegetes take into account the first principle — the unity of Scripture. But, they often neglect the second — the living tradition of the whole Church. According to Benedict XVI, the neglect of this principle has consequences, such as, for example, the Bible becoming merely a book from the past. «Exegesis,» he said, «becomes historiography.»

With such a perspective, he added, the presence of the divine in the historical disappears. The Pontiff offered the example of Germany, where certain exegetical currents deny the institution of the Eucharist or maintain that Jesus never left the tomb. This interpretation, the Pope continued, creates a wall between exegesis and lectio divina, and causes confusion when it comes to preparing homilies.

With this perspective, Scripture cannot be «the soul of theology,» he contended, and theology ceases to be the interpretation of Scripture in the Church. The life and mission of the Church demands overcoming such a dualism between exegesis and theology, the Holy Father affirmed. They are, rather, dimensions of the same reality.

Thus, the Bishop of Rome proposed introducing two suggestions for this synod of bishops on the word of God: developing not only historical exegesis, but also theological; and broadening the education of exegetes in this sense so as to broaden the vision of exegesis.

Preken ved minnemessen for pave Pius XII

Ved messen til minne om pave Pius XII i dag holdt pave Benedikt en preken der han i stor grad snakket om Pius XII’s liv og virke. Mot slutten av prekenen tar han opp hva som skjedde under 2. verdenskrig og årene deretter: (Referatet er fra Vatican Information Service.)

How can we forget his radio message of Christmas 1942? His voice breaking with emotion, he deplored the situation of ‘the hundreds of thousands of people who, with no individual blame, are sometimes, because of their nationality or race, destined for death or progressive exploitation’, a clear allusion to the deportations and extermination being perpetrated against the Jews».

Pius XII «often acted secretly and silently because, in the real situations of that complex moment in history, he had an intuition that only in this way would he be able to avoid the worst, and to save the largest possible number of Jews».

The Pope indicated that the historical debate over the figure of Pius XII «has not thrown light on all aspects of his multifaceted pontificate». In this context he recalled the numerous messages and discourses his predecessor had given to all categories of people, «some of which are still extraordinarily relevant even today, and continue to provide a sure point of reference. Paul VI … considered him to be the precursor of Vatican Council II».

Referring then to some of Pius XII’s documents, the Holy Father recalled the Encyclicals «Mystici Corporis» of June 1943, and «Divino afflante Spiritu» of September of the same year which «established the doctrinal norms for the study of Holy Scripture, emphasising its importance and role in Christian life. It is a document that gives evidence of great openness towards scientific research into biblical texts», he said.

Benedict XVI also mentioned the Encyclical «Mediator Dei» which was published in November 1947 and concerns the liturgy. There, he said, «the Servant of God promoted the liturgical movement, highlighting the ‘essential element of worship’, which ‘must be the interior element. It is, in fact, necessary’, he wrote, ‘always to live in Christ, to dedicate oneself entirely to Him, so that in Him, with Him and for Him glory is rendered unto God».

After mentioning «the notable impulse this Pontiff gave to the Church’s missionary activity with the Encyclicals ‘Evangelii praecones’ (1951) and ‘Fidei donum’ (1957)», the Holy Father pointed out that one of Pius XII’s «constant pastoral concerns was the promotion of the laity, so that the ecclesial community could make use of all available energies and resources. For this too the Church and the world are grateful».

«As we pray that the cause of beatification of Servant of God Pius XII may continue favourably, it is as well to recall that sanctity was his ideal, an ideal he did not fail to propose to everybody».

The Pope concluded by pointing out that during the Holy Year 1950, Pius XII proclaimed the dogma of the Assumption of the Virgin. «In this world of ours which, as then, is assailed by concerns and anguish for the future; in this world where, perhaps more now than then, the abandonment of truth and virtue by many people gives us glimpses of scenarios without hope, Pius XII invites us to turn our gaze to Mary, assumed in heavenly glory».

Following the Mass, the Holy Father went down to the Vatican Grottoes to pray before the tomb of Pius XII.

Bør Pius XII saligkåres?

På dødsdagen for Pius XII har the Catholic League for Religious and Civil Rights en annonse i New York Times der de argumenterer (de argumenterer mot andre som sier at paven var likegyldig ang. jødenes skjebne) for at paven var en ypperlig støtte for jødene og alle gode krefter under 2. verdenskrig. De sier bl.a.:

Three years before he died, the Israeli Philharmonic Orchestra flew to Rome to give the pope a special concert. Similarly, when he died in 1958, Leonard Bernstein of the New York Philharmonic called for a minute of silence “for the passing of a very great man, Pope Pius XII.” Golda Meier, as well as Jewish leaders from around the world, paid tribute to his heroics. No one said it better than Pinchas Lapide, an Israeli official who researched the Yad Vashem archives: He suggested that 860,000 trees be planted in the hills of Judea to honor the pope—one for every Jewish person he saved. It is for reasons like these that the Catholic League supports the beatification of Pope Pius XII.

Les hele annonsen her.

50 år siden Pius XII døde – messe i Peterskirken

I dag er det 50 år siden pave Pius XII døde, og pave Benedikt feira messen i Peterskirken til minne om dette. Så langt har jeg bare sett noen bilder fra messen og ikke fått lest pavens preken. Når jeg får tak i prekenen, skal jeg legge den ut her.

Men bildene over er også interessante; de viser at pave Benedikt har slutta å ha sin stol rett foran alteret – der den har vært i svært mange år nå. Nå sitter paven på en trone på venstre side av aleteret sett nedenfra – se bilde 1 og 2. Bilde 3 og 4 viser alteret i Peterskirken som vi nå har sett det de siste månedene – men også en slik plassering av krusifiks og lys er noskå nylig gjeninnført. Les mer om dette HER – og se flere bilder.

Viktig spørsmål: Hvordan incensere alteret?

Enkelte får aldri nok informasjon om liturgiske spørsmål, og jeg er visst en av dem. På liturgiblogger har det de siste dagene vært diskusjoner om hvordan man skal incensere et frittstående alter – og noen som feirer den gamle messen går da ikke rundt alteret. Likevel står denne plansjen tydelig i messeboken fra 1962 og viser hvordan man skal gjøre det – at man skal gå rundt alteret når dette er mulig. Les gjerne en diskusjon rundt dette på NLM-bloggen.

Rett etter konsilet var det en tendens til at man (absolutt) ikke skulle følge de gamle reglene, når den nye messen ikke hadde noen klare bestemmelser, men jeg forstår at slike holdninger nå er på vei ut. Plansjen viser ganske tydelig hva man kan gjøre også i den nye messen: Først incenseres krusifikset, og så begynner man på nr. 1 etc . Jeg ser at jeg så langt ikke har skilt tydelig mellom å incensere toppen og sidene av alteret, men jeg skal skjerpe meg.

Å være rett forberedt til å motta kommunion – fra en doktorgrad om liturgien

En av vårt bispedømmes prestestudenter er allerede en lærd mann, i og med at han har en doktorgrad i teologi når han begynner prestestudiene! Han har skrevet om den liturgiske bevegelses utvikling fram til 1970, og der er det mye interessant informasjon. I min lesning av oppgaven er jeg kommet halvveis, til Pius XII overtar som pave i 1939.

Pave Pius X, som er svært viktig for liturgiutviklinga, har jeg allerede lest om, og der noterte jeg meg interessante ting om hans syn på hyppig kommunion, og hvordan han i sitt dokument ‘Sacra Tridentina’ gjorde det lettere for katolikker å motta kommunion – når han der skrev at:

Frequent and daily Communion, as a practice most earnestly desired by Christ our Lord and by the Catholic Church, should be open to all the faithful, of whatever rank and condition of life; so that no one who is in the state of grace, and who approaches the Holy Table with a right and devout intention (recta piaque mente) can be prohibited therefrom.

«A right intention consists in this: that he who approaches the Holy Table should do so, not out of routine, or vain-glory, or human respect, but that he wish to please God, to be more closely united with Him by charity, and to have recourse to this divine remedy for his weaknesses and defects.» (Sacra Tridentina p. 197)

«Although it is especially fitting that those who receive Communion frequently or daily should be free from venial sins, at least from such as are fully deliberate, and from any affection thereto, nevertheless, it is sufficient that they be free from mortal sin, with the purpose of never sinning in the future; and if they have this sincere purpose, it is impossible but that daily communicants should gradually free themselves even from venial sins, and from all affection thereto.» (Sacra Tridentina pp. 197-198)

Den første jøden som får tale til bispesynoden – kristiserer pave Pius XII

Det er ganske trist, syns jeg, at den første jøden som noen gang får tale til en katolsk bispesynode – om Bibelen, et naturlig tema – benytter anledningen til å kritisere pave Pius XII. Om to dager feirer pave Benedikt en høytidelig messe for å minnes den tidligere pavens død. Her er nyheten:

The first rabbi ever to address a Synod of Bishops today praised the church’s commitment to dialogue with Jews, but he also issued a reminder of Jewish/Catholic tensions by indirectly criticizing the late Pope Pius XII, the wartime pope whose alleged silence during the Holocaust has long been a subject of controversy.

On Thursday, Benedict XVI will lead a commemoration of the 50th anniversary of the death of Pius XII in 1958.

At the end of a brief speech to the synod this afternoon on the Jewish approach to the Bible, Rabbi Shear-Yashuv Cohen alluded to the controversies over Pius XII. “We cannot forget the sad and painful fact of how many, including great religious leaders, didn’t raise a voice in the effort to save our brethren, but chose to keep silent and help secretly,” said Cohen, the Chief Rabbi of Haifa in Israel.

“We cannot forgive and forget, and we hope you understand our pain, our sorrow,” Cohen said, speaking in English to an audience of some 253 cardinals, archbishops and bishops, as well as Benedict XVI.

Cohen never mentioned Pius XII by name, though in context the reference seemed obvious. Earlier in the day Cohen gave an interview to Reuters in which he said that had he realized his visit to the Vatican would coincide with ceremonies commemorating the death of Pius XII, he might not have come.

Les mer her hos John Allen.

Bispesynoden om Bibelen åpnet i Roma

I går åpna pave benedikt årets bispesynode om Bibelens plass i Kirken – i Pauluskirken utenfor muren i Roma, og 52 kardinaler, 45 erkebiskoper og 108 biskoper var til stede. Paven var ganske dristig og direkte i sin tale, og sa bl.a.:

“Nations which once were rich in faith and vocations are now losing their identity,” the pope said, “under the deleterious and destructive influence of a certain modern culture.” In that context, Benedict returned to a familiar theme: the false promises of a world without God.

“When humanity eliminates God from its horizon, declaring God ‘dead,’ does that really make people happier?” Benedict asked. “Does humanity become truly freer? When people proclaim themselves the absolute proprietors of themselves and the lone owners of creation, can they truly construct a society in which justice, freedom and peace reign?”

“Doesn’t the opposite actually happen, as the daily news amply demonstrates?” Benedict said, answering his own rhetorical question. “Doesn’t the rule of power, of egotistical interests, of injustice and exploitation, of violence in all of its expressions, simply spread even more?” A world without God, Benedict warned, ends with people “more alone, and a divided and confused society.”

John Allen er til stede under den tre uker lange bispesynoden, og vil skrive regelmessig om det som skjer – se her. Han skrev grundig om konferansen i sin fredagsspalte, og skrev også videre om hva pave Benedikt sa i sin preken i går: …

Gelius raser over katolikker i Dagbladet – Berggren svarer

Dagbladets nettsider illustrerer denne artikkelen med et flott bilde av pave Benedikt:

Jeg hørte for noen dager siden at Einar Gelius hadde skrevet svært så kritisk om Den katolske Kirke i Dagbladet, som et svar på konvertitt-artikkelen der sist lørdag. Jeg leste det Gelius skrev i går og ble ikke imponert; det var egentlig bare en usystematisk oppsamling av gamle angrep på Kirken, uten noen ny vinkling eller ny informasjon – med overskrifta: «Den katolske maktkirken». Les selv han skrev her.

Konvertitten Arne Berggren har senere svart i Dagbladet, bl.a. på måten han ble omtalt av Gelius. Han skriver ganske godt, syns jeg, og åpner slik:
Kjære Einar Gelius, jeg ser at du er rasende. Jeg ser at du svinger den antikatolske storslegga i Dagbladet, som en reaksjon på artikkelen om norske konvertitter til katolisismen i Magasinet sist helg. Vel, en artikkel som handler om konvertitter, blir nødvendigvis direkte eller indirekte kritisk til noe av det man har forlatt, det er umulig å snakke om et valg uten å berøre de man velger bort. Når du hisser deg opp over og flere ganger gjentar at jeg sier Gelius og Stålsett knapt kan regnes som kristne, gjør du det jo mot bedre vitende. Det er for lengst presisert og dementert, noe du selv også nevner. Journalisten har skriftlig beklaget og bekreftet at dette er et sitat som ikke skulle stått på trykk. Men du gir meg jo en kjærkommen til enda en gang si at så dum er jeg ikke, at jeg gjør meg til dommer over andres tro. …

Poenget mitt var at det av og til er vanskelig å se en felles kurs i statskirken, og for mange er det noen av det viktigste i en kirke. Noe absolutt. Noe som hever den over meningsmålinger og trender i tiden. Det er enkelt å spille på fordommene mot katolisismen, og ingen ting er lettere enn å trekke frem homofili, pedofili, kvinnelige prester og Pavens makt, man trenger bare å si ordene. Hiv på redselen for donger også, så fyrer vi opp under det ingen av oss er tjent med, en generell skepsis mot religion.

Skulle man være interessert i forskjellene på lutherdom og katolisisme, må man sette av et par-tre timer. Man oppdager jo at likhetene er flere enn forskjellene. Og at Luther er vrien å forstå for mange. Man oppdager kanskje også at den versjonen av reformasjonen vi lærte på skolen, ikke er den helt korrekte, nødvendigvis og at Paven ikke er så ufeilbarlig og umulig å kritisere som så mange protestanter skal ha det til. Kan hende oppdager man at det er i Lutherdom man hører hjemme. Eller man forundres over Statskirken pessimistiske menneskesyn, og får en følelse av at noe skurrer når katolske ritualer og skikker får stadig større innpass i den samme kirken. …

Har bloggene makt og innflytelse?

Damian Thompsons blog ‘Holy Smoke‘ er en svært kritisk stemme i debatten i Den katolske kirke i England. Så skarp at han mener at biskopene gjerne ville ‘kneble’ ham om de kunne. Da det ble arrangert et bloggermøte i London for en ukes tid siden, sammenlignet han de som møttes med dissidenter som møttes i Sovjetunionen før jernteppet falt, for å dele undergrunnslitteratur. Han er som sagt svært så skarp (men jeg leser ham fra tid til annen), og han reiser en interessant debatt om hvor vigtig bloggerne er. (Selv leser jeg i alle fall Father Z og NLM svært så ofte.)

A few nights ago I joined a group of Catholic bloggers in a pub in Victoria. They included the world-famous Fr Z from America, Fr Tim Finigan and Mac McLernon («Mulier Fortis»). We felt like a group of East European dissidents swapping samizdat literature in the 1970s.
There are liberal Catholic bloggers out there, but it is persecuted traditionalists who have seized control of cyberspace in the English-speaking world, with disastrous results for the secretive Futurechurch project.
Every vindictive move against the traditional liturgy is reported. Every slip is exploited. And, worst of all, conservative Vatican rulings can no longer be concealed from the faithful. No wonder the Bishops’ Conference of England and Wales discussed controlling blogs at its last meeting. …

But let’s move on to the wider issue of Pope Benedict’s programme of renewal for the Catholic Church. It is partly thanks to priest-bloggers such as Fathers Zuhlsdorf and Finigan that orthodox Catholics know the chapter and verse of Summorum Pontificum. …

Some blogs are more serious than others. The New Liturgical Movement, for example, is positively magisterial in its coverage of conservative reform. This is where you find small items of news that liberal bishops’ conferences would rather not see get out, such as yesterday’s announcement that Pope Benedict has appointed enthusiasts for the Old Rite as his personal liturgical advisers, clearing away the last remnants of the Piero Marini regime.

Kirken tvinger ikke, men tilbyr mennesker den katolske tro

I dag sa pave Benedikt følgende (som passer inn i vår samtale om tro og samvittighet):
Benedict XVI highlighted how «the Church does not impose but freely proposes the Catholic faith, well aware that conversion is the mysterious fruit of the action of the Holy Spirit. Faith is a gift and a work of God, and hence excludes any form of proselytism that forces, allures or entices people by trickery to embrace it. A person may open to the faith after mature and responsible reflection, and must be able freely to realise that intimate aspiration. This benefits not only the individual, but all society, because the faithful observance of divine precepts helps to build a more just and united form of coexistence».

Ifølge Vatican Information Service sa han dette i et møte med biskopene fra Kasakstan.

Paven begynte talen til biskopene med med å invitere dem til å takke Gud, fordi «despite the severe pressures suffered during the years of the atheist communist regime, the flame of faith remained alight in believers’ hearts thanks to the zealous sacrifice of priests, religious and lay people».

After encouraging the bishops not to lose heart even though the Catholic community is «a small flock», Benedict XVI called on them to allow themselves to be guided by the Holy Spirit and «to keep the flame of faith alight among Christian people. Conserve and draw vantage from the important pastoral and apostolic experiences of the past», he told them. «Continue to educate everyone in listening to the Word of God and arouse, especially in the young, Marian devotion and love for the Eucharist. Spread the practice of the Rosary among families. Patiently and courageously, seek new forms and methods of apostolate, making it your concern to modernise them in accordance with today’s needs, bearing in mind the language and culture of the faithful entrusted to you care».

Kirkens læreembede og den enkeltes samvittighet

I debatten på denne bloggen om Dagbladets artikkel om «kjendiskatolikkene», der noen av disse tok tok seg nokså store friheter mht til Kirkens lære, har jeg fått et konkret spørsmål:

(a) Mener du at en katolikk må være enig i absolutt alt det magisteriet til enhver tid lærer?
(b) Mener du det uansett er en (stor) synd å være uenig med magisteriet?
(c) Mener nåværende magisterium at det fins rom for ulike oppfatninger, også i enkelte lærespørsmål, eller forholoder det seg slik at Kirken uansett krever blind lydighet i ett og alt?

Til dette vil jeg svare at Kirken ikke stiller så veldig store krav; og at det er viktig å skille mellom tvil og direkte ulydighet i ord eller handling. Har man f.eks. problemer med noe av det Kirken lærer, så har man lov til å tvile. Man får tid til å jobbe med spørsmålet og prøve å få sin egen tro og samvittighet til å stemme med Kirkens lære.

Noe helt annet blir det om man offentlig (i menigheten eller i samfunnet) uttaler seg direkte mot Kirkens lære, det er selvsagt mer alvorlig enn å streve med spørsmålet. Og hvis man i praksis handler mot Kirkens moralske normer, da må man nok regne med at man synder.

Jeg har aldri opplevd at Kirken har krevd en blind lydighet, og dessuten krever ikke Kirken lydighet i alle salgs spørsmål, bare når det gjelder kjernepunktene i tro og moral.

Preken fra St. Dominikus kirke i Oslo

St. Dominikus kirke er blitt nevnt en del på denne bloggen, bl.a. fordi mange av konvertittene som er intervjua i Dagbladets siste artikkel om katolisismen går det. Her er litt av p. Arnfinns preken fra sist søndag, ganske utfordrende og direkte – den kan leses i sin helhet her.

26. SUNDAG I ÅRET- 08; MATT 21,28-32

Brør og systre!
I evangeliet i dag talar Jesus inn i ein samanheng der han vil kalle det gamaltestamentlege gudsfolket, Israel, til ettertanke; han vil vekkje dei opp til å ta mot sin Messias. Leirarane i hans eige folk tok ikkje i mot han; medan mange av ”dei stille i landet”, mange av dei fattige, mange syndarar og mange sjuke trudde på han. Og etterkvart: Dei framande folkeslaga, heidningane, skulle kome til å opne seg for hans evangelium i store skarar..

Men det ligg også ein meir universell bodskap i Jesu ord i dag: Han går i rette med alle dei som tar sitt forhold til Gud for gitt og tenkjer at det er nok dersom formalitetane er i orden. Det det gjeld om, er aktivt å vende seg til Gud og svare på hans kall!

Tida for reint ’nominell’ kristendom er over. Frå keisar Konstantins tid på 400-talet, då kristendomen vart statsreligion, blei det om å gjere alt alle var med i den ytre folden – for ein kvar pris. …

Kyrkja består av dei som vågar å bryte ut av alle falske forventingar, og idag ikkje minst: vågar å bryte ut av det sekulære konformitetspresset! Kyrkja består av dei som vågar å angre, å skrifte, å begynne på nytt!

Din sosiale status, din velstand, din posisjon, di kyrkjelege stilling, dine merittar – ingen ting av dette er avgjerande. I framtida vil kristne menneske ha svært ulik bakgrunn og ha eit svært brokete livsmønster. Det dei har felles, er: Dei har innsett at dei har ingen ting å tape i denne verda, men alt å vinne i Guds rike; dei er kanskje blitt merka av livet, dei har vakna opp og innsett kva som er viktig, at:

… Bror og syster! Spørsmålet er kva du svarar på Guds kall i dag. Har du noko å angre; ei alvorleg synd, ei dødssynd? Eller ei ussel vanesynd, småting som har låst seg fast og som hindrar krafta og gleda i livet ditt? Også ein liten stein i skoen kan gjere det umuleg å gå til slutt.

Mange idag har vanskar med å tru. Men skal tru om ikkje den største vansken er å angre, å innrømme at eg treng ein ny start?

Skikk dere ikke lik med denne verden – en biskop snakker om homofili

For et par uker siden hadde en amerikansk, katolsk biskop blitt invitert til å snakke til en «gay pride» gruppe katolikker. De hadde visst venta at han skulle støtte dem i deres valg av seksualliv, og blei så sinte da han klart presenterte Kirkens syn at noen gikk ut under biskopens tale, og arrangørene etterpå beklaga at biskopen var invitert til å tale. Her er litt av det biskopen sa:

Let me be clear here. Sexual intercourse, outside of the marriage covenant between a man and a woman, can be alluring and intoxicating but it will not lead to that liberating journey of true self-discovery and an authentic discovery of God. For that reason, it is sinful. Sexual relations between people of the same sex can be alluring for homosexuals but it deviates from the true meaning of the act and distracts them from the true nature of love to which God has called us all. For this reason, it is sinful.

Married love is a beautiful, heroic expression of faithful, life-giving, life-creating love. It should not be accommodated and manipulated for those who would believe that they can and have a right to mimic its unique expression. …

We should let the words of St. Paul haunt us and unsettle us: “Do not conform yourself to this age.” In so many ways we can allow ourselves to be duped, fooled, by the fads and trends of this age. It is far better that we allow ourselves to be drawn into the ways and the manners of Jesus. The Lord Jesus challenges us as he challenged his friend, Simon Peter, to not conform to what is fashionable and convenient. He has so much more to offer us. Do not think as others do. Let us think as God does. He shows us the way, the truth, and the life.

Les mer om dette i California Catholic Daily og hos Father Z.

Teksten til Dagbladets artikkel om katolisismen

En vennlig leser har sendt meg en pdf-fil av Dagbladets lørdagsmagasin. Etter å ha lest artikkelen gjennom ganske grundig, syns jeg vel ikke den er så sjokkerende som noen andre har ment – hva annet kunne man vente seg i Dagbladet? Noen konvertitter sier sjokkerende ting, men vi prester er jo faktisk vant til slikt, og ikke først og fremst fra konvertitter.

Her kan ivrige lesere få lese om både sterkt- og svaktroende katolikker, jeg har tatt med en hel del av teksten:

Røkelsen henger tungt i den katolske klosterkirka St. Dominikus på Majorstua i Oslo. Det er søndag formiddag og ute skinner sola. Inne fylles det dunkle rommet av gregoriansk sang og mennesker som dypper fingrene i vievann. Etter å ha gjort korsets tegn speider de etter en ledig plass på snart fullsatte benkerader. Forfatter Vetle Lid Larssen har dyttet solbrillene opp i den krøllete hårmanken. Han går ned på kne i stille bønn. Et par rader bak sitter den unge filosofen Hanne Andrea Kraugerud med et beige sjal om skuldrene. Høyreveteranen Lars Roar Langslet sier sin «ave-maria» i kor med medieviter og tidligere kulturredaktør i Dagbladet Hans Fredrik Dahl. Det er bare ståplasser igjen idet eksstatsråd Manuela Ramin Osmundsen og redaktørmannen Terje haster inn døra. Høymessen har allerede startet. Ekteparet Osmundsen småløper opp kirkegangen og finner seg likevel plass på første rad. Ingen religion har hatt like stor vekst i Norge de siste åra som katolisismen. Først og fremst skyldes tilstrømningen innvandrere, men i mylderet av polske håndverkere og vietnamesiske båtflyktninger fins også en rekke norske samfunnstopper: Skuespillere. Politikere. Forfattere. Redaktører. Professorer. Tv-personligheter. Musikere. Dommere.

Dagbladet har skrevet om (radikal) katolisisme

En av bloggens lesere skrev i går kveld om at lørdagsmagasinet i Dagbadet nå sist lørdag hadde en stor sak om katolisismen og den konverterte “kultureliten”. «Ord blir egentlig fattige, men hvordan er det at de alltid klarer å finne frem til disse dårlige katolikkene som alltid er i dissens med Paven, som aldri har klart å lære seg dette om kvinnelige prester, som ikke har fått med seg årsaker til HIV/AIDS i Afrika, og som i det hele tatt høres ut som Dagbladet selv? Ja, jeg vet, jeg vet: Dagbladet er ikke en kulturavis, ei heller en nyhetsavis, men et livssynsblad som ikke egentlig var ute etter å skrive om katolisismen in the first place, og egentlig er det ikke Dagladets feil at disse katolikkene finnes heller. Det jeg ikke kan skjønne er dissenterkatolikkene. Hva er vitsen liksom? Hva er agendaen her? Noe så dørgende dumt som å stå frem med navn og bilde om hvor inderlig provinsiell raddis man er.

Det var hederlige unntak. Jeg går ut fra at Bergren, Matlary og Helskog, for ikke å snakke om biskopen, har tenkt/håpt, at det kunne tjene til noe å stille opp. Noe det forhåpentligvis også gjør. Men likevel. Jeg opplever det som grovt diskriminerende og sjikanerende av både avis og dissentere å utsette oss katolikker for enda en runde med alarmerende kunnskapsløshethet om vår tro og Kirke.»

Selv har jeg ikke lest disse artiklene (jeg kan ikke finne det på nettet). Men en annen leser har allerede kommet med en kommentar: «Det forekommer meg at det var noen svært radikale “dissenterkatolikker” som i sin tid presset på for at Vaticanum II skulle ta klart avstand fra all form for slaveri. For min del er jeg glad for de vant just den kampen (mot de mer konservative) …»

Jeg håper å få tak i lørdagens Dagbladet og få lest artiklene. Kanskje andre av bloggens lesere har lest dem, og ønsker å ytre seg om innholdet her på bloggen?

Siste nummer av Broen er lagt på nett

Det viser seg faktisk at vi har internett-tilgang på årets prestemøte; noen har lånt med seg trådløs ruter som er på nett via mobilnettet. (Jeg har aldri brukt slike før, bare lest om dem. Men jeg merker at det er korrekt som jeg leser, at hastigheten på overføringa er svært variabel.)

Jeg sitter forøvrig sammen med den berømte katolske bloggeren, p. Arnfinn Haram, som nylig har lagt ut noen tanker om prestemøtet.

Forøvrig ser jeg at siste nummer at det katolske bladet Broen er lagt ut på nettet (pdf-fil), med mange interessante artikler.

Bl.a. tar lederen opp Hamar-saken, i en ganske lang artikkel som begynner slik:
«Få kan vel ha unngått å få med seg at Oslo katolske bispedømme i sommer tapte rettssaken i Oslo Tingrett, hvor en ordensprest som har tjenestegjort i bispedømmet har saksøkt Oslo katolske bispedømme ved biskop Eidsvig for brudd på arbeidsmiljøloven. Kort fortalt er sakens bakgrunn at ordenspresten ikke ønsker å forlate sogneprestembedet på Hamar, etter å først ha blitt kalt til annen tjeneste i bispedømmet og deretter av sin provinsial tilbake til Polen. …»

Den gamle romerske liturgien og sekularisering; ord, gester og tegn som har formet Europa

I dag hadde L’Osservatore Romano en artikkel kalt: Il rito romano antico e la secolarizzazione. Parole, gesti e segni che hanno plasmato l’Europa Professor Roberto de Mattei hold et foredrag om dette på konferansen som markerer at det er ett år siden pave Benedikts utvidede tillatelser til å bruke den gamle messen trådte i kraft. Den romerske messen som pave Damasius og pave Gregor den store kodifiserte var med og formet hele Europa (også etter at samfunnsinstitusjonene ellers ble oppløst) gjennom sine ord og sine handlinger. Denne liturgien kan også i vår tid hjelpe oss katolikker å fokusere på det hellige og hjelpe oss til å stå imot sekularisering. (Og det er disse gestene og handlingene jeg personlig finner så fornyende i TLM.) Noe av artikkelen er allerede blitt oversatt til engelsk her:

The Ancient Roman Rite and Secularization – Words, gestures and signs that have shaped Europe
The traditio is expressed in the handing over of the truths destined to form the depositum fidei, but is also a searching for ways in which these truths are transmitted, a searching for symbols and rites that effectively express these truths. Every truth in fact translates into a liturgy, according to the well-known formula of Prosper of Aquitaine, lex orandi, lex credendi.

The description of the Eucharist on Sunday bequeathed to us by St. Justin (Justin, Apologia, 61-62, 65-67) attests to us, even before the year 165, the ritual practices of the Roman Church, «in which – as Saint Irenaeus wrote – the tradition come down from the apostles was faithfully kept «.

Skroll til toppen