Katolsk

Evangelisk katolisisme – hva er det?

En katolsk menighet i Sør Carolina i USA, St. Mary’s Church, ledet av Fader Jay Scott Newman, lever rett ved siden av sterke protestantiske/ evangelikale menigheter, og Bob Jones University, a part of the world in which many Protestants still regard Catholicism as a pagan cult pretending to be a Christian Church. In such an environment, those who are casual, cultural, and cafeteria Catholics quickly become either ex-Catholics or Evangelical Catholics, and that is paradoxically one of the reasons why our congregation is flourishing: the unique challenge for Catholics seeking to live as Christians in the South leaves no room for spiritual mediocrity or a lukewarm interior life.

Denne katolske menigheten har så formulert åtte prinsipper for evangelisk katolisisme, som man kan lese om her. Eller man kan lese enda mer på F. Jay Scott Newmans blog.

The Principles of Evangelical Catholicism

1. The Lord Jesus Christ is the crucified and risen Savior of all mankind, and no human person can fully understand his life or find his dignity and destiny apart from a personal relationship with the Lord Jesus. It is not enough to know who Jesus is; we must know Jesus.

Torbjørn Olsen skriver fastebrev

Msgr. Torbjørn Olsen – som leder Tromsø stift etter at biskop Goebel døde – har sent ut hyrdebrev til stiftet i anledning fastetiden 2007. Her tar han spesielt opp forståelsen av Kirken, det som på fagspråket kalles «ekklesiologien». Avlsutningsvis skriver han:

Når vi nå (i fastetiden) skal vende oppmerksomheten bort fra timelige goder og skue frem mot påskefesten, bør vi ha i mente at Jesu siste måltid med sine disipler, hans død og hans oppstandelse innebar innstiftelsen av de frelsesbringende sakramenter og opprettelsen av det kirkefellesskap som lever av og med disse sakramenter.

Ellers skriver han lite om selve fasten eller påsken, men desto mer om det katolske synet på Kirken. Han kritiserer bl.a. grundig den folkekirketanken som er ganske vanlig i Den norske kirke, men avslutter også dette avsnittet slik:

Når dét er sagt, er det vår oppgave som Kirke å gå alle mennesker i møte, å møte dem der de befinner seg og la alle få kjenne den kristne kjærlighet og omsorg. Vi skal ikke støte bort noen fra vår omkrets, heller ikke de som mislykkes i forhold til Evangeliets utfordring eller som ennå ikke har latt seg overbevise av dette. Så lenge den grunnleggende tenkning om Kirken som Kristi mystiske legeme og som Guds folk står fast, er denne åpenhet ufarlig, ja, selvfølgelig.

LES HELE TEKSTEN HER.

Et annerledes fastebrev fra pave Benedikt

www.chiesa skriver at fastebrevet fra pave Benedikt ligner mye mer pa et kjarlighetsbrev enn fastebrevene har gjort de siste arene: As has been done for more than thirty years, at the beginning of this Lent as well the pope has addressed a message to the faithful, in order to direct their preparation for Easter. Until now, the messages for the beginning of Lent – including last year’s – have usually concerned the duty of charity, of aid for the various forms of human suffering: poverty, hunger, sickness, persecution, exile.

But this year Benedict XVI has broken with this tradition, and in the message for the beginning of Lent he has invited the faithful above all to contemplate Jesus on the cross.

He explains the reason for this himself: because it is only Jesus on the cross who fully reveals the love of God to men.

This is a love that is both agape and eros together. In a few extremely intense passages, Benedict XVI expresses once again that astonishing “essence of Christianity” that he had already placed at the center of his encyclical “Deus Caritas Est.”

LES HELE TEKSTEN HER.

FASTE

I dag er det askeonsdag og årets fastetid begynner. Det er kanskje noen som ikke riktig vet hvorfor vi faster eller hva slags regler katolikker har for fasten. Den danske biskop Kozon skrev følgende klare regler til fastetiden i fjor:

Fastetiden
Askeonsdag og langfredag, som innleder og avslutter fastetiden, er både abstinens- og fastedager til minne om Herrens egen faste, lidelse og død. Å faste og avholde seg fra kjøtt på disse to dagene er en alvorlig forpliktelse for katolikker.

Å faste betyr at man høyst spiser ett fullt, men enkelt måltid om dagen og lar de øvrige måltider være et minimum, hvis ikke man helt unnlater dem. I hele fastetiden bør man bestrebe seg på å samle seg mer om alt som kan fremme ens trosliv, og mer iherdig å øve kjærlighetens gjerninger. Man bør om mulig unngå fester og overdrevne fornøyelser, da fastetiden er en alvorlig tid. Det gjør ikke noe om vi opplever at fastetiden har en viss karakter av strenghet, nettopp fordi vi ønsker å samle os om Jesu lidelse. Så meget desto mer vil vi kunne oppleve påskens store glede, og vårt trosliv vil få et dypere innhold.

Hvem er forpliktet?
Personer fra 14 år og oppover er forpliktet av bestemmelsen om at fredager er botsdager og askeonsdag og langfredag er abstinensdager; fra man er fylt 18 til man er fylt 59 år er man også forpliktet til å faste. Foreldre oppfordres til å snakke med sine barn om betydningen av å overholde Kirkens bestemmelser på dette området, og til å markere bots- og fastedager i familien.

Kan katolikker være frimurere?

Frimurere fins i de fleste land i verden, og det har i mange år vært diskusjoner om medlemskap i frimurerlosjen kan forenes med kirkemedlemsskap. Protestantiske kirker (bl.a. Den norske kirke) har ofte ikke vært så strenge på dette området, men det har Den katolske kirke.

Det katolske nettstedet www.zenit.org har nylig svart på et spørsmål om frimurerne, og jeg siterer litt derfra: The Church’s position with respect to membership of Masonic lodges, even though canon law no longer explicitly mentions the Masons, has not substantially changed.

The new code (from 1983) states in Canon 1374: «A person who joins an association which plots against the Church is to be punished with a just penalty ..»

This text greatly simplified the former code which had specifically mentioned the Masons. This change led some Masons to think that the Church no longer banned Catholics from being Masons, since, among other things, in many countries membership at a lodge was merely social and had nothing to do with plotting against the Church.

In order to clarify the issue the Congregation for the Doctrine of the Faith published a declaration on Nov. 26, 1983 … signed by Cardinal Joseph Ratzinger, that states:

«It has been asked whether there has been any change in the Church’s decision in regard to Masonic associations since the new Code of Canon Law does not mention them expressly, unlike the previous Code.

… the Church’s negative judgment in regard to Masonic association remains unchanged since their principles have always been considered irreconcilable with the doctrine of the Church and therefore membership in them remains forbidden. The faithful who enroll in Masonic associations are in a state of grave sin and may not receive Holy Communion.»

Det som er litt overraskende for meg her, er at hovedargumentet mot å være med i frimurerlosjen ikke er at losjene i mange land er svært negative til Kirken (det er de ikke i Norge), nei, det er et annet punkt som er viktigst. Det handler om at det fins uforenlige ting i frimurernes innvielsesrituale, ting som handler om selve sannhetsspørsmålet:

In its effort to bring together people of different provenances, Masonry requires that its members adhere to a minimal belief in a supreme architect of the universe and leave aside all other pretensions of truth, even revealed truth.

It is thus basically a relativistic doctrine, and no Catholic, nor indeed any convinced Christian, may ever adhere to a group that would require him, even as a mere intellectual exercise, to renounce the affirmation of such truths as Christ’s divinity and the Trinitarian nature of God.

Of course, for many people active in Masonic lodges, the conversations and activities are more social in nature and rarely veer toward the realm of philosophical speculation. A Catholic, however, cannot ignore the fundamental principles behind an organization, no matter how innocuous its activities appear to be.

LES HELE ARTIKKELEN HOS ZENIT.

De beste katolske bloggene – på engelsk

De siste par ukene har det vært nominert og stemt på katolske blogger i USA/den engelskspråklige verden. Nylig ble resultatet klart og jeg presenterer listen her. Flere av bloggene har jeg lest det siste året, bl.a. Open Book, men det er noen jeg nå skal begynne å besøke litt oftere.

Besøk gjerne bloggene nedenfor.

Best Apologetic Blog: Jimmy Akin
Runner-Up: The Cafeteria is Closed

Best Blog by Clergy/Religious/Seminarian: What Does Prayer Really Say?
Runner-Up: Pontifications

Best Designed Catholic Blog: The New Liturgical Movement
Runner-Up: Open Book

Best Group Blog: The Shrine of the Holy Whapping
Runner-Up: The New Liturgical Movement

Best Individual Blog: Open Book
Runner-Up: The Cafeteria is Closed

Best Insider News Catholic Blog: Whispers in the Loggia
Runner-Up: Open Book

Best New Catholic Blog: Rorate Caeli
Runner-Up: Cardinal Sean’s Blog

Best Overall Catholic Blog: Open Book
Runner-Up: Jimmy Akin

Best Political/Social Commentary: The Anchoress
Runner-Up: Catholic and Enjoying It

Best Written Catholic Blog: Open Book
Runner-Up: Daily Danielle

Funniest Catholic Blog: The Curt Jester
Runner-Up: Daily Danielle

Most Spiritual Blog: Pontifications
Runner-Up: The New Liturgical Movement

Smartest Catholic Blog: Jimmy Akin
Runner-Up: Pontifications

Pavens fastebudskap

Pavens fastebudskap i år utmerker seg med å være ganske kort, poengtert og svært teologisk. Det handler ikke om hva vi praktisk kan gjøre i forberedelsen til påskefeiringa, men om Guds kjærlighet som åpenbarer seg i påskemysteriet:

«De skal se på ham som de har gjennomboret» (Joh 19,37). Det er dette bibelske tema som skal lede oss inn i årets fasterefleksjon. Fastetiden er en særlig egnet periode til å lære å, sammen med Maria og den elskede disippel Johannes, leve nær Ham som ofret sitt liv for hele menneskeheten på korset (jf. Joh 19,25). La oss derfor i denne botens og bønnens tid med en enda større iver rette blikket mot den korsfestede Kristus, som ved sin død på Golgata til fulle åpenbarte Guds kjærlighet for oss. …

Det er i Korsets mysterium at kraften i den himmelske Fars overveldede barmhjertighet avdekkes i hele sin fylde. For å vinne tilbake sin skapnings kjærlighet, godtok Han å betale en svært høy pris: sin enbårne Sønns blod. Døden, som for den første Adam ble det ytterste tegn på ensomhet og maktesløshet, ble derved forvandlet gjennom den nye Adams enestående og frivillige kjærlighetshandling.

LES HELE PAVENS FASTEBUDSKAP HER.

Mer om tro og fornuft

Pave Benedikt sa 28/1 følgende om Thomas Aquinas. Denne danske oversettelsen finnes på www.katolsk.dk.

Kirken mindes i dag Den hellige Thomas af Aquin, en stor kirkelærer. Med sit karisma som filosof og teolog udgør han et vigtigt forbillede på harmonien mellem fornuft og tro, dimensioner i menneskets ånd, som til fulde virkeliggør mødet og dialogen mellem disse to. I følge Den hellige Thomas’ tanke «ånder» den menneskelige fornuft så at sige: D.v.s. den bevæger sig i en vid og åben horisont, hvor den kan udtrykke det bedste om sig selv. Når mennesket derimod begrænser sig til kun at tænke på materielle ting og det, der kan gøres til genstand for forsøg, og når det lukker sig for livets store spørgsmål om sig selv og om Gud, så forarmes det. Forholdet mellem tro og fornuft udgør en alvorlig udfordring for den kultur, som i øjeblikket er dominerende i den vestlige verden, og netop derfor ville den kære Johannes Paul II behandle dette emne i en rundskrivelse, som passende hedder Fides et ratio, tro og fornuft. Jeg selv har også for nylig taget dette emne op i talen på universitetet i Regensburg.

Det er ganske vist, at den moderne udvikling inden for videnskaberne frembringer utallige, positive resultater, som altid må anerkendes; men samtidig er det også vigtigt at indrømme, at tendensen til kun at anse det for sandt, som kan efterprøves, udgør en begrænsning for den menneskelige fornuft og frembringer en nu efterhånden skrækkelig, udbasuneret schizofreni, som danner baggrund for alliancen mellem rationalisme og materialisme, mellem hyperteknologi og uhæmmet given efter for egne tilskyndelser. Derfor er det meget presserende på en ny måde at genopdage en menneskelig fornuftsbetonethed, som er åben over for det guddommelige Logos’ lys og over for dets fuldkomne åbenbaring, som er Jesus Kristus, Guds Søn, der blev menneske. Når den kristne tro er autentisk, ydmyger den ikke friheden og den menneskelige fornuft; altså – hvorfor skal tro og fornuft være bange for hinanden, hvis de ved at mødes og føre dialog kan udtrykke sig bedst muligt? Troen forudsætter fornuften og fuldfører den, og fornuften – oplyst ved troen – får kraft til at hæve sig til erkendelse af Gud og de åndelige realiteter. Den menneskelige fornuft taber intet ved at åbne sig for troens indhold – tværtimod, dette troens indhold kræver fornuftens frie og bevidste samtykke.

Med langsigtet klogskab lykkedes det for Den hellige Thomas af Aquin at etablere et frugtbart møde med sin tids arabiske og jødiske tankegang for således at blive anset for en læremester, som altid er aktuel for dialogen mellem andre kulturer og religioner. Han forstod at præsentere denne forunderlige kristne syntese mellem fornuft og tro, der for den vestlige civilisation udgør en kostbar arv, som man også i dag kan øse af for mere effektivt at kunne føre dialog med de store kulturelle og religiøse traditioner i den østlige og sydlige del af verden. Lad os derfor bede for, at de kristne, især de, der har deres virke i akademiske og kulturelle miljøer, må være i stand til at udtrykke deres tros åbenhed for fornuften og vidne om den i en dialog, som er inspireret af kærlighed. Lad os bede Herren om denne gave på forbøn af Den hellige Thomas af Aquin og frem for alt på forbøn af Maria, Visdommens sæde.

Alle fredager er botsdager

Om ikke lenge begynner fasten, som er en spesiell bots- og forberedelsestid før påske. Men det som mange glemmer, er at alle fredager, året gjennom, er botsdager, der vi minnes Jesu død på korset for våre synder. Den danske biskop Kozon skrev følgende om dette til fasten i fjor:

Spesielle botsdager

Alle troende er av Guds lov forpliktet til, hver på sin måte, å gjøre bot. For at alle kan være felles om en bestemt form for bot, har Kirken foreskrevet botsdager og fastetid, hvor de troende spesielt vier seg til bønn, fromhetsøvelser og kjærlighetsgjerninger, fornekter seg selv ved mer trofast å oppfylle sine forpliktelser, og ved faste og avholdenhet.

Alle fredager er botsdager

Alle årets fredager, når det ikke feires en høytid, er botsdager. I mange bispedømmer kan man om fredagen isteden for å avholde seg fra kjøtt (abstinens), velge andre former for å markere fredagen som botsdag, f.eks. ved å avholde seg fra annen føde, fra noen typer drikke eller fra andre ting, f.eks. fornøyelser, eller ved å øve spesielle kjærlighetsgjerninger, be mer og lignende.

Den katolske kirke avskaffet for snart 40 år siden den gamle tradisjonen at fredagsboten skulle være abstinens fra kjøtt. Fredagsboten ble på ingen måte avskaffet, men de troende kunne selv velge hvordan de ville gjøre bot. Dessverre har dette ført til at mange katolikker har glemt av hele fredagsboten. Kanskje det er en god idé å ta opp igjen tradisjonen med å avholde seg fra kjøtt hver fredag, i alle fall i fastetida.

Hvorfor ble Edith Stein katolikk?

Edith Stein (1891-1942) var en jødisk filosof som ble katolikk, senere også karmelitt-søster og til slutt led martyrdøden i Auschwitz.

Historien om hennes omvendelse sier vanligvis at hun leste Teresa av Avilas selvbiografi; hun leste hele natten, og da morgenen kom visste hun at hun måtte bli en katolikk. Karmelittpresten Ulrich Dobhan sier nå at bakgrunnen for hennes omvendelse er mer sammensatt. (Edith Stein er en helgen som kan gripe også de unge i vår tid, og senest sist søndag fortalte jeg hennes historie til konfirmantene i vår menighet.)

«During the summer semester of 1918, during Husserl’s lectures at the University of Freiberg on the subject of Rudolf Otto’s book, ‘Das Heilige,’ Edith probably read Teresa of Avila’s name because it’s mentioned in that book.» Later, on May 24 or 25, 1921, at the house of Anne Reinach and her sister-in-law Pauline, in Goettingen, Germany, Stein chose the autobiographical volume: «Life of St. Teresa of Avila» from their library.

The reading of St. Teresa’s book was decisive in tipping Stein toward Catholicism instead of Protestantism, but Father Dobhan wants to clarify that «here we are not talking about the step from atheism to Christianity.»

«The exclamation of ‘This is the Truth!’ that is generally put in the mouth of Stein upon reading the autobiography of the saint, does not correspond to what she said, nor does it reflect Stein’s spiritual process,» Father Dobhan clarified.

Stein’s inquiry into Christianity had been maturing over time. As a philosopher, she was profoundly influenced by the work of Max Scheler during his Catholic period and the heroic witness of Anne Reinach, widow of fellow philosopher Adolf Reinach, who fell in the war in November 1917.

While not the sole source of her conversion, the book did lead to her decision to become a Carmelite, where upon entering she took the name Teresa Benedicta of the Cross. St. Teresa Benedicta of the Cross was canonized by Pope John Paul II in October 1998, and made a co-patroness of Europe in October 1999.

Dansk, luthersk prestefamilie er blitt katolikker

Det er nå den siste uken blitt alment kjent at den danske, lutherske presten, GT-professoren og abortmotstanderen Arne Munk er blitt katolikk – sammen med sin kone, som også er teolog.
nettstedet religion.dk leser vi bl.a.:

Arne Munk, søn af digterpræsten Kaj Munk og kendt og omstridt abortmodstander, har sagt endeligt farvel til folkekirken. Sammen med hustruen, Hanne, der er teolog, konverterede han juleaftensdag til den katolske kirke. Deres voksne datter, Mathilde, blev katolik for tre år siden.

Beslutningen er begrundet i en protest imod og skuffelse over folkekirken, som de mener har fjernet sig mere og mere fra sit bibelske og bekendelsesmæssige grundlag. Samtidig sætter de et stort spørgsmålstegn ved folkekirkens højt besungne rummelighed.

Skriftemålet – å bli kvitt “uønsket bagasje”

En mann hadde hørt at «katolikker gjør noe som hjelper dem til å bli kvitt uønsket bagasje som de sleper rundt på, og hjelper dem til å starte opp på nytt igjen».

Slik starter erkebiskop Donald Wuerl i Washington DC en flott artikkelen han har skrevet om skriftemålet, nå to uker før fastetida begynner. Her skriver han bl.a.:

Katekismen minner oss på at skriftemålets sakrament må sees i sammenheng med omvendelse. Jesus kaller til omvendelse. Dette kallet er en vesentlig del av forkynnelsen av riket: «Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om og tro på Evangeliet!» (1427). And even if our conversion is ongoing and only partial, we are still subject to the effort that will some day reach completion. The Catechism points out that after he denied his Master three times Saint Peter’s conversion «bears witness» to Jesus’ infinite mercy (1429). (Les mer om skriftemålet i katekismen.)

The importance of the sacrament of Penance is that it really does restore and renew our baptismal holiness. A Catholic who has committed grave sin is obliged to ask forgiveness for it in this sacrament. Once we do this and receive sacramental absolution, we are restored again to holiness – to an innocence before God. So powerful is the grace of this sacrament that the Rite of Penance reminds us that «frequent and careful celebration of this sacrament is also very useful as a remedy for venial sins. This is not a mere ritual repetition or psychological exercise, but a serious striving to perfect the grace of baptism so that, as we bear in our body the death of Jesus Christ, his life may be seen in us ever more clearly».

LES HELE TEKSTEN TIL ERKEBISKOPEN HER – NB: en pdf-fil.

Ignatiansk spiritualitet i Norge

Det har vært skrevet en del om jesuittisk/ingantiansk spiritualitet på flere blogger de siste ukene. Vårt Land skrev i går en artikkel om en av Josefsøstrene i Oslo, søster Hedwig Osterhus, som nå flytter fra Nesøya til Grefsen. Hun foretteller dette om bønn og retrett:

– Og om man ikke kan be?
– Da har man kanskje feil forventning til bønn. Å be er å åpne seg for Gud. Hva som så skal skje, må vi overlate til ham. Merkelig nok er det min erfaring at det alltid skjer noe når vi gir Gud oppmerksomhet. Ignatius kaller det en ettersmak, som gjør at vi gjerne vil ha mer. Det er hva som skjer. Men bønn krever dessuten åpenhet for hva som bor i meg selv. Jeg tror mange er redde for å møte det. Derfor tør de ikke å be.
– Har vi grunn til å være redde for det?
– Vi er alltid redde for smerte, og det kan vi møte i oss selv. Men jeg har aldri opplevd en som åpner seg for Gud, som ikke kommer gjennom det.

… Da søster Hedwig på 80-tallet fikk et sabbatsår, reiste hun til USA for å studere pastoralpsykologi og ignatiansk spiritualitet.
Det var i jesuittenes retreatbevegelse hun på slutten av studieårene hadde funnet det hun savnet i teologien, og nå ville hun utdype det for egen del. Hun ønsket seg tilbake i menighetstjeneste. Men også den veien ble stengt. Så ble hun bedt om å komme til ordenens nyopprettede retreatsenter for å være åndelig veileder.
– Det hadde ikke vært i min tanke. Men slik er det Gud leder, gjennom det han stenger og det han åpner. Nå kjenner jeg at det var her han ville ha meg. Så får vi se hva som kommer siden.
Søstrene har alltid hatt retreat som en del av årsprogrammet. Det er også ut av klostrene den moderne retreatbølgen har sprunget. Da søster Hedwig begynte å interessere seg for ignatiansk åndelighet, var det nokså ukjent. Nå har interessen eksplodert.

– Hvorfor tror du det er blitt en så voldsom interesse for retreat og åndelig veiledning?
– Det skyldes at folk har fått så mye jordiske goder, og så opplever de at det bare gir tomhet. Dessuten arbeider Guds ånd sterkt i dag, og mange mennesker opplever en lengsel som de ikke vet hvor de skal gå med.

LES HELE ARTIKKELEN I VÅRT LAND HER.

Den katolske kirke i vår moderne tid

Torben Riis skriver interessant i det danske Katolsk orientering om Da verden ble moderne, om hvordan verden og Kirken har kommet stadig mer på kollisjonskurs. Han åpner artikkelen slik:

Hvordan gikk det til at seksualmoralen ble lagt for hat? At disiplin og avholdenhet i seksuallivet ikke bare betraktes som en komisk fortidslevning, men som direkte skadelig, og at ordet ekteskap er blitt avløst av det mer moderne ”parforholdet.” Ja, hvorfor er avstanden mellom det Kirken lærer om seksualitet, ekteskap og prevensjon og moderne menneskers livsstil blitt stadig større?

Når mennesker utenfor Kirken forteller oss hva de finner tiltalende eller mindre tiltalende ved Den katolske kirke, vil uttalelsene typisk fordele seg etter dette mønster:

Vi liker ikke at:
* Kirken har et foreldet ekteskapssyn (hva skal det være godt for at man ikke kan skilles?)
* Kirken forbyr prevensjon og abort (har de ikke hørt om overbefolkning? – og er de ikke klar over, at folk i Afrika får AIDS hvis de ikke bruker kondom?)
* Prester og søstre skal leve i sølibat (det er da underlig og unaturlig)
* Kirken forbyr sex utenfor ekteskapet og diskriminerer folk med en annen seksuell orientering (og er det noen som retter seg etter det?).

Til gjengjeld liker vi godt:
* pavens julemesse i Peterskirken
* julekrybber, krusifikser o.l.
* stillheten og alle de levende lys i kirkene
* pilegrimsreiser
* at Kirken taler de fattiges sag
* at Kirken er imot dødsstraff og krig


LES HELE ARTIKKELEN HER
.

Den hellige Ansgar – Nordens apostel

I dag feirer vi den hellige Ansgar, tysk biskop, Nordens apostel og kirkens vernehelgen i Danmark, som levde fra 801-865.

På katolsk.no leser vi følgende om ham:
Ansgars store forbilde var den hellige Martin av Tours, og i likhet med ham synes også Ansgar å ha levd i en fruktbar spenning mellom bot og bønn og apostolisk innsats. Han bar hårskjorte, fastet på vann og brød når helsen tillot det, ellers praktiserte han måtehold. Flid og en sunn, radikal syndserkjennelse ga rom for utholdende bønn, og drømmer og syner fulgte ham livet gjennom. Men bønn og meditasjon drev ham også ut i en modig og sjenerøs misjonsinnsats.

Ansgar brente etter å forkynne evangeliet og viste en stor forkjærlighet for de fattige. «Han er den beste mann jeg i mitt liv har sett», skrev kong Haarik til den svenske konge; «hans like i troskap har jeg aldri truffet blant mennesker». Han var også undergjører, helbredet mange syke med bønn og salving med olje. Men i alt dette var han ubestikkelig sann, så da noen en gang skamroste ham for de mirakler han gjorde, var hans svar: «Hvis Gud skulle utvelge meg til å utføre slike ting, da ville jeg bare be ham om et eneste mirakel, nemlig at han med sin makt ville gjøre meg til et godt menneske».

LES MER OM ANSGAR HER.

Ordenslivet blomstrer

To dager før Den katolske kirke markerer ordenslivets dag, leser vi at «ordenslivet blomstrer».

The secretary for the Congregation for Institutes of Consecrated Life and Societies of Apostolic Life, Archbishop Agostino Gardin, told the Spanish magazine Vida Religiosa that: «Those who speak insistently of decadence do not know consecrated life.»

The archbishop, who before his appointment as secretary of the Vatican congregation was minister general of the Conventual Franciscans and president of the Union of Superiors General, highlighted the «enormous vitality» of religious life.

Consecrated life «is on the right path; better still, it has always been so,» the archbishop said. He described as «very positive» the attention that consecrated persons have given in recent years «to charisms and a return to the origins,» which has them «to revise their way of being and living» their vocation.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Pave Johannes Paul i skibakken!


Flere aviser har i dag på sine nettsider informasjon om at pave Johannes Paul lurte seg ut av Vatikanet ca 100 ganger sine første år som pave – for å gå på ski!

Aftenposten skriver at det i den nye boka til Kardinal Stanislaw Dziwisz, pavens privatsekretær, står at det i begynnelsen var vanskelig for paven, som var en ivrig idrettsmann, å innordne seg i de strenge kravene til Vatikanet. Derfor foretok han en rekke «rømninger» sammen med tre nære venner, alle polske geistlige.

LES MER OM DETTE I AFTENPOSTEN.

Stadig flere katolikker i Asia

Torsdag 25. januar møtte pave Benedikt statsministeren i Vietnam, Nguyen Tan Dung. Det er første gang noen fra regimet i Ho Chi Minh-byen besøker Vatikanet. Vietnam har en forholdsvis stor katolsk kirke; noen sier at det er 6 millioner katolikker i der, 8 % av befolkningen, mens andre gir høyere tall – i tillegg til det store antallet vietnamesiske katolikker i utlandet. Kirken har tillatelse til å arbeide i Vietnam, men den blir ganske strengt kontrollert.

Men også andre land i Asia har mange katolikker (i tillegg til Filippinene), bl.a. Sør-Korea, og 19.-20. januar holdt pave Benedikt et møte i Vatikanet om Kirken i Kina. . The final statement from the meeting, apart from announcing an upcoming papal letter to the Chinese Catholics, emphasized the heroism of many faithful, priests, and bishops, their refusal to give in to compromises, the reestablishment of communion with the pope among «almost the entirety» of the bishops illegitimately installed by the communist regime in opposition to Rome, and, finally, the «surprising growth of the ecclesial community.»

There are thought to be more than 12 million Catholics in China today. In 1949, before the advent of Mao Zedong, there were 3 million. Every year about 150,000 new baptized persons are added to their ranks, most of them adults. Many of these come from the professional classes and from the universities.

Another country of the Far East in which the Catholic Church is especially vigorous is South Korea. The faithful there have almost doubled in number over the past ten years, and now make up 10 percent of the population. Here, unlike in Vietnam and China, religious freedom is guaranteed, there is a good standard of living, and the challenges facing the Church are more like those found in the West.

LES MER HER.

Om Abbé Pierre – Frankrikes Mor Teresa

Tidligere denne uka døde Abbé Pierre, en fransk prest, som var svært kjent både i sitt hjemland og utover i alle fall store deler av Europa. Han var mest kjent for å hjelpe de fattigste og utstøtte i samfunnet, og jeg hørte om ham (i Bergen) i forbindelse med arbeidet som ble drevet der for å få innpenger til Mor Teresas arbeid. Dette arbeidet hadde i aller første fase på 60-tallet tatt sin inspirasjon fra Abbé Pierre.

Med Abbé Pierre viser det seg at han var uenig med Den katolske kirke på flere områder, dogmatiske og etiske. Noe som ikke er uproblematisk for en prest. John Allen skriver bl.a. om ham:

In October 2005, Groues released a set of reflections entitled Mon Dieu…pourquoi?, in which he frankly acknowledged that his vow of priestly celibacy had not insulated him from sexual temptation. “It happened that every now and then, I fell,” he wrote.

“I never had regular relationships, because I never allowed sexual desire to put down roots. I’ve known the experience of sexual desire and its occasional fulfillment, but this fulfillment was in truth a source of dissatisfaction, because I never felt sincere. … I’ve understood that in order to be fully satisfied, sexual desire needs to express itself in a sentimental relationship, tender, trusting. That kind of relationship was denied to me by my choice of life. I would have only made both the woman and myself unhappy, tormented between two irreconcilable options for my life,” Groues wrote.

Groues wrote that in his opinion, both married and celibate priests are able to consecrate themselves completely to their vocations, and that priests should therefore have the option to marry.

Groues also supported the ordination of women to the Catholic priesthood, writing that the ban “presupposes that this practice is not in conformity with the very substance of the Christian faith.”

“The principal argument given in support of this view,” he wrote, “is that Jesus did not choose women among his apostles. But for me this argument is not at all theological. Instead, [that choice] has sociological roots.”

On the subject of homosexuality, Groues said he was not in favor of using the term “marriage,” which, he said, “has roots too deep in the collective consciousness as a union between a man and a woman.” He supported recognition of same-sex “pacts.” Groues said the question of adoption rights for gay couples was “complex,” and could not be approached “lightly.”

LES MER HER.

Mange polakker til Norge

I hele 2006 har Den katolske kirke i Norge snakket om de mange polakkene som kommer til Norge – vi har hørt tall helt opp til 120 000. De fleste katolske kirkene i Norge fylles helt opp av polakker, og i høst kom det to nye polske prester til landet for å hjelpe med den polske sjelesorgen

I dag skriver Aftenposten om de mange nye polske barna som begynner i norsk skole, fordi stadig flere polske arbeidstakere tar med seg hele familien til Norge. Aftenpostens artikkel er fra Oslo-området, og vi leser:

– I fjor merket vi veldig godt at det kom mange polakker, sier Vigdis Glømmen ved Bekkestua skole. Ifølge Utlendingsdirektoratet søkte 1703 polakker om familiegjenforening i fjor. Det var mer enn dobbelt så mange som året før.

– Mange av barna har skolebakgrunn fra hjemlandet. De kan mye, men ikke norsk. Mye av fagbakgrunnen deres ligger høyere enn norsk skole, sier Glømmen. Joanna Kolacz jobber som tospråklig lærer ved innføringsklassen.

– De fleste mennene som kom hit for noen år siden, tenkte kanskje at de skulle tjene penger og reise tilbake. Men nå henter de familiene sine. Så folk må huske på at det ikke bare er hender som kommer fra Øst-Europa. Nå kommer hele familien. Vi må sørge for å hjelpe dem litt i gang.»

Det ble gitt 39 000 arbeidstillatelser til polakker i 2006.

LES HELE ARTIKKELEN I AFTENPOSTEN
.

Skroll til toppen