Katolsk

Slik leser vi i dag i Matutinbønnen:

Fra en bok av Den hellige biskop Ambrosius «Om hans bror Satyrius’ død».

La oss dø med Kristus, for å leve med ham

Vi ser at døden er en vinning og ar livet er en pine; derfor sier Paulus: For meg er livet Kristus, og døden en vinning. Hva betyr Kristus, om ikke legemets død og livets ånde? Derfor må vi dø med ham for å leve med ham. Daglig bør vi ha en viss tilvenning til og omgang med døden, for at vår sjel slik kan lære å løsrive seg fra kroppslige begjær og likesom sette seg over der hvor jordiske lyster kan nærme seg og hefte seg til den. Slik kan den ta imot dødens bilde for ikke å påta seg dødens straff.

For kjødets lov kjemper mot sjelens lov og prisgir sjelen til villfarelsens lov. Men hva er botemidlet? Hvem kan befri meg fra denne dødens kropp? Guds nåde ved Jesus Kristus, vår Herre.

Vi har en lege, la oss følge botemidler. Vårt botemiddel er Kristi nåde, og dødens kropp er vårt legeme. La oss derfor være Fremmede for legemet for ikke å være fremmede for Kristus. Skjønt vi er i kroppen, så la oss ikke følge det legemlige. La oss ikke forsømme naturens rett, men foretrekke nådens gaver.

Hva mer? Ved den enes død er verden blitt gjenløst. For Kristus hadde kunnet la være å dø om han hadde villet. Men han mente at han ikke burde flykte fra døden som noe unyttig, og at han heller ikke hadde kunnet frelse oss på en bedre måte enn ved sin død. Derfor er hans død liv for alle. Vi er merket med hans død, og vi forkynner hans død når vi ber og når vi ofrer. Hans død er en seier, hans død er et mysterium; hans død er en årlig høytid for verden.

Hva mer kan vi si om hans død, når det guddommelige eksempel viser oss at døden bare har søkt udødeligheten, og at døden har frikjøpt seg selv? Døden som er skyld i alles frelse, er derfor ikke noe å sørge over. Vi må ikke Rykte fra døden, den som Guds Sønn ikke har forsmådd og ikke har villet flykte fra.

Døden var ikke etter naturen, men den er blitt det; for Gud innførte ikke døden fra begynnelsen av, men han ga oss den som et botemiddel. Menneskenes liv ble nemlig elendig da de ble fordømt til langvarig slit og uutholdelig fortvilelse på grunn av sin synd. Det måtte gis en ende på ulykkene, slik at døden ga tilbake det som livet hadde mistet. Udødelighet er snarere en byrde enn en fordel hvis nåden ikke bidrar.

Sjelen kan fjerne seg fra dette livets omskiftelser og det jordiske legemets kaos og trakte etter den himmelske forsamling, selv om bare hellige kan nå dit. Den kan lovprise Gud likesom sitarspillerne vi finner i den profetiske lesningen: Stort og underfullt er ditt verk, Herre Gud, allmektig! Rettferdige og sanne er dine veier, folkenes Konge! Hvem skulle ikke frykte og ære ditt navn? For du alene er hellig, og alle folk skal komme og tilbe for ditt åsyn. Og sjelen skal se ditt bryllup, Jesus, hvor bruden blir ført fra jorden til Himmelen under alles gledessang — til deg kommer alt kjød — den er ikke lenger bundet av verden, men forenet ved ånden.

Dette ønsket Den hellige kong David seg mer enn noe annet, det er dette han ønsket å se og skue. Til slutt sier han: Ett lengter jeg etter, det ber jeg om: å bo i Herrens hus alle mine dager, og få se Herrens velbehag.

18. oktober feires evangelisten Lukas, som var av hedensk familie og omvendte seg til den kristne tro. Han ledsaget Paulus på hans reiser og skrev Evangeliet basert på hans prekener. I Apostlenes gjerninger forteller han om den første Kirkens liv inntil Paulus’ første opphold i Rom. I Matutinbønnen leser vi fra «Prekener over Evangeliene» av Den hellige pave Gregor den Store:

Kjære brødre, vår Herre og Frelser har noe å lære oss, noen ganger ved sine ord, noen ganger ved sine handlinger. For hans handlinger er i seg selv Iære, for når han gjør noe uten ord, viser han oss hva vi bør gjøre. Slik sender han disiplene ut, to og to, for å forkynne fordi det er to kjærlighetsbud, nemlig kjærlighet til Gud og til vår neste.

Herren sender disiplene ut for å forkynne to og to, for uten ord å la oss forstå at den som ikke elsker andre, overhodet ikke bør ta på seg forkynnergjerningen.

Det er betegnende at han sendte dem ut foran seg, to og to, til hver eneste by og hvert eneste sted han ville besøke. Herren følger nemlig etter sine forkynnere; for forkynnelsen kommer først, og så kommer Herren selv for å ta bolig i vårt sinn. Først kommer belæringens ord, og såblir — ved hjelp av dem — sannheten mottatt i sinnet. Derfor sier Jesaja til dem som forkynner: Rydd vei for Herren, gjør veiene jevne for vår Gud. Salmisten bekrefter det: Rydd vei for ham som stiger opp over solnedgangen. Herren stiger opp over solnedgangen, for fra det sted hvor han steg ned ved sin lidelse, der viste han seg i stor herlighet ved sin oppstandelse. Han er nemlig steget opp over solnedgangen fordi han, da han sto opp fra de døde, hadde trådt den død han hadde lidt, under fot. Når vi forkynner hans herlighet for deres sinn, bereder vi altså vei for ham som stiger opp over solnedgangen, slik at han, når han kommer etter, kan opplyse dem ved sin kjærlighets nærvær.

La oss nå høre hva han sier til de forkynnere han sender ut: Avlingen er rik, men høstfolkene få; be derfor høstens Herre sende arbeidere ut for å høste inn grøden bans. Det er få arbeidere for en så rik høst, noe vi bare kan nevne med dyp sorg. Det finnes nok av mennesker som kan høre gode ting, men det er ingen som kan fortelle dem det. Verden er full av prester, men vi møter sjelden noen i arbeid med Guds innhøsting. Vi har mottatt presteembetet, men vi utfører ikke de oppgaver som hører med til det.

Men tenk, kjære brødre, tenk på det som er skrevet: Be høstens Herre sende arbeidere utfor å høste inn grøden hans. Be for oss at vi skal kunne utføre det arbeidet for dere som dere har rett til, at vår tunge ikke lammes når vi må formane dere, og at vår taushet ikke må anklage oss foran den rettferdige dommer når vi har tatt på oss forkynnergjerningen.

I de nye bøkene med Matutin-lesninger som for første gang er kommet på norsk, skrives det i dag (17/10) at Ignatius ble den annen biskop av Antiokia etter Den hellige Peter. Han ble dømt til å bli kastet for ville dyr og derfor sendt til Rom i 107, hvor han ble kroner med ærerikt martyrium under keiser Trajan. På reisen til Rom skrev han 7 brev til de forskjellige Kirkene hvor han klokt og dypsindig skrev om Kristus, Kirkens konstitusjon og det kristne liv. Han er blitt æret i Antiokia på denne dagen siden 4. århundrede. Deretter leser vi følgende fra hans «brev til Romerne»:

Jeg er Guds hvetekorn som skal bli malt mellom dyrenes tenner
Jeg skriver selv til alle Kirkene og lar alle vite at jeg dør frivillig for Gud, om dere bare ikke hindrer meg i det. Jeg bønnfaller dere: Ikke vis utidig velvilje mot meg! La meg bli føde for ville dyr for at det skal bli meg gitt å nå frem til Gud. For jeg er Guds hvetekorn og skal bli malt mellom dyrenes tenner, for å bli et rent Kristi brød. Bønnfall derfor Kristus for meg, om at jeg ved disse redskaper må bli et offer for Gud.

Denne verdens nytelser og alle riker her på jorden ville ikke tjene meg til noe. Det er bedre for meg å dø i Jesus Kristus enn å herske til jordens ender. Det er ham jeg søker, som er død for oss. Det er ham jeg attrår, som er stått opp for oss. Nå nærmer tiden seg da jeg skal fødes. Tilgi meg, brødre. Hindre meg ikke i å leve, søk ikke min død. Det er Gud jeg vil tilhøre! Overgi meg ikke til verden, og la meg ikke bli Forført av jordiske ting. La meg motta det rene lys, Først da blir jeg menneske. La meg få lov å etterligne min Guds lidelse. Om noen har Ham i seg, så må han forstå hva som presser meg, og hva jeg vil, og ha medlidenhet med meg.

Denne verdens fyrste vil rive meg bort fra Gud og ødelegge min hengivenhet til ham. Ingen av dere, som er vitner til dette, bør hjelpe ham i dette. Ta heller mitt, det vil si Guds, parti. Tal ikke om Kristus Jesus, mens dere samtidig streber etter denne verden. La ikke skinnsyken ta bolig i dere. Og dersom jeg, når jeg er hos dere, bønnfaller dere om hjelp, så tro meg ikke_ Dere skal heller tro på det jeg skriver til dere. Mens jeg skriver dette, lever jeg, men jeg lenges etter døden. Min kjærlighet er korsfestet, og det brenner ikke mer noen ild i meg, som gir meg kjærlighet til denne verdens goder. Men i mitt indre har jeg en kilde av Ievende vann som sier: «Kom til Faderen.» Jeg har ikke lenger behag i forgjengelig føde eller i dette livs fornøyelser. Det er Guds bred jeg ønsker, det brød som er Jesu Kristi legeme, han som er av Davids ætt, og som drikke ønsker jeg hans blod, som er den uforgjengelige kjærlighet.

Jeg vil ikke lenger leve på menneskevis, men dette ønske kan bare oppfylles hvis dere vil det. Vis meg da velvilje, så sant dere selv ønsker å finne velvilje. Ved disse få ord ber jeg dere: Tro meg. Jesus Kristus vil selv la dere forstå at jeg taler sant. Han er sannelig den munn som Faderen i sannhet har talt gjennom. Be for meg at jeg må oppnå dette. Det er ikke ifølge kjødet jeg skriver dette, men ifølge Guds tanke. Om jeg kommer til å lide, har dere villet meg godt, men om lidelsen kommer til å bli fjernet fra meg, har dere ikke holdt av meg.

Jeg skrev også om den hellige Ignatius for halvannet år siden.

På minnedagen/festen for OLAV DEN HELLIGES OMVENDELSE leste vi til matutin fra Den salige Olavs lidelse og mirakler av Den salige Eystein Erlendsson, erkebiskop av Nidaros:

Hvordan St. Olav levde og forkynte

Den gang den berømte kong Olav styrte i Norge, et meget stort land mor nord, med Danmark i sør, trådte føttene til menn som forkynte fred, som forkynte godt budskap, inn i landet. Hittil hadde disse folkeslagene vært hengitt til den vanhellige dyrkelse av avguder, forblindet som de var av overtroiske forestillinger, men nå fikk de høre om troen på den sanne Gud, og hvordan han skulle dyrkes; ja, de hørte nok, men mange nektet å ta imot den. Siden de bodde så langt mot nord, satt de fastfrosset i vantroens is i nærheten av den nordpol hvorfra all styggedom velter ut over jordens overflate. Det var derfra Jeremias så en kokende gryte komme, og det er om denne nordpolen Jesaja skrytende sier: Høyt over himmelens stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på tinghellet lengst i nord. Men den store og høylovede Herre, han som bygger sin by i nord, smeltet nordpolens isbre med milde vinder fra sør, og mildnet de ville hedningers trassige og stridbare sinn med troens varme. De fikk høre om Herren, og han sendte sendemenn til disse folkeslag, sitt ords budbringere, menn som skulle forkynne i landet den sannhet som er i Jesus Kristus, vende folk bort fra avgudsdyrkelsen, love de troende uforgjengelig liv og evig glede og skremme de vantro og vrangvillige med trussel om den kommende dom og pinsler uten ende.

Dette landet var det kong Olav styrte, slik vi har fortalt. Enda han var hedning, var han god av natur, og hans edle sinn gjorde ham snar til å handle på rettskaffent vis. Da han i England hadde fått visshet om Evangeliets sannhet, trykket han troen til sitt bryst, og med et fromt sinn skyndte han seg til byen Rouen for der å få motta dåpens nåde. Da han var blitt renset i frelsens bad, ble han med ett et nytt menneske, og, slik apostelen sier, da han var blitt begravet med Kristus .i dåpen til døden, glemte han det som lå bak og strakte seg etter det som lå foran, han vandret i det nye levnet han hadde mottatt, og overholdt nøye alt troen bød. Han foraktet alle tomme Fornøyelser, og det jordiske rikets herlighet holdt han for liten å være i forhold til himmelrikets sødme. Selv om han levde i kongelig prakt, var han fattig i ånden, og alt mens han var opptatt med jordiske gjøremål, grunnet han over det som hører himmelen til. Det som Guds lov forbyr, avskydde han på det sterkeste, det den påbyr, lå ham varmt på hjertet. Og ikke slo han seg til ro med egen frelse, men han forsøkte med stor iver å omvende til troen de folkeslag han ved Guds forsyn var blitt satt til å lede. Etter den nye tingenes orden tok kongen på seg apostelens verv, og høvdingen forkynte Kristi ords nåde overalt og for alle. Det var ikke få den forkynnelsen nåde som var utgytt på hans lepper, førte fra å dyrke onde demoner til å anerkjenne og ære sin skaper. Det var heller ikke få som hans beundringsverdige Fromhet og liv i streng kyskhet inspirerte til å gi avkall på verden og til å elske det himmelske fedreland. For hvem var så vrang, hvem var så forherdet at han ikke måtte bøye av for den gode kongens milde ord, ord fylt av åndelig visdom! Hvem var så sløv og så treg at han ikke ble vakt av hans enestående livsførsel!

Slik leste vi i tidebønnene (matutin) på denne minnedagen for den hellige Teresa av Avila (les mer om henne her):

La oss alltid minnes Jesu Kristi kjærlighet

Fra verker av Den hellige jomfru Teresa av Jesus – fra «Boken om mitt liv»:

Med Jesus Kristus som hjertevenn ved vår side, med en slik kaptein — den første til å påta seg lidelsen — kan vi utholde alt. Han hjelper oss og styrker oss; han svikter oss aldri; han er vår sanne venn. Og jeg innser, og har innsett det klart etterpå, at for å være Gud til behag og kunne motta hans store nådegaver, går veien gjennom Kristi allerhelligste menneskenatur, som Hans Majestet selv sier han har velbehag i. Dette har jeg sett og erfart utallige. ganger. Herren selv har sagt meg det. Jeg har klart innsett at det er gjennom den porten vi må gå om vi vil at den høyeste Majestet skal vise oss sine store hemmeligheter.

Slik er det at Deres Nåde, min Herre, ikke må ta noen annen vei, selv om De befinner Dem på kontemplasjonens tinde; her kan man vandre trygt. Fra denne vår Herre er det at alt som er godt, kommer til oss. Han selv vil gi den rette undervisning. Det beste forbilde får vi ved å betrakte hans liv. Hva mer kan vi ønske oss enn en slik venn ved vår side, en som ikke svikter oss i våre prøvelser og trengsler slik som våre venner her i verden gjør? Lykksalig den som i sannhet elsker ham og alltid har ham hos seg. La oss se på den ærerike Sankt Paulus, som alltid hadde Jesu navn på leppene fordi han alltid bar ham dypt i sitt hjerte. Etter at jeg forstod dette, har jeg nøye betraktet noen av de store kontemplative helgener og deres liv, og de fulgte heller ingen annen vei. Sankt Fransiskus viste det med sine sår, Sankt Antonius av Padua med Jesusbarnet, Sankt Bernard med sin kjærlighet til Kristi menneskenatur, Sankta Katarina av Siena og mange andre som Deres Nåde kjenner bedre enn jeg.

Vi må overgi oss helt i Guds hender og vandre denne vei i frihet. Hvis Hans Majestet ønsker å gi oss den høye rang av kammerherrer og la oss kjenne sine hemmeligheter, må vi ta imot det med glede.

Til slutt vil jeg si at alltid når vi tenker på Kristus, må vi minnes med hvilken kjærlighet han har gitt oss så mange nådegaver og det store kjærlighetspant som bevis på hvor høyt han elsker oss; kjærlighet avler kjærlighet. Og selv om vi er helt i begynnelsen og bare er elendige skapninger, må vi bestrebe oss på alltid å ha dette i tankene så vi kan vekke kjærligheten i oss; for hvis Gud en gang gir oss den nåde å prente kjærligheten inn i våre hjerter, vil alt bli lett. På kort tid vil vi ha oppnådd meget uten det minste besvær.

Den ganske så moderne redaktøren av bloggen PrayTell var i Amsterdam for et par uker siden, og gikk da til messen i den berømte Dominicuskerk, og skriver om besøket:

My first indication that Give Us This Day wouldn’t be of much use was when I looked at the Order of Worship handout. No Penitential Act, Gloria, or Collect. No first reading, responsorial psalm, second reading, Alleluia, or Gospel. Rather: song, prayer by female prayer leader, song repeated; welcome talk by another woman; song; a man read from Dorothee Sölle; homily by another woman; song; and on to the collection with piano intermezzo. Uh, no Nicene Creed. Then a table prayer with sung elements (no Sanctus) led by seven people (5 women, 2 men, none vested), and sharing of the bread and wine. Then general intercessions, blessing, and song. Coffee served at the platform.

I was flabbergasted by all this, to say the least. ….

Det var nok ingen gyldig katolsk messe som ble feiret denne dagen, og i en kommentar til innlegget (men så ble det tidlig stengt for flere kommentarer) skriver Paul Inwood:

… First of all, I agree that the Dominicuskerk is on the edge of the radar. It is heading towards what Huijbers and others described as a “post-Christian” incarnation. From what AWR says, it has moved even further than the last time I was there. I think the primary value at play in the gathering is that it is the assembly that confects the Eucharist: i.e. all are concelebrants in a deeper sense than RC theology would currently accept. Young people have drifted away because the advanced theological options espoused by communities such as this are simply too hard work for them.

Secondly, in earlier days the bishops recognized that by alienating themselves they would not help the pragmatic Dutch Church to get through the post-VII transition. A bishop like Zwartkruis would take tea every Sunday afternoon with his married clergy and his priests who had “left” but who were still actively ministering and had not been laicized (people like Oosterhuis, who BTW is a text writer rather than a composer). They would discuss pastoral strategy. This was not officially known, but many were aware of it.

A new generation of conservative bishops, led by the likes of Simonis, put paid to any future dialogue. A significant proportion of the Church simply went underground, and is still there. People are still attending some form of Eucharist — and it may bear some resemblance to AWR’s experience — just not visibly, unlike the Dominicuskerk folk; and so those people do not form part of the official statistics. In fact the bishops would prefer not to acknowledge their existence at all.

Thirdly, this is not just a Catholic problem. Non-catholic Christians in Holland are in the same situation. Official numbers have plummeted. Unofficial numbers are not accurately known any longer. …

I går kveld (vigilen) og i dag (høytiden) har vi feiret høytiden for Marias opptagelse i himmelen. Begge messene har samme presfasjon, som – etter en vanlig innledning og før en vanlig avslutning – tydelig uttrykker den katolske læren om denne høytiden:

I sannhet, det er verdig og rett,
vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
ved Kristus, vår Herre.

I dag er Jomfru Maria, Guds mor, tatt opp til himmelen.
I henne har den seirende Kirke sitt utspring;
hun er bildet på den fullkommenhet Kirken engang skal eie,
og for ditt folk på vandring mot deg er hun håpets og trøstens kilde.
Du ville ikke overgi hennes legeme til gravens oppløsning,
for av henne var det din enbårne Sønn ble født,
han som er livets opphav.

Derfor priser vi deg med englers kor,
idet vi med glede bekjenner:

Etter pinse har vi nå igjen begynt å synge Salve Regina (i advent synges jo «Alma Redemtoris Mater», fra 2/2 til påske synges «Ave Regina Cælorum» og i påsketiden synges «Regina Cæli lætare, alleluia»), og her hører vi den vanligste/best kjente melodien.

Jeg synger den nå etter hver messe jeg feirer, sammen med menigheten, både hverdags- og søndagsmesser. Nå i sommer er vi uten organist, og da er Salve Regina ekstra passende som avslutning i søndagens høymesse. Tidligere i år viste det seg at det er vanskelig å synge de tre andre Mariahymnene uten hjelp, og siden man helst ikke vil synge som som er feil, avsluttet jeg da de stille messene (ukedager og søndager) med tre «Hill deg, Maria». Det syns jeg også fungerer godt – og dette er også den gamle tradisjonen ved stille messer fra før 1965 (men da hørte det også med noen flere bønner).

Og her er en annen måten å synge Salve Regina på.