Katolsk

Noe er korrekt i NTB-artikkelen under (som jeg leste i Dagen), for den nye engelske oversettelsen av messen ble tatt i bruk sist søndag. Men liturgien er jo ikke ny, og selvsagt har ikke ulike kirkesamfunn samarbeidet om dette, det har derimot (de katolske) biskopene i alle land der engelsk er hovedspråk for liturgien.

Katolsk liturgi endret for første gang på 40 år

Messens liturgi, tekstene i den romersk-katolske seremonien, er blitt endret i den engelsktalende verden for å tilfredsstille Vatikanets ønske om en mer spirituell og tradisjonell tone.

I St. Monicas kirke i New York hadde katolikker søndag vanskeligheter for å venne seg til de språklige endringene, som ble gitt ut i form av et hefte.
I flere tiår har menigheten svart «Og med deg» når presten har sagt «Må herren være med deg». Nå skal de isteden si «Og med din ånd».

Enda vanskeligere skal det imidlertid være for prestene, ifølge nyhetsbyrået AFP. Etter å ha lært seg teksten utenat og fremført den likt i flere år, sa prestene til AFP at det kom til å ta tid å finne rytmen i den nye teksten.

Endringene er resultatet av et samarbeid mellom flere kirkesamfunn fra USA, Europa, Asia og Afrika.

Jeg trodde de verste ødeleggelsene av katolske kirker var over tdilig på 80-tallet, og at man flere steder nå er i ferd med å få tilbake den gamle prakten, men via Rorate Cæli har jeg nå sett følgende bilder fra kreuz.net. Bildene under viser en augustienrkirke i Würzburg i Bayern – før 1940, fra 70-tallet og i 2011.

Cum iter ad mare cepisset, populus voce magna clamabat: Domine Iesu Christe, salva illum: et Clemens cum lacrimis dicebat: Suscipe Pater spiritum meum. – Da han begynte å bevege seg mot sjøen. ropte folket ut med hly stemme: Å, Herre Jesus Kristus, frels ham! Og Klmens gråt og sa: Far, ta imot min ånd!

Slik var antifonen til dagens laudes, og til matutin kunne vi lese:

Clemens a Roman and disciple of blessed Peter, assigned each of the seven districts of the City to a notary who was to investigate carefully the sufferings of the Martyrs and their deeds and to write them down. He himself wrote a great deal to explain the Christian religion rightly for the salvation of others, Because he was converting many to the faith of Christ by his teaching, and the holiness of his life, he was exiled by the emperor Trajan to the wilderness near the city of Cherson across the Black Sea. There he found two thousand Christians who had been similarly condemned by the emperor. When he had converted many nonbelievers in that region to the faith of Christ, at the command of the same emperor he was cast into the sea with an anchor tied to his neck, and won the crown of martyrdom. His body was later brought to Rome by Pope Nicholas I and honorably buried in the Church which had already been dedicated to him.

Katolsk.no skriver også om den hellige Klemens.

After Niccolò Circignani called «Il Pomarancio» (c. 1517/1524 – after 1596)
Print made by Monogrammist MP (16th C. late – 17th C. early; fl)
Church martyrs, with in the foreground St Cecilia standing in a cauldron of boiling water.
After the fresco executed in San Stefano Rotondo by Niccolò Circignani
Engraving
268 millimetres x 171 millimetres
The British Museum, London

Jeg fant bildet over og følgende informasjon HER:

Nicola Circignani’s cycle of the early Christian martyrs (1582) in the ambulatory of the Jesuit church of San Stefano Rotondo was one of the most celebrated of the numerous martyrdom cycles in Rome during the last twenty years of the sixteenth century. It consisted of thirty-one frescoes each depicting a scene of horrendous martyrdom within the early Church

The cycles were part of the Catholic response to the Protestant martyrologies such as John Foxe’s Acts and Monuments

One of the main themes of the Pontificate of Gregory XIII (1572-1585) was an Early Christian revival which took shape in Rome. Early Christendom was referred to as a Golden Age in the history of the Church. …

… In the cycle (of saints), the figure of St Cecilia was one of the major scenes. She died about AD 230 with her husband Valerian, his brother Tiburtius, and a Roman soldier Maximus. She was already a popular Roman saint.

But it was only in 1594 that she was officially made the Patron Saint of Music – again by decree of Gregory XIII, a patronage which give a boost to her cult.

Jeg har nylig – først HER og senere HER – lest om en uenighet i Sverige når Den katolske Kirke ønsker å gjøre en hel del forandringer i den nye svenske bibeloversettelsen før de bruker den i den katolske messen – til tidebønnene ga de i 2008 opp ønsket om å bruke denne oversettelsen av salmene. Den svenske bibelselskapet ønsker ikke bare å få vite om alle forandringene (f.eks. fra «ble menneske» til «ble kjøtt»), men de krever også en begrunnelse for hver av dem – og så vil de visst vurdere hvilke forandringer de kan godta. Fra Bengts blogg (lenke over, med flere lenker til debatt i svenske Dagen):

Det har uppkommit diskussion kring upphovsrätten till Bibel 2000. Anders Piltz ger en bakgrund i en artikel i Dagen 2011-11-09 och skriver att «det är vår förhoppning att det ännu ska vara möjligt att komma överens i denna fråga». Det handlar om diskussion mellan Katolska kyrkan som i enlighet med för Katolska kyrkan i världen gemensamma riktlinjer vill göra vissa förändringar för liturgiskt bruk och Svenska Bibelsällskapet/Bibelfonden som har uppdrag att förvalta upphovsrättsfrågorna för Bibel 2000.

Så vidt jeg vet, tenker Den katolske Kirke i Norge på noe lignende (?), i alle fall på litt sikt, og noen i vårt bispedømme vurderer den nyeste norske bibeloversettelsen ganske grundig.

I dag leste jeg følgende om den hellige Albert den store (1208-1280) til matutin:

Albert, called the Great, because of his unusual learning, was was born at Lauingen on the Danube in Suabia and carefully educated from his boyhood. He left his country to study in Padua. While he was there he applied to entrance to the Dominicans. His uncle protested futilely against this step, but Blessed Jordan, master general of the Order of Preachers, encouraged it. When Albert had joined the friars, he was shining example of religious observance and devotion. He loved the Blessed Virgin Mary above all and burned with zeal for souls. To complete his studies he was sent to Cologne. Then he was made to professor at Hildesheim, at Freiburg and Ratisbone and at Strasburg. In the master’s chair at Paris, he earned a high reputation. He had Thomas Aquinas for his beloved disciple and was the first to perceive and predict the loftiness of his intellect. At Anagni, in the presence of the Pope Alexander IV, he refuted William, who had wickedly attacked the mendicant orders. Later he was made bishop of Ratisbone, where, in giving counsel and in settling disputes, he worked such wonders, as to deserve the title of peacemaker. He wrote many things about almost all branches of learning, especially the sacred sciences, and composed some famous works about the wonderful Sacrament of the altar. Famous for his virtues and for his miracles, he died in the Lord in the year 1280. By the authority of the pope a cult had long since been granted him in many dioceses and in the Order of Preachers, when Pius XI, willingly acceding to the desire of the Sacred Congregation of Rites, gave him also the title of Doctor and extended his feast to the Universal Church. Pius XII appointed him the heavenly patron with God of all those who study the natural sciences.

Katolsk.no har en grundig artikkel om den hellige Albert, der de bl.a. skriver:

… den mest berømte eleven (hans) var en ung italiensk mann ved navn Tommaso d’Aquino, mer kjent som den hellige Thomas Aquinas, som studerte hos Albert i fire år, først i Paris og deretter i Köln. Albert innførte Aristoteles’ system i teologien, og det er som banebryter for dette systemet i høymiddelalderens filosofi og teologi at han har størst betydning. Han la der grunnlaget som Thomas Aquinas bygger på. Thomas skulle videreutvikle sin lærers tenkning og bli en av de største skolastikere i middelalderen. Albert var den første vestlige teolog som gjorde et skarpt skille mellom tro og fornuft, og understreket begges verdi. …

Slik lyder kollektbønnen i dag, minnedagen for den hellige Karl Borromeus, erkebiskop i Milano, som levde fra 1538-1584:

V. Dómine exáudi oratiónem meam.
R. Et clamor meus ad te véniat.
Orémus
Ecclesiam tuam Domine sancti Caroli Confessoris tui atque Pontificis continua protectione custodi: ut sicut illum pastoralis sollicitudo gloriosum reddidit; ita nos eius intercessio in tuo semper faciat amore ferventes. Per Dóminum nostrum Iesum Christum, Filium tuum: qui tecum vivit et regnat in unitáte Spíritus Sancti Deus, per ómnia sæcula sæculórum.
R. Amen.

Katolsk.no har også en grundig stykke om ham, der de bl.a. skriver:

Om kvelden den 3. november 1584 døde han fredelig, bare 46 år gammel, i armene på sin walisiske skriftefar Griffith Roberts. Hans siste ord var: «Se, Herre, jeg kommer. Skje din vilje».

Da kirkeklokkene i domkirken forkynte budskapet om overhyrdens død, brøt det ut en så stor forvirring som om en fiende hadde besatt byen. Overalt lød klageskrik og tårer. Særlig de fattige, som Karl hadde vært som en far for, var utrøstelige. Det var en så stor trengsel for å se den døde at man måtte slå i stykker veggene for å gi massene en utgang. Rekviemmessen ble feiret av kardinal Nicolò Sfondrato den 7. november. Selv hadde Karl angitt begravelsesstedet og en enkel gravskrift, og han ble bisatt om natten i krypten i domkirken i Milano. I kirken San Carlo i Arona er det et relikvar med en kopi av hans dødsmaske. Snart etter ble folket enige om å bygge et monument for ham, en 28 m høy statue på en 14 m høy sokkel. Statuen ble kalt «Carlone» eller «Store Karl».

Det oppsto straks en spontan kult, og på ettårsdagen for hans død feiret folket allerede dagen som en stor fest, og den helliges kult økte fra år til år, og oppsiktsvekkende undre skjedde på hans grav. Tilstrømningen til graven var så stor at steinen som dekket den, måtte omgis av et gjerde for å beskytte den fra den folkelige fromme entusiasmen. Det stoppet ikke folk fra å dekke den beskjedne gravsteinen med de mest dyrebare gaver. Ringer, halskjeder, perler, rubiner, diamanter, massive lamper av gull eller sølv var vanlige gaver. I 1610 var det 10.891 votivgaver i sølv og 9.618 dyrebare gaver ved Karls grav.

Etter at Karls saligkåringsprosess var godt i gang, ble to biskoper delegert av Roma sendt til Milano for å identifisere Karls legeme. I tyve år og fire måneder hadde han ligget i sin beskjedne grav under gulvet i domkirken i en kiste av bly og en annen av tre. Stedets naturlige fuktighet hadde korrodert overflatene på begge kistene, slik at fuktigheten hadde trengt helt inn til Karls legeme. Den 6. mars 1606 ble kisten åpnet i nærvær av de to biskopene, kardinal Federico, Msgr Bascape og to notarer for identifikasjonen. Disse bevitnet at Karls legeme fortsatt var intakt til tross for kistenes tilstand. Legemet ble flyttet midlertidig til det søndre sakristiet, hvor det ble i ett år, omhyggelig voktet. Gravsteinen ble erstattet av et jerngitter, og hvelvet ble gjort om til et lite oratorium hvor det ble lest messe. Den 7. mars 1607 ble Karls legeme, kledd i nye gevanter og lagt i nye kister av bly og tre, brakt tilbake til sitt opprinnelige hvilested.

Tidlig på 1600-tallet ble det beskjedne oratoriet omskapt av Richino til et praktfullt åttekantet kapell. Relikviene hviler nå på et sølvalter, som ble gitt i gave av kong Filip IV av Spania. Under undersøkelsen av relikviene i 1880 så man at Karls legeme var blitt balsamert på vanlig måte kort etter døden, men dette kunne ikke være direkte ansvarlig for bevaringen av legemet nesten 300 år etter den helliges død. Da kardinal Giovanni Battista Montini, den senere pave Paul VI (1953-78), var erkebiskop av Milano, ble Karls ansikt dekket av en sølvmaske på hans anmodning. Legemet, fortsatt bevart, er kledd i pontifikale gevanter utsmykket med edelsteiner. Hans hjerte oppbevares i kirken San Carlo al Corso i Roma. …

Bildet under er fra engelske Wikipedia og er fra Karl Borromeus’ krypt i domkirken i Milano.