Liturgi

Kommunionsverset i dagens messer gir klart uttrykk for hovedtemaet i messen, der evangeliet var fra Johannes 15, 1-8:

På den tid sa Jesus til sine disipler: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, skjærer han bort; men hver og en som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer. Dere er allerede renset, ved det ord jeg har forkynt dere; bli i meg, som jeg i dere. Som vinranken ikke kan bære frukt av seg selv, men bare i forening med vinstokken, slik kan heller ikke dere bære frukt uten å bli i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, som jeg i ham, han bærer frukt i mengde; men skilt fra meg kan dere ingenting gjøre. Den som ikke blir i meg, han kastes bort, som en vissen gren; og de visne grenene blir samlet i en haug og kastet på ilden, hvor de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord i dere, da kan dere be om hva dere vil, og dere skal få det. Det blir min Far til ære, når dere bærer frukt i mengde, og da er dere mine disipler.»

Messens tre hovedbønner er slik:

KIRKEBØNN
Gud, allmektige Far, du har gjenløst oss og gjort oss til dine barn. Se i godhet til dem du elsker med en fars kjærlighet, og la oss som tror på Kristus, vinne sann frihet og arve det evige liv. Ved ham, vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, vår Gud, gjennom vårt samfunn med deg i dette hellige offer gir du oss del i den ene sanne guddom. Vi ber deg: Hjelp oss som kjenner din sannhet, å virkeliggjøre den i våre liv. Ved Kristus, vår Herre.

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, bli i nåde hos ditt folk. Hjelp oss som du har innviet i ditt rikes mysterier, å bli frigjort fra det gamle menneske og gå inn til det nye liv. Ved Kristus, vår Herre.

Les alle messens bønner og tekster.

Msgr. Nicola Bux ga i 2008 ut ei bok med denne tittelen (over); om Benektikt XVI’s liturgiske reform. Boka gis i disse dager ut på spansk (vi håper på en engelsk oversettelse), og denne spanske utgaven har et svært interessant forprd av Cardinal Cañizares Llovera, leder for Vatikanets liturgikongregasjon. Der skriver han både om en viss holdning til Vatikankonsilet, og om pavens ‘frigjøing’ av den gamle messen, «som hadde hatt betydning selv om det ikke fanktes en eneste tradisjonalist». Jeg har funnet dette stoffet på NLM-bloggen og på Hermeneutic-bloggen:

In one place, His Eminence speaks of the way in which the term «preconciliar» has been used as an insult «as if an abyss should be created between the «before» and the «after» the Council» and then says:

Today, thanks to the Motu Proprio, this situation is changing notably. And it is doing so in large part because intention of the Pope has not only been to satisfy the followers of Monsignor Lefevbre, nor to confine himself to respond to the just wishes of the faithful who feel attached, for various reasons, to the liturgical heritage represented by the Roman rite, but also, and in a special way, to open the liturgical richness of the Church to all the faithful, thus making possible the discovery of the treasures of the liturgical patrimony of the Church to those who still do not know it. How many times is the attitude of those who disdain them not due to anything other than this ignorance! Therefore, considered from this last aspect, the Motu Proprio makes sense beyond the presence or absence of conflicts: even if there were not a single «traditionalist» whom to satisfy, this «discovery» would have been enough to justify the provisions of the Pope.

I Italia ble håndkommunion tillatt så sent som 1. søndag i advent 1989, og det er både her og andre steder i verden unntaket, hovedregelen er å motta kommunion direkte i munnen – det faktumet er det kanskje ikke så mange som tenker på. De siste ukene har kardinal Carlo Caffarra i Bologna i Nord-Italia sagt at håndkommunion ikke lneger skal være tillatt i de største kirkene i byen. Slik leser vi på NLM-bloggen:

In recent weeks, parish priests and rectors of churches in our diocese have received notice of the provisions issued by the Cardinal Archbishop, in the face of grave abuses that have occurred in this regard. In particular, the Cardinal has ordered that in the Cathedral of St. Peter, in the Basilica of San Petronio and in the Shrine of the Madonna di San Luca, Communion is distributed to the faithful on the tongue only.

«During Communion», we further read in the decree of the Cardinal, «the servers shall assist the Minister, as far as possible, in ensuring that every faithful, after having received the consecrated Bread, consume it immediately before the Minister, and that it not be for any reason taken back to the seat, or placed in pockets or bags or elsewhere, or fall to the ground and be trampled.»

Denne dagen kalles den gode hyrdes søndag – og messens kommunionsvers ser vi i dette innleggets overskrift. Her er det resterende sentrale bønnene i messen:

«KIRKEBØNN
Allmektige, miskunnsrike Gud, før oss til de evige gleder, så hjorden kommer dit hvor hyrden er gått forut. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn …

BØNN ETTER KOMMUNION
Gode hyrde, se i nåde til din hjord, som du har gjenløst ved din Sønns dyre blod, og før den til den evige hvile. Ved ham, Kristus, vår Herre.»

Her er litt av dagens evangelium fra Johannes 10, 11-18
«På den tid sa Jesus: «Jeg er den gode hyrde. En god hyrde setter sitt liv inn for fårene. En leiekar derimot, en som ikke er noen riktig hyrde og som ikke selv eier fårene – ser han ulven komme, forlater han fårene og flykter. For han er en leiekar bare, og har ikke hjerte for fårene. Men jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine, og mine kjenner meg – slik som Faderen kjenner meg, og jeg Faderen; og jeg setter livet inn for mine får. … Jeg gir mitt liv, for så siden å ta det igjen. Det er ingen som tar det fra meg; jeg gir det av egen drift. Jeg har makt til å gi det, og makt til å ta det igjen; så lød det bud jeg fikk av min Far.» «

Les alle messens bønner/antifoner og tekster.

I dagens preken, med en tekst som tar utgangspunkt i møtet med Jesus i Emmaus (les tekstene her), vil jeg knytte noen tanker til hvordan vi gjenkjenner Jesus når brødet brytes i messen. Presten står foran alteret i Kristi sted, brød og vib forvandles til Kristi legeme og blod, og vi gjenkjenner ham og møter ham nesten som disiplene gjorde det i Emmaus.

Jeg vil også ta med noen tanker jeg fant om dagens tekster hos http://www.sacerdos.org, om vanskelighetene vi har for å innrømme synd (og syndens konsekvenser), problemene vi har med å forstå lidelse i våre liv, og konsekvensene av at Jesus Kristus er virkelig (ikke et spøkelse), og virkelig er til stede i vårt daglige liv. Les bl.a. følgende:

There are certain things we have difficulty accepting in the scriptures. Three of the principal ones stand out in today´s liturgy: The first two are the ineluctable reality of sin, and of suffering, in the pages of the New Testament and in the everyday experience of Christians. The third is the non-ghost status of the risen Christ: he too is absolutely real, and absolutely present to our everyday experience. In all of this we are not that different from the disciples. They also had plenty of difficulty, at least with the latter two.

It is a healthy Christian practice to acknowledge before the Lord one´s everyday sins …

“De gjenkjente ham da han brøt brødet”Les mer »

Evangelieteksten for denne 3. søndagen i påsketida tar utgangspunkt i Jesu møte med to disipler i Emmaus (se Caravaggios bilde av dette over), og går så videre og forteller om Jesu møte med apostlene i Jerusalem (Lukas 24, 35-48):
På den tid kom de to disiplene tilbake fra Emmaus og fortalte om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod han selv der midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har.» Men fremdeles stod de der fulle av vantro og undring – de våget ikke tro for bare glede. Da sa Jesus: «Har dere noe å spise?» De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Derpå sa han: «Det var dette jeg mente når jeg sa til dere, den tiden vi var sammen, at alt det som står skrevet om meg – i Moseloven, hos profetene og i Salmene – måtte oppfylles.» Så åpnet han deres forstand for Skriftene, og sa til dem: «Slik står det altså skrevet: Messias skal lide døden og stå opp fra de døde på den tredje dag, og så skal det forkynnes i hans navn, fra Jerusalem av ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt. Om dette skal nå dere være vitner.»

Les alle søndagens tekster og bønner/antifoner.

Som nyfødte barn, alleluja, søk ordets rene og ublandede melk, så dere kan vokse opp på den til frelse. Alleluja, alleluja, alleluja. 1 Pet 2,2

Dette bildet passer svært godt til dagens evangelietekst, fra Johannes 20:
Thomas (også kalt Didymos), en av de tolv, hadde ikke vært sammen med dem da Jesus kom. Da nå de andre disiplene fortalte ham at de hadde sett Herren, svarte han dem: «Får jeg ikke se merkene etter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.» Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.»

Kona og jeg så dette bildet (av Caravaggio) i Potsdam (nær Berlin), da vi var i Tyskland sommeren 2004, og jeg har et bilde som kan bevise at vi var der.

Les alle søndagens BØNNER/ANTIFONER og TEKSTER. Les hva som feires etter den gamle messen HER.

Inngangsverset denne søndagen viser at dagen har som et av sine (mange) hovedtemaer, at de som ble døpt påskenatt fortsatt bærer sine hvite dåpskapper. Og de oppfordres til å vokse i troen ved å stadig drikke frelsens «rene og ublandede melk».

Noen ganger blir man anklaget for å være mot (Vatikan)konsilet eller for å gå mot Kirkens lære, når man f.eks. har synspunkter på hvordan Kirkens liturgi best kan feires. (Eller man anklages når denne bloggen slipper til kritiske kommentarer, slik jeg nylig er blitt – en debatt som man kan lese om i neste nummer av St Olav tidsskrift.) Men jeg syns det er naturlig for en prest å være opptatt av hvordan messen best kan feires, og også ha meninger om vellykkede de mange liturgiske forandringene (offisielle og uoffisielle) som kom etter konsilet har vært.

På bakgrunn av disse hendelsene har jeg lest med ekstra stor interesse en artikkel erkebiskop Malcolm Ranjith, sekretær i Vatikanets sakramentskongregasjon, nylig har offentliggjort i tidsskriftet First Things. (Hele artikkelen er så langt bare åpen for abonnenter, og blir tilgjengelig for alle om en måneds tid.) Erkebiskopen er kjent for å være konservativ mht liturgien, og ganske frittalende (se tidligere innlegg på bloggen, HER og HER), men det er interessant å se hvor kritisk han er mot de siste års liturgiske utvikling (og lese hans mange sitater fra kardinal Ratzinger), men ikke mot Vatikankonsilet. Jeg tar her med noe av det han skriver:

How much of the postconciliar liturgical reform truly reflects Sacrosanctum Concilium, the Second Vatican Council’s Constitution on Sacred Liturgy? This is a question that has been debated in ecclesial circles ever since the Consilium ad Exsequendam Constitutionem de Sacra Liturgia, the group charged with implementing Vatican II’s changes, finished its work in 1970. The question has been debated with even greater intensity in the last few decades. And while some have argued that what was done by the Consilium was indeed in line with that great document Sacrosanctum Concilium, others have disagreed.

In the search for an answer, we must take into account the turbulent mood of the years that immediately followed the council. In his decision to convoke the Second Vatican Council, John XXIII wished the Church to be prepared for the new world that was emerging in the aftermath of the disastrous events of the Second World War. [Her hopper jeg over mange avsnitt som beskriver andre aspekter ved konsilet.] …

Erkebiskop Malcolm Ranjith skriver igjen om “Den sanne utviklingen av liturgien”Les mer »

Dette skriver Sandro Magister (som har en av de beste katolske bloggene www.chiesa) i dag, og han refererer spesielt til talen papa Ratzinger holdt skjærtorsdag kveld – og i en onsdagsaudiens for ei tid tilbake. Han sier: «Den kristne revolsujonen fødes i liturgien, og dens «kanon», dens hovedregel er den eukaristiske bønn.»

During this past Holy Week, Benedict XVI accompanied each celebration with a homily, the kind that are genuinely his own, from the first word to the last. These homilies have become a distinctive sign of his pontificate. They may still be its most unfamiliar and misunderstood feature. But they are definitely its most revealing.

But this year, the reader will not find further below all of the homilies delivered by the pope during Holy Week. These are readily available on the Vatican website.

Paven åpnet sin skjærtorsdagspreken med noen ord fra den første eukaristiske bønn, slik (les hele preken på Vatikanets nettsider eller hos www.chiesa – med noen flere kommentarer):

«Qui, pridie quam pro nostra omniumque salute pateretur, hoc est hodie, accepit panem»: these words we shall pray today in the Canon of the Mass. «Hoc est hodie» – the Liturgy of Holy Thursday places the word «today» into the text of the prayer, thereby emphasizing the particular dignity of this day. It was «today» that He did this: he gave himself to us for ever in the Sacrament of his Body and Blood. This «today» is first and foremost the memorial of that first Paschal event. Yet it is something more. With the Canon, we enter into this «today». Our today comes into contact with his today. He does this now. With the word «today», the Church’s Liturgy wants us to give great inner attention to the mystery of this day, to the words in which it is expressed. We therefore seek to listen in a new way to the institution narrative, in the form in which the Church has formulated it, on the basis of Scripture and in contemplation of the Lord himself. …

Pave Benedikt er en fantastisk forkynnerLes mer »

Jeg er oppstanden og atter er jeg hos deg, alleluja. Du har lagt din hånd på meg, alleluja. Vidunderlig har din visdom åpenbart seg. Alleluja, alleluja. Sal 139 (138), 18, 5-6

Slik lyder påskedagens inngangsvers. Dagens bønner og antifoner er ganske korte og presise, og lyder slik:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, ved din enbårne Sønns seier over døden har du i dag åpnet for oss evighetens port. Vi ber deg: La oss som feirer Herrens oppstandelse, selv oppstå til livets lys ved å fornyes i din Ånd. Ved ham, vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den ahellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

SLUTNINGSBØNN
Gud, vår Far, vern alltid din Kirke med kjærlig omsorg, så den blir fornyet ved påskens mysterium og når frem til oppstandelsens klarhet. Ved Kristus, vår Herre.

Evangeliet i dag er fra starten av Johannes 20: (Les alle tekster HER, bønner/antifoner HER – og den gamle messens liturgi HER.)

Tidlig søndag morgen, mens det ennå var mørkt, begav Maria fra Magdala seg ut til graven. Da fikk hun se at stenen foran den var fjernet. Og straks løp hun avsted til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus holdt så meget av, og sa: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Peter og den andre disippelen gikk da ut og tok veien til graven. De løp avsted sammen, men den andre disippelen løp snart fortere enn Peter og kom først frem. Han bøyer seg da inn og får se likklærne ligge på jorden; men går ikke selv inn. Imidlertid når Simon Peter ham igjen, og han går inn i graven; der ser han likklærne ligge på jorden, unntagen svetteduken som han hadde hatt over hodet; den lå sammenfoldet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven; han så, og trodde. Hittil hadde de nemlig ikke forstått dette som Skriften sa, at han skulle oppstå fra de døde. Slik lyder herrens ord.

Ipsi gloria et imperium per universa æternitatis sæcula. Amen. Per sua sancta vulnera gloriosa custodiat et conservet nos Christus Dominus. Amen. – Kristus i går og i dag. Begynnelsen og slutten. Alfta og Omega. Ham tilhører tid og evighet. Ham være ære og herredømme i all evighet. Amen. Ved sine hellige sår, som vi ærer, verne og bevare os Kristus, Herren. Amen

Dette er velsignelsen over påskelyset, før det tennes påskenatt. Slik ser påskenattsmessen ut i den gamle messen – den ble revidert kraftig i 1955, og det kom ikke mange flere forandringer etter konsilet, så alle som kjenner den nye messen, vil kjenne igjen det meste.

Bildet under viser pave Benedikt under påskevigilien i Peterskirken – 2009.

Steg for sted ribbes den katolske liturgien for hele sitt innhold utover fastetida. Først går utviklinga langsomt; gloria og alleluja synges ikke mer i messen, fargene blir lilla, orgelet brukes bare til å støtte sangen, instrumentalforspill og postludier (skal helst) bli borte. Pasjonssøndag (søndag før palmesøndag, tradisjonelt sett) mister vi også våre statuer og krusifikser (siden de blir dekket til).

I den stille uke og påskens hellige triduum blir forandringene mye mer dramatiske. Klokker og orgel forstummer helt i skjærtorsdagsmessen. Langfredag er alteret helt bart og messen feires ikke – med de troende mottar kommunion. Påskelørdag er alt dødt, ingen liturgier feires (bortsett fra tidebønner og andre bønner), kommunion utdeles ikke – før det hele snur igjen i løpet av påskevigilien. Denne begynner også helt stille og i mørke. Så tennes en flamme, deretter påskelyset, og etter de mange lesningene synges gloria, alle lys tennes, alleluja synges etc.

Father Z. besrkiver dette grundigere og mye mer detaljert selv:
All during Lent we were being stripped down and put to a slow death. I speak liturgically, of course. But as Catholics our spiritual lives ought to reflect our liturgical lives and Holy Church’s liturgical seasons.

The pruning cuts more deeply as we entered the Triduum. …

Gradvis forsvinner alt i Kirkens liturgi, fram til påskelørdag.Les mer »

NLM-bloggen skriver interessant om hvordan Langfredagsliturgien ble gjennomført i Vatikanet under Pius XI (rundt 1930). Her er et utdrag:

The Cardinal Penitentiary who officiates this day, the Deacon and Subdeacon, enter in black garments, without censer or lights, to express the darkness spread over the earth by the death of the Creator. The Pope, habited as at the Tenebrae preceded by the Cross, without his ring, without giving his blessing, enter the Chapel, deposits his mitre and says a short prayer.

When the Pontiff has resumed his seat, his shoes are taken off, the cope and mitre are laid aside; and following by the assistant Bishops he prays before the Cross, and orders his attendant knight to depose his offering which is brought in a purse of red damask silk fringed with gold. .. …

da, ut, conformes eidem facti; sicut imaginem terrenæ naturæ necessitate portavimus, ita imaginem cælestis gratiæ sanctificatione portemus. Per eundem Christum Dominum nostrum. Amen. – Gud, du har ved din Salvedes, vår Herres lidelse løst syndens dødelige bånd, som gikk i arv fra slekt til slekt: gi oss å likedannes med ham, slik at vi helliges til å eie den himmelsk nåde i samme monn som vi tynges av den jordiske natur. Ved Ham, Kristus vår Herre. Amen.

Slik lyder åpningsbønna i den gamle messen i Langfredag-gudstjenesten. Denne gudstjenesten er nokså lik i gammel og ny form, pasjonen leses begge steder fra Johannesevangeliet. Den gamle litugien kan leses her.

Jeg har funnet disse flotte bildene fra kirken Johannes i Lateranet (der paven alltid feirer messen Skjærtorsdags kveld) på NLM-bloggen. Det første bildet viser inngangsprosesjonen, det neste fotvaskingen, deretter ser vi insenseringen ved offertoriet og til slutt sakramentsprosesjonen ved avslutningen av messen.

vita, et resurrectio nostra: per quem salvati, et liberati sumus. – Det er rett for oss å rose oss av vår Herres Kristi kors; i det er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse; ved ham er vi frelst og utfridd. Salme 67 (66), 2.

Skjærtorsdagens kveldsmesse begynner med dette inngangsverset (over), og evangeliet handler om at Jesus salvet disiplenes føtter. Ellers er tekstene og flere av bønnene forskjellige i den gamle og den nye messen. Se den gamle messen her, og den nye messens tekster følger under:

Første lesning 2 Mosebok 12, 1-8.11-14
I de dager sa Herren til Moses og Aron mens de var i Egypt: Denne måned skal være nyttårsmåneden for dere. Dere skal regne den for den første måneden i året. Si til hele Israels menighet: På den tiende dag i denne måned skal hver husfar ta seg ut et lam, ett for hver husstand i Men er en husstand for liten til å spise opp et lam, skal husfaren og hans nærmeste granne ta ett sammen, etter som de har folk til. Dere skal ikke regne flere på hvert lam enn at alle blir mette. Det må være et årsgammelt, lyteløst værlam. Istedenfor et lam kan dere også ta et kje. Dere skal ta vare på det til den fjortende dag i denne måneden. Da skal hele Israels menighet slakte det straks etter at solen er gått ned. Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og dørbjelken i de husene hvor de spiser det. …

Nos autem gloriari oportet in cruce Domini nostri Iesu Christi: in quo est salus,Les mer »