Det må være svært lenge siden det sist ble feiret tradisjonell latinsk høymesse i Norge – nesten førti år vil jeg tro. I dag skjedde det i Vår Frue kirke i Porsgrunn. Så langt har jeg ikke lest noen rapport fra messen, men jeg vet at F. Benjamin Durham, FSSP, var celebrant – og jeg har fått disse tre bildene tilsendt.
Her finner man større kopier av bildene: bilde 1 – bilde 2 – bilde 3
Ei kvinne i USA, Heather King, ble spurt om hvorfor hun valgte Den katolske Kirke da hun begynte å nærme seg kristen tro, og hun svarer:
When I began my quest I didn’t shop around for a church where I felt “comfortable” or where the people necessarily looked or dressed like me, or where I was going to hear things that were safe or familiar or politically correct. I was seeking the truth. I was looking for a church that would tell me the truth. I was concerned about the state of my soul, which I believed to be a matter of life and death. Catholicism was the only church that addressed that, as a matter of life and death: addressed it directly, continually, truthfully, without stinting or flinching. The cross in a Catholic church has a body on it. Right up front, right above the altar, is the message that subconsciously haunts us: someday, we’re going to die. Right up front, loud and clear, is the human condition: suffering, torment, conflict. As I say in Redeemed, the first time I went to Mass and really “saw” that body on the crucifix, I realized Christ isn’t saying that we need to suffer more; he’s acknowledging the suffering we’re already in.
Jeg nevner i mine prekener i dag den radikale omvendelsen til Francis og Klara av Assisi, disse to ungdommene som kom fra rike familier og hadde alt de kunne tenke seg, men likevel mangla en kurs, et mål for livet sitt. Amy Welborn nevner på sin blog i dag ei bok, Redeemed, der Heather King skriver om sin omvendelse, etter at hun hele sitt liv hadde et mål for sitt liv:
King was raised in New Hampshire, one of eight children born to Protestant parents. She spent the first twenty years of her adult life drunk, eventually sobered up and went to California to practice law. She eventually left that to write, and in that period also embraced Catholicism. She has lived in Koreatown in LA for years.
Redeemed is essentially about encountering, confronting and accepting reality – the reality of who we are and the reality of the world, both seen and unseen. It is about coming up against the things you thought were you or would make you more you and discovering the inadequacies or straight-out lies coursing through what you thought was true or necessary.
… The core, I think, of King’s pre-conversion searching …
Min Gud, kom meg til hjelp, Herre, vær snar til frelse! Inngangsverset i dagens messe er svært kjent, siden det dette som sies ved starten av de fleste av dagens tidebønner.
Første lesning i dagens messe, fra Jesaja 55, tar opp det jeg vil fokusere på i mine prekener i dag. «Hvorfor bruker dere penger til det som ikke er brød, og lønnen for deres arbeide til slikt som ikke metter? Hør, ja hør bare på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere få leve. Jeg vil slutte en evig pakt med dere og vise dere varig troskap.»
Jeg syns også evangeliet, om Jesus som metter de fem tusen, har mye av det samme fokus; de materielle ting er lette å tilfredsstille, men de åndelige behov we viktigere, og for mange er det lett å komm epå villspor mht disse. I vår del av verden – der de materielle behov er så godt tatt vare på – syns jeg dette er et viktig budskap.
Les alle dagens TEKSTER og BØNNER/ANTIFONER.
Den gamle messen har samme inngangsvers, men (som vanlig) helt andre tekster. Her er den gamle messen på LATIN/NORSK og LATIN/ENGELSK.
John Allen skriver svært interessant om at pave Benedikt har feriert i Bressanone helt siden 1968, mange ganger sammen med sin bror Georg, og sin (nå avdøde) søster Maria.
Allen skriver litt om disse mange besøkene i Bressanone, men går så over til å fortelle at det svært revolusjonerende intervjuet, med journalist Vittorio Messori, som ble utgitt i bokform med den engelske tittelen ‘The Ratzinger Report’, ble foretatt her i 1984 (og boka kom ut året etterpå). Jeg leste den interessante boka for snart 10 år siden, men visste ikke at den var så viktig som John Allen skriver:
Some 23 years later, it can be difficult to recall the earthquake the book triggered. Ratzinger bluntly described a «crisis» in Catholicism after the Second Vatican Council (1962-65), the antidote to which was rejecting an «unrestrained and unfiltered opening to the world» and emphasizing the continuity of Vatican II with earlier eras of tradition. The Ratzinger Report was an immediate best-seller, with more than a half-million copies gobbled up in the United States alone. It polarized opinion dramatically; as Messori recalled, it seemed everyone felt the need to take a stand for or against the cardinal’s vision.
Looking back, it’s striking how many vintage Ratzinger stereotypes either originated in widely quoted passages from the book, or were crystallized by them:
1. Ratzinger the pessimist
2. Ratzinger the restorationis
3. Ratzinger’s change of heart about Vatican II
4. Ratzinger’s obsession with socialism
5. Ratzinger’s hostility to bishops’ conferences
6. Ratzinger the Grand Inquisitor
7. Ratzinger the autocrat
8. Ratzinger the anti-feminist
Pave Benedikt kom for noen få dager siden til Bressanone i Nord-Italia, der han skal feriere i to uker. På bildene og videoen (lenke lenger nede) ser vi ham sammen med sin bror, Georg Ratzinger.
Her kan man se en kort video fra Italiensk TV.
Under et tidligere innlegg er det kommet en del spørsmål om SSPX, (Fraternitas) Sacerdotalis Sancti Pii X. Slik har folk spurt og svart:
Spørsmål:
Er det ok for “vanlige katolikker” å gå til kommunion hos FSSP-prester? Og hos SSPX?
Svar:
Hos FSSP er selvsagt helt OK å motta kommunion – det er jo et broderskap stifta etter initiativ av pave Johannes Paul II, og de er en fullt ut integrert del av Den katolske Kirke.
SSPX er noe annet, og der vil jeg ikke anbefale at man mottar kommunion.
Spørsmål:
Hva er SSPX? Og hvorfor bør man ikke motta kommunion der? Er det andre steder man ikke bør motta kommunion?
Svar:
Erkebiskop Lefebvre protesterte under og etter Vatinaknkonsilet på de mange forandringene i Kirken, og på innføringen av den nye messen. Han og hans etterfølgere levde i et ulydighetsforhold til Vatikanet i flere året, og da han 30. juni 1988 mot pavens vilje ordinerte fire biskoper, ble han og de fire nye biskopene automatisk ekskommunisert. Les mer om SSPX her – og father Z. skriver her om forsøkene denne sommeren på å komme til enighet igjen.
Spørsmål:
Vil det si at det anses som “ulovlig” å gå til kommunion hos Lefebvristene?
Svar 1:
Jeg vil bevisst ikke uttale meg for bastant om SSPX, men jeg vil ikke råde noen til å motta kommunion hos dem.
Svar 2:
Nei, det er ikke ulovlig. Riktignok er der en uavklart kanonisk situasjon, men det er ikke ulovlig. Det eneste man trenger å gjøre er å sjekke hva Ecclesia Dei-kommisjonen sier om mottak av kommunionen hos SSPX. Fullstendig lovlig å gjøre, så lenge man ikke gjøre det med et kirkesplittende hensyn …
————-
Så langt kommentarene. Jeg vil gjenta det jeg skrev i kommentarene over, at jeg vil fraråde katolikker å motta kommunion hos SSPX. Jeg kan henvise til Father Z., som skriver grundig om dette temaet her, og hans konklusjon er «that you could attend even an illicit Mass, though I would hope with some restraint, but that you should not receive Communion.»
Og Vatikanets «Ecclesia Dei»-kommisjon skrev i 1995:
The Masses [SSPX priests] celebrate are also valid, but it is considered morally illicit for the faithful to participate in these Masses unless they are physically or morally impeded from participating in a Mass celebrated by a Catholic priest in good standing (cf. Code of Canon Law, canon 844.2). The fact of not being able to assist at the celebration of the so-called «Tridentine» Mass is not considered a sufficient motive for attending such Masses.
I den gamle messen ber presten mange bønner som nå er blitt borte. Disse tre bønnene syns jeg er svært nyttige, og har nå begynt å si dem stille ved starten og slutten av (Novus ordo) messen (i tillegg til bønnene når jeg tar på meg de liturgiske klærne):
Når presten går opp til alteret, ber han:
Aufer a nobis …
Vi ber deg, Herre, ta bort våre misgjerninger, så vi med et rent hjerte må gå inn til det allerhelligste. Ved Kristus vår Herre. Amen.
Når presten deretter kysser alteret, ber han:
Oramus te, Domine …
Vi ber deg, Herre, at Du ved dine helgeners fortjenester, hvis relikvier er her, og ved alle helliges fortjenester vil tilgi meg alle mine synder. Amen.
Når presten kysser alteret ved messens avslutning, ber han:
Placeat tibi …
La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.
(Bønnene bes på latin, men her har jeg gjengitt den norske oversettelsen.)
Jeg har ikke fulgt med så veldig nøye på Lambeth-konferansen, som akkurat nå foregår i Canterbury i England – jeg regner vel ikke med at det skal skje så mye positivt der, men muligens klarer anglikanerne å behelde den ytre enheten ennå noen år.
I går ettermiddag talte kardinal Walter Kasper, Vatikanets økumeniske leder, til de anglikanske biskopene, og uttrykte at den katolsk-anglikanske dialogen nå går feil vei. Fra the Catholic News Agency:
The cardinal noted that these efforts at dialogue have been “based on the Gospel and on our ancient common traditions” and motivated by “fidelity to Christ.”
And yet, “now it seems that full and visible communion as the goal of our dialogue has taken a step backwards,” Cardinal Kasper lamented.
According to the Catholic prelate, two questions are creating tension between the Anglican Communion and the Catholic Church: “the ordination of women and human sexuality.” The teaching of the Catholic Church on human sexuality and in particular on homosexuality, said Kasper, is “firmly based on the Old and New Testament,” and what is “at stake is fidelity to Holy Scripture and to the apostolic tradition.”
Cardinal Kasper closed his speech by expressing the concern of the Catholic Church over the divisions currently appearing in the Anglican Communion.
“Our acute consciousness of the greatness and considerable depth of the Christian culture of your tradition increases our concern for you in relation to your current problems and crises …»
Tidligere i juli skrev kardinal Levada et brev til erkepiskop Hepworth i the Traditional Anglican Communion. Brevet ble mottatt som en oppmuntring og kardinalen nevnte også muligheten for at denne gruppa av konservative anglikanere (totalt ca 400.000) kunne få del i en «corporate reunion» – dvs. ikke bare opptas som enkeltpersoner, og ikke fullt ut måtte integreres i eksisterende katolske menigheter. Slik siteres kardinal Levada av Catholic News Agency:
Cardinal Levada told Archbishop Hepworth that the Congregation has studied the proposals Archbishop Hepworth presented on behalf of the House of Bishops of the Traditional Anglican Communion. The proposals had been presented during the archbishop’s October 9, 2007 visit to the Congregation’s dicastery offices.
“As the summer months approach, I wish to assure you of the serious attention which the Congregation gives to the prospect of corporate unity raised in that letter,” Cardinal Levada wrote.
The cardinal noted that the situation within the Anglican Communion in general “has become markedly more complex” since the archbishop’s visit. He wrote that the Congregation will inform Archbishop Hepworth as soon as the Congregation is in a position to “respond more definitively.”
Cardinal Levada closed the letter with a blessing, saying “I assure you of my continued prayers and good wishes for you and your brother bishops of the Traditional Anglican Communion.”
Et par av messene som ble feira i Stavanger av p. Benjamin Durham, FSSP, sist uke ble filma, og her er deler av messen på festen for den hellige Jakob. Klikk på bildet under:
Jeg skrev for noen dager siden om «Hvordan de troende deltok i messen i Norge før 1965», og har fått noen svar.
Jeg fikk også tips om å ringe til en person som kjenner Kirken i Norge fra tidlig 50-tall, for å høre hva han kunne huske. Han sa for det første at dialogmessen var godt kjent i Norge fra rundt 1940, men at den ikke var så mye i bruk – det var mest når messene var beregna på ungdommer. Det var ulike grunner til at dialogmessen ikke ble så mye brukt; det var ikke noe tydelig ønske om det uttrykt fra lekfolket, og noen (ikke mange) prester leste messen så fort at lekfolket ikke ville kunne klare å følge med. (!!)
Søndagsmessene ble alltid sunget (det referees her til St. Olav i Oslo) og tanken var at alle skulle synge sammen med koret i Kyrie, Gloria etc., men oftest sang menigheten nokså halvhjerta. Koret hadde alltid øvd inn introitus og en hymne til kommunion, men noen ganger sang de graduale, offertorie- og kommunionsvers noe eklere (recto tono). Koret (og delvis menigheten) behersket 6-8 av de tradisjonelle gregorianske messesettingene ganske godt.
Når messen ble sagt/lest, var det tydeligvis ikke vanlig at folk deltok i disse messens faste ledd, og at folket tok del i Fadervår kunne min informant ikke huske i det hele tatt. Vedkommende liker også best i dag at hverdagsmessene er helt stille messer, uten noen dialogelementer.
Jeg har også spora opp et par personer her i Stavanger som kan fortelle om messene i Norge før 1965, men jeg tar fortsatt imot flere tips.
——–
OPPDATERING 30/8:
Jeg snakka nylig med en person som kjenner Kirken godt fra ca 1959 – St Paul kirke i Bergen fram til midten av 70-taller. De fleste stille messene i Bergen var dialogmesser i hele denne perioden, men folk kunne velge litt hvor mye de ville delta. (En ung prest insisterte på at alle skulle delta med svar i stille messer.)
Så vidt personen husker, ble latin ble skifta ut med norsk vinteren 65/66, Litt etter den tid ble også et bordalter plassert foran høyalteret (dette ble revet i 1972). Man hadde også slutta å bruke kommunionsbenken før denne ble tatt bort i 1972.
På en måte var det ikke én stor forandring ved innføringa av Novus Ordo, men det hadde til sammen kommet veldig mange forandringer utover 60-tallet.
Personen kom til Stavanger på midten av 70-tallet, og opplevde da St Svithun menighet som nokså gammeldags. Mange av de gamle tradisjonene som var borte i Bergen (som å tenne lys ved Maria-alteret) ble fortsatt praktisert i Stavanger. P. Alfons Wysiecki var I Stavanger fra 1964 til 1976, og er vel grunnen til konservatismen i Stavanger.
Personen husker også at trinnbønna ble forkorta tidlig på 60-tallet, og den falt helt bort, sammen med bønnene etter stille messe ved innføringa av NO.
Mht. musikk så skjedde det ikke så veldig store forandringer i disse menighetene – bortsett fra at Introitus ble erstattet med en salme og Vidi aquam nesten helt forsvant fra søndagsmessene. Det ble fortsatt sunget en del latinske messer ganske regelmessig. I Stavanger varte dette fram til 1978, da de amerikanske prestene kom, og innførte en ganske ny messefeiring.
La oss alle glede oss i Herren på festen for den salige Olav, Norges evige konge. Englene jubler over hans martyrdød og lovpriser Guds Sønn. (Inngangsverset i messen)
I dag feirer vi den hellige Olav, Norges evige konge. Under ser vi inngangsverset i den gamle messen. Den gamle og den nye messen samsvarer i stor grad i dag, og her kan man se hele DEN GAMLE MESSEN, og her den nye messens TEKSTER og BØNNER.
Jeg fikk nylig et spørsmål om det katolske samtaleforumet jeg oppretta i april; burde det ikke være en tydelig lenke til det her på bloggen? Nå har jeg laga ei tydelig lenke til forumet her, og håper at det kan brukes mer. Jeg ønsker gjerne at forumet brukes mye, og hvem som vil kan reklamerer for det, hvor som helst.
(Jeg skrev i april at jeg ikke selv planla å engasjere meg så veldig i samtalene på forumet – jeg vil heller prioritere denne bloggen – men jeg gjør den tilgjengelig for alle interesserte, og moderer det i den grad det er bødvendig.)
Slik spurte en leser:
«Hvor i blogsiden finner jeg linken til forumet Oddvar opprettet ?
For ordens skyld: Jeg er allerede deltager på det forumet, så jeg har adressen. Det jeg vil påpeke her, er at man ikke kan regne med særlig trafikk på (og derfor nytte av) det forumet, hvis ikke folk finner en link til det.»
«Du har rett, og nå har jeg laga ei lenke til forumet: … NYTT: … Forumet ble lagt ned i desember 2008…..
Opprinnelig ble dette forumet starta som en prøveordning, og etter en del aktivitet i starten, er det nå nokså dødt – men det kan jo være at det er “liv laga” likevel.»
«Eh, ja, når bare det finnes linker tilgjengelig til forumet, og denne sommerferietiden går over, tror jeg det faktisk kan være en ganske stor interesse for forumet. … kan det jo være av interesse å spørre om det er OK at vi lesere/brukere reklamerer for forumet, eller om man skal nøye seg med de brukerne som selv leter opp forumet.»
Jeg spurte om innføringa av den nye messen i Norge i et tidligere innlegg. Jeg har fått oppgitt navnet på en person som sannsynligvis vet mye om dette, og som jeg skal ringe snart, og personer jeg har snakka med i Stavanger gir inntrykk av at den nye liturgien ikke kom som et sjokk på folk. Forandringene kom gradvis (men her må jeg spørre etter flere detaljer) og i alle fall de første åra etter 1969 ble den nye messen feira på en fin og verdig måte.
Jeg fant også på en amerkansk nettside eksempler på hvordan forandringene i messen kom nokså gradvis flere steder der:
I’ve never been able to quite catch on to the whole carrying-on about «rupture» … with slow and careful implementation and good cetechesis I went almost seamlessly from the Mass of 1962 as permitted by the bishop, which was the dialogue Missa Cantata, right to the current Mostly-Sung Dialogue Mass in the Known Tongue …
… We were already responding to everything, in Latin. And we all already knew the Known Tongue (English) version of the Our Father, and its adapted chant. So we had to learn the Known Tongue versions of the Confiteor, the Holy, and the Agnus Dei, and one musical setting for the last two. That takes more than three months?
Or was this diocese coming straight from the Old Old Mass. the one where only the priest and altar boy prayed Mass and everyone else recited the rosary and the prayers on the petpetual novena card? …
… I remember the Old Rite fondly, and we all prayed the Mass. I prefer those days and that Mass to the profanity circus taking place in most our parishes, where people don’t even bother to genuflect to the Most Holy of Holies. ….
… The teaching about how to pray and sing the Mass began, where I was, a couple of years before I was born, in the early to mid 1950s. Changing languages just made it less difficult to do. ….
Deus qui inhabitare fecit unanimes in domo: ipse dabit virtutem, et fortitudinem plebi suae. – Han lar de ensomme finne et hjem. Gud er den som gir folket kraft og styrke.
Slik lyder denne søndagens inngangsvers, og i kollektbønna ber vi: «Allmektige Gud, du er et vern for dem som håper på deg. Uten deg har intet verd, og uten deg er intet hellig. Utøs din miskunn over oss. Lær oss å bruke denne verdens goder i pakt med din vilje, sa vi under din ledelse kan nå det som har evig verd.»
Dette temaet illustreres tydelig i første lesning, der kong Samolo ber til Gud når han blir konge: «Gi din tjener et lydhørt hjerte, slik at jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt! For hvem kan ellers være dommer for dette folk, så stort som det er?» Herren syntes godt om Salomos bønn. Og Gud sa til ham: «Siden du bad om dette og ikke om et langt liv eller rikdom eller at dine fiender skulle dø, men bad om forstand til å gi akt på det som er rett, så vil jeg gjøre det du har bedt om.»
I dagens evangelium, fra Matteus 13, lærer vi også å fokusere på det/de viktigste tinga i livet: «På den tid sa Jesus til folkemengden: Himlenes rike er lik en skatt som var gjemt i et jordstykke; en mann fant den og gjemte den igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide for å kjøpe jordstykket. Videre ligner himlenes rike en kjøpmann som lette etter vakre perler; så fant han en som var særlig verdifull, solgte alt han eide og kjøpte den.»
Her finner man dagens TEKSTER og BØNNER/ANTIFONER.
I den gamle messen, 11. søndag etter pinse, brukes samme introitus, men elelrs er tekstene helt annerledes. SE HER (latin/norsk) OG HER (eng./latin).
Jeg har nylig lest litt om en amerikansk prest som var svært aktiv i den liturgiske bevegelsen på 40- og 50-tallet, Reynold Hildenbrand. Nettsidene forteller en hel del om hans arbeid – som rektor på et presteseminar og som sogneprest, og viser også hvordan han i 1957 fornyet sin kirkes interiør – tydeligvis slik den liturgiske bevegelsen syntes alterpartiet burde se ut.
For meg er det vanskelig å forstå at man både kan understreke svært sentrale deler i messen (og bl.a. folkets deltakelse) på en korrekt og interessant måte, samtidig som man fullstendig ødelegger kirkene!
Første bilde viser kirken før «fornyelsen»
Deretter etter «ødeleggelsen»
Til sist en nærbilde av det nye alteret
I går var det 40 år siden Paul VI undertegnet encyklikaen Humanæ Vitæ, om kunstig prevensjon, og Vatikanets avis L’Osservatore Romano skrev i går at han aldri angra på avgjørlesen – om å ikke tillate den type fødselskontroll (fra Zenit):
Although «Humanae Vitae» was rejected by many in favor of artificial birth control, Paul VI never regretted the stance he took in the encyclical, says the director of L’Osservatore Romano. Giovanni Maria Vian commented on Paul VI’s encyclical «Humanae Vitae» on the front page of today’s edition of the Vatican newspaper. The encyclical was signed 40 years ago today.
The text, he said, «rejected contraception with artificial methods» and went «against the hedonism and family planning policies, often imposed on poor countries by the richest.» The director noted the Pontiff’s opinion wasn’t something altogether new, as Paul VI had already in 1964 described the topic as «extremely grave» ; because «it touches the feelings and interests related to the experience of man and woman.»
Nonetheless, Vian continued, upon it’s publication «Humanae Vitae» triggered «an unprecedented opposition within the Catholic Church herself.» The director recalled the words in 1996 of Cardinal Joseph Ratzinger, then prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, who said, «Rarely a text of the magisterium’s recent history became so much a sign of contradiction as this encyclical, which Paul VI wrote after a profoundly painful decision.»
Despite the reaction, Paul VI remained firm in his position, continued Vian. On June 23, 1978, weeks before the Pontiff’s death, in an address to the College of Cardinals, the Pope reaffirmed the decisions he made, «following the confirmations of serious science,» and which sought to affirm the principle of respect for the laws of nature and of «a con scious and ethically responsible paternity.»
Vian said the encyclical «is consistent with the important conciliar novelties on the concept of marriage,» but above all it was a prophesy for our days. He said the so-called encyclical of the pill has also proved to be «ahead of its time» with regard to the evolution of genetic engineering.
«Humanae Vitae» states, «Unless we are willing that the responsibility of procreating life should be left to the arbitrary decision of men, we must accept that there are certain limits, beyond which it is wrong to go, to the power of man over his own body and its natural functions — limits, let it be said, which no one, whether as a private individual or as a public authority, can lawfully exceed.»
The director of L’Osservatore Romano described the encyclical as an «authentic sign of contradiction,» adding that «it is not remembered with gratitude […] because of its exacting and countercurrent teaching.»
Den hellige Jakob den Eldre (eller Jacobus Major) ble født rundt Jesu fødsel i Betsaida i Galilea (i dag et-Tell i Israel) ved Jordans munning i Genesaretsjøen. Han var sønn av Sebedeus og Salome og bror av apostelen og evangelisten Johannes, som han hadde en fiskebåt sammen med på Genesaretsjøen. Alt vi vet om Jakob, har vi fra evangeliene. Han og broren ble kalt til Jesu disipler, og etter tradisjonen var Jakob den eldste og broren Johannes den yngste av de tolv disiplene. Jesus ga de impulsive og temperamentsfulle brødrene tilnavnet «Tordensønnene», etter at de ville nedkalle ild fra himmelen over de troløse samaritanerne (Mark 3,17). Kanskje de hadde arvet temperamentet fra sin mor Salome, som kom med sine sønner til Jesus og ba om at de måtte få æresplassene i himmelen ved hans høyre og venstre side. Da han spurte om de var villige til å drikke kalken, det vil si lide, svarte brødrene med et muntert Possumus – «det kan vi» (Matt 20,20-23).
Jakob var en av Kristi tre nærmeste apostler sammen med Peter og Johannes. Han var vitne til helbredelsen av Peters svigermor (Matt 1,29-31) og oppvekkelsen av Jairus’ datter (Mark 5,37-43), og sammen med Peter og Johannes ble han utvalgt av Kristus til å være vitne til hans forklarelse på fjellet Tabor (Matt 17,1-9) og til hans dødsangst i Getsemane (Matt 26,36-46), og som disse to hadde han en viss forrang blant de tolv. Etter pinse forkynte han evangeliet, sannsynligvis i Palestina.
En spansk tradisjon forteller imidlertid at Jakob reiste til Spania og forkynte evangeliet der. På spansk heter St. Jakob Sant Iago. Han skal ha gått i land i Iria Flavia (i dag El Padron) og ha oppholdt seg i Spania i to år før han dro tilbake til Det hellige Land. Beretningen stammer først fra 600-tallet, og sannsynligheten taler så vektig imot at tradisjonen nå avvises helt utenfor Spania. Den hellige Julian av Toledo, som døde på slutten av 600-tallet, nevner ikke denne reisen i sin beretning om apostlenes reiser.
Jakob var den første av apostlene som led martyrdøden, idet han ble halshogd med sverd på kong Herodes Agrippa Is ordre for å tekkes de jødiske motstanderne av kristendommen (Apg 12,1-2).
Det er flere legender om hvordan Jakobs legeme havnet i Spania.
En legende fra 800-tallet forteller at etter Jakobs martyrium brakte hans disipler Athanasius og Theodor legemet ombord på et skip og lot en engel styre det. Mange mirakler skjedde under transporten; selv Spanias dronning skal ha omvendt seg. Skipet landet i Galicia (Nord-Spania), nøyaktig samme sted hvor Jakob gikk i land da han misjonerte i Spania, hvor hans disipler begravde ham i Iria Flavia og bygde en liten kirke over graven. Da disiplene døde, ble de begravd sammen med ham. Under kristenforfølgelsene under keiserne Decius (249-51) og Diokletian (284-305) forfalt kirken, og da vestgoterkongen Leovigild noen århundrer senere innførte den arianske vranglære i Spania, ble stedet glemt, og bare en muntlig tradisjon om apostelen Jakob holdt seg.
Da de siste kristne samlet seg i Nord-Spania for å drive muslimene ut av landet, så eneboeren Pelayo en natt en gang mellom 824 og 829 et uforklarlig lys fra en busk. Dette lyset kom igjen natt etter natt, og til slutt ga han biskop Theodemir av Iria Flavia beskjed. Han lot busken grave opp, og under den fant man legemene til Jakob og disiplene. Da kong Alfons II fikk høre om det, bygde han en kirke over graven. En annen versjon sier at biskopen i 830 ved stranden fant den ødelagte sarkofagen til Jakob på et sted som kaltes «Campus Stella», stjernemarken. Iria Flavia var etter tradisjonen stedet hvor Jakob gikk i land da han kom til Spania for å misjonere.
Teksten over er et utdrag fra katolsk.no – som har mye informasjon på norsk om tusenvis av helgener.
Det fins også andre (ikke bare katolikker) som interesserer seg for Jakob og andre helgener og pilegrimsturer. Pilegrimsfellesskapet St. Jakob skriver følgende om Santiago:
Fra det 10. århundre frem til vår egen tid har pilegrimer tatt seg frem til Santiago, langs fire ruter; fra Paris, Vézelay, Le Puy eller Arles. I Nord-Spania møttes disse veiene i det som blir kalt «Camino Francés». Pilegrimsrutene går gjennom vakre landskap i Frankrike og Spania, rikt på klostre, katedraler, godt bevarte middelalderbyer, borger og gamle stenbroer.
I Santiago ønskes pilegrimene velkommen av den storslåtte romanske katedralen, der den rikt utsmykkede portalen; «Portico de la Gloria» representerer noe av det fineste i romansk kirkekunst. Veien til Santiago har fått status som Europas første kulturvei. Hvert år går tusener av pilegrimer fra mange nasjoner på «caminoen» som representerer en hovedpulsåre i europeisk kulturhistorie.
Pilegrimsfellesskapet St. Jakob er etablert ut fra ønsket om at også nordmennene skal bidra til revitaliseringen av «Camino de Santiago». Pilegrimskontoret innehar stor kompetanse på denne pilegrimsveien. Å være pilegrim er å tre inn i en større åndelig og kulturell sammenheng.
På vår ferietur til Tunisia nylig hadde jeg også med meg interessant teologisk litteratur, bl.a. Pius XII’s encyklika «Mediator Dei», promulgert 20. november 1947. Dokumentet åpner på denne kraftfulle måten:
1. Mediator between God and men and High Priest who has gone before us into heaven, Jesus the Son of God quite clearly had one aim in view when He undertook the mission of mercy which was to endow mankind with the rich blessings of supernatural grace. Sin had disturbed the right relationship between man and his Creator; the Son of God would restore it. The children of Adam were wretched heirs to the infection of original sin; He would bring them back to their heavenly Father, the primal source and final destiny of all things. For this reason He was not content, while He dwelt with us on earth, merely to give notice that redemption had begun, and to proclaim the long-awaited Kingdom of God, but gave Himself besides in prayer and sacrifice to the task of saving souls, even to the point of offering Himself, as He hung from the cross, a Victim unspotted unto God, to purify our conscience of dead works, to serve the living God.
Encyklikaen er på over 200 avsnitt, og jeg kan ikke nevne alt her. Men jeg vil likevel ta fram tre punkter som jeg la spesielt merke til.
1 – Om messen som et offer først og fremst – måltidsaspektet må ikke skygge for denne hovedsaken:
62. … it is a wise and most laudable thing to return in spirit and affection to the sources of the sacred liturgy. For research in this field of study, by tracing it back to its origins, contributes valuable assistance towards a more thorough and careful investigation of the significance of feast-days, and of the meaning of the texts and sacred ceremonies employed on their occasion. But it is neither wise nor laudable to reduce everything to antiquity by every possible device. Thus, to cite some instances, one would be straying from the straight path were he to wish the altar restored to its primitive tableform; …
Pius XII’s encyklika “Mediator Dei” – Om den hellige liturgiLes mer »
I en annen post (om kvinnelige prester) på denne bloggen har det vært en diskusjon om hva en kultisk handling er. Der kan vi lese:
«Katolske prester utfører ikke kultiske handlinger. Enten tror man på dette eller ikke, så: vi tror at Kristus er sann Gud, og dermed, katolske prester formidler messeofferet hvor vi som troende mottar Kristi realpresens. Dette er ingen kultisk handling fra prestens side – det er Kristus som utfører handlingen. Tror vi. Prester/prestinner fra andre og tidligere religioner, tilhørte et religiøst paradigme hvor selve handlingen, utført av personen, er den bevegende årsak til et eller annet ønsket resultat. Vi kaller dette kultisk handling. Kult – kultur = noe man gjør.»
«Jeg er ikke sikker på at ordet kultisk trenger å brukes så strengt; den katolske kirkes katekisme bruker det f.eks. én gang: § 1346. … Ordets liturgi og eukaristiliturgien utgjør til sammen “bare én kultisk handling”; det bord som dukes for oss i eukaristien, er nemlig på én og samme tid Guds Ords bord og Jesu legemes.»
«Jeg tror ikke du vil ha mange teologer, og ingen religionshistorikere, med deg på din argumentasjon. … Når presten frembærer det ublodige offeret, en gjenkallelse av Kristi éne offer, gjør han faktisk noe. Med Guds nåde gjør presten selv Kristi offer nærværende. Akkurat som du mener: ikke fordi han vil, men fordi Gud gjør det gjennom ham. Men uten presten skjer det ikke. Det er en handling som utføres. På denne bloggen er det en stor vilje til å fremheve offeraspektet i messen. Det betyr samtidig at vi ønsker å tydeliggjøre messen som en KULTISK handling, og mindre som et sosialt bønnemøte.»
«Den strenge definisjonen er egentlig ikke suget av eget bryst må jeg tilstå, men kommer fra en teologisk forelesningsrekke jeg deltok i for et par år siden. Foreleseren skilte det kultiske fra det katolske for å understreke det kvalitativt forskjellige, for å si det slik, mellom katolisismen og andre religioner.»
«Også salige J. van der Burg bruker begrepet “kult” (og “kultus”) i sin lille avhandling om Alterets Sakrament: “Nattverdsfeiringen hører til den offentlige kult, som skal forene de troende (…)”, heter det bl.a.»
Jeg sjekket med van der Burgs hefte: Læren om Alterets Sakrament, og finner at han der faktisk bruker ordet kult/kultisk hele 16 ganger – og jeg har selv ikke noe problem med å bruke det om messen. Tvert imot mener jeg det er viktig for katolikker å framheve nattverden/ messeofferet som en kultushandling, som ganske grunnleggende skiller oss fra de protestantiske kirkenes praksis.
Slik leser vi hos van der Burg:
——-
Eukaristi; bokstavelig «takksigelse» er oldkirkens vanlige betegnelse for Alterets sakrament, som jo er Guds store gave vi skal takke ham for, og den store kultushandling vi skal takke ham ved.
Alterets sakrament, som fra kristendommens begynnelse av var sentrum i den kristne kult, …
