HER kan man se gårsdagens «Viggo på lørdag», der biskop Bernt svarer på spørsmål om overgrepssakene mot barn, om taushetsplikt, om Polletsad-Voith-saken, om sølibatet o.a. Han parerer alle spørsmål på en rolig og fornuftig måte, og beroliger nok alle seere. (Kanskje vil denne panikken i media snart gir seg.)
A Vatican spokesperson confirmed this afternoon that Pope Benedict XVI has had a private meeting with victims of sexual abuse in Malta. It is the pope’s third such encounter, after meetings with victims in the United States in April 2008 and, in July of the same year, in Australia.
The victims had previously met with Archbishop Paul Cremona, head of the local Catholic church in Malta, who said earlier today that the church «must be humble enough to recognize the failures and sins of its members.»
Vatican spokespersons had consistely said that while a meeting with victims in Malta was possible, it would not be announced beforehand, and had cautioned journalists against creating «great expectations» of such a meeting.
A Vatican statement released today said the pope «was deeply moved by their stories and expressed his shame and sorrow over what victims and their families have suffered.»
«He prayed with them and assured them that the Church is doing, and will continue to do, all in its power to investigate allegations, to bring to justice those responsible for abuse and to implement effective measures designed to safeguard young people in the future,» the statement said.
Dette har jeg lest hos John Allen – som på samme side har lenker til andre nyheter om pavens besøk på Malta.
OPPDATERING:
I en ny artikkel søndag kveld forteller John Allen litt om reaksjonene fra overgrepsofferne som møtte paven:
One of the eight victims of sexual abuse who met Pope Benedict XVI today in Malta described the encounter as «very emotional,» saying most of those present were crying, and even the pope had «tears in his eyes.»
«I made peace with the church,» said Joseph Magro, one of the victims who met the pope. Magro has been among the most outspoken of ten Maltese men who recently came forward to say they were abused by Catholic priests at a church-run orphanage in the 1980s and 1990s. …
Another victim who met the pope, who asked to be described as «Immanuel,» said that the victims «will continue the fight for justice,» and insisted that they do not want money from the Catholic church.
OPPDATERING 2:
Dagbladet melder også om dette.
Jeg har skrevet tidligere at jeg syns det har blitt litt uklart i media, når noen innen Kirken ikke skiller tydelig mellom skriftemålet (og dets absolutte taushetsplikt) og andre konfidensielle eller sjelesørgeriske samtaler. Men når justisminister Knut Storberget nå ønsker å tvinge katolske prester (ved noen anledninger) til å bryte sin taushetsplikt, skyter han høyt over mål.
For første fins det vel i praksis ikke noen overgripere som komemr og skrifter at «jeg misbruker barn, og i morgen skal jeg gjøre det igjen» – for det er i slike tilfeller man har en anmeldesplikt etter norsk lov. Det kan nok tenkes at et offer kommer og sier at «NN misbruker meg seksuelt, og jeg er redd for at det kan skje på nytt». Men de sakene som er kommet opp i Kirken er for det første gamle (altså ingen fare for gjentakelse, og derfor ingen anmeldesplikt) og for det andre er det ikke i skriftemålet de er blitt kjent, men i andre typer samtaler, eller bekymringsmeldinger fra andre. Så politikere hisser seg (etter mitt syn) opp over noe som ikke er årsaken til problemene, og deres grep vil ikke løse noen problemer. Men slik kan vi lese i Dagbladet:
«Justisminister Knut Storberget er klar på at det ikke finnes nåde for Den katolske kirke i Norge eller noen andre som gjemmer seg bak taushetsplikten når de vet eller mistenker at alvorlige overgrep begås.
Nå sender han brev til kirken, andre trosamfunn, advokatforeningen og organisasjonene innen helsesektoren der han advarer om at brudd på den såkalte avvergingsplikten medfører inntil ett år i fengsel. Meldingen til katolske prester er klar: Straffeloven er hevet over gud.
Grunnen til jeg gjør dette nå er at jeg satt i TV-detatt i går og ble mer og mer svett. Vi står overfor en situasjon hvor Den katolske kirke – et stort, viktig og dominerende trossamfunn sier de ikke vil følge straffeloven. Hvis dette hadde vært et annet trossamfunn, ville reaksjonene trolig vært langt sterkere, sier Knut Storberget til Dagbladet.»
I Vårt Land forteller han mer konkret om denne loven, og om hvordan regjeringen ønsker å gjøre den strengere:
«Han mente de siste dagers debatt hadde vist at avvergelsesplikten var for uklar. Derfor lanserer regjeringen nå et lovforslag som skal føre til en tydeliggjøring av bestemmelsen. Det vil legges frem av regjeringen før sommeren.
Plikten til å kontakte politiet eller på annen måte prøve å avverge en alvorlig straffbar handling, inntreffer i det man holder det som mest sannsynlig at det vil begås eller pågår en slik lovovertredelse. Regjeringen mener det ikke trengs pålitelig kunnskap eller at man er sikker på, at så vil skje.
Vi vil for det første slakke noe på kravet til hvor sikkert du skal vite noe før du melder. Vi sier at det holder at man ser det som sannsynlig at overgrep vil skje. Vi vil også peke på et medvirkningsansvar — og det gjelder særlig for organisasjoner, strukturer og kirkesamfunn — at det også er straffbart når man ikke avverger fremtidige handlinger.»
ALT FOR GUD.
Ole Martin Stamnestrø skulle stifte familie med kjæresten.
Da ble han kallet til et liv i sølibat.
Slik begynner en artikkel i dagens A-magasin. Det er en ganske lang artikkel, som handler mest om sølibatet. Noen av bildene kan dere se over, og her er litt av innholdet:
«Sølibatet er en klok og nødvendig ordning. Den gjør det mulig for prestene å vie seg fullt og helt betingelsesløst til Gud og kirken. … …
En annen sak er hvordan sølibatet oppleves av dem som har levd lenge i det. For å få svar har jeg avtalt å besøke Arne Marco Kirsebom, sogneprest i St. Olavs menighet i Oslo.
Jeg er saus. Det er som om jeg har vært i en ulykke, sier han idet han slipper oss inn i leiligheten i Akersveien. Sinnstilstanden skyldes at han er kontaktperson for overgrepssaker i kirken, og at dette er dagen da katta endelig er sluppet ut av sekken.
Jeg har ønsket at vi skulle si fra om biskop Müller for lenge siden. Men kirken er et hierarki, man skal være lojal, sier han. Og lojal er han, både mot sine overordnede og mot sine evige løfter.
Å leve i sølibat har stort sett gått greit. Det har hendt, tre-fire ganger, at jeg har truffet interessante, kjekke damer. Du kan vel kanskje si at jeg har forelsket meg.
Er følelsene blitt gjengjeldt?
Det aner jeg ikke. Dette er jo ikke noe jeg har kunnet ta opp med dem.
Du skal ikke bare være sølibatær, men også kysk, helt avholdende. Hvordan takler du det?
Det er ikke et spørsmål jeg vanligvis får. Jeg er en mann som andre menn, med de samme biologiske funksjoner og drifter. Jeg har måttet lære meg ikke å følge dem.
….. Når Ole Martin Stamnestrø besøker England, tar han fremdeles en kaffe med kvinnen som skulle blitt hans kone. Men forholdet er helt avklart. De har sammen jobbet seg igjennom og ut av følelsene. Han er ikke lenger forelsket.
Men det kan han komme til å bli igjen, i en annen, og hva gjør han da?
Det blir som å spørre et par på bryllupsreisen om de har tenkt å holde løftet om evig troskap. Ja, sølibatet er krevende og fullt av hull, ikke alle klarer det, men det er en kamp jeg skal kjempe og vinne hver dag. Forelsker jeg meg, må jeg gjøre som en gift mann som faller for nabokona: Jeg må avstå.»
Hvis man ikke fikk sett NRKs debattprogram torsdag kveld om overgrep (som jeg ikke gjorde, men jeg gjøre det nå, fredag), der p Sigurd Markussen representerte Kirken på en god måte, kan gjøre det på NETT-TV her: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/629092
Dette skriver Astrid Meland i Dagbladet, i denne grundige artikkelen i Magasinet (som dessverre bare ligger på nett). Hun åpner med å skrive:
«Mediadynamikken har ført overgrepsskandalen i Den katolske kirken inn i et nytt spor de siste dagene. Det handler hverken om overgrep mot småbarn, misnøye med kirkens tåkelegging eller fullbyrdede seksuelle overgrep.
Pater Pollestad er beskyldt for upassende seksuelle tilnærmelser mot sin venn, en voksen, men mye yngre daværende prestestudent. Sistnevnte sto selv fram i VG i forrige uke og karakteriserte forholdet som «misbruk av voldelig og seksuell art» fra en person han hadde som mentor. …. …»
Så skriver Meland om hva striden har stått om mer ideologisk:
«Den har hovedsaklig stått mellom et elitepreget og høyt aktet miljø med kjerne i dominikanerklosteret hvor Pollestad har vært munk, mot kirketro katolikker som har stått fast på det de kaller kirkens lære, på lag med paven.
Det er grupper i Dominikanermiljøet som har stått for et mer liberalt syn, sier Bernt Torvild Oftestad … …
Pollestad skriver i sin kronikk at han har blitt upopulær blant fordi han i 2002 oversatte en diktsamling. En gjennomlesning viser at det dreier seg om homoerotiske dikt. I paterens oversettelse kunne man lese om forholdet mellom en eldre og en yngre mann.
Dagbladet får bekreftet fra det katolske miljøet at utgivelsen ble sett på som svært upassende. Boka skapte voldsomt rabalder fordi pater Pollestad satte seg imot kirkens offisielle lære om homofili. Det ble sett på som uhørt av flertallet av katolske prester i Norge. Da Pollestads stilling i Norge ble vurdert av Vatikanet og munkeordenen på begynnelsen av 2000-tallet, var oversettelsen med på Pollestads tabbeliste. … …»
Artikkelen tar så fram flere eksempler på homoerotiske dikt fra denne boka. Og Meland avslutter så sin artikkel på denne måten:
«Bernt Torvild Oftestad mener vi ser nå ser de siste krampetrekningene i en langvarig strid i Den katolske kirken. Det er de homoliberales svanesang vi hører:
– Nå har det vært en veldig fokusering på en tid som strekker seg mer enn 30 år tilbake i tid, tilbake til da det liberale dominikanermiljøet var sentralt og spilte en svært stor rolle i norsk katolisisme. Vi er nå inne i siste runde for det som var kirken i Norge fra 1950-tallet og fremover. Fremtiden vil preges av den store katolske innvandringen til Norge, en langt mer konservativ og kirketro befolkning som er helt annerledes enn norsk konvertittkatolikker. Dette er morgendagens kirke, sier Oftestad.»
John Allen melder fredag kveld om en nyhet fra Frankrike, om et brev first published by the French Catholic publication Golias, to Bishop Pierre Pican of Bayeux-Lisieux, France, who was eventually sentenced to three months in prison for refusing to report a French priest, Fr. René Bissey, who was convicted in October 2000 for sexual abuse of eleven minor boys between 1989 and 1996.
Castrillón Hoyos’s letter congratulates Pican for not repoting Bissey to the French police and civil authorities. In the version published by Golias, it reads: “I rejoice to have a colleague in the episcopate who, in the eyes of history and all the others bishops of the world, preferred prison rather than denouncing one of his sons, a priest.”
Tonight’s Vatican statement suggests that Castrillón Hoyos’s attitude was part of the reason that then-Cardinal Joseph Ratzinger, now Pope Benedict XVI, pressed for a more aggressive policy on the removal of predator priests.
“This document is another confirmation of how timely was the unification of the treatment of cases of sexual abuse of minors on the part of members of the clergy under the competence of the Congregation for the Doctrine of the Faith,” said the statement released by the Vatican press office.
The Vatican statement said that move assured “a rigorous and coherent management [of the cases], as in fact happened with the documents approved by the pope [John Paul II] in 2001.” … …
Tonight’s statement is a milestone from the Vatican. Rather than defending Castrillón Hoyos’s September 2001 letter, the statement essentially concedes that it’s an embarrassment, but insists that subsequent action by the Congregation for the Doctrine of the Faith under Ratzinger amounted to a repudiation of the attitude it implied.
In effect, this is the first time the Vatican has conceced that a senior Vatican official committed an error in judgment on the sexual abuse crisis — albeit one later corrected by the future pope. … …
Arkivet er et låst skap med personalmapper som bare biskopen har tilgang til, ifølge Eidsvig.
Det var jo ikke snakk om et hemmelig sedelighetsarkiv slik man kan ha fått inntrykk av. Det er det vanlige personalarkivet i kirken, sier statsadvokat Anne M. Katteland. …
Etter møtet ble det klart at statsadvokaten ikke vil begjære innsyn i biskopens arkiv eller sette i gang etterforskning på eget initiativ.
Sakene ligger så langt tilbake i tid, de fornærmede ønsker taushet om opplysningene som er gitt til kirken, og det er ikke fare for liv og helse eller gjentakelse, sier statsadvokat Anne M. Katteland til NRK.
Jeg tolker denne samtalen som at jeg kan fortsette å sove godt om natten, sier biskop Bernt Eidsvig til NRK.
Mer om disse «overraskende» nyhetene fra i formiddag kan man lese HER og HER.
Jeg har ikke tenkt å kommentere eller synse mye om den tragiske saken mellom Voith og Pollestad, men jeg legger ut lenker til noe av det som skrives om den (uten å åpne for kommentarer).
——————
15/4
Dagbladet tar med flere sitater fra Pollestads første dagbok.
Dordi Skuggevik Tande skriver om: Pollestads overmot i Aftenposten.
Oddbjørn Evenhaug skriver om Pollestads forsvarsskrift: Avsporing.
17/4
Aftenposten: Bitter maktkamp frem i lyset
(Følgende intervju med meg stod i Stavanger Afteblad onsdag 14. april.)
Da det ble kjent at pater Kjell Arild Pollestad er beskyldt for voldtektsforsøk, kom det ikke som noen overraskelse på den katolske presten Oddvar Moi.
OVERGREP:
«Jeg er blant de mange mennesker som har visst om dette i minst 10 år», skrev han på sin blogg mandag.
Det er over ti år siden jeg fikk høre om overgrepsanklagene. Jeg fikk ikke vite det direkte fra pater Voith, men fra noen som kjenner ham godt. De fleste prester, og andre som har vært «inside» i den katolske kirken i Oslo de siste 10–15 årene, har kjent til saken hele tiden, sier Moi til Aftenbladet.
I bloggen skriver han videre at han og andre prester har regnet med at også de største avisene har kjent til saken like lenge.
Etter det jeg har forstått, er dette nærmest blitt bekreftet nå de siste dagene. Jeg har hørt at Reidar Voith ble ringt opp av en avis som sa at de visste alt, sier Moi. Dette skal ha ført til at Voith syntes det var bedre å gå ut med saken selv. …
Etter tips fra en leser av bloggen, fant jeg et interessant innlegg i Afteposten av Jan E. Hansen, kalt: Kirkens nye selvjustis. Det er faktsik et ganske sterkt forsvar av Den katolske Kirke i denne vanskelige tid. Slik begynner det:
Seksuelle overgrep mot barn og unge er først og fremst et svik. Kirken vet minst like mye om dette som pressen, og vil trolig bli mer kirke i tiden som kommer, ikke mindre.
Nordmenn som kommer til Roma, har i den seneste tid spurt hva jeg mener om de katolske pedofiliskandalene. Da har jeg kunnet svare at jeg mener det samme som pave Benedikt XVI. I sitt pastorale brev til sine trosfeller i Irland, datert 19. mars i år, fordømmer han sterkt og beklager dypt de hendelsene som der har rystet Kirken. Brevet må leses som en bønn for ofre og pårørende, en irettesettelse av og et krav om tiltak mot de skyldige og som et initiativ til generalpreventiv inngripen med gyldighet for alle tilsvarende saker, enten de trenger å etterforskes eller også pådømmes kirkerettslig eller strafferettslig.
Den apostoliske visitas han varsler overfor Den romersk-katolske kirke i Irland, vil kunne få vidtrekkende konsekvenser både der og i andre land hvor geistlige er anklaget eller avslørt for pedofile forsyndelser og forbrytelser. Virkemidlene er stilt til rådighet for det kirkelige hierarki under pave Johannes Paul II i 2001. Det er ikke uten betydning at det var den nåværende pave, den gang kardinal Joseph Ratzinger, som i egenskap av prefekt for Troslærekongregasjonen i Vatikanet utarbeidet de mer handlekraftige retningslinjer for håndtering av mistanker om seksuell misbruk av barn og unge innen Kirken.
At uvanen i tidligere år har vært å dysse slike saker ned av hensyn til Kirkens gode navn og rykte, betyr altså ikke at dagens rutiner for det motsatte ikke er innskjerpet, trolig i høyere grad innen Den katolske kirke enn i mange andre institusjoner. På den annen side: Uten at det kan eller skal ligge noen unnskyldning i det, er de fleste saker som de seneste uker har nådd nyhetsmediene, av eldre dato. …. ….
Når vi nå de siste dagene har snakka litt om skriftemålet, huska jeg noe jeg leste for knapt en måned siden. Biskop Gianfranco Girotti, Vatikanets ‘pønitentiar’ (dvs. ansvarlig for skriftemålssaker), sa at man aldri kan aldri kan sette betingelser for absolusjonen i et skriftemål, selv om man sterkt kan oppfordre til at alvorlige synder bekjennes til politi e.l.. Her er noe av teksten jeg leste:
A priest who confesses sexual abuse in the sacrament of penance should be absolved and should generally not be encouraged by the confessor to disclose his acts publicly or to his superiors, a Vatican official said.
Likewise, the confessor should not make the contents of such a confession public, said Bishop Gianfranco Girotti, regent of the Apostolic Penitentiary, a Vatican court that handles issues related to the sacrament of penance.
Bishop Girotti spoke in an interview published March 17 in L’Osservatore Romano, the Vatican newspaper. His comments came as church leaders were responding to the disclosure of hundreds of allegations of past sexual abuse by priests in several European countries.
Bishop Girotti spoke strictly about the response of a confessor, and not about the wider responsibility to acknowledge and investigate priestly sexual abuse outside the confessional.
When a priest confesses such acts, «the confession can only have absolution as a consequence,» he said.
«It is not up to the confessor to make them public or to ask the penitent to incriminate himself in front of superiors. This is true because, on one hand, the sacramental seal remains inviolable and, on the other hand, one cannot provoke mistrust in the penitent,» he said.
«From the confessor, (the penitent) can only expect absolution, certainly not a sentence nor the order to confess his crime in public,» he said.
Other Vatican officials, who spoke on background, said a distinction should be drawn between what a confessor requires of a penitent as a condition for absolution, and what the confessor may strongly encourage the penitent to do. …
I dag leser jeg (her i VG) om et par nye saker i Den katolske Kirke i Sverige. De er svært gamle, men bispedømmet tar dem likevel alvorlig; biskopen beklager, og man vil undersøke nærmere hva som har skjedd:
«To personer tok tirsdag kontakt med biskop Anders Arborelius i Stockholm. Biskopen skal snakke med de to for å høre deres versjon og spørre om de ønsker noen form for erstatning.
Jeg ber om unnskyldning for alle lidelsene de har vært gjennom. Vi i den katolske kirken er svært lei oss og ønsker å uttrykke vår solidaritet og medfølelse, sier Arborelius.
Han forteller at det ene av overgrepene ble begått på 1940-tallet, mens det andre skjedde på 1960- og 70-tallet. Det er ingenting som tyder på at ofrene har hatt kjennskap til hverandre, sier biskopen.
Arborelius forteller at kirken kommer til å granske overgrepsanklagene, selv om lovbruddene trolig er foreldet juridisk sett. … …
Tidligere er bare ett overgrepstilfelle kjent innen den katolske kirken i Sverige. … «Overgrepet ble kjent for tre år siden da offeret fikk en unnskyldning for et overgrep som ble begått for 50 år siden.
Kjell Arild Pollestad er selvsagt ekstra godt kjent i Stavanger-området, derfor forbereder Aftenbladet mye stoff om anklagen mot ham. Bl.a. hadde de lest min blog og hadde sett at jeg i går skrev: «.. jeg er blant de mange mennesker (som innebefatter de fleste prester og andre som har vært ‘inside’ i Kirken over noen år) som har visst om dette i minst 10 år – og vi har regna med at også mange aviser har visst det like lenge.»
Dette siste ble vel bevist da en leser ga meg føgende lenke til NRK Telemarks artikkel, som sier: «Jeg hadde vært ferdig med denne saken i mange år. Men nå ringte altså VG og visste alt. Da bestemte jeg meg for å ta regien og stå fram med min historie, sier Voith.»
Vi får lese i morgen hva de ulike avisene skriver om denne triste nyheten.
(Jeg understreker at jeg ikke kjenner noe som helst til det som har skjedd de siste år i Müller-saken eller Pollestad-saken – annet enn det jeg har lest i aviser og på nettet.)
På nytt (jeg skrev også om han tidligere) har msgr. Scicluna uttalt seg om overgrepssakene i Den katolske Kirke, som han er ansvarlig for i Troskongregasjonen. Pave Benedikt skal til Malta snart (der msgr. Scicluna kommer fra), og i den forbindelse er monsignoren utspurt om mange ting. Det han sier om overgrepssaker i Kirken er viktig nok til å leses i sin helhet (besøk gjerne også min kilde):
One accusation is that people in your position have not been willing enough to be convinced of the guilt of your fellow priests.
The accusation that it’s all in-house is very old and I think that efforts to render the process more transparent will only help the Church. The Church has to be very, very clear on a simple point: that we are interested in the truth because only the truth will set us free. When it comes to minors, the paramount concern is the safety of children in churches and in organisations run by the Church.
You went on record recently saying: «We have to get our act together and start working for more transparency in investigations and more adequate responses to the problem.» Implicit in that statement is a criticism of the Church.
Yes. That comment echoes what Cardinal Ratzinger said in his 2005 Via Crucis at a time when we were dealing with cases and trying to manage the frustration some of them made us feel because justice was not meted out as it should be. We are on a learning curve and should learn to do things more expeditiously.
You have talked of a ‘culture of silence’…
That was a reference to Italy but it does not just apply to Italy. Asia is a concern, so is Africa and other parts of the world.
Should advanced age be a factor when it comes to taking action against a priest?
It is when it comes to penalties. The main concern is that the accused priest should not be a danger to children or young people. If such priests are old or bedridden, they are supervised and that is a very important concern for the community. If they are still a risk then of course, that is another question. People of mature age have been dismissed from the clerical state by the Pope because they would not agree to be placed under supervision. There is no single solution. Every case is a unique tragedy.
What steps have been taken by the Congregation in recent years to improve the safeguards?
Promotion of a safe environment for children is left to the individual diocese. The diocese has to promote the protection of children on its own territory. It also has to be responsible for the screening of personnel – clergy and non-clergy – as well as liaising with the statutory authorities to be able to implement any safeguards. So it is not the responsibility of the Congregation to enforce or impose protection of children policies, but we are responsible for the negative side – that is, people who offend are brought to our tribunal. That is our specific role.
Does the Congregation view paedophilia as an incurable condition?
This is not a question of dogma or doctrine, but a question of psychology and human sciences – which have developed on this aspect in recent years. There are compulsive paedophiles who are sick and who cannot control their compulsion. However, most cases (60 per cent) involve ephebophilia (sexual preference for mid-to-late adolescents). If you’re talking about sexual relations with a 17-year-old, that would be heterosexuality or homosexuality. So diagnosis has to be carried out on a case by case basis and we would need expert advice before deciding.
Does the Church now just want to get rid of these priests?
Dismissing the person from the clerical state means they have no status as clergy and they cannot abuse the trust people instinctively put in clergy. We have to ensure they are not destitute – that is what Canon Law demands – but the outcome of the future of such people is a concern which the Church has to share with society.
How has this issue affected the morale of the Church – in Rome and outside of Rome?
The current pressure doesn’t help morale. But I think Catholics are used to being under pressure and this is another type. However, I find that all this pressure not only humiliates us but purifies our commitment and also gives us a deeper understanding of the virtue of hope – which is about persevering in moments of tribulation. In his encyclical Spe Salvi (Saved by Hope), Pope Benedict talks in a very beautiful way of the gift the virtue of hope gives us. In moments of great tribulation and humiliation, the virtue of hope helps us to go on, to go forward and helps us survive through the storm.
Some people have described the Church’s current predicament as a crisis. Do you see it like that?
If crisis means a turning point, then it’s welcome. Because that means that whatever good comes from this – and good will come from this – is going to change the way we look at certain problems and the way we address them. Crises are also opportunities. And these are very good opportunities for us to grow.
Katolsk informasjonstjeneste skrev i går en artikkel med denne overskrifta, og der skriver de (helt korrekt): «Ifølge Kirkens universelle kanoniske rett er skriftemålets segl ubrytelig (Can. 983 §1 – The sacramental seal is inviolable; therefore it is absolutely forbidden for a confessor to betray in any way a penitent in words or in any manner and for any reason.), dvs at skriftemålsamtalen er underlagt absolutt taushetsplikt.»
Men så legger de til noe som jeg ikke helt klarer å gripe: «Det samme gjelder sjelesørgeriske samtaler.»
Et skriftemål er ganske klart definert (starter med korsets tegn, presten har på seg en fiolett stola, det avsluttes med absolusjonen osv.), men en sjelsorgsamtale eller sjelesørgerisk samtale kan vel være så mangt. Det kan vel være alt fra et utvidet skriftemål (altså et virkelig skriftemål) til en ganske kort og tilfeldig fortrolig utveksling av informasjon – og alle ting i mellom dette.
At prester også har taushetsplikt, på linje med leger og advokater, også rundt sjelesørgeriske samtaler – der man kanskje også skriver notater om det som er sagt, og kan gå videre med saken om nødvendig til kollegaer innen sykehuset e.l., og i noen tilfeller må anmelde en sak til politiet – er opplagt, men skriftemålets segl er vel mye mer ubrytelig enn som så?
Jeg sender en mail til Informasjonstjenesten og ber dem prøve å presisere dette bedre.
OPPDATERING:
Nå (kl 14) har Informasjonstjenesten forandra og utvida artikkelen over en hel del, og uklarhetene er borte. Slik står det nå:
«I mediadebatten er det kommet frem forslag og lovtolkninger som innskrenker taushetsplikten. Rent konkret dreier dette seg om at presters taushetsplikt (jfr straffeloven § 144) skal underordnes meldeplikt (jfr straffeloven § 139), hvis man skulle få rede på overgrep gjennom skriftemål eller sjelesørgeriske samtaler. Sjelesørgeriske samtaler er ikke nødvendigvis det samme som skriftemål. I en sjelesørgerisk samtale er presten underlagt taushetsplikt slik sammenlignbare profesjonelle yrkesgrupper er det, hvor meldeplikt er et tema som diskuteres i forhold til taushetsplikten. Generelt kan det her også henvises til Vatikanets prosedyrer for behandling av anklager om seksuelt misbruk hvor det fremheves at man skal følge sivil lovgivning når det gjelder rapportering av kriminalitet til rette myndighet, og til intervju med Troskongregasjonens påtaleadvokat, Msgr. Charles J. Scicluna, som fremholder praktisering av meldeplikt når det gjelder oppdagelse av seksuelt misbruk av barn.»
Magne Lerø skriver på verdidebatt.no det jeg siterer over. Han begynner sitt innlegg med å si at biskop Eidsvig kommer til å vinne en eventuell kamp med norske myndigheter om taushetsplikten, og han fortsetter med å sette nyhetene om overkrepene i Kirken i korrekt perspektiv:
«For tiden har vi inntrykk av at prester og biskoper som begår seksuelle overgrep er et kjempeproblem for Den katolske kirke. Når støvet har lagt seg, er det ikke sikkert det mediebildet som er tegnet samsvarer med virkeligheten. Biskop Bernt Eidsvig er imidlertid forberedt på at nye og mer belastende saker kan dukke opp. VG listet lørdag opp 12 saker som nå er kjent. En del av dem går tilbake til 50-tallet, noen til 60- tallet, og det er 20 år siden Georg Müller forgrep seg mot en korgutt.
Jarle Kallestad skriver i Vårt Land lørdag at det i perioden 2004–2008 ble anmeldt 15 000 seksualforbrytelser her i landet. Bare i 2008 ble det levert inn 669 anmeldelser for seksuelle overgrep mot barn under ni år. Utvides gruppen til 19 år, er tallet 2200. … »
Videre i innlegget skriver han mer om taushetsplikt:
«Biskop Bernt Eidsvik setter saken på spissen og sier ”at ingen forbrytelser som kommer fram under sjelesørgersamtaler kan være alvorlige nok til at det fratar prester og biskoper taushetsplikten”. Prester er de eneste du kan fortelle slike ting til og som har taushetsplikt, sier Eidsvig.
Statsråd Anniken Huitfeldt mener alle er forpliktet til å varsle for å avverge nye seksuelle overgrep mot barn, og viser til at det er en tolkning Justisdepartementet har kommet med. Hvis man får opplysning om at barn utsettes for seksuelle overgrep, så står avvergelsesplikten over taushetsplikten, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.
Det spørs om denne tolkningen av taushetsplikten holder. Jusprofessor Ståle Eskeland sier prester ikke har noen varslingsplikt, og advokat Christian Elden sier en prest har taushetsplikt uansett om det man får vite i sjelesorg er straffbart. … «
Afteposten melder i kveld (mandag) at pater Pollestad vil slutte som prest, og han skriver også et langt stykke selv, der han forklarer hvordan hans motstandere har motarbeidet ham – de virkelige anklagene kommer han ikke inn på.
OPPDATERING:
Tirsdag morgen ser jeg at Stavanger Aftenblad skriver om saken. De har visst fått snakket med Pollestad, og han gir sin versjon av hva (hvor lite han mener) som skjedde under de to hotellbesøkene.
Vårt Land skriver i dag – en melding fra NTB: Nye retningslinjer fra paven. Prester som er mistenkt for seksuelle overgrep mot barn, må meldes til politiet, understreker Vatikanet.
Dette må man kunne si er nesten helt korrekt; det er blitt kunngjort i dag (jeg fikk det i min daglige e-post fra Vatican Information Service, med peker til nettsiden der dette kan leses), man viser til reglene som trådte i kraft i 2001, og så står det: Civil law concerning reporting of crimes to the appropriate authorities should always be followed.
Når jeg sier at det vel ikke er helt klart, så er det fordi norsk lov vel ikke sier at man er nødt til å melde til politiet for en myndig person (som vel selv må kunne få avgjøre dette), men for unmyndig person krever vel norsk lov at man alltid anmelder seksuelle misbruk. Jeg syns for så vidt diskusjonen om taushetsplikt, som kom opp på pressekonferansen fredag, og som Vårt Land skriver mye om i dag, egentlig er et blindspor. For det som sies i skriftemålet kommer ikke på noen måte videre (verken i form av notater eller i samtale med overordede eller andre), og mht andre fortrolige samtaler, stiller vel Den katolske Kirke nokså likt andre organisasjoner.
Jeg trykker her like godt hele bestemmelsen fra CDF (dvs. Troskongragasjonen), siden den er så aktuell i Norge akkurat nå:
Guide to Understanding Basic CDF Procedures concerning Sexual Abuse Allegations
The applicable law is the Motu Proprio Sacramentorum sanctitatis tutela (MP SST) of 30 April 2001 together with the 1983 Code of Canon Law. This is an introductory guide which may be helpful to lay persons and non-canonists.
A: Preliminary Procedures
The local diocese investigates every allegation of sexual abuse of a minor by a cleric.
If the allegation has a semblance of truth the case is referred to the CDF. The local bishop transmits all the necessary information to the CDF and expresses his opinion on the procedures to be followed and the measures to be adopted in the short and long term.
Civil law concerning reporting of crimes to the appropriate authorities should always be followed. …
Vårt Land melder: “Overgrepsmistenkte må anmeldes, sier Vatikanet”Les mer »
I februar 2003 ble beredskapsplanen for seksuelt misbruk i Kirken vedtatt og satt i kraft i Oslo katolske bispedømme (etter initiativ fra Pastoralrådet). Den tar opp mange aspekter ved dette temaet, også forhuldet til myndigheten og til taushetsplikten. Les den gjerne selv (lenke over)
