april 2010

Newsweek trykte 8/4 (bare på nettsidene, dessverre) en artikkel som klart sier at prester er som alle andre mht å misbruke barn, mens folk ofte tror (pga media vil man tro) at det i Den katolske Kirke er helt annerledes enn ellers i samfunnet:

The Catholic sex-abuse stories emerging every day suggest that Catholics have a much bigger problem with child molestation than other denominations and the general population. Many point to peculiarities of the Catholic Church (its celibacy rules for priests, its insular hierarchy, its exclusion of women) to infer that there’s something particularly pernicious about Catholic clerics that predisposes them to these horrific acts. It’s no wonder that, back in 2002—when the last Catholic sex-abuse scandal was making headlines—a Wall Street Journal-NBC News poll found that 64 percent of those queried thought Catholic priests «frequently» abused children.

Yet experts say there’s simply no data to support the claim at all. No formal comparative study has ever broken down child sexual abuse by denomination, and only the Catholic Church has released detailed data about its own. But based on the surveys and studies conducted by different denominations over the past 30 years, experts who study child abuse say they see little reason to conclude that sexual abuse is mostly a Catholic issue. «We don’t see the Catholic Church as a hotbed of this or a place that has a bigger problem than anyone else,» said Ernie Allen, president of the National Center for Missing and Exploited Children. «I can tell you without hesitation that we have seen cases in many religious settings, from traveling evangelists to mainstream ministers to rabbis and others.» … …

«Det var en prest i den katolske kirken som på 90-tallet forsøkte å voldta daværende prestestudent Reidar Voith fra Nøtterøy. Det bekrefter p. Reidar Voith overfor Tønsbergs Blad. 38-åringen er i dag prest for den katolske menigheten i Porsgrunn og Skien, og tjenestegjør i Vår Frues kirke. Det har ikke lyktes Tønsbergs Blad å få noen utfyllende kommentar om saken fra presten som skal ha begått overgrepene.»

Jeg fikk denne lenken til Tønsberg Blad fra en av bloggens lesere, der denne leseren lurer på hvorfor det ikke skjer noe mer med denne saken. Jeg er vel ikke den rette til å svare på det spørsmålet, men jeg er blant de mange mennesker (som innebefatter de fleste prester og andre som har vært ‘inside’ i Kirken over noen år) som har visst om dette i minst 10 år – og vi har regna med at også mange aviser har visst det like lenge.

Da oppslaget om p. Reidar stod i VG torsdag, regna jeg med at hele denne saken, inkl. prestens navn, ville bli offentliggjort raskt, men så langt er det bare delvis skjedd. Vårt Land skrev må om dette lørdag (og også i dag), og skrev så mye om presten (men ikke hans navn) at alle som er litt orientert innenfor Norges kultur- og kirkeliv må vite hvem han er.

Jeg er enig med bloggens leser at p. Reidar fortjener all mulig støtte (selv om han sier at han har mottat god støtte fra Kirken også i tidligere år), for det må være en enorm belastning å stå fram i media med det han opplevde.

Jeg skrev lørdag om en NTB-artikkel som Vårt land og mange andre norske aviser trykket; artikkelen inneholdt to hovepunkter, og begge var fullstendig misvisende. Først stod det om et brev med Ratzingers underskrift, som visst nok skulle vise at han ikke irettesatte en overgripende prest (men det handlet faktisk om en prest som selv ønsket å bli ‘laisert’), dernest stod det om et dokument fra Ratzinger i 2001 som skulle gjøre det vanskeligere å stoppe pedofile prester (med som alle nå bør vite, det var dette brevet som virkelig satte igang opprenskningen i Kirken).

Jeg gjorde VL oppmerksom på feilen lørdag kveld, og ikke lenge etter ble den aktuelle siden borte fra nettsidene (men ikke fullstendig slettet). Nå (mandag formiddag) er siden slettet fra nettet, og jeg får følgende hyggelige melding fra VLs redaksjon:

«Som du allerede har oppdaget (jfr. bloggen din), ble artikkelen fjernet fra vår nettavis etter at du gjorde oss oppmerksom på feilen.
Vi ønsker å være så etterrettelige som mulig i journalistikken vår – også den vi videreformidler fra andre nyhetsleverandører – og setter pris på årvåkne lesere som varsler oss når noe er galt. Takk for tips!»

I går kveld søkte jeg på andre nettaviser (og fant 7-8 stk) som har samme artikkel, med tanke på å sende dem alle (pluss NTB) en oppfordring om å være litt mer kildekritiske. Det er mye arbeid – får se om jeg får tid i dag.

Dette brevet fra biskop Bernt Eidsvig ble lest opp i alle katolske kirke i går, med en oppfordring (mot slutten av brevet) om «å se dette som et kall til å bli bedre katolikker»:

Kjære brødre og søstre i Kristus,

Etter tips fra en leser viser jeg til en artikkel skrevet for et par uker siden av Father Raymond de Souza. Han hevder at Den katolske Kirke ble for lite katolsk for noen ti-år siden, både læremessig, kateketisk, liturgisk, moralsk og disiplinært. De siste årene har Kirken langsomt kommet seg på beina igjen, på område etter område – også når det gjelder seksuelt misbruk av mindreårige har ting blitt mye bedre:

The sexual abuse scandals are a result of the Church’s infidelity to her own identity and mission. That demands the response of being more Catholic, not less.

Like doctrine and liturgy, the attempt was to effect a culture change — precisely because any existing rules are useless in a culture of laxity. It takes time to change a culture, but what does culture change in the Church look like?

Les hele artikkelen her.

I går kunne vi i nesten alle norske nattaviser (jeg nevnte at til og med Vårt Land trykket den) se kardinal Ratzingers signatur på et brev, og en underlig, helt fri, oppdiktet og feilaktig forklaring på hva brevet handlet om. Mange katolikker syns disse useriøse angrepene på pave Benedikt nå går for langt, og bl.a. har Phil Lawler skrevet en ypperlig beskrivelse av akkurat denne «nyheten»:

We’re off and running once again, with another completely phony story that purports to implicate Pope Benedict XVI in the protection of abusive priests.

Jeg refererte også til Olav Rune Ekeland Bastrup for noen dager siden, men i går skrev han en ny (god og nødvendig) kommentar til et innlegg på verdidebatt.no:

«Når Olsen skriver at deler av den katolske kirke har vært et fristed for pedofile menn, så bygger han ikke på fakta, men på inntrykkene som den enorme medieoppmerksomheten i det siste har skapt. Mediene kunne med letthet vendt fokuset mot idrett eller skole og utløst det samme rabalderet om man hadde villet, for seksuelle overgrep mot mindreårige er omtrent dobbelt så ofte forekommende her som i religiøse miljøer. Det viser forskning fra USA. At det slippes lys og luft inn i den katolske kirkes mørkeste kroker, føles som en lettelse, men en uheldig bivirkning av at spotlighten så ensidig nå står på kirken, er at oppmerksomheten tas bort fra det generelle samfunnsonde som overgrepsproblematikken utgjør. Og her snakker vi om et virkelig stort samfunnsonde.

Først etter hvert fikk samfunnet øynene opp for hvor alvorlig overgrepsproblematikken er. Og først etter hvert erkjente man at i forhold til overgripere er terapi er ineffektivt middel. Vi ser ikke lenger på pedofili som en følelsesmessig forstyrrelse som kan repareres, men som kriminalitet. Og det er dette nye syn på pedofili, som i det sivile samfunnet er knapt mer enn ti år gammelt, som Kirkens tilnærming til problemet ikke er ajourført med. Det tror jeg man kan regne som sikkert at den blir nå.»

Her er en lenke til dette innlegget og alle kommentarene.

Enkelte misforståelser (eller løgner) må man tydeligvis korrigere mange ganger, før folk (kanskje) legger merke til det. Når dukker det på nytt opp et rykte (til og med i Vårt Land!) om at Ratzinger i 2001 ga beskjed om at seksuelle overgep i Kirken skulle holdes skjult – mens akkurat det motsatte jo var tilfelle.

For noen dager siden trykte jeg et utdrag av en artikkel om disse tingene i St Olav, og tok bl.a. med:

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?

I 2001, ved det pavelige dokumentet Sacramentum sanctitats tutela, ble en del alvorlige forbrytelser forbeholdt behandling i Troskongregasjonen i Vatikanet, da ledet av kardinal Ratzinger. En av disse var seksuelle forbrytelser begått av klerikere (prester, diakoner og biskoper) mot mindreårige. Mindreårige defineres her som under 18 år, uavhengig av for eksempel den seksuelle lavalder i et gitt land. Hvis slike saker meldes et lokalt bispedømme, har biskopen der ansvar for å foreta en innledende undersøkelse. …. ….

Nå har hele denne artikkelen blitt lagt ut på verdidebatt.no – les den gjerne her.

I Vårt Lands papiravis i dag hadde Jarle Kallestad en god artikkel som setter de siste dagens fokus på Den katolske Kirke i perspektiv. Her er en del av den:

I femårsperioden fra 2004 til 2008 ble det her i landet anmeldt nærmere 15.000 seksualforbrytelser. Bare i 2008 ble det levert inn 669 anmeldelser pa det som i offisiell statistikk er omtalt som «seksualkriminalitet» mot barn under ni år. Utvider vi med aldersgruppen 10-19 blir antallet nærmere 2.200. På ett år. I Norge. De fleste av disse sakene er aldri i nærheten av mediedekning som den i Trondheim.

Professor Shakeshaft, kjent som ekspertkommentator hos Oprah Winfrey og. utreder for USAs utdanningsdepartementet, er blitt mer og mer overbevist om at mediedekningen er kommet ut av proporsjoner. «Tror du at Den katolske kirke har et problem? Sex-misbruket av elever i skolen er hundre ganger større. enn misbruket i kirken» sier hun.

Jeg kan være enig med uttalelsene til Rieber-Mohn langt på vei, bl.a. i at Vatikanet ikke har lært seg i behandle moderne presse, men det er ikke slik at Vatikanet nå lenger er ‘snille’ mot overgriperne – de er strengere enn de fleste nasjoner i verden. Til det han sier under, lurer jeg også på om man har rett til å anmelde ting som har skjedd mot ønsket til et myndig offer?

Fra Vårt Land:
Georg Fredrik Rieber-Mohn mener paven er preget av en foreldet tankegang og mediestrategi. Dette handler om en kultur som stikker dypt i det gamle hierarkiet i Den katolske kirke, sier Rieber-Mohn i et intervju med Ringerikes Blad.

Han påpeker at den eneste måten å få avklart om en anklaget er skyldig eller ikke i overgrep, er gjennom full etterforskning av et uavhengig organ som politiet.

Man blir litt mismodig når Vårt Land (av alle aviser) uten redigering trykker en NTB-melding som feilaktig beskylder pave Benedikt for å ha beskyttet en prest i 1985. Brevet med Ratzingers underskrift som man viser fram, er helt misforstått – og jeg har skrevet kort om det tidligere.

Enda verre: På samme side siterer VL videre NTBs melding om at Ratzinger i 2001 sendte ut et brev som visstnok skulle hindre avsløring av pedofile prester!!??. Men det var jo i 2001 at Troskongregasjonen for første gang fikk ansvar for disse sakene, og begynte å rydde skikkelig opp.

Men VL skriver: «Lørdag ble det også kjent at pave Benedikt i januar 2001 – også den gangen som kardinal Joseph Ratzinger – ga alle biskoper ordre om at de skulle forholde seg tause om overgrep begått av kirkens menn, skriver den danske avisen Politiken.

Et tilsvarende brev ble sendt ut av pave Johannes XXIII i 1963.»

Dette er jo eldgamle og feilaktige nyheter – HER f.eks. forklarer den anerkjente journalisten John Allen hvordan dette skal forstås – i 2003!

OPPDATERING LØRDAG KL 18:
Det er jo underlig at Vårt Land skriver med to tunger i denne siste saken, for hva skriver de ikke i dagens papiravis? Jo, akkurat det motsatte om år 2001, signert Heidi Marie Lindekleiv:
«2001 står som et veiskille i kirkeretten. Da kom et dekret fra Troskongregasjonen, ledet av dagens pave, daværende kardinal Ratzinger, som innskjerpet rapporteringsplikten av det som i kirkeretten regnes som «alvorlige forbrytelser». Samtidig ble kirkerettsekspertisen i Vatikanet kraftig styrket. … «

OPPDATERING LØRDAG KL 23:
Nå ser jeg at denne saken er fjerna fra VLs forside, etter at jeg sendte et par e-poster til redaksjonen, og jeg kan heller ikke se at det er en lenke til saken på VLs samleside over sexovergrepene – men selve artikkel ligger fortsatt der, om man har den direkte adressen (se over).

I dag leser (her fra Aftenposten) vi et nytt forsøk på å sverte pave Benedikt; man viser hans underskrift fra 1985, der han ber den lokale biskop ta seg litt mer tid før han ‘laiserer’ en prest (dvs. tar fra ham presterettighetene) – eller mer presis, det er paven, Johannes Paul II, som må ta en slik enedelig avgjørelse.

Men om man leser grundigere om denne «saken» (jeg har lest her), ser vi at det dreier seg om en søknad fra presten selv om å få tre ut av den geistlige stand – og der har Vatikanet hatt en tradisjon med å ikke la dette skje for fort. Den aktuelle mannen har for lang tid siden sluttet som prest, (og han ble laisert i 1987) men i noen år jobbet han som frivillig medarbeider i en menighet (ikke noen klok avgjørelse, men den ble tatt lokalt i California). Senere forgrep han seg flere ganger (utenfor Kirken), og ble etter år 2000 dømt for et par saker, bl.a. for noe som skjedde i 1995.

Jeg kan ikke riktig forstå at dette skal være et alvorlig ankepunkt mot pave Benedikt?

Stockolms katolske biskop, Anders Arborelius, har skrevet et hyrdebrev som skal leses opp i alle katolske kirker kommende søndag. Man kan lese om dette på katolskakyrkan.se, der man først finner en kort innledning: «Under de senaste två månaderna har allt fler övergrepp som präster och andra i ledande ställning i kyrkan gjort sig skyldiga till avslöjats i en rad europeiska länder.

Med anledning av detta vänder sig nu biskop Anders till alla katoliker i Sverige för att uttrycka sin upprördhet och samtidigt ingjuta mod i de troende i en tid av prövning.»

Så følger selve hyrdebrevet, der biskopen skriver:
…. Det är med stor smärta som vi tar del av informationer från olika håll om de präster, som på det grövsta har försyndat sig mot oskyldiga barn och unga och därigenom också mot Gud själv. Denna vecka fick vi också höra att en biskop i ett grannland gjort sig skyldig till detta.

Så håll ut i hoppet, be ständigt och tjäna Herren och nästan med hängiven kärlek.

Den kjente, svenske presten og dominikaneren, Anders Piltz, skrev i går et stykke i svenske Dagen, der han beskriver hvordan han selv reagerer på medbrødres svik, men skriver at dette egentlig ikke har noe med sølibatskravet å gjøre. Implisitt forteller han også om de svært strenge kravene bispedømmet stiller til katolske prester i Sverige – og jeg nevnte nylig at også den danske katolske Kirken har blitt nødt til å stramme til reglene for prester. Kanskje vil det også bli nødvendig i Norge.

Slik skriver P. Anders Piltz:
… Sedan början av 2002 har en deprimerande mängd uppgifter om sexuella övergrepp utförda av katolska präster förmedlats av medierna. Som människa och katolik blir man förtvivlad över maktmissbruk och svek mot de mest försvarslösa och undrar när denna vidriga serie ska ta slut. Som präst blir man ursinnig och kräkfärdig på dessa kolleger som dragit skam och vanära över ett ämbete som för inte så länge sedan tycktes höjt över varje misstanke: se en amerikansk film från 1950-talet och studera prästbilden! Den celibatäre prästen representerade godhet, självuppoffring, vishet, befriande oegennytta och hopp i en cynisk omvärld.

Är boven den celibatsförpliktelse som sedan tusen år är förknippad med prästämbetet i den latinska riten, den vanligaste riten i katolska kyrkan (det finns 21 riter; i de andra riterna kan präster vara gifta)? Inte automatiskt. En tysk oberoende sociolog har räknat ut att risken för övergrepp är 36 gånger så hög bland vanligt folk som bland katolska präster. Den förkrossande majoriteten av förövare i samhället lever minst av allt i något celibat. I svensk lag är sexuell aktivitet med personer yngre än femton år olaglig. I den nuvarande katolska kyrkolagen medför förförelse av person under arton år ett kyrkligt straff, normalt förlust av ämbetet. … …

I believe the continuing attacks by the media on the Roman Catholic Church and Pope Benedict XVI have become manifestations of anti-Catholicism. The procession of articles on the same events are, in my opinion, no longer intended to inform, but simply to castigate.

Dette sier New York Citys tidligere, jødiske borgermrester Ed Koch – hans synspunkter ble først publisert i Jerusalem Post, og også referert til på mercatornet.com (som har et helt arsenal av forsvarsartikler).

Til spørsmålet om hvordan disse overgrepene kunne skje såpass ofte for noen år siden, og også bli dysset ned, sier han:
The primary explanation for the abuse that happened – not to excuse the retention of priests in positions that enabled them to continue to harm children – was the belief that the priests could be cured by psychotherapy, a theory now long discarded by the medical profession. Regrettably, it is also likely that years ago the abuse of children was not taken as seriously as today. Thank God we’ve progressed on that issue.

Til spørsmålet om hvorfor han så mener at Kirken angripes så kraftig, svarer han at det er pga de moralske prinsippene den står for (og som han selv ofte ikke er enig i):
The reason, I believe, for the constant assaults is that there are many in the media, and some Catholics as well as many in the public, who object to and are incensed by positions the Church holds, including opposition to all abortions, opposition to gay sex and same-sex marriage, retention of celibacy rules for priests, exclusion of women from the clergy, opposition to birth control measures involving condoms and prescription drugs and opposition to civil divorce. My good friend, John Cardinal O’Connor, once said, «The Church is not a salad bar, from which to pick and choose what pleases you.» The Church has the right to demand fulfillment of all of its religious obligations by its parishioners, and indeed a right to espouse its beliefs generally.

Danmark ligger noen få uker før Norge mht pressens interesse for mulige sexovergep innefor Kirken. 16. mars ga biskop Kozon et intervju til Kristeligt Dagblad, der han uttalte seg ganske fornuftig, syns jeg – men det viste seg å ikke være godt nok – og bl.a. sa:

… … Hvad gør I for at hindre overgreb på børn eller hjælpe ofre for overgreb i den katolske kirke?

Vi skal også huske på, at det ikke er sager, som er foregået inden for de sidste 14 dage, men inden for de sidste årtier. Selvom det gør et voldsomt indtryk, så er det stadig kun en ringe del af de katolske gejstlige, der har gjort sig skyldige i misbrug. Var de her sager taget hen ad vejen, havde de stadig været beklagelige, men de ville ikke have gjort så voldsomt et indtryk. Det er en stor opsamling af sager, der skulle have været tacklet anderledes i fortiden. At det nu kommer på bordet på en gang, betyder ikke, at det kun er særligt slemt i den katolske kirke.

Men bare to dager etterpå skriver samme avis at dette budskapet er blitt svært dårlig mottatt:
… … Den katolske kirkes troværdighed i Danmark er i færd med at lide et kolossalt knæk, og skylden ligger hos kirkens overhoved, biskop Czeslaw Kozon. …

Den katolske Kirke i Danmark har blitt presset til å gå med på en ‘ufrivillig’ undersøkelseLes mer »

Når man leser (ekstra grundig i disse dager) hva pressen skriver, finner man noe som er ganske godt og presis, og noe som har en dårligere standard. Men sjelden har jeg lest så mye vrøvl samlet på ett sted, som her på Tv2 – mine kommentarer med fet skrift:

Lite tyder på at den katolske kirke forstår hva seksuelle overgrep gjør mot barn, og at overgrepene er kriminelle handlinger [Dette forstår Kirken like godt som alle andre menensker.], sier religionsforsker Eva Lundgren til TV 2 Nyhetskanalen. Hun mener hemmeligholdelse er en ukultur i flere kirkesamfunn, men ikke alle har overgrepsarkiv slik den katolske kirke i Norge innrømmer. [Et slikt overgrepsarkiv er en fiksjon – det bør alle forstå.]

Stiftelsen Rettferd for taperne vil kreve det hemmelige arkivet utlevert. Nå oppfordres alle som er misbrukt i den katolske kirken i Norge om å ta kontakt. Det ser ut til at vi må gå drastisk til verks, siden kirken selv vil hemmeligholde overgrepene for å beskytte egne ansatte [Jeg trodde Ødegård var litt mer seriøs – det fins absolutt ingen slik beskyttelse for ansatte i Den katolske Kirke i dag.], sier generalsekretær Ola Ødegaard i Rettferd for taperne. Stiftelsen vil vurdere en anmeldelse av kirken til politiet.

Kanskje hadde pressen regna med flere nye skandaler (som ikke kom), så da jeg så på dagens pressekonferanse, ble det en nokså tam affære. Den var også for enspora, og tok altfor mye opp om Kirken skulle melde saker til politiet når myndige personer forteller hva de tidligere har opplevd. Så vidt jeg vet, følger helsevesenet i Norge også den regel at myndige personer selv skal (velge om de vil) melde ting til politiet – mens det gjelder andre regler for personer som nå er mindreårige.

Hemmelighold ble det også fokusert på på en temmelig ufruktbar måte, for alle i Norge bør vite at ting som sies i skriftemålet (også i andre kirkesamfunn) ikke skal formidles videre til noe menneske. Dernest syntes jeg forholdet mellom skriftemål og andre fortrolige samtaler ble noe uklart; for om noen forteller ting til en kirkelig medarbeider, og det lages et notat på dette, som så skal bearbeides videre innen Kirken, så er det en type hemmelighet som ligner på den som fins innen helsevesenet, men skriftemålet er noe helt annet.

Det som pressen burde ha spurt om (men de regnet vel med at slikt ikke lenger skjer innenfor Kirken, eller i Norge i det hele tatt), er om Kirken bevisst prøver å dysse ned en overgrepssak de får greie på, og at man ikke lar dette få svært alvorlige konsekvenser for presten som har forgrepet seg. Det er jo dette som har vært den virkelige skandalen innefor Den katolske Kirke i flere land, men det er fortsatt uklart om dette noen gang har skjedd i Norge.

Dessuten sa biskopen ganske tydelig at dagens pressekonferanse dreide seg om overgrep mot mindreårige, ikke mot overgep prester har gjort mot voksne kvinner eller menn. Han kunne eventuelt også snakke om dette – men det ønsket ikke journalistene å følge opp.

Helt til slutt snakket Sigurd Markussen, som er kontaktperson for den fornærmede i Müller-saken. «Han bekreftet at mannen ikke ønsket at saken skulle lekke ut, og påpekte at mediedekningen har ført til en stor belastning for offeret.

Hvem vil tørre å komme med sin historie hvis de vet at de kan risikere å få sitt navn, bilde og sin familie smurt ut over både trykte og digitale medier? spurte Markussen retorisk, og ba pressen vise omtanke.»

Dette siste, samt bildet øvers, har jeg tatt fra Aftenposten.

VGs forside i dag er et godt eksempel på useriøs journalistikk; «den katolske biskopen har et hemmelig arkiv over sexovergripere» slås det fast – og NTB har spredt dette rundt til alle andre aviser i Norge. (Noen avsier har litt tydeligere lagt vekt på at det er et mer generelt hemmelig arkiv, heldigvis.)

VGs artikkel om dette begynner slik:
«Den katolske kirken i Norge innrømmer at den har et hemmelig arkiv. Her skjules overgrep begått av kirkens betrodde menn.

Slike «hemmelige arkiver» er vanlige i katolske menigheter. De mest lukkede, og myteomspunne, er Vatikanets hemmelige arkiver.»

Nå har biskop Eidsvig nevnt at han kjenner til noen ganske få overgrep mot mindreårige (så gamle at de aktuelle prestene ikke lenger lever), skulle han likevel ha liggende mange andre overgrepssaker i et hemmelig arkiv? Dette er vel et godt eksempel på ‘moralsk panikk‘, vil jeg tro.

Det er nok korrekt at deler av biskopens arkiver er mer hemmelige enn andre (der kan det vel ligge informasjon om prestenes egnethet, hvem som kan være aktuelle som nye biskoper, og flere andre ting), og at Vatikanet har hemmelige arkiver (som ofte frigjøres etter et visst antall år) – men gjelder ikke dette alle stater og store organisasjoner?

En vurdering av hvor mange ting i Kirken som bør være hemmelige kan sikkert være på sin plass, men det er dumt at avisartiklene nå skal bli så fordummende.