Forfatternavn:Oddvar

Jeg har skrevet tidligere at jeg syns det har blitt litt uklart i media, når noen innen Kirken ikke skiller tydelig mellom skriftemålet (og dets absolutte taushetsplikt) og andre konfidensielle eller sjelesørgeriske samtaler. Men når justisminister Knut Storberget nå ønsker å tvinge katolske prester (ved noen anledninger) til å bryte sin taushetsplikt, skyter han høyt over mål.

For første fins det vel i praksis ikke noen overgripere som komemr og skrifter at «jeg misbruker barn, og i morgen skal jeg gjøre det igjen» – for det er i slike tilfeller man har en anmeldesplikt etter norsk lov. Det kan nok tenkes at et offer kommer og sier at «NN misbruker meg seksuelt, og jeg er redd for at det kan skje på nytt». Men de sakene som er kommet opp i Kirken er for det første gamle (altså ingen fare for gjentakelse, og derfor ingen anmeldesplikt) og for det andre er det ikke i skriftemålet de er blitt kjent, men i andre typer samtaler, eller bekymringsmeldinger fra andre. Så politikere hisser seg (etter mitt syn) opp over noe som ikke er årsaken til problemene, og deres grep vil ikke løse noen problemer. Men slik kan vi lese i Dagbladet:

«Justisminister Knut Storberget er klar på at det ikke finnes nåde for Den katolske kirke i Norge eller noen andre som gjemmer seg bak taushetsplikten når de vet eller mistenker at alvorlige overgrep begås.

Grunnen til jeg gjør dette nå er at jeg satt i TV-detatt i går og ble mer og mer svett. Vi står overfor en situasjon hvor Den katolske kirke – et stort, viktig og dominerende trossamfunn sier de ikke vil følge straffeloven. Hvis dette hadde vært et annet trossamfunn, ville reaksjonene trolig vært langt sterkere, sier Knut Storberget til Dagbladet.»

I Vårt Land forteller han mer konkret om denne loven, og om hvordan regjeringen ønsker å gjøre den strengere:

«Han mente de siste dagers debatt hadde vist at avvergelsesplikten var for uklar. Derfor lanserer regjeringen nå et lovforslag som skal føre til en tydeliggjøring av bestemmelsen. Det vil legges frem av regjeringen før sommeren.

Vi vil for det første slakke noe på kravet til hvor sikkert du skal vite noe før du melder. Vi sier at det holder at man ser det som sannsynlig at overgrep vil skje. Vi vil også peke på et medvirkningsansvar — og det gjelder særlig for organisasjoner, strukturer og kirkesamfunn — at det også er straffbart når man ikke avverger fremtidige handlinger.»

ALT FOR GUD.
Ole Martin Stamnestrø skulle stifte familie med kjæresten.
Da ble han kallet til et liv i sølibat.

Slik begynner en artikkel i dagens A-magasin. Det er en ganske lang artikkel, som handler mest om sølibatet. Noen av bildene kan dere se over, og her er litt av innholdet:

«Sølibatet er en klok og nødvendig ordning. Den gjør det mulig for prestene å vie seg fullt og helt betingelsesløst til Gud og kirken. … …

Men det kan han komme til å bli igjen, i en annen, og hva gjør han da?
Det blir som å spørre et par på bryllupsreisen om de har tenkt å holde løftet om evig troskap. Ja, sølibatet er krevende og fullt av hull, ikke alle klarer det, men det er en kamp jeg skal kjempe og vinne hver dag. Forelsker jeg meg, må jeg gjøre som en gift mann som faller for nabokona: Jeg må avstå.»

John Allen melder fredag kveld om en nyhet fra Frankrike, om et brev first published by the French Catholic publication Golias, to Bishop Pierre Pican of Bayeux-Lisieux, France, who was eventually sentenced to three months in prison for refusing to report a French priest, Fr. René Bissey, who was convicted in October 2000 for sexual abuse of eleven minor boys between 1989 and 1996.

In effect, this is the first time the Vatican has conceced that a senior Vatican official committed an error in judgment on the sexual abuse crisis — albeit one later corrected by the future pope. … …

Arkivet er et låst skap med personalmapper som bare biskopen har tilgang til, ifølge Eidsvig.

Jeg tolker denne samtalen som at jeg kan fortsette å sove godt om natten, sier biskop Bernt Eidsvig til NRK.

Mer om disse «overraskende» nyhetene fra i formiddag kan man lese HER og HER.

Jeg har ikke tenkt å kommentere eller synse mye om den tragiske saken mellom Voith og Pollestad, men jeg legger ut lenker til noe av det som skrives om den (uten å åpne for kommentarer).

——————

15/4
Dagbladet tar med flere sitater fra Pollestads første dagbok.

Dordi Skuggevik Tande skriver om: Pollestads overmot i Aftenposten.

Oddbjørn Evenhaug skriver om Pollestads forsvarsskrift: Avsporing.

17/4
Aftenposten: Bitter maktkamp frem i lyset

(Følgende intervju med meg stod i Stavanger Afteblad onsdag 14. april.)

Da det ble kjent at pater Kjell Arild Pollestad er beskyldt for voldtektsforsøk, kom det ikke som noen overraskelse på den katolske presten Oddvar Moi.

OVERGREP:
«Jeg er blant de mange mennesker som har visst om dette i minst 10 år», skrev han på sin blogg mandag.

Det er over ti år siden jeg fikk høre om overgrepsanklagene. Jeg fikk ikke vite det direkte fra pater Voith, men fra noen som kjenner ham godt. De fleste prester, og andre som har vært «inside» i den katolske kirken i Oslo de siste 10–15 årene, har kjent til saken hele tiden, sier Moi til Aftenbladet.

I bloggen skriver han videre at han og andre prester har regnet med at også de største avisene har kjent til saken like lenge.

Etter det jeg har forstått, er dette nærmest blitt bekreftet nå de siste dagene. Jeg har hørt at Reidar Voith ble ringt opp av en avis som sa at de visste alt, sier Moi. Dette skal ha ført til at Voith syntes det var bedre å gå ut med saken selv. …

“Har visst om overgrepsanklagene i ti år”Les mer »

Etter tips fra en leser av bloggen, fant jeg et interessant innlegg i Afteposten av Jan E. Hansen, kalt: Kirkens nye selvjustis. Det er faktsik et ganske sterkt forsvar av Den katolske Kirke i denne vanskelige tid. Slik begynner det:

Seksuelle overgrep mot barn og unge er først og fremst et svik. Kirken vet minst like mye om dette som pressen, og vil trolig bli mer kirke i tiden som kommer, ikke mindre.

At uvanen i tidligere år har vært å dysse slike saker ned av hensyn til Kirkens gode navn og rykte, betyr altså ikke at dagens rutiner for det motsatte ikke er innskjerpet, trolig i høyere grad innen Den katolske kirke enn i mange andre institusjoner. På den annen side: Uten at det kan eller skal ligge noen unnskyldning i det, er de fleste saker som de seneste uker har nådd nyhetsmediene, av eldre dato. …. ….

I dag leser jeg (her i VG) om et par nye saker i Den katolske Kirke i Sverige. De er svært gamle, men bispedømmet tar dem likevel alvorlig; biskopen beklager, og man vil undersøke nærmere hva som har skjedd:

«To personer tok tirsdag kontakt med biskop Anders Arborelius i Stockholm. Biskopen skal snakke med de to for å høre deres versjon og spørre om de ønsker noen form for erstatning.

Tidligere er bare ett overgrepstilfelle kjent innen den katolske kirken i Sverige. … «Overgrepet ble kjent for tre år siden da offeret fikk en unnskyldning for et overgrep som ble begått for 50 år siden.

Kjell Arild Pollestad er selvsagt ekstra godt kjent i Stavanger-området, derfor forbereder Aftenbladet mye stoff om anklagen mot ham. Bl.a. hadde de lest min blog og hadde sett at jeg i går skrev: «.. jeg er blant de mange mennesker (som innebefatter de fleste prester og andre som har vært ‘inside’ i Kirken over noen år) som har visst om dette i minst 10 år – og vi har regna med at også mange aviser har visst det like lenge.»

Dette siste ble vel bevist da en leser ga meg føgende lenke til NRK Telemarks artikkel, som sier: «Jeg hadde vært ferdig med denne saken i mange år. Men nå ringte altså VG og visste alt. Da bestemte jeg meg for å ta regien og stå fram med min historie, sier Voith.»

Vi får lese i morgen hva de ulike avisene skriver om denne triste nyheten.

(Jeg understreker at jeg ikke kjenner noe som helst til det som har skjedd de siste år i Müller-saken eller Pollestad-saken – annet enn det jeg har lest i aviser og på nettet.)

På nytt (jeg skrev også om han tidligere) har msgr. Scicluna uttalt seg om overgrepssakene i Den katolske Kirke, som han er ansvarlig for i Troskongregasjonen. Pave Benedikt skal til Malta snart (der msgr. Scicluna kommer fra), og i den forbindelse er monsignoren utspurt om mange ting. Det han sier om overgrepssaker i Kirken er viktig nok til å leses i sin helhet (besøk gjerne også min kilde):

One accusation is that people in your position have not been willing enough to be convinced of the guilt of your fellow priests.

If crisis means a turning point, then it’s welcome. Because that means that whatever good comes from this – and good will come from this – is going to change the way we look at certain problems and the way we address them. Crises are also opportunities. And these are very good opportunities for us to grow.

Katolsk informasjonstjeneste skrev i går en artikkel med denne overskrifta, og der skriver de (helt korrekt): «Ifølge Kirkens universelle kanoniske rett er skriftemålets segl ubrytelig (Can. 983 §1 – The sacramental seal is inviolable; therefore it is absolutely forbidden for a confessor to betray in any way a penitent in words or in any manner and for any reason.), dvs at skriftemålsamtalen er underlagt absolutt taushetsplikt.»

Men så legger de til noe som jeg ikke helt klarer å gripe: «Det samme gjelder sjelesørgeriske samtaler.»

Et skriftemål er ganske klart definert (starter med korsets tegn, presten har på seg en fiolett stola, det avsluttes med absolusjonen osv.), men en sjelsorgsamtale eller sjelesørgerisk samtale kan vel være så mangt. Det kan vel være alt fra et utvidet skriftemål (altså et virkelig skriftemål) til en ganske kort og tilfeldig fortrolig utveksling av informasjon – og alle ting i mellom dette.

At prester også har taushetsplikt, på linje med leger og advokater, også rundt sjelesørgeriske samtaler – der man kanskje også skriver notater om det som er sagt, og kan gå videre med saken om nødvendig til kollegaer innen sykehuset e.l., og i noen tilfeller må anmelde en sak til politiet – er opplagt, men skriftemålets segl er vel mye mer ubrytelig enn som så?

Jeg sender en mail til Informasjonstjenesten og ber dem prøve å presisere dette bedre.

OPPDATERING:
Nå (kl 14) har Informasjonstjenesten forandra og utvida artikkelen over en hel del, og uklarhetene er borte. Slik står det nå:
«I mediadebatten er det kommet frem forslag og lovtolkninger som innskrenker taushetsplikten. Rent konkret dreier dette seg om at presters taushetsplikt (jfr straffeloven § 144) skal underordnes meldeplikt (jfr straffeloven § 139), hvis man skulle få rede på overgrep gjennom skriftemål eller sjelesørgeriske samtaler. Sjelesørgeriske samtaler er ikke nødvendigvis det samme som skriftemål. I en sjelesørgerisk samtale er presten underlagt taushetsplikt slik sammenlignbare profesjonelle yrkesgrupper er det, hvor meldeplikt er et tema som diskuteres i forhold til taushetsplikten. Generelt kan det her også henvises til Vatikanets prosedyrer for behandling av anklager om seksuelt misbruk hvor det fremheves at man skal følge sivil lovgivning når det gjelder rapportering av kriminalitet til rette myndighet, og til intervju med Troskongregasjonens påtaleadvokat, Msgr. Charles J. Scicluna, som fremholder praktisering av meldeplikt når det gjelder oppdagelse av seksuelt misbruk av barn.»

Magne Lerø skriver på verdidebatt.no det jeg siterer over. Han begynner sitt innlegg med å si at biskop Eidsvig kommer til å vinne en eventuell kamp med norske myndigheter om taushetsplikten, og han fortsetter med å sette nyhetene om overkrepene i Kirken i korrekt perspektiv:

«For tiden har vi inntrykk av at prester og biskoper som begår seksuelle overgrep er et kjempeproblem for Den katolske kirke. Når støvet har lagt seg, er det ikke sikkert det mediebildet som er tegnet samsvarer med virkeligheten. Biskop Bernt Eidsvig er imidlertid forberedt på at nye og mer belastende saker kan dukke opp. VG listet lørdag opp 12 saker som nå er kjent. En del av dem går tilbake til 50-tallet, noen til 60- tallet, og det er 20 år siden Georg Müller forgrep seg mot en korgutt.

«Biskop Bernt Eidsvik setter saken på spissen og sier ”at ingen forbrytelser som kommer fram under sjelesørgersamtaler kan være alvorlige nok til at det fratar prester og biskoper taushetsplikten”. Prester er de eneste du kan fortelle slike ting til og som har taushetsplikt, sier Eidsvig.

Det spørs om denne tolkningen av taushetsplikten holder. Jusprofessor Ståle Eskeland sier prester ikke har noen varslingsplikt, og advokat Christian Elden sier en prest har taushetsplikt uansett om det man får vite i sjelesorg er straffbart. … «

Afteposten melder i kveld (mandag) at pater Pollestad vil slutte som prest, og han skriver også et langt stykke selv, der han forklarer hvordan hans motstandere har motarbeidet ham – de virkelige anklagene kommer han ikke inn på.

OPPDATERING:
Tirsdag morgen ser jeg at Stavanger Aftenblad skriver om saken. De har visst fått snakket med Pollestad, og han gir sin versjon av hva (hvor lite han mener) som skjedde under de to hotellbesøkene.

Vårt Land skriver i dag – en melding fra NTB: Nye retningslinjer fra paven. Prester som er mistenkt for seksuelle overgrep mot barn, må meldes til politiet, understreker Vatikanet.

Dette må man kunne si er nesten helt korrekt; det er blitt kunngjort i dag (jeg fikk det i min daglige e-post fra Vatican Information Service, med peker til nettsiden der dette kan leses), man viser til reglene som trådte i kraft i 2001, og så står det: Civil law concerning reporting of crimes to the appropriate authorities should always be followed.

Når jeg sier at det vel ikke er helt klart, så er det fordi norsk lov vel ikke sier at man er nødt til å melde til politiet for en myndig person (som vel selv må kunne få avgjøre dette), men for unmyndig person krever vel norsk lov at man alltid anmelder seksuelle misbruk. Jeg syns for så vidt diskusjonen om taushetsplikt, som kom opp på pressekonferansen fredag, og som Vårt Land skriver mye om i dag, egentlig er et blindspor. For det som sies i skriftemålet kommer ikke på noen måte videre (verken i form av notater eller i samtale med overordede eller andre), og mht andre fortrolige samtaler, stiller vel Den katolske Kirke nokså likt andre organisasjoner.

Jeg trykker her like godt hele bestemmelsen fra CDF (dvs. Troskongragasjonen), siden den er så aktuell i Norge akkurat nå:

Guide to Understanding Basic CDF Procedures concerning Sexual Abuse Allegations

Civil law concerning reporting of crimes to the appropriate authorities should always be followed. …

Vårt Land melder: “Overgrepsmistenkte må anmeldes, sier Vatikanet”Les mer »

I februar 2003 ble beredskapsplanen for seksuelt misbruk i Kirken vedtatt og satt i kraft i Oslo katolske bispedømme (etter initiativ fra Pastoralrådet). Den tar opp mange aspekter ved dette temaet, også forhuldet til myndigheten og til taushetsplikten. Les den gjerne selv (lenke over)

Newsweek trykte 8/4 (bare på nettsidene, dessverre) en artikkel som klart sier at prester er som alle andre mht å misbruke barn, mens folk ofte tror (pga media vil man tro) at det i Den katolske Kirke er helt annerledes enn ellers i samfunnet:

The Catholic sex-abuse stories emerging every day suggest that Catholics have a much bigger problem with child molestation than other denominations and the general population. Many point to peculiarities of the Catholic Church (its celibacy rules for priests, its insular hierarchy, its exclusion of women) to infer that there’s something particularly pernicious about Catholic clerics that predisposes them to these horrific acts. It’s no wonder that, back in 2002—when the last Catholic sex-abuse scandal was making headlines—a Wall Street Journal-NBC News poll found that 64 percent of those queried thought Catholic priests «frequently» abused children.

Yet experts say there’s simply no data to support the claim at all. No formal comparative study has ever broken down child sexual abuse by denomination, and only the Catholic Church has released detailed data about its own. But based on the surveys and studies conducted by different denominations over the past 30 years, experts who study child abuse say they see little reason to conclude that sexual abuse is mostly a Catholic issue. «We don’t see the Catholic Church as a hotbed of this or a place that has a bigger problem than anyone else,» said Ernie Allen, president of the National Center for Missing and Exploited Children. «I can tell you without hesitation that we have seen cases in many religious settings, from traveling evangelists to mainstream ministers to rabbis and others.» … …

«Det var en prest i den katolske kirken som på 90-tallet forsøkte å voldta daværende prestestudent Reidar Voith fra Nøtterøy. Det bekrefter p. Reidar Voith overfor Tønsbergs Blad. 38-åringen er i dag prest for den katolske menigheten i Porsgrunn og Skien, og tjenestegjør i Vår Frues kirke. Det har ikke lyktes Tønsbergs Blad å få noen utfyllende kommentar om saken fra presten som skal ha begått overgrepene.»

Jeg fikk denne lenken til Tønsberg Blad fra en av bloggens lesere, der denne leseren lurer på hvorfor det ikke skjer noe mer med denne saken. Jeg er vel ikke den rette til å svare på det spørsmålet, men jeg er blant de mange mennesker (som innebefatter de fleste prester og andre som har vært ‘inside’ i Kirken over noen år) som har visst om dette i minst 10 år – og vi har regna med at også mange aviser har visst det like lenge.

Da oppslaget om p. Reidar stod i VG torsdag, regna jeg med at hele denne saken, inkl. prestens navn, ville bli offentliggjort raskt, men så langt er det bare delvis skjedd. Vårt Land skrev må om dette lørdag (og også i dag), og skrev så mye om presten (men ikke hans navn) at alle som er litt orientert innenfor Norges kultur- og kirkeliv må vite hvem han er.

Jeg er enig med bloggens leser at p. Reidar fortjener all mulig støtte (selv om han sier at han har mottat god støtte fra Kirken også i tidligere år), for det må være en enorm belastning å stå fram i media med det han opplevde.