Forfatternavn:Oddvar

Kvinnelige prester

Økumenikk /

For mange (protestanter) er nok dette et gammelt spørsmål som for lenge siden ble avklart, men faktisk er kvinnelige prester fortsatt et spørsmål som splitter kirkesamfunnene – og skaper spenninger innefor kirkesamfunn. Jeg skrev for en måneds til siden om kardinal Kaspers advarsel til den (engelske) anglikanske kirke og konsekvensene hvis de valgte å ordinere kvinner til biskoper, noe anglikanerne på et møte i starten av juli ser ut til å ha gjort.

I den forbindelse ble jeg minnet på en artikkel skrevet av C.S. Lewis for over 50 år siden (og som jeg har lest et par ganger for mange år siden), kalt Priestesses in the Church, som på en nokså dramatisk måte tar opp den problemstillingen. Lewis’ artikkel ble referert til hos Pontifications her:

This brings to mind a brief piece by C.S. Lewis called “Priestesses in the Church?” (the square brackets are my additions):

«… I heard that the Church of England was being advised to declare women capable of Priests’ Orders …. To take such a revolutionary step at the present moment, to cut ourselves off from the Christian past [almost a 2000-year-old tradition, 4000 if one includes the Old Testament priesthood] and to widen the divisions between ourselves and other Churches by establishing an order of priestesses in our midst, would be an almost wanton degree of imprudence. And the Church of England herself would be torn in shreds by the operation.»

Lewis was prophetic here, for this is just what has occurred and, in fact, has been carried a step further by the ordination and episcopal consecration of active homosexuals.

Hele Lewis’ artikkel om Priestesses in the Church kan leses her:

Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme

Katekisme /

Nokså nylig er kompendiet til Den katolske kirkes katekisme (som ble utgitt i fjor) lagt ut på internett på engelsk. Det ligger på Vatikanets hjemmesider og kan leses (lastes ned) her: (På norsk er det bare selve katekismen som ligger på nett, her:)

Jeg vet også at den norske oversettelsen ble ferdig for noen få måneder siden, men jeg vet ikke sikkert når den blir utgitt i bokform i Norge – eller når den norske teksten blir lagt ut på internett. Slik lyder i alle fall et par av spørsmålene og svarene på norsk:

Spørsmål 2. Hvorfor ligger det i mennesket en lengsel etter Gud?
Gud selv, som har skapt mennesket i sitt bilde, skrev inn i dets hjerte en lengsel etter å se Ham. Også når denne lengselen ofte blir miskjent, opphører ikke Gud med å trekke mennesket til seg. For i Ham skal det leve og finne den fylde av sannhet og lykke som det uavlatelig søker. Mennesket er altså ifølge sin natur og sitt kall et religiøst vesen som er i stand til å komme inn i et fellesskap med Gud. Denne inderlige og levende forbindelse med Gud gir mennesket dets grunnleggende verdighet. (26-30, 44-45)

Spørsmål 3. Hvordan kan man erkjenne Gud gjennom fornuftens lys alene?
Ved å gå ut fra skaperverket, det vil si verden og den menneskelige person, kan mennesket gjennom fornuften alene erkjenne Gud som alle tings opprinnelse og mål, og som det høyeste gode, som sannhet og uendelig skjønnhet. (31-36, 46-47)
(Nummerne i parentes viser til paragrafene i den store katekismen.)

Lokalmenigheten eller hele Kirken?

Økumenikk /

Det er nok en ganske tydelig tendens til at protestanter og katolikker ser ulikt på forholdet til lokalkirken og kirken som helhet. Dette er vel aller tydeligst i flere firmenigheter (eksemplifisert av problemene Levende Ord i Bergen har hatt det siste halve året) at lokalmenigheten er nesten det eneste som betyr noe. I Den norske kirke e rvel kirken på landsplan viktig nok, mens kirker i andre land har man et perifert forholdt til. Hos katolikker derimot er det den universelle kirke – med paven som leder – som står sterkest i de troendes bevissthet, mens lokalmenigheten og hvordan den fungerer tensker man kanskje ikke så ofte på.

Hvorfor er det slik? Det er vel teologiske grunner til det, men også noen praktiske, som disse:

Part of the answer may simply be that the leadership of the Catholic Church at the moment seems admirable to all but the most committed anti-Catholic partisans, whereas the leadership of many of the mainline Protestant denominations is either not easily personified by its members, or, at the moment, seems to be flailing around and unsure of itself. As a Catholic, it seems to me that the Catholic Faith has also been revealed, during the last two pontificates, as the center of gravity of Christianity–at least in the West–even to Protestants.

Les mer om dette her: (Sitatet er tatt fra en av kommentarene.)

Problemer i den anglikanske kirke

Økumenikk /

Avisen Dagen skriver i dag om problemene i den anglikanske/episkopale kirke. Det kan se ut til at de afrikanske anglikanerne (ledet av Nigeria) ikke lenger kan være med på den liberale utviklingen, mens erkebiskopen av Canterbury (forgjeves) forsøker å mekle.

Avisen skriver at «Generelt synes det nå mer og mer sannsynlig at det bærer mot full anglikansk kirkesplittelse.» Det kan jeg være enig i, men jeg syns at artikkelen legger litt vel mye vekt på valget at den nye ledende biskopen i USA (en kvinne), mens slik jeg oppfatter det, er problemet først og fremst at kirken i USA ikke ønsket å angre skikkelig på bispeordinasjonen av en homofilt samboende mann for to år siden.

Les hele Dagens artikkel her:

Klosterboom

Katolsk /

«De siste femten årene er det blitt etablert ti nye klostre i Norge. Mange av de nye ordenssøstrene og -brødrene kommer fra land utenom Europa og USA, ofte som del av en bevisst strategi.»

Slik skriver Vårt Land i dag – i en artikkel som kan leses her:

Artkkelen forteller også litt mer om hvor munkene og nonnene kommer fra i verden (ikke så veldig mange er norske) og hva som får folk til «å gå i kloster».

Paven ferierer

Katolsk /


Det er godt i se at paven også tar seg tid til en liten ferie, nå som de fleste andre gjør det samme.

Som i fjor – og som pave Johannes Paul II tidligere – er pave Benedikt noen dager i Aosta dalen i de italienske alpene.

På bildet ser vi utsikten han har.

Preken søndag 16. juli

Liturgi /

Preken 15. søndag i alm kirkeår, St. Paul kirke i Bergen

Det er godt å være tilbake i Norge etter nesten et halvt år i Italia; fem måneder med studier i Roma og så en ferietur de siste to ukene, der min kone og jeg har reist rundt på Sardinia og deretter i Umbria, Toscana og helt opp til Bologna.

Det gir mange inntrykk å være på nye steder, lese nye bøker, høre på lærde professorer, besøke mange kirker og se hvordan ulike prester feirer messen – men samtidig er det lettere å sove i sin egen seng hver natt, slippe å finne fram i nye byer, å snakke et nokså ukjent språk etc. Akkurat nå er vi vel mest fulle av inntrykk ett alle ting vi har sett og hørt – og så må vi ta fatt på å ordne opp i en del saker hjemme i Norge, og også begynne på arbeidet med å flytte til Stavanger i starten av august.


Men nå til dagens tekster; hva er det vi hører om i dagens messe?
Det er om hvordan Gud kaller mennesker, og om konsekvensene av dette kallet.

1) profeten Amos og apostlene får sine oppdrag av Herren

2) de kommer begge med et nytt (og ofte kontroversielt) budskap

Bakgrunnen fra Det gamle testamente er som vi nok alle kjenner til at Gud kalte profeter for å fremføre hans budskap til folket. …

Preken søndag 16. juliLes mer »

15. søndag i kirkeåret

Liturgi /

Første lesning denne søndag er fra profeten Amos, 7,12-15.
Siden sa Amasja, presten i Betel, til Amos: «Gå din vei, du seer, kom deg av sted til Juda! Der kan du ha ditt levebrød, der kan du være profet. I Betel får du ikke lenger tale profetord; for det er en kongelig helligdom, ja, et rikstempel.» Da tok Amos til orde og sa til Amasja: Jeg er ikke profet og hører ikke til noe profetlag. Jeg er gjeter og dyrker morbærfiken. Men Herren tok meg bort fra saueflokken, og Herren sa til meg: «Gå og vær profet for Israel, mitt folk!»

I min preken i dag (nå er jeg nemlig tilbake i Norge/Bergen igjen og har vanlig menighetstjeneste) snakker jeg om at Gud kaller oss alle til tjeneste for seg og at dette kallet noen ganger kan være vanskelig å utføre, slik Amos eksempel viser – han ble jaget ut av landet. Jeg regner med å legge ut deler av min preken her om noen timer.

Tekstene for dagens messe kan leses her:

14. søndag i det alminnelige kirkeår

Liturgi /

Dagens evangelietekst:

Siden gikk Jesus derfra og kom til sitt hjemsted, og disiplene fulgte ham. Da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Alle som hørte ham, var helt overveldet og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og har vi ikke søstrene hans blant oss?» Og de ble forarget og avviste ham. Men Jesus sa til dem: «En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på sitt hjemsted, blant slektninger og i sitt hjem.» Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, han bare la hendene på noen få syke og helbredet dem. Og han undret seg over deres vantro. Så drog han omkring til landsbyene og lærte folket. (Markus 6)

Les alle tekstene her – og bønnene/antifonene:

OPPDATERING:
Dette var siste søndagen vi var i Italia; vi deltok i søndagsmessen i en kirke som (svært passende) lå like ved et badested en halv time sørøst for Rimini.

Feriering – lite blogging

Generelt /

De første to ukene av juli reiser min kone og jeg rundt på Sardinia (den første uken) og deretter i Umbria, Le Marche, og muligens inn i Toscana og helt til Bologna. Vi gleder oss over å få se disse flotte delene av Itaila, før vi kommer hjem til Norge for godt 15. juli.

Det blir knapt noe blogging fra min side disse ukene.

13. søndag i det alminnelige kirkeår

Liturgi /

For det er ikke Gud som har skapt døden, og han gleder seg ikke over de levendes undergang. Gud skapte alle ting for at de skulle vare ved, de skapende krefter i verden tjener livet, det er ingen dødelig gift i dem. Nei, døden er ikke konge på jorden, for rettferdigheten er udødelig. Men Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget evige vesen gjorde han det. (Visdommen 1)

Da en av synagogeforstanderne, som hette Jairus, fikk se Jesus, kastet han seg ned for hans føtter og bønnfalt ham: «Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne, så blir hun frisk og får leve.» (Markus 5)

Som vi ser i dette utdraget fra 1. lesning og evangeliet i dagens messe, er det Guds makt også over liv og død som står i sentrum i dagens messetekster. Noen ganger ser også kristne i praksis bort fra at det evige liv er vel så viktig som dette jordiske liv; da blir vår kristentro ganske så feilfokusert og forvirret. Noen ganger klarer vi ikke å tro særlig sterkt verken på dette eller andre av Guds løfter; da vil vi ha nytte av å igjen minnes om at både vårt liv og vår død fullt og helt er i Guds hånd.

(Muligens feirer mange menigheter i Norge i dag festen for Peter og Paulus. Her nede fra Italia er jeg noe usikker på om det gjøres i dag eller om de ble gjort for en uke siden. I Italia feirer vi de to apostelfyrstene på selve dagen, 29. juni.)

Les alle tekstene her – og bønnene/antifonene:

Hvorfor er det ikke økumeniske dialoger i Norge for tiden?

Økumenikk /

Det er nok økumeniske samtaler i Norge, men det har ikke vært noen økumeniske/teologiske samtaler mellom Den katolsk kirke og Den norske (lutherske) kirke på veldig mange år. Jeg har undersøkt litt mer om hvorfor Norge ikke ble med på de nordiske katolsk-lutherske samtalene som nokså nylig er startet, og fått dette svaret fra en kilde:

«Jeg kan bekrefte at Den norske kirke ikke ønsket å delta i den nordiske/svensk-finske dialogprosessen. Det finnes knapt et konkret vedtak som avspeiler dette, men realiteten er at Den norske kirke avsto fra deltakelse. En viktig årsak var nok en (ubegrunnet) frykt for at dette ville skje på bekostning av den internasjonale dialogen, samt en følelse av at det ble vel mange dialoger til «høyre» i kirkelandskapet.»

Jeg har studert økumenikk i en helt semester nå, så det kan passe at jeg er ekstraordinært opptatt av spørsmålet, og jeg er også klar over at forholdet mellom katolikker og lutheranere og andre protestanter har blir mye vennligere de siste 10-15 årene, men jeg syns likevel at også den økumeniske, teologiske samtalen bør gjenopptas så snart som mulig.

Messefeiringen – en hellig handling

Katolsk, Teologi /

Mitt inntrykk av messefeiringene i Italia etter fem måneder her må nok dessverre sies å være ganske blandet. De pavelige messene feires fint og med verdighet, på de ulike presteseminarer og de katolske universitetene i byen tror jeg også det står ganske godt til, men det jeg har sett av messer rundt om i vanlige italienske menigheter, syns jeg er dårligere. (Jeg har også nevnt dette i et tidligere innlegg.)

Jeg leste nylig et intervju som uttrykker noe av det jeg har merket noe tydeligere her i Italia enn hjemme i Norge; det dreier seg mest om en mangel på høytidelighet og mangel på opplevelsen av at man deltar i en virkelig hellig handling. (Noe av min opplevelse kan vel ogsp skyldes at jeg hjemme nesten alltid er hoved- eller enecelebrant, mens jeg her i Italia nesten alltid er concelebrant eller sitter i kirkerommet.)

Erkebiskop Albert Malcom Ranjith Patabendige Don i Vatikanets kongregasjon for gudstjenestefeiringen nevnte i intervjuet noen «negative resultater» av de liturgiske forandringene etter Vaticanum II, og uttrykt sin støtte til den foreslåtte reformen av denne nye liturgien.

Erkebiskopen sa at konsilfedrene hadde håpet å øke opplevelsen av et aktivt møte med Gud i liturgien. Men etter konsilet ble en del forandringer gjort noe forhastet; man forkastet en del overdrivelser i den gamle messen i en entusiastisk rus, og uten tilstrekkelig refleksjon. Og resultatet ble ganske annerledes enn det konsilet hadde ønsket.

Asked to provide some examples of the negative results, the Sri Lankan prelate listed «the abandonment of the sacred and the mystical,» the confusion between the common priesthood of all the faithful and the ordained ministry, and the concept of the Eucharist as a common banquet rather than a representation of Christ’s Sacrifice.

These changes, Archbishop Patabendige Don said, have produced negative consequences for the Church even beyond the liturgy. In the face of a growing secular trend in society, he said, the Church urgently needs to cultivate a deeper sense of the sacred and a more active interior life. Fortunately, the archbishop said, there is a growing sense among Catholics of the need to recover the sense of the sacred. He said that the work of the Congregation for Divine Worship entails helping bishops and episcopal conferences to refine the liturgy by incorporating the strengths of the past.

Hele intervjuet kan leses her:

Festen for apostlene Peter & Paulus

Katolsk, Liturgi /

I Italia er 29. juni en helligdag/fridag siden det er festdag for de to apostlene Peter og Paulus, som kalles apostelfyrstene, og er viktige for katolikker over hele verden – men som likevel ikke feires så grundig som her i Italia alle steder. I Norge har vi (få) katolikker i mange år flyttet festen til nærmeste søndag, siden man vil at så mange som mulig skal få delta i feiring – og 29/6 altså ikke er fridag.

Hvorfor er apostlene Peter og Paulus, så viktige for Italia? Fordi de begge led martyrdøden i Roma. I mine økumeniske studer i vår har dette punktet blitt nevnt utallige ganger og spesielt i samtalene med den ortodokse kirke har dette poenget gitt paven (Peters etterfølger) og byen Roma et godt argument.

Tekstene for dagen er følgende, og nevner både Paulus’ og Peters vitnesbyrd:

Min kjære Timoteus, selv er jeg alt i ferd med å ofres, og tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet, vært trofast. Og nå ligger rettferdighetens seierskrans ferdig til meg; den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dag . (2. Timoteus 4)

Jesus spurte sine disipler: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier Johannes Døperen, noen Elija, andre Jeremia eller en av profetene.» «Men dere,» spurte han da: «hvem sier dere at jeg er?» Da tok Simon Peter ordet, og svarte: «Du er Messias, Sønn av den levende Gud.» Og Jesus svarte ham: «Salig er du, Simon Bar-Jona! Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene. Og jeg sier deg, at du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke. Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold. (Matteus 16)

Les alle tekstene her – og bønnene/antifonene:

Min første (kirke)kjærlighet

Katolsk, Økumenikk /

Vinteren 1991 leste jeg et brev som jeg nå for et par dager siden fant igjen (på nettet), og leste på nytt – om en lutherske prest som nylig hadde blitt katolikk. Jeg var i USA noen uker den vinteren; hadde studiepermisjon for å studere luthersk kirkeliv. Jeg møtte da (i skrift) en gruppe av konservative og høykirkelige lutheranere, og jeg ble ganske snart påvirket av deres syn på ulike teologiske spørsmål.

En av lederne av denne bevegelsen, som kaller seg Evangelical Catholics, men er lutheranere, var Richard John Neuhaus. Han hadde nylig blitt katolikk, og hadde nettopp skrevet et brev til sine venner, som jeg så altså leste.

On Saturday, September 8, 1990, the Nativity of Mary, I was received into full communion with the Roman Catholic Church.  In the months ahead I will be preparing to enter the priesthood of the Catholic Church.  ….  This decision is the result of many years of prayer, reflection, conversation, and, I firmly believe, the leading of the Holy Spirit.  Especially over the last five years, I have resisted with great difficulty the recognition that I could no longer give an answer convincing to others or to me as to why I was not a Roman Catholic. Over the last 20 years and more, I have repeatedly and publicly urged that the separated ecclesial existence of Lutheranism, if it was once necessary, is no longer necessary; and, if no longer necessary, such separated existence is no longer justified. 

Slik fortsetter Neuhaus en stund og forklarer hvorfor han valgte å forlate den lutherske kirke. Men litt senere i brevet snakker han like tydelig og varmt om den kirke han nettopp hadde forlatt, om alt det god ehan hadde mottat der – uttalelser som også jeg helt og fullt kan slutte meg til.

I cannot begin to express adequately my gratitude for all the goodness I have known in the Lutheran communion. There I was baptized, there I learned my prayers, there I was introduced to Scripture and creed, there I was nurtured by Christ on Christ, there I came to know the utterly gratuitous love of God by which we live astonished. For my theological formation, for friendships beyond numbering, for great battles fought, for mutual consolations in defeat, for companionships in ministry–for all this I give thanks and know that I will forever be in debt to the church called Lutheran. Most especially am I grateful for my 30 years as a pastor. There is nothing in that ministry that I would repudiate, except my many sins and shortcomings. My becoming a priest in the Roman Catholic Church will be the completion and right ordering of what was begun 30 years ago. Nothing that was good is rejected, all is fulfilled.

Hele Richard Neuhaus brev til sine venner fra høsten 1990, kan leses her:

Flere prester i USA vurderer om de skal bli katolikker

Katolsk, Økumenikk /

Den episkopale kirke har nylig hatt sin General Convention, og resultatet har blitt slik at stadig flere av de konservative medlemmene og prestene lurer på om de skal forlate kirken; og hvor skal de da gå? I den største lutherske kirken i USA, ELCA, er den teologiske og moralske situasjonen nokså lik, så også der diskuterer mange om de skal bli værende i kirken. (En slik liberal utvikling i kirkesamfunnet var ikke grunnen til at jeg ble katolikk, men jeg vet at mange i Den norske kirke også tenker i disse baner.)

Den tidligere lutherske presten, Leonard Klein, som ble katolikk for litt over tre år siden og katolsk prest for et par-tre måneder siden (se her i min blog) svarer sin venn, som har bestemt seg for å bli værende i ELCA slik:

It seems to me that Richard Niebanck has given the best reasons for staying: the first is to minister and serve where one was first called to do so; the second is that one is still a Lutheran and agrees with the premises of the Reformation. One can, however, only do the first with integrity if the second remains true.

The argument that one should stay where he is planted is not by itself sufficient. This is the point I made some time back (to the) argument that the sin and tragedy of the brokenness of the Church make it impossible to leave one’s post. The truth is that there could come a point when everyone would have to make the break – when Baal-worship is enforced something has to give, even if it’s one’s own martyrdom. Or if Radner ceased to be an Anglican theologically and came to believe the Catholic doctrine of the Church, as I realized I had done years before I finally followed my own logic.

You can only stay if you believe in the life and confession of the communion in which you find yourself. So while all of us converts were motivated to face the question by the decay of the ELCA, … made the move for different reasons – not just to find a life raft. The reasons are basically two: first, that one at some point ceased to be Lutheran theologically and came to believe that the Reformation itself was problematic and, second, of course, that along with this decision one came to see in Rome (or Orthodoxy) the ancient, apostolic Church. Cardinal Newman, the godfather of us all, argues in basically this fashion. Ultimately for me and, I think I can say, virtually all the others the decision was ecclesial and creedal. My reading of Scripture and church history brooked no other possibility.

Les resten av Leonard Kleins svar her: (Gå til 22. juni 2006)

Problemer i Den anglikanske kirke

Økumenikk /

Den siste uken har jeg fulgt ganske godt med på møtet den episkopale kirken i USA har hatt i Ohio. De har slike møter hver tredje år og diskuterer de viktigste tingene innenfor kirkesamfunnet, velger ledende biskop og tar avgjørelser i alle viktige teologiske spørsmål.

I år hadde de bl.a. et viktig dokument fra den verdensvide anglikanske kirken å ta stilling til, the Windsdor report, som tar opp skaden som skjedde i Den anglikanske kommunionen da amerikanerne valgte å ordinere en samlevende homofil mann til biskop. Spesielt de afrikanske anglikanerne syntes dette var helt utålelig og erkebiskopen av Canterbury har gjort sitt beste for å holde det anglikanske fellesskapet sammen.

Rapportene fra Ohio har ikke vært særlig positive sett fra konservativ synsvinkel; det ble valgt en ganske radikal/liberal kvinne til ny ledende biskop – på tross av Vatikanets advarsel mot kvinnelige biskoper – som anglikanerne så langt har bare i USA, Canada og New Zealand. Responsen på Windsor rapporten var nokså tvetydig slik at de konservative delene av den anglikanske kirke knapt blir beroliget.

The Episcopal Church decided to “exercise restraint” on the consecration of gay bishops, falling short of the outright moratorium on the consecration of gay bishops that the Anglican Communion, the worldwide organization of 38 church bodies to which the Episcopal Church belongs, had required of them.

They also voted not to “repent” for the elevation of the Rev. V. Gene Robinson, bishop of New Hampshire, as their first openly gay bishop in 2003 – another request of the Anglican Communion, which claims 77 million adherents. And a proposal to cease blessing same-sex unions – a third request of the Anglican Communion–was dropped entirely.

Sterkere nattverdforståelse i frikirkene

Økumenikk /

Det er interessant å merke seg en økende intersse for nattverden innefor deler av frikirkeligheten. På sin blogg nevner den svenske katolikken Bengt Malmgren to eksempler: Peter Halldorf, pastor i pinsebeveglsen og Ulf Ekman, stifteren av Livets Ord.
Peter Halldorf, skriver i sista numret av tidningen Petrus (nr 5 2006) om nattvarden: «..tror vi inte att Kristus är närvarande i brödet och vinet, kan vi leva i veckor och månader utan att längta till den heliga måltiden. Om vi däremot tror att Jesus förenar sig med oss varje gång vi firar nattvarden, blir eukaristin – som de första kristna kallade denna måltid – en lika viktig del av vår gudstjänst som Guds Ords predikan. …..
I januari gav Ulf Ekman, grundaren av Livets Ord ut en bok om nattvarden, «Tag och ät – en bok om nattvarden». Han refererar till kyrkofäderna och fornkristna texter. Han skriver: «…det är den uppståndne och förhärligade Jesus Kristus som kommer till oss i och genom nattvardens bröd och vin. Och det är verkligen han själv, inte bara en symbol för honom eller en förkunnelse om honom.»
Les en anmeldelse av Ekmanns bok her:

Malmgren sier videre:
Det har inom frikyrkligheten funnits en utbredd uppfattning (fördom) om att liturgisk kristendom med användning av ritualer, ikoner och reliker inte är något annat än «död tro». Denna rädsla för konkreta tecken kommer till uttryck i debatten i (den svenska) tidningen Dagen, där en debattör varnar för att för mycket fokusering på nattvards-sakramentet kan skymma vår blick för Jesus. Katolska kyrkans långa tradition och den roll eukaristin spelat i många helgons liv ger knappast fog för en sådan farhåga. Peter Halldorf bemöter själv invändningarna i ett debatt-inlägg.

Ulf Ekman talar i sin bok om sekteristiskt högmod och skriver: «Man skall vara försiktig i att uttala sig om vem som har död eller levande tro. Jag har själv fått lära mig hur lätt man gör misstag och fått inse hur fel jag ibland haft.»

Det vil være interessant å se om denne utviklingen vil fortsette, og bli synligså i frikirkene i Norge. Peter Halldorfs interesse for gamle kirkefedre og deres åndelige tradisjon er forholdsvis dogt kjent, men Ulf Ekmanns bok (og nye syn) hadde jeg ikke hørt om før.

Det hellige ansikt i Lucca

Generelt, Katolsk /

På vår tur til Pisa sist uke var vi også en dag i Lucca, en fantastisk interessant by, helt innesluttet av 3-400 år gamle bymurer. Byen hadde (selvsagt) mange flotte kirker, med domkirken, St. Martin, St. Mikael (på det gamle romerske forumet), og St Frediano (rett ved det gamle amfiteateret) på de første plassene. På DENNE WEBSIDEN kan man lese mye mer om Lucca.

På bildet ser dere «Det hellige ansikt«, en statue av den korsfestede Kristus som har et eget stort kapell inne i domkirken. Ifølge tradisjonen skal statuen (i alle fall ansiktet) være skåret ut av Nikodemus – som vi kan lese om i Johannes 3. Hvert år om kvelden før festen for korsets opphøyelse, 14. september (altså kvelden 13/9), tar man på statuen både krone og mange gullsmykker, gir ham et septer etc. og bærer ham rundt byen i prosesjon. På en måte ble denne Volto santo (=Det hellige ansikt) regnet som byens konge, de preget egne mynter med bilde av statuen etc. Statuens smykker kunne sees i domkirkens museum, de brukes bare en gang i året, sammen med mange andre av byens skatter. En helt fantastisk historie, med andre ord, som jeg ikke visste noe om før jeg kom til Lucca, i den vestre delen av Toscana.

Festen for Johannes døperens fødsel

Liturgi /

For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. … Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud.

Vi har nettopp feiret St. Hans / Jonsok, men det er sikkert ikke alle som har tenkt på Johannes døperen i den forbindelse. Festdagen for hans fødsel er 24. juni, og kvelden før festen er da typisk starten på den store feiring, akkurat som julaften. Johannes var en av de aller mest kjente helgener i det katolske Norge – sammen med Per (Peter), Pål (Paulus) og Mari (Maria)- slik at både Jon (Jonsvaka=Jonsok) og Hans (St. Hans) var forkortelser av hans navn.

Johannes døperen er en av de veldig få helgener vi feirer fødselsdagen til – siden har er så viktig, og siden hans fødsel er så nært knyttet til Jesu fødsel. Hans oppgave, som kommer aller tydeligst til uttrykk i advent hvert år, var å foreberede mennesker til å ta imot Jesus. Og slik er han også viktig i vår egen tid.

Les alle tekstene til denne dagen – og bønnene/antifonene.

Skroll til toppen