Katolsk

Mer om SSPX-biskops sjokkerende synspunkter på holocaust

I dag kan vi lese at ledene biskop innenfor SSPX, Bernard Fellay, svarer slik på spørsmålet om biskops Williamsons synspunkter på holocaust: «I deplore that a Bishop may have given the impression of involving the Fraternity with a view that is not ours.»

Kardinal Kasper uttaler seg om dette samme, og sier svært klart: «They are unacceptable words, stupid words. To deny the Holocaust is stupid and it is a position that has nothing to do with the Catholic Church.»

Kasper siteres samme sted slik om opphevelsen av ekskommunikasjonene:
«It was a gesture to favor the reconstitution of the unity of the Church. It is only a first step, because a series of themes must still be discussed. It is necessary to see in what way they accept the Council. It remains to be seem what will be the status of the SSPX. … Benedict XVI expressed himself about this problems with extreme clarity. I understand that the opinions of Williamson can cast a shadow on relations with Judaism, but I am convinced that the dialogue will continue. We have good relations with them.»

Pave Benedikt om kristen enhet – bønn er nødvendig!

Her er et utdrag av pave Benedikts tale under den økumeniske vesperen i ‘St Paulus utenfor muren’ i går, fra Asianews: (Så langt har jeg ikke fått tak i hele hans tale.)

The search for Christian unity must involve «all of our energy and efforts», and the followers of Jesus have joined in this for some time, but this is too great a work for men to achieve on their own; it must be a «gift of God». This is the conviction that lead to the appeal to all Christians to pray, and which this year, which recalls the two thousandth anniversary of the Apostle Paul’s birth, is made concrete in the choice of the phrase «pray without ceasing» as the theme for the Week of Prayer for Christian Unity, which this year is in its hundredth edition. …

Today’s feast of the conversion of Saint Paul, in the words of Benedict XVI, should prompt reflection on the fact that the apostle himself, convinced that he had been converted by divine intervention and «always motivated by the profound conviction that all of his strength came from the grace of God working within him», exhorted Christians to pray constantly. «The words of the Apostle on the relationship between human effort and divine grace resound with a meaning all their own. At the conclusion of the Week of Prayer for Christian Unity, we are all the more aware of how the work to restore unity, although it requires all of our energy and efforts, is still infinitely beyond our capacity. Unity with God and with our brothers and sisters is a gift that comes from Above». «It is not in our power to decide when or how this unity will be fully realised. Only God can do this!»

Pave Benedikt snakker om Paulus’ omvendelse

Før gårsdagens Angelus-bønn på Petersplassen sa pave Benedikt noen ord om Paulus’ omvendelse, og han oppsummerte denne hendelsen kanskje litt overraskende (syns jeg) med at Paulus her forstod at han ikke kunne bli frelst ved lovgjerninger, men ved tro på Ham som døde og oppstod for oss. Les selv:

Saint Paul’s conversion, which the Church celebrates today, was the main subject in the Pope’s reflections ahead of the Marian prayer.

“If truth be told,” said the Pope, “in the case of Paul some prefer not to use this term because,” they say, “he was already a believer; in fact he was a fervent Jew, and thus did not go from no faith to faith or from idols to God; nor did he abandon the Jewish faith to join Christ. In reality, the Apostle’s experience can be a model for every true Christian conversion.”

Paul’s conversion, the Pope went on to say, “took shape in the meeting with the Risen Christ. It was that meeting that radically changed his life. On the way to Damascus what happened to him is what Jesus calls for in today’s Gospel. Saul converted because, thanks to divine light, he believed in the Gospel’. This is his and our conversion: believing in the dead and risen Jesus and opening ourselves to the light of divine grace. In that moment Saul understood that his salvation did not depend on good deeds performed in accordance with the Law, but in the fact that Jesus also died for him, the persecutor, and had risen.”

For each Christian, baptism is the sign of conversion. “Converting,” explained the Pontiff, “means, also for each one of us, that Jesus, by dying on the cross, “has [. . .] given himself up for me” (cf Gal, 2:20), has risen and [now] lives with me and in me. By putting my trust in the power of his remission and letting myself be taken by His hand, I can escape the quick sands of pride and sin, lies and sadness, selfishness and false security, to find out and live the richness of his love.”

Svært tendensiøs og upresis artikkel av Vårt Land – om opphevelsen av ekskommunikasjonene

Vårt Land skriver i dag en svært så upresis artikkel – bygget delvis på NTB, men også signert av en av deres egne journalister.

Her er deres overskrift: «Rehabiliterer Holocaust-fornekter. Også tre andre biskoper får sine bannlysninger opphevet av pave Benedikt XVI.»

Det virker som dette har noe med Holocaust å gjøre, mens det jo dreier seg om en ekskommunikasjon av erkebiskop Marcel Lefebvre og de fire biskopene han ordinerte 30. juni 1988. (Vatikanet har arbeida med dette promblemet i flere måneder, ja år, og det var helt tilfeldig at det svenske TV-programmet om SSPX ble sendt sist uke.) En slik ordinasjon, imot pavens vilje, førte til automatisk ekskommunikasjon, som ble erklært av Vatikanet dagen etterpå. Erkebiskopen døde bare noen få år etter denne ordinasjonen, men ekskommunikasjonen av de fire andre biskopene ble i går oppheva.

NTB/VL framhever biskop Williamson blant de fire, men om man skulle framheve en av dem, burde det jo ha vært biskop Bernard Fellay, som er SSPX’s ledende biskop.

VL skriver også ganske upresis på slutten av artikkelen: «Lefebvre gjorde opprør mot kirkelige reformer, blant annet beslutningen om at messer ikke lenger måtte holdes på latin.

Pave Benedikt har siden han ble valgt til pave i 2006 forsøkt å bedre kirkens forhold til sine mest konservative medlemmer. Han åpner blant annet for at det igjen skal bli lettere å holde messe på latin.»

Det er korrekt av paven ønsker å forbedre forholdet til SSPX, og etter at ekskommunikasjonene nå er oppheva, skal man vel for alvor begynne det vanskelige og møysommelige arbeidet for å få SSPX inn i den katolske ‘folden’ igjen. Men disse problemene har ingenting med latin å gjøre. Også den nye katolske messen har jo latin som hovedspråk, og latin kan alle katolikker bruke så ofte de vil. Det handler mer om forholdet mellom den gamle og den nye messen, men SSPX hadde jo alltid tillatelse til å feire bare den gamle messen (slik andre grupper også hadde og har), så det var andre ting som gjorde at SSPX brøt med paven i 1988.

Hvordan er katolikkers forhold til SSPX etter opphevelsen av ekskommunikasjonene?

Father Z. skriver på sin blogg at noe viktig skjedde ved opphevelsene av ekskommunikasjonene for de fire biskopene, og at det var et viktig utgangspunkt for at noe mer kan skje. Men kirkerettslig og moralsk har det ikke skjedd noe med katolikkers forhold til SSPX så langt. Her her et utdrag fra hans artikkel:

Q: Are the chapels of the SSPX okay now?

Not in a juridical, legal sense, no. Many good things can happen in one of those communities, but the SSPX chapels are not, because of the lifting of the excommunications, suddenly made legitimate. They are not reconciled by this move.

Q: Are the priests of the SSPX in good standing now?

Not yet they aren’t. The priests of the SSPX are still suspended a divinis. They say Mass validly, but without the permission of the Church, either from a faculty of the Holy See or the local bishop. They do not have the necessary faculties to hear confessions and give sacramental absolution except in danger of death.

Q: Is it okay to go to chapels of the SSPX for Mass?

Yes and no. It is still not «okay» to go to chapels of the SSPX if you are doing so out of contempt for the Holy See or Holy Father, etc. If are are deeply attached to the older form of Mass, and it is very hard on you to go without it, yes, you can attend these Masses our of devotion. You can fulfill your Sunday obligation still, because the 1983 Code of Canon Laws says you do.

But the fact remains that these are still chapels separated from unity with the local bishop.

In my opinion, it is not a good idea to go to these chapels exclusively except perhaps in very rare circumstances wherein there really is no acceptable alternative.

Q: Is it okay to receive Communion at an SSPX Mass?

Yes and no. Yes… if you would otherwise have to go without the Eucharist for a long time because you are morally or physically impeded from receiving in a licit way. No… if you are doing so because of contempt for the Pope, bishop, Holy See, etc.

I don’t think it is a good idea to frequent and receive Communion often in the chapels of the SSPX. I think that undermines a person’s sense of unity with the Holy Father and the local bishop.

Program om SSPX på Svensk TV

På denne adressen: http://svtplay.se/v/1414020/uppdrag_granskning/ kan man se et 57-minutters program om SSPX i Sverige.

Den tdiligere lutherske presten som nå snart skal ordineres for SSPX (han er allerede diakon) virker som en god og sindig mann, men i programmet kommer det fram påstander om at flere av de ledende SSPX-medlemme i Sverige er politsisk ganske ekstreme. Mye tid (kanskje for mye) blir også brukt på biskop biskop Williamsons syn på holocaust.

Og man kan trygt si at biskop Arborelius av Stockholm ikke er særlig vennlig stelt til SSPX.

OPPDATERING:
HER ER ET BREV ledende biskop Fellay i SSPX skriver om programmet på svensk TV. Hans poeng er vel egentlig at en biskop ikke har noen myndighet til å snakke om politikk, derfor skal man ikke ta biskop Williamsons uttalelser så alvorlig. Det spørs likevel om ikke uttalelsene er av en slik art at en sterkere reaksjon/ avtsandstagen er nødvending.

P. Ronald Hölscher døde i dag

Alle prestene i Oslo katolske bispedømme mottok nylig en e-mail fra biskop Eidsvig, der han skriver:

«Det er med stor sorg jeg meddeler dere at vår kjære p. Ronald Hölscher ofm, døde i dag, 24. januar 2009 kl. 1400 i sitt kloster i Weert i Nederland, etter kort tids dødsleie. Mer informasjon om begravelsen vil bli sendt dere så snart vi vet mer.

Det legges ut en nekrolog på www.katolsk.no og St. Hallvard menighets bloggside.»

Nekrologen på St. Hallvard menighets bloggside er allerede på plass og kan leses her.

Opphevelse av ekskommunikasjon av fire SSPX-biskoper

Jeg har lest rykter om dette på nettet de site 3-4 dagene, og i dag blir det bekrefta:
«Etter en dialogprosess mellom Den apostoliske stol og Prestebroderskapet Pius X, representert ved sin generalsuperior H.E. Mons. Bernard Fellay, har Den hellige far godtatt forespørselen som Fellay på nytt har fremmet i brev av 15. desember 2008 … om å heve ekskommunikasjonen som de hadde pådratt deg for tyve år siden.

På grunn av bispeordinasjonene foretatt av H. E Mons. Marcel Lefebvre uten pavelig mandat den 30. juni 1988, pådro de nevnte fire biskoper ekskommunikasjonen latae sententiae, formelt erklært av Kongregasjonen for biskoper den 1. juli 1988.

I nevnte brev uttrykte H.E. Mons Bernard Fellay tydelig overfor Den hellige far at: «vi er fremdeles fast besluttet på å forbli katolikker og stille alle våre krefter til tjeneste for Vår Herre Jesu Kristi Kirke, som er den romersk-katolske kirke. Vi aksepterer hennes lære med barnlig holdning. Vi tror fast på Peters primat og på dets prerogativer, og derfor lider vi svært under den nåværende situasjonen.»

Hans hellighet Benedikt XVI, som har fulgt denne prosessen fra begynnelsen, har hele tiden forsøkt å lege bruddet med broderskapet, og traff også personlig H.E. Mons Fellay den 29. august 2005. Ved denne anledning ga paven uttrykk for vilje til å fortsette denne prosessen gradvis og med fornuftige tidsintervaller. Og nå, velvillig og med pastoral omsorg og faderlig barmhjertighet, hever han gjennom dekret fra Kongregasjonen for biskoper av 21. januar 2009 ekskommunikasjonen som hvilte over de nevnte biskoper. I denne beslutningen var Den hellige far inspirert av ønsket om at man fortest mulig skal nå frem til fullstendig forsoning og til full kommunion.»

Katolsk.no har vært svært raske til å skrive om dette (se over), og de skriver også en annen artikkel, der biskop Eidsvig bl.a. sier:

«Pavens beslutning kommer uten tvil til å lette Den katolske kirkes dialog og forhold til tradisjonalistene. Visse krefter innen SSPX er som kjent svært ytterliggående og viser holdninger helt uforenelig med katolsk tro. … Dersom man gjennom hevelse av ekskommunikasjonen oppnår full forsoning og kommunion, blir det nemlig mulig å sette inn sanksjoner mot disse ytterliggående kreftene …

Hevelsen av ekskommunikasjonen er å forstå som en utstrakt hånd fra Vatikanets side. Nå er det opp til SSPX å svare på denne invitten og komme med garantier for at de fullt ut er i enhet med katolsk tro også i de punkter som har vært omstridt. I denne prosessen forventer jeg at SSPX offisielt tar tydelig avstand fra antisemittiske holdninger. Dette er en forutsetning for at full enhet skal kunne gjenopprettes.»

Vatikanet kommer snart på YouTube

Jeg leste nettopp følgende melding fra Reuters:
The Vatican will soon have its own channel on the video sharing site YouTube where the Catholic faithful or the curious will be able to see Pope Benedict or Church events, a Vatican source said on Saturday.

The details of the accord are due to be presented on Friday at a news conference attended by Vatican officials as well as Henrique de Castro, managing director of media solutions for Google, which owns YouTube.

The initiative will involve Google, the Vatican Television Center and Vatican Radio. It will mark the Vatican’s deepest plunge into new media. The Vatican opened up its website, www.vatican.va, in 1995.

Richard John Neuhaus’ begravelse

Jeg har i kveld lest mange rapporter (bl.a. denne) fra Richard Neuhaus’ begravelse i the Church of the Immaculate Conception på Manhattan sist tirsdag, bl.a. følgende:
It was a beautiful service witnessing to the Faith of Fr. Neuhaus, that is, the Faith to which he belonged and and which he served, a Faith shared, certainly, by nearly all who filled the church for the two-hour service. (It was standing room only.) Five bishops served (Cardinal Egan was in Rome but sent a message read from the pulpit after the liturgy), and perhaps 65 priests. The Sisters of Life were there in good number. I was struck how much hymnography has done the work of ecumenism, as did Fr. Neuhaus. We sang The Church’s One Foundation, a magnificent hymn, words penned by Samuel Welsey, I believe. I saw many familiar faces afterwards–Protestants and Catholics–for Fr. Neuhaus touched the lives and work of many.

På bønnekoret som ble delt ut i messen stod det følgende Neuhaus-sitat:
«Whatever little growth in holiness I have experienced, whatever strength I have received from the company of the saints, whatever understanding I have attained of God and his ways — these and all other gifts I have received I will bring gratefully to the throne. But in seeking entry to that heavenly kingdom, I will, with Dysmas, look to Christ and Christ alone.

Then I hope to hear him say, ‘Today, you will be with me in paradise,’ as I hope with all my being — because, although looking to him alone, I am not alone — he will say to all.»

First Things har på denne sida samla nekrologer om tidsskriftets tidligere redaktør – over 40 stk. De har også lagt ut på nett ei samling bilder. De to første viser hans ordinasjon, i 1991, av kardinal O’Connor, og Avery Dulles som tar på ham messehakelen etter ordinasjonen. De to siste bildene viser Neuhaus sammen med presidentene Reagan og George W. Bush.

Pavemesse på Petersplassen 1965

Bildet over viser messen ved starten av 2. Vatikankonsils fjerde sesjon/år (dvs. 1965), Billedteksten er: Pope Paul being carried under canopy during the Penitential Procession during opening ceremonial mass for the 4th session of the 2nd Vatican Council attended by cardinals & bishops, on the steps of St. Peter’s Basilica as thousands of the faithful fill St. Peter’s Square.
NLM-bloggen etterlyste i går flere historiske katolske bilder, og for å finne slike kan man f.eks. søke slik:

http://images.google.com/images?q=St.+Peter%27s+Square+source:life eller slik: http://images.google.com/images?q=pope+source:life eller besøke denne bloggen: http://hallowedground.wordpress.com/

Min venn, Richard Neuhaus, døde i dag, 72 år gammel

Jeg kaller ham min venn, selv om jeg aldri møtte ham. Men siden februar 1991, da jeg først hørte om ham, er han vel den personen som har har hatt størst betydning for meg teologisk og intellektuelt – og det har vel aldri gått en uke, alle de årene, uten at jeg har lest noe av det han har skrevet.

Jeg var i Portland, Oregon, noen uker i februar 1991 (under den første Golf-krigen). Jeg hadde studiepermisjon fra min tjeneste som pastor i Arendal Evangelisk Lutherske Frikirke, og ønsket å studere luthersk kirkeliv i USA. Jeg oppdaget da den høykirkelige lutherske bevegelsen i USA, og en person som akkurat hadde forlatt denne, for å bli katolikk, Richard John Neuhaus. Noen få dager seinere, i den berømte Powel Bookstore i Portland, kom jeg over et av de første nummerne av tidsskiftet FIRST THINGS, som jeg har abonnert på og lest regelmessig siden da.

Økumenisk har Neuhaus også vært viktig for meg, og på dennes sida har jeg skrevet en del om hans økumeniske initiativ «Catholics and Evangelicals Together». Han døde altså i dag (etter å ha kunngjort sin alvorlige sykdom for en måned siden), og den kjente John Allen skriver om ham:

Fr. Richard John Neuhaus, a leading voice of Catholic conservatism in America, and one of those rare theologians and spiritual leaders whose influence vastly exceeded the boundaries of their religious community, has died at 72.

Neuhaus slipped away Jan. 8, shortly before 10 o’clock Eastern time. He never recovered from the weakness that sent him to the hospital the day after Christmas, caused by a series of side effects from the cancer he was suffering.

A priest of the New York archdiocese and a former Lutheran minister, Neuhaus was best known to society at large as an intellectual guru of what came to be known as the “religious right.” … …

Neuhaus converted to Catholicism on September 8, 1990, and was ordained a priest one year later by Cardinal John O’Connor of New York. In a letter to his Lutheran friends at the time, Neuhaus said he had become persuaded that the Reformation-era logic for separation from Rome was no longer justified, and that Lutheranism no longer saw itself as a reform movement within the broader church of Christ but rather as one denomination among many.

Given his Lutheran roots, Neuhaus had a lifelong interest in ecumenism. …. ….

In 2005, Time magazine took the unusual step of including the Catholic Neuhaus on a list of America’s 25 most influential Evangelicals, noting that in a 2004 session with journalists from religious publications, President George W. Bush cited Neuhaus more often than any other living authority.

Enda mer om fredshilsenen – dette sa bispesynoden om den

Etter bispesynoden høsten 2005, skrev pave Benedikt sin postsynodale apostoliske formaning, der han tatt med mange av biskopenes anbefalinger. I punkt 49 tar han opp akkurat fredshilsenen; han sier flere fine ting om den, men viser også til at den noen ganger fører til distraksjon. Avslutningsvis skriver han at man skal vurdere hvordan den skal praktiseres, og også vurdere å flytte den til et sted tidligere i messen:

49. By its nature the Eucharist is the sacrament of peace. At Mass this dimension of the eucharistic mystery finds specific expression in the sign of peace. Certainly this sign has great value (cf. Jn 14:27). In our times, fraught with fear and conflict, this gesture has become particularly eloquent, as the Church has become increasingly conscious of her responsibility to pray insistently for the gift of peace and unity for herself and for the whole human family. Certainly there is an irrepressible desire for peace present in every heart. The Church gives voice to the hope for peace and reconciliation rising up from every man and woman of good will, directing it towards the one who «is our peace» (Eph 2:14) and who can bring peace to individuals and peoples when all human efforts fail. We can thus understand the emotion so often felt during the sign of peace at a liturgical celebration. Even so, during the Synod of Bishops there was discussion about the appropriateness of greater restraint in this gesture, which can be exaggerated and cause a certain distraction in the assembly just before the reception of Communion. It should be kept in mind that nothing is lost when the sign of peace is marked by a sobriety which preserves the proper spirit of the celebration, as, for example, when it is restricted to one’s immediate neighbours (150).

(Footnote 150) Taking into account ancient and venerable customs and the wishes expressed by the Synod Fathers, I have asked the competent curial offices to study the possibility of moving the sign of peace to another place, such as before the presentation of the gifts at the altar. To do so would also serve as a significant reminder of the Lord’s insistence that we be reconciled with others before offering our gifts to God (cf. Mt 5:23 ff.); cf. Propositio 23.

På denne nettsida er det interessant gjennomgang om messens fredshilsen – (gå ned til midten, til: Wednesday, March 05, 2008. A Crisis of Meaning in the Sign of Peace).

Er denne kirken for overlesset?

Er denne kirken, Saint Eugène i Paris, for overlesset – slik at man ikke syns den er fin? Jeg viste en annen kirke her på bloggen, som nylig var tilbakeført til sin gamle form, og noen syntes den var altfor overlesses og ikke noe fin. Det forundra meg en del, og derfor spør jeg om denne kirken i Paris gir samme inntrykk. (Forøvrig er det lille alteret fra 70-tallet her blitt fjerna, slik at alle messene nå feires ‘Versus Deum’.)

Interessant om hvordan messens fredshilsen bør praktiseres

Father Z har tatt et stykke fra menighetsbladet i en katolsk menighet i Indiana, USA, trykket det på sin blog og fått 100 kommentarer til innholdet på kort til. Det handler om messens fredshilsen, og her er et utdrag:

Some people have asked me about the Sign of Peace. They note that in most cases we omit the line, “Let us offer each other the Sign of Peace … ” during Masses in the Ordinary Form. Dozens of people have thanked for me this. One person inquired as to why. No one complained. And, the fact is that everyone is always free to “offer the Sign of Peace” to their neighbor.

Here is the “why” part: Like many things in the celebration of Mass in the Ordinary Form, the Sign of Peace is optional. Several things are optional in “the English Mass.” Other optional things are the ringing of the bells by the altar servers, the use of the paten at Holy Communion, girls serving as altar servers, the priest facing the congregation, extraordinary Ministers of Holy Communion, even using a language other than Latin.

All of these things — and even more — are optional. They always have been. Yet, as we all know, some of these things have been pushed down our throats …

Jeg tar også med noen få av kommentarene til denne posten (og ber også mine lesere om å delta i en spørreundersøkelse om dette temaet):

I remember as a child when the Novus Ordo was first introduced that the Sign of Peace was a very structured (and, being structured and formal, more reverent) rite

Mange til stede i julemessene – mest vietnamesere

I St. Svithun menighet hadde vi seks messer julaften, det samme juledag og søndag etter jul (det samme har vi vanlige søndager). Når vi har så mange messer, er det plass til alle i (vår lille) kirke; faktisk opplever vi noen ganger at det ikke er helt fullt.

Da jeg hadde messen kl 13.00 søndag 28. desember, opplevde jeg at kirken var ganske så full – kirkens 225 stoler og 50 ekstra krakker ble brukt, og noen ganske få måtte stå. Det var flere menensker enn det var i noen andre messer denne søndagene. (Vanligvis er den polske messem kl 18 hver søndag den fulleste – da folk må stå utenfor – men i jula er mange av polakkene hjemreist.)

Messen kl 13 var på norsk, men full av vietnamesere- som på mange måter er de trofaste medlemmene av vår menighet. De fortalte meg at de vietnamesiske julemessene (vi hadde en vietnamesisk gjesteprest her fra Roma) var helt stappfulle, med neste 400 mennesker til stede både julaften og juledag. Mange katolske menigheter i Norge har tilsvarende store og trofaste vietnamesiske grupper og bildet og artikkelen under viser hvordan det er i Larvik.

I Østlands-Posten (Larvik) står det et stykke om vietnamesiske barn og deres deltakelse i julemessene, som er ganske talende:

«Jul er ikke bare synonymt med skolefri og nye playstationspill under treet for de tre soldatene. Julaften, første og andre juledag, nyttårsaften og første nyttårsdag er det messe i kirken, og barna er en viktig del av gudstjenesten helt fra de kan stables på beina.

– Vi er med å ministrene, å hjelpe presten. Og så tenner vi lys og røkelse, forteller Vinh, som husker hvor stas det var første gangen han kunne motta nattverd da han var ni.

– Ja, det var helt greit, kommer det nøkternt fra Kevin under papphjelmen.

De tre 13-åringene går ikke bare i samme klasse, hver søndag hele året igjennom treffes de i kirken. Og noen ganger fredager, når messen er på vietnamesisk.

Julespillet har begynt, og engler i alle størrelser vandrer med stort alvor ned midtgangen i den fulle kirken, hvert skritt fulgt av orgeltoner, videolinser og smilende foreldre. Den velkjente historien synges – på vietnamesisk, siden det er den vietnamesiske gruppa som har stått bak julespillet.

– De er så ivrige, så da fikk noe av sangen være på vietnamesisk, forteller sogneprest Joseph Lam Cong Luong.

Vietnamesere utgjør den største medlemsmassen, men som sognepresten sier: Musikk er internasjonalt, og sammen med barnas skuespill blir historien begripelig også for de andre. Kongolesere, polakker, filippinere, engelskmenn, nordmenn og somaliere gjør St. Frans kirke til en internasjonal møteplass øverst på Ra-ryggen. Men ikke bare søndager og helligdager: Hver dag i uka er det messe enten i St. Frans kirke eller Høysteinane kloster.

– Det er fullt nå i julen, men det er det hele året. Det handler ikke bare om å gå i kirken, men å møte venner. Mange av oss kommer fra varmere land, og vi er vant til å komme sammen, sier Luong. »

Sr. Angeline forteller om sitt kall og sitt liv som nonne

Jeg viste for et par dager siden til et par TV-programmer om søstrene på Marias Minde, men der var kanskje fokus litt for mye på at det stadig blir færre nonner der. I Bergens tidenes artikkel presenteres også det positive ved klosterlivet på en god måte – les hele artikkelen her – bl.a. slik:

Sr. Angeline har ikke angret på løftet hun ga i 1957. Og hun synes ikke hun har gått glipp av noe.

– Neeei, hva skulle det ha vært, sier hun ettertenksomt. Etter 56 år kan hun ikke komme på en eneste gang hvor hun har ønsket seg ut av klosteret og inn i et annet liv.

Men hun innrømmer at det kan være krevende å leve tett sammen med ni andre kvinner.

– Vi kan jo bli litt trøtte av hverandre. Jeg merker at vi ikke er slektninger.

Først etter at hun hadde blitt nonne, fikk Angeline vite at foreldrene hadde ønsket at ett av barna skulle gå i kloster.

Slik er det med mange av kvinnene på Marias Minde. De har vokst opp i katolske familier med sterkt troende foreldre og nonner som lærere. Noen har også hatt venninner som har gått i kloster.

På Marias Minde er Angeline den utadvendte, den som har et slikt godt humør. 56 år etter at hun kom til Norge lever hun et liv med tre fellesbønner daglig og 400 kroner i månedspenger.

– Noen andre penger ser jeg ikke, jeg får jo alt jeg trenger her. Løftet om fattigdom betyr at vi ikke kan velge å spise annet enn det som står på bordet. Men vi har det svært godt her på Marias Minde.

Månedspengene bruker hun blant annet til lodder på strikkeklubb hos Røde Kors. Nesten hver fredag tar hun bussen til byen for å være sammen med skolebarna på messen i St. Paul. Men hun kan ikke stoppe på en kafé i byen på vei hjem.

– Vi går ikke ut av huset uten at ledelsen vet hvor vi skal. På en tavle i gangen skriver vi opp når vi skal være tilbake.

Fra Franciskussøstrene på Marias Minde i Bergen

Bergens Tidende har nylig hatt en liten reportasje fra søstrene på Marias Minde. ‘Nå er det bare ti nonner igjen’, er budskapet i reportasjen. Men det er likevel hyggelig å se se søtrene (mest søster Angeline) og kirken som jeg kjenner så godt.

Programmet kan sees HER og HER.

Skroll til toppen