Denne uka – onsdag, fredag og lørdag – har vi hatt de såkalte imbredagene, i messens gamle form (og i går og i dag feira jeg de foreskrevne messene). Messeboka fra 1961 beskriver disse dagene slik:
Som hver uke blir innledet, likesom vigslet, ved søndagsfesten, så blir de fire årstider vigslet ved Imbredagene (Feriæ Quatuor Temporum). Det norske navnet våre fedre brukte, kommer fra et angelsaksisk ord (engelsk emberdays) som betydde omløp, periode. Til imbrehøytiden hører tre dager: onsdag, fredag og lørdag. Imbreuken om vinteren er tredje adventuke, om våren første fasteuke, om sommeren pinseuken, om høsten uken etter Korsmesse, 14. sept. Imbredagene er bots- og fastedager. Sjelen søker seg bort fra verden til bønn under faste og abstinens. Men samtidig skal vi be Gud signe årstiden, takke ham for markens grøde, og endelig hjelpe de fattige med almisse. Bønn, faste og almisse blir da oppgaven for oss alle på imbredagene.
Dagene forsvant, såvidt jeg forstår, i 1966, og vi leser slik om dem på Wikipedia:
Som forberedelse til søndagens messer har jeg sett bl.a. på den kjente latinske hymnen «Rorate cæli», som bygger på inngangsverset for 4. søndag i advent:
Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.
Ne irascaris Domine, ne ultra memineris iniquitatis: ecce civitas Sancti facta est deserta: Sion deserta facta est: Jerusalem desolata est: domus sanctificationis tuæ et gloriae tuæ, ubi laudaverunt te patres nostri.
La ei din vrede råde, kom ikke lenger ihu vår brøde. Se den hellige stad er forlatt, Sion er blitt ødelagt: Jerusalem lagt øde, bolig for din helligdom og for din herlighet, der hvor din lov og din pris lød fra våre fedre.
Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.
Peccavimus, et facti sumus tamquam immundus nos, et cecidimus quasi folium universi: et iniquitates nostræ quasi ventus abstulerunt nos: abscondisti faciem tuam a nobis, et allisisti nos in manu iniquitatis nostræ.
Vår synd er stor, og vi er blitt lik det urene menneske, og vårt fall er dypt, som det visne blad faller fra treet. Liksom vinden har våre synder båret oss langt avsted, og ditt åsyn har du skjult for oss. Du har overgitt oss til straffen for vår urettferdighet.
Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.
Vide Domine afflictionem populi tui, et mitte quem missurus es: emitte Agnum dominatorem terræ, de Petra deserti ad montem filiæ Sion: ut auferat ipse iugum captivitatis nostræ.
Se ned, o Herre, til ditt folks kval og vånde, og send oss Ham som du sende skal! Ja, send oss det Guds Lam, som er jordens herre, fra ørkenens klippe til fjellet hvor Sions datter bor: For at Han selv kan befri oss for åket av vårt fangenskap.
Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.
Consolamini, consolamini, popule meus: cito veniet salus tua: quare mærore consumeris, quia innovavit te dolor? Salvabo te, noli timere, ego enim sum Dominus Deus tuus, Sanctus Israel, Redemptor tuus.
Trøst deg, mitt folk, trøst deg og gled deg, du mitt eget folk: Snart kommer din Frelser og frir deg ut! Hvorfor sukker du i sorg og klage, hvorfor lar du smerten overvelde deg? Jeg skal frelse deg, frykt derfor ikke. Til evig tid er jeg din Herre og din Gud, Israels Hellige og din Forløser.
Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.
O Radix Jesse, qui stas in signum populorum, super quem continebunt reges os suum,
quem gentes deprecabuntur: veni ad liberandum nos, iam noli tardare.
Å, friske skudd på Jesse tørre rot. Underfulle tegn for alle folkeslag.
Selv konger tier når du taler, og alle slekter bøyer kne.
Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk.
Tekst fra profeten Jesaja 11, 10-12 Den dagen skal folkeslag søke til renningen fra Isais rot. Han skal stå som folkenes samlingsmerke. Han skal løfte et banner for folkene, samle de fordrevne av Israel og føre Judas spredte flokk sammen fra verdens fire hjørner.
På www.chiesa leser jeg en grundig artikkel om hvordan pave benedikt ved tre anledninger nå i advent har tatt opp den katolske og felleskristne læra om arvesynd; to gang med utgangspunkt i Paulus og en gang ved markeringa av jomfru Marias ubesmittede unnfangelse, 8 desember. Ved sistnevnte anledning sa han følgende:
«The mystery of the Immaculate Conception of Mary, which we solemnly celebrate today, reminds us of two fundamental truths of our faith: original sin first of all, and then the victory over this by the grace of Christ, a victory that shines in a sublime manner in Mary Most Holy.
The existence of what the Church calls ‘original sin’ is, unfortunately, overwhelmingly obvious, if we only look around ourselves, and above all within ourselves. The experience of evil is, in fact, so significant that it raises within us the question: where does this come from? Especially for a believer, the question is even deeper: if God, who is absolute Goodness, has created everything, where does evil come from? The first pages of the Bible (Gn. 1-3) respond precisely to this fundamental question, which tests every human generation, with the story of creation and of the fall of the progenitors: God created everything for existence, and in particular he created the human being in his own image; he did not create death, but this entered the world through the envy of the devil, who, rebelling against God, also drew men into deceit, inducing them to rebel (cf. Wis. 1:13-14; 2:23-24).
10. desember la paven bort sitt manuskript tydeligere enn vanlig og sa følgende personlige ord om syndefallets betydning, som en oppfølging av hva han hadde sagt onsdagen før:
«Dear brothers and sisters, in following St. Paul we saw two things in the catechesis last Wednesday. The first is that our human history has been tainted from the beginning by the abuse of created freedom, which intends to emancipate itself from the divine will. And in this way it does not find true freedom, but opposes itself to the truth, and as a result falsifies our human realities. Above all, it falsifies the fundamental relationships: with God, between man and woman, between man and the earth. We said that this tainting of our history is spread through the entire fabric, and that this inherited defect has increased, and is now visible everywhere. This was the first thing. The second is this: we learned from St. Paul that there is a new beginning in history and of history in Jesus Christ, He who is man and God. With Jesus, who comes from God, there begins a new history formed by his yes to the Father, and thus founded not on the pride of a false emancipation, but on love and truth.
But now the question arises: how can we enter into this new beginning, into this new history? How does this new history reach me? With the first tainted history, we are inevitably connected by our biological origin, we all belong to the one body of humanity. But communion with Jesus, the new birth in order to enter to become part of the new humanity, how does this take place? How does Jesus come into my life, into my being? The fundamental answer of St. Paul, and of the entire New Testament, is: he comes through the work of the Holy Spirit. If the first history gets underway, so to speak, with biology, the second gets underway in the Holy Spirit, the Spirit of the risen Christ. This Spirit created, at Pentecost, the beginning of the new humanity, of the new community, the Church, the Body of Christ.»
Aller grundigst tok paven opp dette temaet onsdag 3. desember, da hele hans preken tok opp (ut fra Paulus) forholdet mellom Adam og Kristus, forholdet mellom arvesynd og frihet – her trykker jeg alt han sa da: …
For noen måneder siden bestilte jeg denne DVDen om den tradisjonelle latinske messen som FSSP har laga i samarbeid med EWTN. Den viser alt det en prest eller seminarist kan tenke seg å vite om messen; svært tydelig og detaljert, og kvaliteten både på det tekniske og det innholdsmessige er svært god. (Samtidig merker jeg at jeg nå kan den gamle messen så godt, at det bare er små detaljer og nyanser jeg fortsatt trenger å lære.)
Dagens Å-antifon er et eksempel på hvordan Kirken har brukt og bruker Guds hellige bavn: JHVH – dvs, at vi ikke bruker det, men bytter dte ut med Adonai=Herre. (For noen måneder diskuterte vi dette her på bloggen, HER og HER.)
Slik skriver Father Z. om dette: «Adonai» is «LORD.» It was the Hebrew word that the Jews used when they found the four-lettered word for God’s name which they held to be too sacred to pronounce aloud. The four letter word for God’s Name, the Tetragrammaton, is still venerated by us to the point that Holy Church asks us not to use it in liturgical song.
Christ is Lord, Lord of Creation. We sang this yesterday in the antiphon «O Sapientia». Christ is also Lord of the Covenant with the People He chose. The Lord made covenants with Noah, Abraham, and Moses. He guided them and all the People. He gave them Law. He protected and feed them. The Lord delivered them from bondage to Pharaoh and unending slavery. He went before them with arm outstretched.
This was all a pre-figuring of the great work of redemption that Christ would work on the Cross. He redeemed us His People from Satan and the eternal damnation of hell.
He once appeared clothed in the burning bush that was not consumed by fire. He is about to appear again clothed in flesh in our liturgical celebration of Christmas. He will appear again one day in the future to judge the living and the dead. Each day He appears to us in the person of our neighbor.
What amazing contrasts we find in our Lord! He came in thunder and lightening to give the Law on Mt. Sinai. He comes now in swaddling clothes. He will come again in glory. He comes humbly in the appearance of Bread and Wine. He still goes before us with outstretched arm and our foes are put to flight at the sight of His banner!
O Adonai, et Dux domus Israel, qui Moysi in igne flammæ rubi apparuisti,
et ei in Sina legem dedisti: veni ad redimendum nos in brachio extento.
Å Adonai, sterke Gud. Du førte Israel bort fra Egyptens trelldom.
Du talte til Moses fra tornebuskens flammer og gav ham loven på Sinai fjell.
Strekk ut din sterke arm! Frels oss fra syndens åk.
Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.
Tekst fra 5. Mosebok 30, 8-11 Moses sa til hele Israel: Da skal du igjen være lydig mot Herren og holde alle hans bud som jeg gir deg i dag. I alt ditt virke skal Herren din Gud gi deg rikelig av det som godt er, både barn, avkom i buskapen og grøde på jorden. For Herren vil igjen glede seg over deg og gjøre godt mot deg, likesom han gledet seg over dine fedre, så sant du er lydig mot Herren din Gud og holder hans bud og forskrifter som er skrevet i denne lovboken, og så sant du vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.
For oss katolikker – som har så enormt mange innvandrere i våre menigheter – er det godt å lese at de fleste innvandrerne i vårt land klarer seg fint. Slik leste jeg i DagenMagazinet i går:
«Det går godt for de fleste ikke-vestlige innvandrerne med botid over fem år i Norge. Det viser en rapport som onsdag ble lagt fram av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). …
På vegne av direktoratet intervjuet meningsmålingsinstituttet 1.011 personer i aldersgruppen 18 til 67 år fra Afrika, Asia, Øst-Europa og Sør- og Mellom-Amerika i 2007. Alle hadde bodd i Norge i mer enn fem år, og de ble spurt om opplevelser og synspunkter på innvandring og integrering.
Et hovedfunn viser altså at det går godt for de aller fleste – åtte av ti – ikke-vestlige innvandrere. Men de i intervjuutvalget som opplever seg best integrert, er også de som er mest kritisk til norsk integreringspolitikk. …
Dette er en av de få rapporter der integreringen ses på fra minoritetenes perspektiv. Det finnes svært liten kunnskap om innvandrernes egne erfaringer. Rapporten er et viktig bidrag for å gi stemme til innvandrernes egne opplevelser.
Man finner det gledelig at det store flertall som deltok i undersøkelsen føler at det er fullt mulig å være seg selv og beholde sine tradisjoner. …»
Likevel opplever mange innvandrere ulike former for diskriminering og at de ikke har like muligheter til arbeid og utdanning som etnisk norske. Les mer HER.
O Sapientia, quæ exore Altissimi prodisti, attingens a fine usque ad finem,
fortiter suaviter disponensque omnia: veni ad docendum nos viam prudentiæ.
Å Visdom, du evige Ord som Gud har talt. Du råder for hele verden.
Sterk og mild leder du alt. Kom, lær oss å leve klokt og rett.
Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.
Tekst fra Visdommen 7,26-29a For visdommen er en avglans av det evige lys, plettfritt speiler den Guds virke og er et bilde av hans godhet. Den er bare én, men makter alt, den hviler i seg selv, men gjør alle ting nye. Fra slekt til slekt tar den bolig hos hellige mennesker og gjør dem til profeter og Guds venner, for Gud elsker bare den som bor i lag med visdommen. Ja, den er skjønnere enn solen, den overgår ethvert stjernebilde.
Jeg må innrømme at jeg har få advents- og juletradisjoner, men disse Å-antifonene husker jeg (og bloggen) gjerne på også dette året.
Dette er den første av sju antifoner som er blitt lest eller sunget som del av katolsk vesper (kirkelig aftensang) i perioden 17. – 23. desember – i over 1.400 år.
Versene kalles «Å-antifonene», fordi de jo alle begynner med «Å». Og det er «Magnificat» (Marias lovsang) som disse kveldene rammes inn av disse antifonene, som uttrykker lengselen etter Jesu Kristi komme på en meget poetisk måte, med stadig større kraft når man nærmer seg jul.
Slik leser vi til Matutin i dag, fra en preken av den hellige Augustin, biskop av Hippo:
Johannes var røsten, men Herren er det Ord som var i opphavet (jf. Joh 1, 1). En liten stund var Johannes røsten, men i opphavet var Kristus det evige Ord. Mangler ordet, hva er da røsten? Hvor intet er å forstå, høres bare meningsløs larm. En røst uten ord når nok frem til øret, men oppbygger ikke hjertet.
La oss ta for oss hva som skjer når vi blir oppbygget i vårt hjerte. Når jeg tenker på hva jeg skal si, er ordet allerede i mitt hjerte; men hvis jeg vil tale med deg, søker jeg å finne en fremgangsmåte slik at det ord som er i mitt hjerte, også kan nå frem til ditt.
Når jeg søker en måte å nå frem til deg på, slik at det ord som allerede er i mitt hjerte, kan finne klangbunn i ditt hjerte, tar jeg stemmen i bruk, og ved hjelp av den taler jeg til deg. Lyden av min stemme overfører ordets mening til deg. Og når så lyden har overført til deg meningen med ordet, opphører lyden selv. Men det ord som lyden har overført til deg, er nå i ditt hjerte, uten at det dermed har forlatt mitt.
Virker det ikke som om lyden sier, etter å ha overført ordet til deg: «Det skal vokse, jeg skal avta» …
Gaudéte in Dómino semper: íterum dico: gaudéte. Modéstia vestra nota sit ómnibus homínibus: Dominus enim prope est. Nihil sollíciti sitis: sed in omni oratióne petitiones vestræ innotéscant apud Deum. (Filipperbrevet 4, 4-6)
Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!)
Denne tredje søndagen i advent kalles gaudéte-søndagen fordi messens inngangsvers begynner med det ordet: Gaudéte/gled dere! Og i dag er det ganske godt samsvar mellom inngangsvers og messens tema; jfr. en diskusjon om dette på bloggen for et par uker siden. Det er også noenlunde samsvar mellom den nye og den gamle messen i dag; inngangsverset (som vanlig), og første og andre lesning har et gledestea (men i TLM er lesningen fra samme tekst som inngangsverset er tatt fra) og evangeliet (bare i år B) er det samme i nye og gammel messe. Les alle tekstene og forbønnene i den nye messen og hele messen etter TLM.
Første lesning Jesaja 61,1-2a. 10-11
Herrens Ånd er over meg, for Herren Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de fattige, for å lege dem som har et sønderknust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker. Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren. Jeg vil glede og fryde meg i Herren, min sjel skal juble i min Gud. …
Her kan man se en video fra Dulles’ prestevielse 18. juni 1956, bl.a. sammen med familien – faren var USA’s utenriksminister:
Jeg ser også at katolsk.no har oppdatert sin side om Dulles. Dessuten ser jeg at de har full oversikt og svært mye informasjon om alle Kirkens kardinaler – se HER – at de hadde så mye var jeg faktisk ikke klar over.
Over the years, Dulles published 23 books and some 750 articles. Perhaps his best-known book was 1974’s Models of the Church, in which Dulles outlined five different images of the church that have developed over the centuries, from “institution,” “mystical communion” and “sacrament” to “herald” and “servant.” Though Dulles regarded each as valid on its own terms, most readers in the immediate post-Vatican II period regarded the images of “herald” and “servant” as best reflecting the council’s vision, and tended to see Dulles as part of the broadly “progressive” theological outlook associated with Vatican II.
As the post-conciliar period gave way to the John Paul years, however, Dulles began to give voice — along with a broad swath of Catholic opinion — to doubts about whether some of the reforms and innovations associated with Vatican II had perhaps led to a weakened sense of Catholic identity.
In a 2006 interview with NCR, for example, Dulles expressed deep admiration for both Popes John Paul II and Benedict XVI, but added that if he had any criticism, it might be that both men were perhaps “not traditional enough” on some issues, such as the death penalty and the church’s teaching on a just war.
Mye nedbør og mye vann i Tiberen, er nyhetene fra Roma i disse dager. Vi bodde i Roma vinteren for tre år siden, fra 1. februar, det var kaldt det året, men mye nedbør og høy vannstand i Tiberen kan jeg ikke huske.
Se mange flere bilder av elva her.
En mann som heter Loup har skrevet noen kommentarer til denne bloggen de siste dagene – på nesten helt perfekt norsk, etter bare noen få måneders studier! Jeg poster hans siste kommentar her, heller enn under det andre innlegget (som egentlig handler om noe annet):
Forfatter : Loup
Hmm, ja, kan si noe om hvorfor jeg lærer norsk, men er redd det blir litt «off-topic»… ikke sant ? Jeg har alltid blitt fascinert av Norge (natur og folk og språk), og drømt om å dra en vakker dag til Nord-Norge og bo der (samtidig elsker jeg også Frankrike, Kirkens eldste datteren) – nå er det ennå umulig, pga forskjellige årsaker (jobben og familien). Mens jeg venter på den vakkere dagen, begynner jeg å lære språket (for fire måneder siden kunne jeg bare si og skjønne «takk» og «god dag»…). Lærer helt alene, det er ikke så lett… Stort arbeid som krever sin tid… men jeg er så glad i å gjøre det! Har alltid bli litt trist at det finnes så få katolske i Norge. 400 år utenfor katolske Kirken ! Norge ser litt glemt i universell Kirke ut. Kun 2 norske Helgener i nytt «martyrologium romanum» (selv om jeg fant 7 norske helgener på katolsk.no)… Hver dag ber keg for Norge og for alle dere, brødre og søstre mine. Takk for å be også for meg!
Jeg leste i dag tidlig om en prest som nylig forklarte hvorfor han hadde begynt å feire messen møt øst/ mot Gud. Presten kommer mindre i fokus på den måten, sier han, både prest og menighet kan fokusere mer på Kristus. Samtidig knytter han dette til advents to temaer; Kristi første komme og hans gjenkomst i herlighet. Les selv:
The Season of Advent has a two-fold emphasis which many, many people do not seem to either remember or ever have known. And it’s on two comings of Christ: the first on His coming into time as the Judge of the world; His second, which most people associate with Advent exclusively, is His coming in history as the Babe of Bethlehem. But actually, until December 17, it is His final or second coming that the Church would have us focus all our attention on. And, the themes that the Church brings to our attention during this time period are those to do with light – the Light that is coming into the world. You see that in all of today’s readings as a matter of fact.
The early Christians believed that Jesus would come again during the celebration of the Sacred Liturgy, and that He would come to them out of the east. And so, whenever possible churches were constructed so that they faced east.
When you came into the Chapel this morning, if you were somewhat awake, you may have noticed that there is a slightly different arrangement of the sanctuary. The different arrangement is to suggest a different focus.
In theological or liturgical language, we call this liturgical orientation, the liturgy celebrated facing east; which cannot always be a geographical east. But it does mean that priest and people face Christ, the coming Dawn, together, who’s coming to them out of the east.
And there are some very practical implications to all of this: there is much less attention on the priest and much more attention on Christ. …
Augustin har skrevet en tekst som vi leste i dagens Matutin-bønn. Den handler om hvordan vi katolikker foholder oss til martyrenes/helgenes minne, og er nok brukt i dag fordi pave Damasius, som vi feirer i dag, ivret for at Kirkens første martyrer i Roma skulle minnes skikkelig. Slik skriver Augustin:
Det kristne folk kommer sammen og feirer minnet om martyrene med religiøs høytid, både for å bli oppmuntret til å etterligne dem, for å bli delaktige i deres fortjenester og hjulpet av deres forbønner, men vi bygger ikke altere viet til noen martyr, selv om vi reiser altere over deres gravmæler.
For hvilken biskop går til et alter, reist der hvor de helliges legemer ligger begravet, og sier: Vi ofrer til deg, Peter, eller til deg. Paulus, eller til deg, Kyprian? Nei, det ,som ofres, ofres til Gud, han som har gitt martyrene deres seierskrans, ved gravmælene til dem han har kronet, slik at stedene selv kan mane til inderligere følelser og større kjærlighet, både til dem som vi kan etterligne, og til ham ved hvis hjelp vi kan bli i stand til det. For vi gjør martyrene til gjenstand for samme kjærlige og felles dyrkelse som omgir de hellige Guds menn vi føler har et hjerte som er rede til å lide på samme måte for evangeliets sannhet. Men martyrenes ære forkynner vi med enda større kjærlighet, fordi de har overvunnet alt, og deres strid er endt. Vi kan med større fortrøstning lovprise dem som alt har seiret og nå lever et bedre liv, enn dem som fremdeles kjemper her nede. …
I dag feirer Kirken den hellige Damasus. Starten på hans pontifikat (spesielt hvordan han ble pave) er ikke mye å skryte av, men etter hvert gjorde han mye som er blitt viktig for Kirken. Her er et lite utdrag fra informasjonen på katolsk.no:
I følge LP (Liber Pontificalis, Paveboken, er en samling pavebiografier fra apostelen Peter til Pius II.) var det pave Damasus I som innførte doksologien Gloria Patri (Ære være Faderen) på slutten av salmene. Han var også den første som overtok tittelen Pontifex Maximus (Yppersteprest) fra de romerske keiserne. Han autoriserte også Den ambrosianske Ritus og innførte bruken av det hebraiske uttrykket Halleluja (latin: Alleluia).
Damasus arbeidet også for å heve moralen blant presteskapet, men selv befattet han seg først med spørsmål om Den hellige Skrift. Han ble venner med St. Hieronymus og ansatte ham som sin sekretær, en stilling han hadde i mange år. De korresponderte om eksegetiske spørsmål, men Damasus’ viktigste innsats for Kirken var kanskje at han ga Hieronymus i oppdrag å revidere den eksisterende latinske oversettelsen av evangeliene basert på den originale greske. Dette skulle bli bibeloversettelsen som senere ble kalt Vulgata.
Som ung hadde Damasus arbeidet i de pavelige arkiver (den første henvisning til et pavelig arkiv), hvor han leste om martyrenes liv og død. Nå når forfølgelsene var slutt, arbeidet han hardt for å fremme martyrkulten. Han oppmuntret til pilegrimsferder til katakombene og gjenåpnet dem, etter at de var blitt stengt av keiser Diokletian. Han restaurerte dem, bygde trapper og lyssjakter, alt med det mål å demonstrere at Romas virkelige prakt ikke var hedensk, men kristen.
Som pave skrev Damasus vers og epigrammer (gravskrifter) i klangfulle, men svulstige vers, mest til ære for martyrer og tidligere paver. Han fikk sin venn og medhjelper Furius Filocalus til å skrive dem i elegante bokstaver på marmorplater som ble plassert på helgenenes graver. På St. Callistus’ grav skrev han: «Her ville jeg, Damasus, likt å bli gravlagt, men jeg er redd for å verdsliggjøre helgenens aske.» I tillegg er det bevart mer enn 50 av hans innskrifter i Roma. Hieronymus tilskriver ham essays i prosa og vers om jomfruelighet, og i middelalderen ble han (feilaktig) ansett som forfatteren av LP.
I dag har Vatikanet kunngjort at kardinal Arinze går av som leder for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, og hans stilling overtas av den spanske kardinalen Antonio Cañizares Llovera: Il Santo Padre ha accolto la rinunzia presentata dall’Em.mo Card. Francis Arinze, per raggiunti limiti di età, all’incarico di Prefetto della Congregazione per il Culto Divino e la Disciplina dei Sacramenti ed ha chiamato a succedergli nel medesimo incarico l’Em.mo Card. Antonio Cañizares Llovera, finora Arcivescovo di Toledo (Spagna).
Mange tradisjonalister (både liturgisk og dogmatisk) er glade for dette, for den spanske kardinalen er ofte blitt kalt «den lille Ratzinger». Bl.a. NLM-bloggen skriver om dette (trykk på lenken også for å se bilde av ham når han feirer den tradisjonelle latinske messen): Cardinal Cañizares (pictured to the right; the image is from the ordinations to the priesthood for the Institute of Christ the King in 2007) is known in Spain as «little Ratzinger», and has closely worked together with Pope Benedict in the Congregation for the Doctrine of the Faith since becoming a member in 1995, at the age of 50. The Cardinal is also a member of the Pontifical Commission Ecclesia Dei since 2006. Those who have supported the idea of Ranjith becoming prefect of the CDW have also reacted extraordinarily positively at the suggestion of Cardinal Cañizares being potentially appointed to this position. Everything considered, it sounds as though we can expect much that is very good from the Cardinal.
O Sapientia = visdom