Som vanlig feira paven ei messe i Det sixtinske kapell på festen for Herrens dåp, og døpte et titalls barn. Og som i fjor feira han messen på kapellets hovedalter, versus Deum (i fjor var dette første gang på svært mange år). Nytt av året var det at de troende mottok kommunion knelende og på tunga – for dette innførte paven litt seinere i fjor. (Se flere bilder her.)

Slik lyder dagens inngangsvers, fra Matt 3,16-17, og resten av dagens bønner og antifoner på denne festen for Jesu er slik:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, da Kristus var blitt døpt i Jordans flod, og Den Hellige Ånd steg ned over ham, forkynte du at han var din elskede Sønn. La oss som ble dine barn, gjenfødt av vann og Den Hellige And, alltid forbli i din kjærlighet. Ved ham, vår Herre …..

PREFASJON …

Da Herren var blitt døpt, åpnet himlene seg, og Ånden, lik en due, senket seg over ham, og Faderens røst sa: “Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest.”Les mer »

Det er nå akkurat et år siden pave Benedikt feiret messen ‘versus Deum’ i det sixtinske kapell (jeg skrev om det her), på festen for Herrens dåp, og han skal gjøre det igjen i år. I forbindelse med det, leste jeg i går en samling sitater av paven der han argumenterer for hvorfor det er naturlig å feire messen vendt mot Gud, og hvor lite naturlig det er at presten og folket ser (mye) på hverandre under messefeiringa. (Les flere sitater på NLM-bloggen):

[T]he cross on the altar is not obstructing the view; it is a common point of reference. It is an open «iconostasis» which, far from hindering unity, actually facilitates it: it is the image which draws and unites the attention of everyone. I would even be so bold as to suggest that the cross on the altar is actually a necessary precondition for celebrating toward the people. …

For noen få dager siden skrev jeg et stykke om den katolske messes fredshilsen, og så langt er det kommet 30 kommentarer til det jeg skrev. Bloggens lesere er tydeligvis svært uenige om hvordan fredshilsenen bør praktiseres, og jeg syns disse to kommentarene (under) illustrerer uenigheten godt – uenigheten dreier seg først og fremst om forholdet til Herren eller forholdet til mennesker skal være det viktigste i messen, syns jeg:

Kommentator 1
Jeg kan i grunnen ikke tenke meg noe mer verdig enn å ønske sin neste Guds fred og vise det med noe så genuint menneskelig som å ta hverandre i hånden. Fredshilsenen er forresten noe av det en del ikke-katolikker blir “imponert” over … … Det er interessant at noen virkelig kan bli distrahert av fredshilsenen. Nesten litt facinerende, får jeg vel legge til.

Kommentator 2
Spørs vel hvor man i utgangspunktet har oppmerksomheten sin … om man har noe – eller Noen – å bli distrahert fra. Med det fokus på mennesket som NO har (sammenlignet med TLM), er det ikke overraskende at en mer eller mindre omfattende fredshilsen virker naturlig for mange.

Akkurat nå snakker til og verdens biskoper om å flytte fredshilsenen. Jeg leste senest i dag at Vatikanets kongregasjon for liturgien har spurt de amerikanske biskopene om hva de mener. 66% av de som har svart ønsker å flytte hilsenen til starten av offertoriet (og dermed legge mer vekt på forsoningsaspektet, tror jeg), 32% ønsker å beholde hilsenen der den er, mens 2% har andre løsninger.

Men fredshilsenen har vært på (nesten) samme sted som i dagens Novus Ordo i omkring 1000 år, så når mange ønsker å flytte den, må det være fordi den i dagens form ikke fungerer. Eller sagt enda tydeligere: Hvis det menneskelige aspektet i fredshilsenen blir overbetonet, blir den distraherende heller enn oppbyggende, og bør altså flyttes.

Alternativet er å gjøre den mer ‘formell’ igjen, som i TLM, og beholde den 1000 år gamle tradisjonen. Jeg tror man bør holde fredshilsenen ganske så formell, slik at man gir Kristi fred videre til de man står nærmest, og presten til de som er i koret. I den grad man ønsker å utvide det menenskelige aspektet ved fredshilsenen – som man i Norge ofte gjør i barne- og ungdomsmesser, og i noen deler av verden gjør veldig ofte – blir det faktisk ødeleggende.

Les her mer om USA’s biskopers syn på event. flytting av fredshilsenen.

Amy Welborn skriver at hun nylig har vært til stede i en lokal melkittisk (katolsk) menighet – og så skriver hun til oss andre katolikker:

1) Please go. If you’re a Latin Rite Catholic and have never experienced worship in one of these other Catholic churches, go. It will open your eyes to what worship is, and help you grasp what people are saying, even in the Latin context of “singing the Mass” instead of “singing at Mass,” for almost every bit of the liturgy is chanted by presbyter, deacon and people, mostly facing in the same direction. It puts staring at each other and mumbling back and forth in a whole new light.

3) That said, there is a casualness to the Eastern liturgy that is both refreshing and unnerving. The church is practically empty at the begining, but gradually fills up, until most people have shown up by the Gospel or so. Because there is this (what I call) freight train aspect to the liturgy – you get on and it just goes – it’s hard for a Westerner, accustomed to associating “prayerful” with silence and kneeling, to re-associate it with chanting and standing. But good. … …

I dag tidlig feira pave Benedikt festen for Herrens åpenbaring. Her er noen bilder fra messen, der paven brukte en romersk messehakel (som hadde tilhørt pave Paul VI). Se mange flere bilder her.

Se, Herren som skal herske, kommer. Kongsmakt er i hans hånd, og kraft og velde. Jfr. Mal 3,1: 1 Krøn 19,12

I dag – Epifania, 6. januar – er den gamle og den nye messen svært like; første lesning og evangeliet er identiske, og de fleste bønner og antifoner like så. Slik lyder den norske oversettelsen av kollektbønna, deretter følger flere av messens tekster og antifoner:

Allmektige Gud, på denne dag lot du stjernen vise vei til din enbårne Sønn og åpenbarte ham for folkeslagene. Før i din nåde oss som allerede kjenner deg ved troen, helt inn i din herlighets glans. Ved vår Herre …

Første lesning Jesaja 60,1-6
Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, det er stummende mørkt over folkene. Men over deg stråler Herren fram, hans herlighet åpenbares over deg. Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans. …

Ecce advenit dominator Dominus: et regnum in manu ejus, et potestas, et imperium.Les mer »

Da jeg begynte å gå i katolske messer – i Arendal, i 1994 – brukte pastor Littlewood folkets fredshilsen bare i søndagsmessene – aldri i hverdagsmessene, der bare noen få var til stede. Det opplevdes helt naturlig, men senere har jeg vel i alle messer alltid opplevd at denne valgfrie hilsenen har vært med.

Det siste året har jeg selv som prest ofte begynte å begrense min egen hilsen til ministrantene (jeg har aldri selv gått ned i kirkerommet, bortsett ved noen få begravelser) til et mer formelt bukk, siden jeg opplever at sakramentet på alteret bør begrense mitt fokus på andre ting.

I en annen post i dag har jeg skrevet mer om messens fredshilsen, og her ønsker jeg å få lesernes respons på to spørsmål:

Første spørsmål – velg ett av de fire alternativene:

[poll=6]

Andre spørsmål – velg ett av de tre alternativene:

[poll=7]