Mer om fredshilsenen – det er faktisk et viktig tema

Liturgi /

For noen få dager siden skrev jeg et stykke om den katolske messes fredshilsen, og så langt er det kommet 30 kommentarer til det jeg skrev. Bloggens lesere er tydeligvis svært uenige om hvordan fredshilsenen bør praktiseres, og jeg syns disse to kommentarene (under) illustrerer uenigheten godt – uenigheten dreier seg først og fremst om forholdet til Herren eller forholdet til mennesker skal være det viktigste i messen, syns jeg:

Kommentator 1
Jeg kan i grunnen ikke tenke meg noe mer verdig enn å ønske sin neste Guds fred og vise det med noe så genuint menneskelig som å ta hverandre i hånden. Fredshilsenen er forresten noe av det en del ikke-katolikker blir “imponert” over … … Det er interessant at noen virkelig kan bli distrahert av fredshilsenen. Nesten litt facinerende, får jeg vel legge til.

Kommentator 2
Spørs vel hvor man i utgangspunktet har oppmerksomheten sin … om man har noe – eller Noen – å bli distrahert fra. Med det fokus på mennesket som NO har (sammenlignet med TLM), er det ikke overraskende at en mer eller mindre omfattende fredshilsen virker naturlig for mange.

Akkurat nå snakker til og verdens biskoper om å flytte fredshilsenen. Jeg leste senest i dag at Vatikanets kongregasjon for liturgien har spurt de amerikanske biskopene om hva de mener. 66% av de som har svart ønsker å flytte hilsenen til starten av offertoriet (og dermed legge mer vekt på forsoningsaspektet, tror jeg), 32% ønsker å beholde hilsenen der den er, mens 2% har andre løsninger.

Men fredshilsenen har vært på (nesten) samme sted som i dagens Novus Ordo i omkring 1000 år, så når mange ønsker å flytte den, må det være fordi den i dagens form ikke fungerer. Eller sagt enda tydeligere: Hvis det menneskelige aspektet i fredshilsenen blir overbetonet, blir den distraherende heller enn oppbyggende, og bør altså flyttes.

Alternativet er å gjøre den mer ‘formell’ igjen, som i TLM, og beholde den 1000 år gamle tradisjonen. Jeg tror man bør holde fredshilsenen ganske så formell, slik at man gir Kristi fred videre til de man står nærmest, og presten til de som er i koret. I den grad man ønsker å utvide det menenskelige aspektet ved fredshilsenen – som man i Norge ofte gjør i barne- og ungdomsmesser, og i noen deler av verden gjør veldig ofte – blir det faktisk ødeleggende.

Les her mer om USA’s biskopers syn på event. flytting av fredshilsenen.

Latinske katolikker bør delta i den østlig-katolske liturgien

Liturgi /

Amy Welborn skriver at hun nylig har vært til stede i en lokal melkittisk (katolsk) menighet – og så skriver hun til oss andre katolikker:

1) Please go. If you’re a Latin Rite Catholic and have never experienced worship in one of these other Catholic churches, go. It will open your eyes to what worship is, and help you grasp what people are saying, even in the Latin context of “singing the Mass” instead of “singing at Mass,” for almost every bit of the liturgy is chanted by presbyter, deacon and people, mostly facing in the same direction. It puts staring at each other and mumbling back and forth in a whole new light.

2) The Divine Liturgy is not directly comparable to the Roman Rite (either old or new) in many respects, but one of the points it might jostle about in the Westerner’s brain is that of the respective roles of clergy and people. One cannot accuse the Divine Liturgy of not being conducive to lay participation. (ritual caveat – yes, I know “participation” does not mean “vocal.”) It demands it, and it is constant. There is, to put it bluntly, never a dull moment. But at the same time, behind the iconostasis, there is a great deal going on. As we are chanting our litanies, the presbyter is praying, and at various points, he emerges with an invitation to us, and we pray something else, and then he returns to his work. … …

3) That said, there is a casualness to the Eastern liturgy that is both refreshing and unnerving. The church is practically empty at the begining, but gradually fills up, until most people have shown up by the Gospel or so. Because there is this (what I call) freight train aspect to the liturgy – you get on and it just goes – it’s hard for a Westerner, accustomed to associating “prayerful” with silence and kneeling, to re-associate it with chanting and standing. But good. … …

Ecce advenit dominator Dominus: et regnum in manu ejus, et potestas, et imperium.

Liturgi /

Se, Herren som skal herske, kommer. Kongsmakt er i hans hånd, og kraft og velde. Jfr. Mal 3,1: 1 Krøn 19,12

I dag – Epifania, 6. januar – er den gamle og den nye messen svært like; første lesning og evangeliet er identiske, og de fleste bønner og antifoner like så. Slik lyder den norske oversettelsen av kollektbønna, deretter følger flere av messens tekster og antifoner:

Allmektige Gud, på denne dag lot du stjernen vise vei til din enbårne Sønn og åpenbarte ham for folkeslagene. Før i din nåde oss som allerede kjenner deg ved troen, helt inn i din herlighets glans. Ved vår Herre …

Første lesning Jesaja 60,1-6
Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, det er stummende mørkt over folkene. Men over deg stråler Herren fram, hans herlighet åpenbares over deg. Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans. …

Ecce advenit dominator Dominus: et regnum in manu ejus, et potestas, et imperium.Les mer »

TLM-kalender for 2009

TLM /

For noen uker siden gjorde jeg klar kalenderen for den tradisjonelle latinske messen – SE DEN HER. (Og HER er flere ressurser til den gamle messen.)

Jeg har tatt kalenderen fra the Latin Mass Society i England og tatt bort ekstra ting som gjelder de ulike engelske bispedømmene – men jeg har ikke lagt til alle ekstra dager som gjelder Norge (det bør jeg gjøre), så kalenderen en ikke fullstendig.

Slik ser dagene nå rett etter nyttår ut:


Thu 1 OCTAVE DAY of the NATIVITY of the LORD 1 Cl W
+ Gl Cr Pr of the Nativity
Pl Ind Proper Communic diem sacratissimum

Fri 2 FERIA 4 Cl W † SH
Mass: Octave Day of the Nativity
Gl No Cr Pr of the Nativity

Sat 3 OUR LADY’S SATURDAY 4 Cl W † IH
Mass: 2nd of BVM Gl No Cr Pr of the BVM (et te in Veneratione)

Sun 4 MOST HOLY NAME of JESUS 2 Cl W
Gl Cr Pr of the Nativity

Mon 5 FERIA 4 Cl W †
Mass: Octave Day of the Nativity
Gl No Cr Pr of the Nativity
Commem of S Telesphorus P M at Low Masses

Tempus Natalicium: Epiphaniae

Tue 6 EPIPHANY of the LORD 1 Cl W
+ Gl Cr Pr of the Epiphany Proper Communic

Wed 7 FERIA 4 Cl W †
Mass: The Epiphany
Gl No Cr Pr of the Epiphany

Thu 8 FERIA 4 Cl W †
Mass: The Epiphany
Gl No Cr Pr of the Epiphany

Konservative lutherske prester vet ikke hva de skal gjøre

Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag at «Prestene i Carissimi sier de har snakket for døve ører og at de nå befinner seg i et kirkelig ingenmannsland.

Et stort antall prester i Den norske kirke skrev høsten 2007 under på oppropet «For enhetens skyld». De markerte brudd med såkalte homofili-liberale biskoper og ville i dialog med kirkeledelsen om alternative tilsynsordninger.

Talsmann Dag Øivind Østereng sier at dialogen i realiteten ble avsluttet før den kom skikkelig i gang. Han tolker signalene fra Bispemøtet og fra preses Olav Skjevesland som entydige.

– Det var ingen dialogvilje på andre siden av bordet, og det nytter ikke å henvende seg dit igjen. Vi må derfor erkjenne at vår opprinnelige agenda er død. Vi har sittet og snakket med oss selv og for døve ører, oppsummerer Østereng overfor Vårt Land.»

Det er trist å lese at de møter så lite forståelse, og det er nokså unødvendig; for i England klarte Den anglikanske kirke for ca 15 år uten vanskeligheter å opprette alternativt tilsyn for prester som da ikke kunne godkjenne kvinnelige prester. Om noen av disse prestene ønsker å bli katolikker, skal de være hjertelig velkomne. Men om dette er aktuelt for noen/mange av dem, avhenger jo av deres syn på Kirkens katolisitet og apostolisitet.

Det ser ut til at Carissimi-initiativet nå er helt dødt –
Jon Magne Lund skrev også om dette for litt over to måneder siden:
Det er lettere å miste prestekragen hvis du kommer på kant med kirkens ordninger enn om du utfordrer kirkens bekjennelse, skriver Jon Magne Lund i en kommentar.

Dette er ikke en påstand, det er fakta. Hvem husker i farten navnet på en prest i Den norske kirke som mistet kappe og krage på grunn av avvik fra kirkens bekjennelse? Vel, Helge Hognestad ble parkert etter at han beveget seg langt utenfor hva de lutherske bekjennelsesskrifter sier om de grunnleggende sannheter i den kristne tro. Men nå er han jammen tilbake igjen, som vikarprest i Hamar bispedømme. Tilsynelatende uten å ha endret på sine standpunkter.

Men det er lett å nevne navn på prester som fikk fyken fordi de ikke kunne akseptere kirkens ordninger, og for eksempel godta tilsyn fra biskoper de mente brøt med den bekjennelse de og kirken var forpliktet på.

Hva med de 500 ­underskriverne av oppropet ­«Carissimi – For enhetens skyld»? Av dem er cirka 120 prester i menighetstjeneste, altså rundt ni prosent av menighetsprestene i Den norske kirke.

De har iherdig forsøkt seg på dialog med biskopene, i håp om å finne en løsning etter at Den norske kirkes lærenemnd og Bispemøtet delte seg omtrent på midten i homofilispørsmålet. «Vi ønsker, sammen med Bispemøtet, å ta et felles ansvar for å finne en forsvarlig, ryddig og konstruktiv vei for de medarbeidere og menigheter som opplever situasjonen i kirken som uholdbar», skrev de til et møte med Bispemøtets arbeidsutvalg 11. februar i år.

Kardinal André Vingt-Trois, erkebiskop i Paris, feirer TLM

TLM /

Kardinal André Vingt-Trois, erkebiskop i Paris og leder av den franske bispekonferansen, har feiret to store messer etter messeboka fra 1962 (TLM) de sist ukene, tredje søndag i advent og i går.

De franske biskopene virka svært så negative da pave Bendikt frigjorde den gamle messen for 1 1/2 år siden, men nå har altså Frankrikes ledende biskop feira den gamle messen to ganger på kort tid. (De som kjenner Frankrike bedre enn meg, kan kanskje prøve å forklare hvorfor dette skjer.)

Det sies at man i går ønska at biskopen skulle feire en høytidelig pontifikalmesse, men at han selv valgte å feire en noe enklere missa cantata – muligens var han usikker på de mer kompliserte rubrikkene. Les mer om messen her.

Er denne kirken for overlesset?

Katolsk /

Er denne kirken, Saint Eugène i Paris, for overlesset – slik at man ikke syns den er fin? Jeg viste en annen kirke her på bloggen, som nylig var tilbakeført til sin gamle form, og noen syntes den var altfor overlesses og ikke noe fin. Det forundra meg en del, og derfor spør jeg om denne kirken i Paris gir samme inntrykk. (Forøvrig er det lille alteret fra 70-tallet her blitt fjerna, slik at alle messene nå feires ‘Versus Deum’.)

Spørreundersøkelse om messens fredshilsen

Liturgi /

Da jeg begynte å gå i katolske messer – i Arendal, i 1994 – brukte pastor Littlewood folkets fredshilsen bare i søndagsmessene – aldri i hverdagsmessene, der bare noen få var til stede. Det opplevdes helt naturlig, men senere har jeg vel i alle messer alltid opplevd at denne valgfrie hilsenen har vært med.

Det siste året har jeg selv som prest ofte begynte å begrense min egen hilsen til ministrantene (jeg har aldri selv gått ned i kirkerommet, bortsett ved noen få begravelser) til et mer formelt bukk, siden jeg opplever at sakramentet på alteret bør begrense mitt fokus på andre ting.

I en annen post i dag har jeg skrevet mer om messens fredshilsen, og her ønsker jeg å få lesernes respons på to spørsmål:

Første spørsmål – velg ett av de fire alternativene:

[poll=6]

Andre spørsmål – velg ett av de tre alternativene:

[poll=7]

Interessant om hvordan messens fredshilsen bør praktiseres

Katolsk /

Father Z har tatt et stykke fra menighetsbladet i en katolsk menighet i Indiana, USA, trykket det på sin blog og fått 100 kommentarer til innholdet på kort til. Det handler om messens fredshilsen, og her er et utdrag:

Some people have asked me about the Sign of Peace. They note that in most cases we omit the line, “Let us offer each other the Sign of Peace … ” during Masses in the Ordinary Form. Dozens of people have thanked for me this. One person inquired as to why. No one complained. And, the fact is that everyone is always free to “offer the Sign of Peace” to their neighbor.

Here is the “why” part: Like many things in the celebration of Mass in the Ordinary Form, the Sign of Peace is optional. Several things are optional in “the English Mass.” Other optional things are the ringing of the bells by the altar servers, the use of the paten at Holy Communion, girls serving as altar servers, the priest facing the congregation, extraordinary Ministers of Holy Communion, even using a language other than Latin.

All of these things — and even more — are optional. They always have been. Yet, as we all know, some of these things have been pushed down our throats …

Jeg tar også med noen få av kommentarene til denne posten (og ber også mine lesere om å delta i en spørreundersøkelse om dette temaet):

I remember as a child when the Novus Ordo was first introduced that the Sign of Peace was a very structured (and, being structured and formal, more reverent) rite …

Interessant om hvordan messens fredshilsen bør praktiseresLes mer »

Jesu hellige navn – Navnet Jesus blekner aldri

Katekisme, Liturgi /

«Da åtte dager var gått (etter fødselen) og barnet skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde nevnt før han ble unnfanget i mors liv.» Lukas 2,21.

1. januar er Jesu navnedag (han ble omskåret og gitt navn åtte dager gammel), selv om denne datoen har flere andre temaer. I den gamle messen blir jesu hellige navn feiret enen 2. januar eller søndagen mellom 2. og 5. januar – i år feires den søndag 4. januar. I den nye messen falt dagen helt bort (i 1969) men i år 2002 kom den til bake som valgfri minnedag i dag, 3. januar.

Jeg planlegger å si en del om jesu hellige navn førstkommende søndag; 2. søndag etter jule opplever jeg som en dag mellom temaene for jul, Jesu navnedag og epifani – og dagen har kanskje aldri vært feiret i Norge før, siden vi i 40 år (?) alltid har feiret Herrens åpenbaring/Epifani denne søndagen, inntil biskopen forandret dette for et år siden.

Når jeg sitter og forbereder meg til dette temaet, husker jeg pastor Fredriks ordinasjon i april 2007, da han valgte salmen Navnet Jesus blekner aldri som fokus – i messen og på sitt bønnekort:

Navnet Jesus blekner aldri. Tæres ei av tiden tann.
Navnet Jesus det er evig. Ingen det utslette kan.
Det har bud til unge, gamle. Skyter stadig friske skudd,
Det har evnen til å samle. Alle sjeler inn til Gud.

Refreng:
Navnet Jesus må jeg elske. Det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse. Intet annet frelse kan.

Jesus navn! Hvor skjønt det klinger. La det runge over jord!
Intet annet verden bringer håp og trøst som dette ord.
For det navn må hatet vike, for det navn må ondskap fly.
Ved det navn skal rettferds rike skyte friske skudd på ny.

Midt i nattens mørke blinker, som et fyrlys Jesu navn.
Og hver hjem’løs seiler vinkes inn til frelsens trygge havn.
Og når solen mer ei skinner, Jesus-navnet lyser enn.
Da den frelste skare synger høyt dets pris i himmelen.

Mange til stede i julemessene – mest vietnamesere

Katolsk /

I St. Svithun menighet hadde vi seks messer julaften, det samme juledag og søndag etter jul (det samme har vi vanlige søndager). Når vi har så mange messer, er det plass til alle i (vår lille) kirke; faktisk opplever vi noen ganger at det ikke er helt fullt.

Da jeg hadde messen kl 13.00 søndag 28. desember, opplevde jeg at kirken var ganske så full – kirkens 225 stoler og 50 ekstra krakker ble brukt, og noen ganske få måtte stå. Det var flere menensker enn det var i noen andre messer denne søndagene. (Vanligvis er den polske messem kl 18 hver søndag den fulleste – da folk må stå utenfor – men i jula er mange av polakkene hjemreist.)

Messen kl 13 var på norsk, men full av vietnamesere- som på mange måter er de trofaste medlemmene av vår menighet. De fortalte meg at de vietnamesiske julemessene (vi hadde en vietnamesisk gjesteprest her fra Roma) var helt stappfulle, med neste 400 mennesker til stede både julaften og juledag. Mange katolske menigheter i Norge har tilsvarende store og trofaste vietnamesiske grupper og bildet og artikkelen under viser hvordan det er i Larvik.

I Østlands-Posten (Larvik) står det et stykke om vietnamesiske barn og deres deltakelse i julemessene, som er ganske talende:

«Jul er ikke bare synonymt med skolefri og nye playstationspill under treet for de tre soldatene. Julaften, første og andre juledag, nyttårsaften og første nyttårsdag er det messe i kirken, og barna er en viktig del av gudstjenesten helt fra de kan stables på beina.

– Vi er med å ministrene, å hjelpe presten. Og så tenner vi lys og røkelse, forteller Vinh, som husker hvor stas det var første gangen han kunne motta nattverd da han var ni.

– Ja, det var helt greit, kommer det nøkternt fra Kevin under papphjelmen.

De tre 13-åringene går ikke bare i samme klasse, hver søndag hele året igjennom treffes de i kirken. Og noen ganger fredager, når messen er på vietnamesisk.

Julespillet har begynt, og engler i alle størrelser vandrer med stort alvor ned midtgangen i den fulle kirken, hvert skritt fulgt av orgeltoner, videolinser og smilende foreldre. Den velkjente historien synges – på vietnamesisk, siden det er den vietnamesiske gruppa som har stått bak julespillet.

– De er så ivrige, så da fikk noe av sangen være på vietnamesisk, forteller sogneprest Joseph Lam Cong Luong.

Vietnamesere utgjør den største medlemsmassen, men som sognepresten sier: Musikk er internasjonalt, og sammen med barnas skuespill blir historien begripelig også for de andre. Kongolesere, polakker, filippinere, engelskmenn, nordmenn og somaliere gjør St. Frans kirke til en internasjonal møteplass øverst på Ra-ryggen. Men ikke bare søndager og helligdager: Hver dag i uka er det messe enten i St. Frans kirke eller Høysteinane kloster.

– Det er fullt nå i julen, men det er det hele året. Det handler ikke bare om å gå i kirken, men å møte venner. Mange av oss kommer fra varmere land, og vi er vant til å komme sammen, sier Luong. »

Sr. Angeline forteller om sitt kall og sitt liv som nonne

Katolsk /

Jeg viste for et par dager siden til et par TV-programmer om søstrene på Marias Minde, men der var kanskje fokus litt for mye på at det stadig blir færre nonner der. I Bergens tidenes artikkel presenteres også det positive ved klosterlivet på en god måte – les hele artikkelen her – bl.a. slik:

Sr. Angeline har ikke angret på løftet hun ga i 1957. Og hun synes ikke hun har gått glipp av noe.

– Neeei, hva skulle det ha vært, sier hun ettertenksomt. Etter 56 år kan hun ikke komme på en eneste gang hvor hun har ønsket seg ut av klosteret og inn i et annet liv.

Men hun innrømmer at det kan være krevende å leve tett sammen med ni andre kvinner.

– Vi kan jo bli litt trøtte av hverandre. Jeg merker at vi ikke er slektninger.

Først etter at hun hadde blitt nonne, fikk Angeline vite at foreldrene hadde ønsket at ett av barna skulle gå i kloster.

Slik er det med mange av kvinnene på Marias Minde. De har vokst opp i katolske familier med sterkt troende foreldre og nonner som lærere. Noen har også hatt venninner som har gått i kloster.

…

På Marias Minde er Angeline den utadvendte, den som har et slikt godt humør. 56 år etter at hun kom til Norge lever hun et liv med tre fellesbønner daglig og 400 kroner i månedspenger.

– Noen andre penger ser jeg ikke, jeg får jo alt jeg trenger her. Løftet om fattigdom betyr at vi ikke kan velge å spise annet enn det som står på bordet. Men vi har det svært godt her på Marias Minde.

Månedspengene bruker hun blant annet til lodder på strikkeklubb hos Røde Kors. Nesten hver fredag tar hun bussen til byen for å være sammen med skolebarna på messen i St. Paul. Men hun kan ikke stoppe på en kafé i byen på vei hjem.

– Vi går ikke ut av huset uten at ledelsen vet hvor vi skal. På en tavle i gangen skriver vi opp når vi skal være tilbake.

Fra Franciskussøstrene på Marias Minde i Bergen

Katolsk /

Bergens Tidende har nylig hatt en liten reportasje fra søstrene på Marias Minde. ‘Nå er det bare ti nonner igjen’, er budskapet i reportasjen. Men det er likevel hyggelig å se se søtrene (mest søster Angeline) og kirken som jeg kjenner så godt.

Programmet kan sees HER og HER.

Hvordan den hellige Josef kom med i messens kanon – 8. desember 1962

Katolsk, Liturgi /

I dag har vi feira festen for Den hellige familie; Jesus, Maria og Josef, og i år snakka jeg ekstra mye og varmt om Josef. Hvordan hans trofasthet er et eksempel for oss alle, og hvordan fokuset på Josef har økt de siste 100 år. I denne artikkelen kan men lese mer om hvordan katolikker har lagt stadig mer vekt på Josef, fra pave Pius IX i 1870 og aller mest under pave Johannes XXIII – han som til slutt også fikk Josef inn i messens kanon (slik at han ble nevnt hver gang man feirer messen, sammen med bl.a. Maria (selvsagt), Johannes døperen, Peter og Paulus.

Artikkelen nevner mange ting pave Johannes XXIII gjorde for å fokusere på den hellige Josef – bl.a. gjorde han ham til vernehelgen for Vatikankonsilet – og til slutt bestemte altså paven (under selv konsilet) at Josef skulle få fast plass i messens kanon:

On to the peak, then, of the present crescendo in Josephite devotion: Pope John’s decision to insert St. Joseph’s name in the very center of the Church’s prayer life, the Canon of the Mass.

Long before the First Vatican Council—in 1815 in fact—petitions began pouring into Rome requesting this privilege for Joseph. Many petitions went even further and asked that there be accorded to Joseph the highest veneration among all the angels and saints— «the public cult of dulia after the Mother of God but before anyone else in heaven.» Over the years, close to a million signatures were appended to petitions of this sort. The most famous of these petitions were the three issuing from some four hundred fathers of Vatican I. One of these was signed by, among others, thirty-eight of the forty-two cardinals then living, including Joachim Cardinal Pecci (later Leo XIII). It was in answer to these petitions that Pius IX proclaimed Joseph protector and patron of the Church in 1870. But even then Joseph lacked full liturgical honors.

In 1961, as preparations for Vatican II were underway, three centers of Josephological studies in Montreal (Canada), Valladolid (Spain) and Viterbo (Italy) undertook to bring this question once more to the attention of the hierarchy. Father Guy-Marie Bertrand, C.S.C., then acting-director of the research and documentation center in Montreal, drafted an anonymous memorandum30 outlining the theological, historical and liturgical aspects of such a move, skillfully answering the various objections that had previously been opposed to adding Joseph’s name to the Canon. This seventy-four-page memorandum was translated from French into several major modern languages and sent to almost the entire hierarchy of the Church. It bore the signatures of five prominent Josephologists: Father Francis J. Filas, S.J., chairman of Loyola University’s theology department, Chicago, and vice-president of the St. Joseph Research and Documentation Center, Montreal; Father Roland Gauthier, C.S.C., director of the Center in Montreal, editor of the Cahiers de Josephologie and now president of the North-American Society of Josephology; Father Jose Antonio del Nino Jesus, O.C.D., president of the Ibero-American Society of Josephology; Father Angelo Battiston, C.S.J., of the Center of Josephology, Viterbo, Italy; and Father Isidore de San Jose, O.C.D., director of the Spanish Center for Josephological Research, Valladolid, Spain, and editor of the Estudios Josefinos.

Besides the memorandum, a Latin formula requesting the addition was printed and circulated to all the cardinals and archbishops of the world, to the general superiors of religious orders of men, and to the entire hierarchy of Italy. This effort was thus limited only because the scholars involved lacked time in which to communicate with all the bishops of the world. As it was, the operation was carried on in a period of but a few months by a very small staff. Sponsors of the project were more than gratified when some five hundred future fathers of the Council returned the formulas signed.

In March 1962, these petitions were presented personally to His Holiness by Amleto Giovanni Cardinal Cicognani, together with the memorandum in five languages. The following morning, Pope John informed the cardinal that he had read through the material and was delighted with it. He forthwith instructed the cardinal to submit the petitions to the preparatory commission on the liturgy accompanied by a letter of special recommendation from himself.

The matter came before the Council itself during the 12th general congregation on November 6. Bishop Albert Cousineau, C.S.C., of Cap Haitien, Haiti (a former rector of St. Joseph’s Oratory, Montreal), and at least one other bishop are reported to have spoken in favor of the addition to the Canon. On the following day, the thirteenth general congregation made a preliminary vote on the second chapter of the schemata on liturgy, the chapter in which the insertion was treated.34 Just what decisions were arrived at have not yet been released, but one thing is sure, a final vote has not yet been made on this chapter by the Council.

A final vote on the addition of Joseph’s name may still be made by the Council, but it will now be only affirming what is already a reality. On or about Nov. 13, Pope John made the decision motu proprio to honor Joseph in the Canon. He inserted Joseph’s name in the age-old Communicantes, effective as of Dec. 8, 1962 – thus making this the first of the matters discussed by the Council to go into effect.

In making this decision public at the 18th general congregation, Nov. 13, the president of the Council’s Secretariat for Extraordinary Affairs, Cardinal Cicognani, said that Pope John decided to give St. Joseph the new honor to put it on record that the Second Vatican Council so honored its patron.

December 8, 1962—exactly ninety-two years after Pope Pius IX proclaimed Joseph to be the Church’s patron and protector— Joseph’s name was added to the daily Mass. In the Church’s most solemn of prayers he is now honored with his wife Mary. Those whom God has joined together, the Church-at-prayer now daily invokes together, thanks to Pope John XXIII, Pope of St. Joseph.

Pave Benedikt er opptatt av naturvern

Katolsk /

John Allen har offentliggjort en liste med ti viktige saker innenfor Den katolske Kirke som har fått for lite oppmerksonhet (les hele listen hans HER). Blant disse ti kommer Pave Benedikts (nye) grønne prfil på sjette plass, Slik skriver han om dette punktet:

Benedict’s Unique Shade of Green
Throughout ’08, the pope continued to craft his distinct form of Christian environmentalism, in a way seemingly destined to give everybody heartburn. To conservatives, Benedict insisted that the doctrine of creation requires engagement from the church on issues such as the rainforests or climate change, whatever fears they may have about baptizing Greenpeace; for liberals, Benedict asserted that ecology cannot be separated from the church’s defense of other aspects of creation, such as unborn life and marriage. One sign that this budding environmentalism has made some people nervous is that Benedict felt compelled to lay it out one more time in his year-end address to the Roman Curia, where popes often try to reassure their lieutenants about aspects of their activity which have raised eyebrows in the Vatican.

Jeg har selv her i menigheten hørt fra noen (amerkanske) medlemmer, at Kirken her i Norge snakker så lite om livsspørsmål (som abort og eutanasi) i forhold til det de er vant med – en tankevekkende bemerkning syns jeg. Et par norske katolikker, på den annen side, har bedt meg om å huske på vårt ansvar for naturen, nå som klimakrisa ellers i samfunnet får så mye oppmerksomhet – og det har jeg prøvd å gjøre i det siste, i alle fall i messens forbønner.

Julenattsmessen fra Peterskirken

Katolsk, Liturgi /

Her er fem blder fra midnattsmessen i Peterskirken – og under kan man lese hele pave Benedikts preken (på engelsk). Paven begynner med å fokusere på den enorme forskjellen mellom Gud og mennesker, som forandres radikalt da Gud selv blir menneske. Han snakket mye om barn, og det er dette norske aviser har notert seg i talen – se bl.a. HER.

Dear Brothers and Sisters,
“Who is like the Lord our God, who is seated on high, who looks far down upon the heavens and the earth?” This is what Israel sings in one of the Psalms (113 [112], 5ff.), praising God’s grandeur as well as his loving closeness to humanity. God dwells on high, yet he stoops down to us… God is infinitely great, and far, far above us. This is our first experience of him. The distance seems infinite. The Creator of the universe, the one who guides all things, is very far from us: or so he seems at the beginning. But then comes the surprising realization: The One who has no equal, who “is seated on high”, looks down upon us. He stoops down. He sees us, and he sees me. God’s looking down is much more than simply seeing from above. God’s looking is active. …

Julenattsmessen fra PeterskirkenLes mer »

Paven forsvarte verdensungdomsdagene, fokuserte på miljøvern, samt skaperordningene som gjelder menneskene

Generelt, Katolsk /

John Allen har en ganske annen vinkling på pave Benedikts tale til kuriaen i Vatikanet (der noen få ord i talen har fått homofile organisasjoner til å se rødt). Slik skriver John Allen:

Pope defends World Youth Day, environmental concern

It’s Vatican tradition for the pope to deliver a sort of “Year in Review” address to his staff in the Roman Curia each December, and over time these speeches have come to play two roles – one overt, the other implicit. The first is to give the pope a chance to frame how he’d like the year to be remembered; the second is to subtly defend aspects of his activity or teaching over the last 12 months which may have raised eyebrows, or set tongues wagging, in his own house.

This year, Benedict XVI used his annual address to the Curia, delivered the morning of Dec. 22, to highlight two such elements of his track record in ’08: World Youth Day, and his growing emphasis on environmentalism. He suggested that both pivot on a core Christian doctrine: the role of the Holy Spirit. … …

Et stykke nede i artikkelen skriver Allen at paven også kort tok opp miljøvern (som han forsvarte), samt de føringer skapelsen også la for menneskelig fellesskap (uten å nevne homofili i det hele tatt). Her er en engelsk oversettelse av denne delen av talen:

Since faith in the Creator is an essential part of the Christian Creed, the Church cannot and should not limit itself to transmitting to its faithful only the message of salvation. She has a responsibility for Creation, and it should validate this responsibility in public.

In so doing, it should defend not just the earth, water and air as gifts of Creation that belong to everyone. She should also protect man from destroying himself.

It is necessary to have something like an ecology of man, understood in the right sense. It is not outdated metaphysics when the Church speaks of the nature of the human being as man and woman, and asks that this natural order be respected.

This has to do with faith in the Creator and listening to the language of creation, which, if disregarded, would be man’s self-destruction and therefore a destruction of God’s work itself.

That which has come to be expressed and understood with the term ‘gender’ effectively results in man’s self-emancipation from Creation (nature) and from the Creator. Man wants to do everything by himself and to decide always and exclusively about anything that concerns him personally. But this is to live against truth, to live against the Spirit Creator.

The tropical rain forests deserve our protection, yes, but man does not deserve it less as a Creature of the Spirit himself, in whom is inscribed a message that does not mean a contradiction of human freedom but its condition.

The great theologians of Scholasticism described matrimony – which is the lifelong bond between a man and a woman – as a sacrament of Creation, that the Creator himself instituted, and that Christ, without changing the message of Creation, welcomed in the story of his alliance with men.

Part of the announcement that the Church should bring to men is a testimonial for the Spirit Creator present in all of nature, but specially in the nature of man, who was created in the image of God.

One must reread the encyclical Humanae vitae with this perspective: the intention of Pope Paul VI was to defend love against consumer sex, the future against the exclusive claim of the moment, and human nature against manipulation.

Skroll til toppen