Forfatternavn:Oddvar

Biskop Müller har fortsatt noen (få) offentlige messer i Tyskland

Generelt, Katolsk /

Adresseavisa melder i dag at biskop Müller har feiret ca 10 messer i et sykehuskapell i Tyskland siden nyttår – som vikarprest. Slik skriver avisa:

«Müller har holdt rundt ti offentlige gudstjenester som prest og geistelig, han har steppet inn når det har manglet prest. Det har alltid vært en kirkemedarbeider eller en eller flere andre geistelige med, bekrefter presseansvarlig Roland Knillmann ved det katolske sykehuset Franziskus-Hospital like utenfor Osnabrück nordvest i Tyskland.

Ifølge Knillmann har Müller aldri brukt noen av embetstegnene som en biskop har. Gudstjenestene har vært åpne for nonnene på stedet, pasienter ved sykehuset samt befolkningen i tilhørende Georgsmarienhütte.

Har det vært unge messetjenere på gudstjenestene?

Vi har både voksne og barn som er messetjenere, og vi har ikke oversikt over hvem som har vært på de gudstjenestene Müller har holdt, sier Knillmann.

Skal han fortsette å holde prekener nå som overgrepssaken er kjent?

Vi må snakke med han når han kommer tilbake. Müller er for tiden på reisefot, og vi vet ikke hvor han er. Det er for tidlig å si noe om dette ennå, informasjonen vi fikk i dag var ny for oss, sier Knillmann.

Han understreker at de ikke visste noe om misbruket. Nyheten har overrasket og berørt de ansatte på sykehuset veldig.»

Biskop Eidsvig uttaler senere i artikkelen at han ikke kjente til dette, og reagerer sterkt på opplysningene om de offentlige messene. Det virker, syns jeg, som om man ikke har klart å balansere offerets behov for stilleht om saken, med behovet for full informasjon i det området Müller nå bor.

Men i vår mediatid er det vel umulig at noe skal gjøres kjent i Tyskland, men ikke i Norge, og det kan vise seg at man mot offerets ønske burde ha offentliggjort hele sannheten i fjor. Ikke offerets navn, selvsagt, men i 1990 var forholdene i Trondheim så små at det skulle lite til å finne ut hvem det var. Et skikkelig dilemma for Kirken altså.

“Varsleren” i Trondheim uttaler seg til Adresseavisa

Generelt, Katolsk /

Jeg vet ikke om det som står i Adresseavisa i dag er korrekt i alle detaljer, men det virker nå som (det nå voksne) offeret ikke har varslet om overgrepet i det hele tatt – det var denne varsleren som tok saken opp. Og han var (positivt) overraska over at Kirken behandla saken så hurtig, samtidig som han er kritisk til at ikke hele sannheten kom fram i fjor. Det kommer også fram at ikke alle var fornøyd med at han fortsattte sin kontakt med offeret.

Det springenede punktet i saken ser ut til å være i hvor stor grad man skal ta hensyn til offerets ønsker; skal man fullt ut gjøre som han ønsker (som Kirken ser ut til å ha gjort), eller burde man ha insistert på at den virkelige grunnen til biskop Müllers avgang skulle ha blitt offentliggjort i fjor?

Her er et utdrag fra Adresseavisa:

Jeg ble kjent med overgrepene i midten av januar 2009. Årsaken til at fikk vite om saken var kanskje at jeg hadde vært kritisk til Müllers lederstil. Etter min mening bedrev han ren mobbing av de andre geistlige, sier varsleren.

Jeg vet at det gikk ut melding fra erkebiskopen i Norden om at det ikke skulle være noen kontakt mellom meg og fornærmede. Kanskje det var fordi jeg var kritisk til Müller. De var nok opptatt av å holde saken skjult, også. De vil helst ha bukta og begge endene, sier mannen når Adresseavisen møter ham.

Varsleren fikk inntrykk av at det fungerte godt med psykologen og støttepresten som den katolske kirken nedsatte i saken. Da han torsdag 4. juni fikk høre at Müller kom til å varsle sin avgang på kommende søndags høymesse, ble han svært overrasket.

Jeg hadde ikke forestilt meg at det ville skje så raskt. For min egen del vil jeg si jeg ble lettet og glad da saken ble kjent i går. Det var ikke riktig at den ble holdt hemmelig. Menigheten burde straks ha fått høre sannheten om hvorfor han måtte gå. Jeg synes at Müller slapp for billig, sier mannen.

Kulturminister Anniken Huitfeldt med interessante synspunkter på Trondheims-saken

Generelt, Katolsk /

Jeg syns Anniken Huitfeldts uttalelse til Adresseavisa i dag er interessant, på to måter: 1) At overgrep mot barn er et generelt problem i samfunnet, som samfunnets organer ofte ikke klarer å behandle på en god måte, og 2) at det ikke er opplagt at andre bør melde slike saker til politiet, offerne (om de er voksne) må få avgjøre dette selv.

Her er en del av det hun sier:
Ap-politikeren omtaler saken som trist. Det vi vet er at når det er fokus på overgrep i ett miljø, så dukker det ofte opp flere saker. Flere står fram og forteller sine historier, sier hun.

Ministeren understreker at dette kan skje i alle miljøer. Hun er ikke fornøyd med måten det norske samfunnet forholder seg til overgrep mot barn. Samfunnet er ikke lydhøre nok overfor barna. Mange ofre forteller at de har forsøkt å si fra mange ganger, men at de ikke er tatt på alvor.

Huitfeldt har i dag vært i samtaler med biskopen i Oslo og Trondheim, Bernt Eidsvig. Hun sier den katolske kirke tar overgrep mer på alvor nå, enn tidligere. Tidligere ble prester beskyldt for overgrep kun flyttet til en annen posisjon. Her måtte biskopen forlate sin stilling, sier hun.

Hva synes du om at forholdet ikke ble meldt til politiet?

I saker der barn er involvert går meldeplikten over taushetsplikten. Men når offeret er voksent og saken foreldet, må man ta en individuell vurdering. Ministeren har forståelse for at voksne som varsler om overgrep i barndommen, ikke ønsker å gjennomgå en rettssak eller lese om saken i avisen.

Msgr. Torbjørn Olsen forklarer katolsk kirkerett for Afteposten

Generelt, Katolsk /

Afteposten hadde tidligere i dag et intervju med msgr. Torbjørn Olsen (bosatt i Tromsø), som på en grei måte forklarer litt om katolsk kirkerett, og om regler som gjelder spesielt for misbruk av barn. Her er et utdrag av intervjuet:

Vi er et sosialt fellesskap og et samfunn, noe vi har vært i 2000 år. Kirken har eksistert i tider med et sivilt samfunn, og i tider uten et sivilt samfunn. Og spesielt når det sivile samfunnet ikke fungerer, har det vært helt nødvendig at vi har våre egne regler, forklarer monsignore Torbjørn Olsen. Han er en av Norges fremste eksperter på katolsk kirkerett, og har både en teologisk embedseksamen og en juridisk doktorgrad innen den katolske kirke.

Kirkeretten har utviklet seg gradvis siden kirken ble etablert for 2000 år siden, men i år 1140 ble den første katolske lovsamlingen etablert. Fra middelalderen satte kirkeretten sitt preg på de sivile domstolene, forklarer Olsen, og mener at forskjellen på forsett og uaktsomhet er begreper som kommer fra kirkeretten.

Olsen vil ikke svare på om katolikkene anser den katolske kirkeretten som overordnet den norsk rett. Det er ikke slik at den ene retten ekskluderer den andre, de overlapper hverandre, sier Olsen. …

… For prester som har brutt tillitten er det imidlertid ikke bare å be om tilgivelse. Da er det vanligere å fjerne presten fra sin posisjon i det religiøse fellesskapet, og frata dem rettighetene til å være prest. … …. Det er viktig at det er rettsbeskyttelse for enkeltpersoner også. Også innenfor kirkeretten skal man være uskyldig inntill det motsatte er bevist.

I 2001 kom det reviderte regler for overgrepssaker inn i kirkeretten, og spesielt foreldelsesfristene ble klargjort. I overgrepssaker regner vi alle under 18 år som mindreårige, og foreldelsesfristen begynner først å løpe når offeret blir 18 år. Vanligvis er foreldelsesfristene 10 år, men paven kan oppheve disse.

«Går dere til politiet når dere får kjennskap om overgrep?»
Det er ulike regler i ulike land. I Norge er det ikke anmeldelsesplikt, og vi kan ikke konstruere en plikt som ikke finnes, sier Olsen og understreker at kirken vil forholde seg til hva offeret ønsker. Primært mener vi at en forbrytelse skal anmeldes sivilt også, og vi vil støtte og oppfordre offeret til dette. Men veldig mange av bispedømmene rundt om i verden praktiserer anmeldelse på kirkens initiativ også, men her handler det om å tilpasse seg de lokale forholdene.

«Hvorfor må vatikanet involveres i en straffesak som skjer i Norge?»
Ved at sakene behandles av en sentral domstol er vi sikre på at det blir lik behandling over hele verden, og spesielt viktig er det i slike overgrepssaker som dette, sier Olsen.

Rettsprosessene er noe ulike for ulike «lovbrudd». Dersom det er mistanke om overgrep, skal det straks varsles til den såkalte troskongregasjonen i Vatikanet. … De begjærer en lokal etterforskning og dom, som blir overvåket fra Vatikanet. Dersom saken blir anket, er det en egen domstol ved troskongresjonen som behandler saken. Dette gjør at man får mest mulig lik behandling på alle saker, sier Olsen.

Vatikanet bekrefter årsaken til Müllers avgang – og er åpenhet (i media) alltid det beste?

Generelt, Katolsk /

Kl 13.16 i dag ble følgende melding lagt ut på katolsk.no:

«Vatikanets pressekontor har den 7. april sent ut følgende melding, hvor pressetalsmann Federico Lombardi bekrefter at Müllers avgang var foranlediget av seksuelt misbruk av mindreårig:

Jeg bekrefter opplysningene gitt til den apostoliske administrator av Trondheim, msgr. Bernt Eidsvig, angående eks-biskopprelat av Trondheim, msgr. Georg Müller SS.CC., biskop av prelaturet mellom 1997 og 2009.

Saken omfatter seksuelt misbruk av en mindreårig og fant sted i begynnelsen av 1990-årene. Kirken ble først gjort kjent med saken i januar 2009. Saken ble hurtig undersøkt via nuntiaturet i Stockholm, på Troskongregasjonens ordre. I mai 2009 leverte biskopen inn sin avskjedssøknad, som umiddelbart ble akseptert av Den hellige far. Biskopen forlot prelaturet i juni. Han gjennomgikk da en periode med terapi, og hans pastorale gjerning opphørte.

Sivilrettslig sett er saken foreldet. Offeret, som idag er myndig, ønsker fremdeles å forholde seg anonym.»

Det siste punktet her, om offerets ønske om anonymitet, er blitt ganske sentralt i dagens avis- og blog-debatt: Var det feil av Kirken å holde denne saken hemmelig så mange måneder «etter offerets ønske», og har diverse aviser i dag ødelagt for offeret ved å gjøre det stadig lettere å identifisere ham? Jeg kan selv ikke fullt ut svare på dette, men det virker på meg som om avisene ikke i tilstrekkelig grad lytter til offeret (som de vel burde?).

Fra verdidebatt.no: “Pavens taushet”

Generelt, Katolsk /

Vårt Lands sjefsredaktør Helge Simonnes kritiserer i dag på verdidebatt.no pave Benedikt for hans taushet om overgrepsskandalene i Kirken. Han skriver:

Pave Benedikts taushet om pedofili viser en kirke i dyp krise.

Paven ønsket ikke å bruke 1. påskedagsmessen i Peterskirken til en diskusjon om pedofili. Det er forståelig at han ensidig ønsker å holde på messens forkynnende form. «Urbi et Orbi» ble gjennomført på vanlig vis.

Men med den medieoppmerksomhet som det har vært omkring Den katolske kirkes mange pedofiliskandaler, ville det vært naturlig at paven stod frem med en beklagelse overfor alle dem som er misbrukt av kirkens tjenere. Tausheten er så påtagelig at den blir overdøvende. … …

I debatten etter dette innlegget forsvarer professor Bernt T. Oftestad paven – samtidig som han er ganske kritisk om måten Den katolske Kirke i Norge har håndtert saken på, bl.a. burde Kirken ha opprettet en krisetelefon der man lett kunne melde fra om nye saker, slik man har gjort i andre land, bl.a. Danmark. Men pave Benedikt blir altså forsvart grundig av Oftestad:

Sjefsredaktør Helge Simmones melder seg på som kritiker av paven. Men hvor er Vårt Lands kritiske journalistikk på dette feltet? … … Etter mitt skjønn er den katolske krisen kommet inn i en ny fase ved det konsentrerte angrepet på paven. Grunnlaget for kritikken er for lengst tilbakevist av Vatikanet. Denne kritikken av paven kommer ikke på grunn av ofrene. De skyves foran i et ideologisk motivert forsøk på å bryte ned pavens autoritet. De tunge opinionsdannere som nå angriper Bendikt for manglende medfølelse med ofrene, står for en sekularistisk liberalistisk ideologi som har åpnet for den moderne seksualiserte kulturen. I den vestlige verden promotert ved talsmenn for den humanistiske psykologi som Maslow og Carl Rogers. Den nåværende pave har kjempet mot at denne kulturen skulle få innpass i Kirken – i katolsk undervisning og ved presteseminarene. Derfor er det at man nå angriper ham. Den paven man heller burde rette søkelyset mot, er Johannes Paul II og Paul VI, som aldri grep inn overfor utviklingen i USA, og den startet allerede i 1960-årene. Det var først ved Ratzinger at pavestolen begynte sitt oppgjør med homo- og pedofilikulturen i Kirken. …

Fra verdidebatt.no: “Sexskandalene er ingen nyhet”

Generelt, Katolsk /

Som sikkert mange andre har jeg i dag lest ganske mye på nettet om overgrepsskandalen i Trondheim, mest i Adresseavisa, Afteposten og Vårt Lands Verdidebatt, for å få vite hva som er skjedd, og for å prøve å forstå om hvorfor slike ting skjer, og om hvordan Kirken (og samfunnet ellers) behandler dette.

På verdidebatt.no skrev Olav Rune Ekeland Bastrup et interessant innleg for to dager siden, der han bl.a. sier:

Hvorfor kommer skandalene rundt sexovergrep i Den katolske kirke akkurat nå? For enhver som kjenner Kirken fra innsiden – i mitt tilfelle siden midten av 70-tallet – er dette ingen nyhet. Jeg hørte om mange slike saker allerede på slutten av 1970-tallet, og jeg vet at mange av dem ble tatt affære med fra Kirkens side på en måte som den gang ble ansett som adekvat og som på mange måter var forut for sin tid om man ser det i forhold til den lille kunnskap og oppmerksomhet samfunnet da hadde om pedofiliproblematikk. Problemet den gang var like mye at det sivile rettsapparat ikke tok slike saker alvorlig. I Irland ble et stort antall anmeldelser til sivil påtalemyndighet henlagt og sendt over til det kirkelige rettsapparat, hvor de ble lagt i en skuff. Det samme skjedde i USA. Og da samfunnet først ble oppmerksom på problematikken, mistet man hodet fullstendig og lot det gå over stokk og stein. Det er nok å minne om Bjugn-saken, som skapte flere tragedier enn den avdekket.

Den katolske kirkes tilnærming den gang var terapi, og denne linjen er det som er blitt fulgt frem til i dag, hvor vi har innsett at terapi i saker som dette ikke hjelper. I full samforstand med det rådende optimistiske menneskesyn som preget det liberale 60- og 70-tallet, trodde man at terapi var det som skulle til for å korrigere det som mer ble sett på som en følelsesmessig forstyrrelse enn som kriminalitet i tradisjonell forstand.

Det er først i senere år at samfunnet fullt ut har forstått at pedofili først og fremst er et kriminali­tets­problem og som må møtes som sådan. Og først i senere år har man begynt å innse at pedofili har et omfang i samfunnet som de færreste av oss har fantasi til å forestille seg. Det gikk opp for meg da jeg selv begynte å arbeide med overgrepssaker midt på 1990-tallet. Jeg kan fortelle vanvittige historier fra norsk virkelighet og med norske menn i ansvarsfulle stillinger involvert, som aldri er blitt avdekket eller blitt ført for noen domstol, av den enkle grunn at overgriperen har skjult sporene sine og sitter med en troverdighetskapital som offeret ikke alltid har, dessverre. … …

“I påsken kunne paven sagt noe i sin tradisjonelle tale, men gjorde det ikke. For en tapt anledning!”

Generelt, Katolsk /

Janne Haaland Matlary skriver dette i en kronikk i Aftenposten i dag – nok før hun visste om nyheten som i dag kom og biskp Müllers avgang. Jeg kan ikke si meg enig i denne overskrifta, muligens kunne paven ha nevt det i en tale til Roma og hele verden der påskebuskapet står i sentrum, men jeg er ikke overbevist om at det hadde vært så nyttig. Men det hadde vært flott om to andre geistlige – i langfredagens preken, og i en hilsen til paven påskedag – ikke hadde uttalt seg så upassende og overdrevne angrep på Kirken.

Hun kjenner Kirken ganske godt, skriver hun:
«Jeg kjenner kirken innad fra 15 år som medlem av Det pavelige Råd for Rettferdighet og Fred og Det Pavelige Sosialvitenskapsakademi. Jeg har også tidligere vært diplomat for kirken i flere FN-konferanser og kjenner den nåværende paven personlig. Den som brakte meg inn i alt dette var faktisk dagens erkebiskop av Dublin, Dairmuid Martin, som nå er sendt for å rydde opp i den irske kirke. Han vil være kjent for mange nordmenn fra internasjonalt diplomati.»

Videre skriver hun at pave Bendikt selv er en av dem som har gjort mest for å få slutt på slike overgrep:
» … Da paven var kardinal Ratzinger ledet han den mektige Troskongregasjonen. Denne fikk ansvar for alle de amerikanske overgrepssakene som kom frem rundt år 2000 og fikk innført et føre var-prinsipp for disse med automatisk dispensasjon av prester under mistanke.

Forholdet mellom prester og deres biskop er regulert av kirkeretten. Hvis en prest anklages for noe, skal saken vurderes ut fra rettens prinsipper, hvilket innebærer at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. En prest kan bli ekskommunisert eller fratatt retten til å lese messe, preke, utgi bøker, forflyttes mot sin vilje, beordres til oppgaver han ikke velger selv, eller fratas presteembetet.

Han er underlagt andres myndighet, men denne myndigheten kan ikke være vilkårlig. Kirkerettens regler sikrer rettferdig prosess. Men fordi en slik langdryg prosess kan medføre risiko for flere overgrep, fikk Ratzinger omgjort regelen. Han innførte også informasjonsplikt overfor Troskongregasjonen om alle mistanker.»

Men hovedbudskapet til Matlary er at det står svært dårlig til med mediekunnskapen i Vatikanet:
«… hvorfor er det så dårlig mediehåndtering om alt dette fra Vatikanets side? Det virker som kurien – hoffet – er ute av stand til å kommunisere ut fra medienes egen logikk. Man er for sent ute, reaktiv, defensiv og rask til å diagnostisere mediekampanjer. I påsken kunne paven sagt noe i sin tradisjonelle tale, men gjorde det ikke. I stedet fikk kardinal Sodano lov til å kalle det hele en kampanje mot kirken. At paven deretter omfavnet ham, er standard protokoll, men så ut som en begeistret gestus.

I kirken har man ingen tradisjon for åpenhet; og personalsaker er selvsagt hemmelige. Men det som gjør kommunikasjonen så håpløs er etter mitt skjønn at kurien er et hierarki hvor også klerikalismen blomstrer hos mange. Klerikalisme betyr at kurien opptrer som om den selv er viktigst, som om verden er et annet sted. Men kristendommens makt er tjenestens makt: Slik Jesus vasket disiplenes føtter skjærtorsdag, skal kirkens ledere tjene alle oss andre. Derfor er det verden utenfor og legfolket som er viktig, ikke kurien.

Trist nyhet fra Trondheim – om den katolske biskopens avgang

Generelt, Katolsk /

Alle norske (nett)aviser ser i dag ut til å melde at biskop Müller gikk av som katolsk biskop i Trondheim i fjor fordi han han hadde seksuelt misbrukt en gutt. For meg kom dette som lyn fra klar himmel; jeg trodde det var de mye omtalte (og svært alvorlige) samarbeidsproblemene som hadde ført til avgangen.

Bl.a. Afteposten skriver om dette, og på katolsk.no er det to artikler i dag om det samme, en pressemelding og en uttalelse fra biskop Eidsvig.

Biskop Eidsvig skriver bl.a.:
Personlig har jeg i dag vanskelig for å finne ord. Først og aller fremst ønsker jeg imidlertid å betone min medfølelse med offeret i denne sak, og jeg håper og ber om at vedkommendes ønske om anonymitet blir respektert. Den utsattes byrde er tung nok fra før. Saken er behandlet i henhold til Kirkens retningslinjer, og offerets behov og ønsker er blitt møtt og respektert etter beste evne.

Dernest vil jeg i dag uttrykke min skam på Kirkens vegne og betone at Müller har handlet mot alle de retningslinjer han er underlagt og de løfter han har avlagt. … …

Et lite lyspunkt midt oppi fortvilelsen vi alle føler i dag, er at Den hellige stol i tilfellet med Müller handlet raskt, kontant og med umiddelbar virkning da saken ble meldt. Selv om forholdet er foreldet etter norsk lov, gjelder Kirkens indre justis like fullt. Derfor står Müller i dag uten kirkelig oppdrag.

Fra ST OLAV: Spørsmål og svar om overgrepskrisen – hva media ikke forteller

Generelt, Katolsk /

ST OLAV – katolsk kirkeblad – er kommet med et nytt nummer som kan leses HER (pdf-fil) allerede nå, rykende ferskt – det er nok en stund til det kommer i postkassende. I dette nummeret bruker man svært mye plass på de mye omtalte overgrepssakene i Den katolske Kirke, og skriver bl.a. en nyttig artikkel på s 5, 6 og 7, som er kalt «Spørsmål og svar om overgrepskrisen». Det er en grundig og god artikkel, som tar opp flere ting jeg allerede har lenket til på min blog, og som svarer på følgende spørsmål:

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?
2.Hva betyr «administrative tiltak» og å «fjerne en prest»?
3. Krever Kirken hemmelighold?
4. Hvorfor foreskriver ikke Kirkeretten automatisk politianmeldelse i overgrepssaker?
5. Er det flere overgrep i Den katolske kirke enn ellers?

Jeg tar her med en del av artikkelen, og henviser til lenken over til de som vil lese alt.

I møte med stadig nye avsløringer og presseoppslag, er det en del spørsmål som naturlig melder seg blant vanlige katolikker uten spesialkunnskap om kirkelige forhold og prosesser. St. Olav kirkeblad har derfor bedt Katolsk Informasjonstjeneste om å klargjøre noen sentrale forhold.

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?

I 2001, ved det pavelige dokumentet Sacramentum sanctitats tutela, ble en del alvorlige forbrytelser forbeholdt behandling i Troskongregasjonen i Vatikanet, da ledet av kardinal Ratzinger. En av disse var seksuelle forbrytelser begått av klerikere (prester, diakoner og biskoper) mot mindreårige. Mindreårige defineres her som under 18 år, uavhengig av for eksempel den seksuelle lavalder i et gitt land. Hvis slike saker meldes et lokalt bispedømme, har biskopen der ansvar for å foreta en innledende undersøkelse. …. ….

Nåværende ansvarlig for disse sakene i Troskongregasjonen er msgr. Charles J. Scicluna. I et langt intervju med den italienske katolske avisen Avvenire den 13. mars ga han detaljert informasjon om kongregasjonens arbeid. På spørsmålet om antallet saker, svarer han: …

Fra ST OLAV: Spørsmål og svar om overgrepskrisen – hva media ikke fortellerLes mer »

Moralsk panikk er ikke så veldig nyttig

Generelt, Katolsk /

På denne bloggen har jeg nylig lest om ‘moralsk panikk’, som er når man tar opp gamle nyheter, forvrenger dem en hel, og bruker dem ikke for å beskytte offerne (det er altså IKKE for å hjelpe barn/ungdommer som er blitt misbrukt av katolske prester at dette kommer opp nå), men fordi man ønsker å oppnå en annen effekt av angrepene – i dette tilfellet å miskreditere pave Benedikt og Den katolske Kirke, som er en så sterk motkraft i den moralske relativiserings-bestrebelsen i vår moderne tid. Her er litt av innholdet:

Why is there talk again of paedophile priests, based on a case in Germany, which drags in people who are close to the Pope and now even the Pope himself? Does sociology have something to say about this or should we leave it completely to the journalists? I believe sociology has much to say, and it must not remain silent because of a fear of displeasing some.

The current discourse on paedophile priests – considered from a sociological perspective – represents a typical example of «moral panic». The concept was coined in the 1970s to explain how certain problems become the subject of «social hyperconstruction». More precisely, moral panics are defined as socially constructed problems that are characterised by a systematic amplification of the true facts in the media or in political discourse.

Two other characteristics have been cited as typical of moral panics. First, problems that have existed for decades are reconstructed in the media and political accounts as new or as the subject of a recent dramatic increase. Second, their incidence is exaggerated by statistics plucked from the air which, while not confirmed by academic studies, are repeated by the media and inspire persistent media campaigns. ….

Hele denne interessante artikkelen kan leser her – men jeg tar også med noen flere utdrag under. …

Moralsk panikk er ikke så veldig nyttigLes mer »

Bilder fra påskedagsmessen på Petersplassen

Katolsk /

Disse bildene fra Petersplassen i går viser først den spesielle starten av denne messen, der budskapet om at Jesus stod opp fra de døde også forkynnes spesielt for Peter/paven – og vi ser paven bøye seg foran et ikon av Kristus. Ellers ser vi at petersplassen er veldig full (fullere enn vanlig syns jeg), og at været i Roma ikke var særlig godt i går.

Se flere bilder fra messen her.

Jeg skrev mer om denne messen for fire år siden, da jeg var så heldig å få hjelpe pave Benedikt med utdeling av kommunion denne dagen.

Pave Benedikts preken i midnattsmessen

Katolsk /

I midnattsmessen påskenatt holdt pave Benedikt en svært uvanlig tale, der han med utgangspunkt i to gamle, jødiske legender – en om Adams ønske om å finne en ‘nådens olje’, som kunne hindre ham fra å dø (senere omtolket av kristne til å vise fram mot Kristus), og en om Enok som ikke følte seg verdig til å stå for Herren, og derfor ble ikledd nye klær – snakket han om menneskenes ønske om det evige liv, og om vårt behov for å fortsette forsakelsesprosessen (slik vi lover i dåpen), og mer og mer ikle oss Kristi skinnende hvite kledning. Han avsluttet sin preken slik:

Indeed, the cure for death does exist. Christ is the tree of life, once more within our reach. If we remain close to him, then we have life. Hence, during this night of resurrection, with all our hearts we shall sing the alleluia, the song of joy that has no need of words. Hence, Paul can say to the Philippians: “Rejoice in the Lord always, again I will say, rejoice!” (Phil 4:4). Joy cannot be commanded. It can only be given. The risen Lord gives us joy: true life. We are already held for ever in the love of the One to whom all power in heaven and on earth has been given (cf. Mt 28:18). In this way, confident of being heard, we make our own the Church’s Prayer over the Gifts from the liturgy of this night: Accept the prayers and offerings of your people. With your help may this Easter mystery of our redemption bring to perfection the saving work you have begun in us. Amen.

Les hele hans preken her.

Fra langfredagens preken i Peterskirken – med oppdatering

Generelt, Katolsk /

Langrfredag holdt Fr. Raniero Cantalamessa (som er ‘pavens predikant’ og har holdt preken i Peterskirken på denne dagen flere år) en preken, der han etter en lang, teologisk diksusjon om Kristus som yppersteprest og messen som offer, avsluttet på denne måten (nokså uheldig og lite gjennomtenkt, og 10 av disse ordene er i dag over hele verden):

By a rare coincidence, this year our Easter falls on the same week of the Jewish Passover which is the ancestor and matrix within which it was formed. This pushes us to direct a thought to our Jewish brothers. They know from experience what it means to be victims of collective violence and also because of this they are quick to recognize the recurring symptoms. I received in this week the letter of a Jewish friend and, with his permission, I share here a part of it.

He said: «I am following with indignation the violent and concentric attacks against the Church, the Pope and all the faithful by the whole world. The use of stereotypes, the passing from personal responsibility and guilt to a collective guilt remind me of the more shameful aspects of anti-Semitism. Therefore I desire to express to you personally, to the Pope and to the whole Church my solidarity as Jew of dialogue and of all those that in the Jewish world (and there are many) share these sentiments of brotherhood. Our Passover and yours are undoubtedly different, but we both live with Messianic hope that surely will reunite us in the love of our common Father. I wish you and all Catholics a Good Easter.»

And also we Catholics wish our Jewish brothers a Good Passover. We do so with the words of their ancient teacher Gamaliel, entered in the Jewish Passover Seder and from there passed into the most ancient Christian liturgy:

«He made us pass / From slavery to liberty,
From sadness to joy, / From mourning to celebration,
From darkness to light, / From servitude to redemption
Because of this before him we say: Alleluia.»

Les hele prekenen her.

OPPDATERING 5/4:
P. Cantalamesa har beklaget det han sa – og det ser ut til at akkurat den stormen la seg nokså snart. Aftenposten tar med en NTB-melding slik:
«I dag beklaget også Cantalamessa utsagnet:
– Hvis jeg mot min vilje såret følelsene til jøder og ofre for pedofili, så er jeg oppriktig lei meg, og jeg ber om forlatelse, sier han til avisen Corriere della Sera, ifølge NTB.»

Matutin, langfredag: Kraften i Kristi blod

Liturgi /

(Fra en kateketisk tale til nydøpte av den hellige Johannes Krysostomos.)

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som var tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

”Slakt et årsgammelt lam”, sier Moses, ”og smør blodet å dørene”. Moses, hva er det du sier? Skulle saueblod rine befri mennesker utstyrt med fornuft? I aller høyeste grad, svarer Moses, ikke fordi det er blod, men fordi det er bilde på Herrens blod. Når nå fienden ser, ikke dørstolper bestrøket med blodets forbilde, men de troendes lepper lysende av det blod som lammets blod var forvarsel om, og som vigsler portstolpene i Kristi tempel, da trekker han seg utvilsomt tilbake.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side. …

Matutin, langfredag: Kraften i Kristi blodLes mer »

Amerikanske biskoper reagerer svært sterkt på hvordan Den katolske Kirke nå omtales

Generelt, Katolsk /

Bakgrunnen for reaksjonene er at Kirken i USA siden 2002 har hatt strengere regler for hvordan man skal behandle (mulige) seksuelle overgripere enn noen andre institusjoner i hele verden – og at kardinal Ratzinger var med på å få de strenge reglene på plass. På en slik bakgrunn opplever de medias hardkjør i det siste som svært tendensiøst og urettferdig.

Jeg skal her nevne tre reaksjoner. Først fra George Weigel, som jeg skriver mer om her (og jeg har allerede nevnt New Yorks erkebiskop Dolans reaksjon her).

Dernest er Brooklyns biskop Nicholas DiMarzio referert slik: … he called upon the priests and people of the Diocese of Brooklyn to stand up with him and “besiege The New York Times. Send a message loud and clear that the Pope, our Church, and bishops and our priests will no longer be the personal punching bag of The New York Times.”

Bishop DiMarzio’s spirited defense of the Holy Father was based on the decision of The New York Times editors to, “Omit significant facts,” and ignore the reality that the Congregation for the Doctrine of the Faith, which Cardinal Ratzinger headed up, did not have competency over Canonical Trials in 1996. Moreover, Bishop DiMarzio continued “…the priest in question, Father Murphy was in the midst of a Canonical Trial. He died before a verdict was rendered.”

Til sist vil jeg nevne kardinal William Levada, tidligere erkebiskop i San Francisco, nå kardinal Ratzingers etterfølger som leder av Troskongregasjonen. Han sparer heller ikke på kruttet:

… today’s Times presents both a lengthy article by Laurie Goodstein, a senior columnist, headlined “Warned About Abuse, Vatican Failed to Defrock Priest,” and an accompanying editorial entitled “The Pope and the Pedophilia Scandal,” in which the editors call the Goodstein article a disturbing report (emphasis in original) as a basis for their own charges against the Pope. Both the article and the editorial are deficient by any reasonable standards of fairness that Americans have every right and expectation to find in their major media reporting. …

Amerikanske biskoper reagerer svært sterkt på hvordan Den katolske Kirke nå omtalesLes mer »

Bibeltekst til matutin, langfredag: Jesus Kristus, den medlidende yppersteprest

Liturgi /

(I mer enn en uke nå har den lange lesningen fra Bibelen under matutin-bønnene vært fra Hebreerbrevet. I dag og i morgen er de to siste dagene vi leser derfra, og i dag er det spart igjen en tekst fra kap. 4,14-5,10 – og langfredag en fra kap. 9,11-28 – om ypperstepresten Kristus som ga sitt eget blog)

Da vi nå har en stor yppersteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

En yppersteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. Han kan vise mildhet mot dem som feiler og farer vill, fordi han selv har menneskelig svakhet og derfor må bære fram syndoffer også for seg selv, ikke bare for folket. Ingen tiltar seg denne verdighet selv, men han blir kalt av Gud, slik som Aron.

Således har heller ikke Kristus tiltatt seg den ære å være yppersteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han på et annet sted: Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.

Den gang Jesus levde på jorden, bad og bønnfalt han med høye rop og tårer ham som kunne berge ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham; Gud hadde da gitt ham navnet Yppersteprest på Melkisedeks vis.

Matutin, skjærtorsdag: Lammet som ble slaktet har ført oss fra døden til livet

Liturgi /

(Fra en påskepreken av den hellige Meliton, biskop av Sardeis.)

Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.

Han kom ned fra himlene til jorden for det lidende menneskes skyld, han iførte seg ham ved henne som er jomfru og mor, og fødtes selv som et menneske. Han tok på seg lidelsene til ham som led, ved et legeme som kunne lide, utslettet det dødelige menneskes lidelser og tilintetgjorde manndraperen døden ved sin ånd som ikke kan dø.

Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen Ånd og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. Han er den som knuste synden og gjorde uretten barnløs, …

Matutin, skjærtorsdag: Lammet som ble slaktet har ført oss fra døden til livetLes mer »

George Weigel reagerer sterkt på ubalansert dekning av seksuelle overgrep

Generelt, Katolsk /

Jeg strever litt med å huske når jeg ble informert (om det var tidlig på 90-tallet, eller da jeg var feltprest 1986-88) om den generelle frekvensen av seksuelt misbruk av barn og ungdom, både i vårt eget land, og nokså generelt for alle samfunn – for jenter regnet man med at opp mot 10% ville bli misbrukt på en eller annen måte, for gutten var prosentandelen noen lavere. En slik virkelighetsbeskrivelse må føre til en høy grad av realisme, også innefor Kirken (at disse problemene vel aldri helt kan unngås), samtidig som de sier oss at det skjer mange slike misbruk rundt om i hjemmene, på skolene, i idrettslagene osv. – men de fleste av disse sakene blir det aldri skrevet noe om.

Den kjente katolske forfatteren, George Weigel, tar utgangspunkt i lignende tall når han i First Things nylig skriver om hvor urettferdig Den katolske Kirken blir behandlet mht slike saker (her må vi også huske hvor enormt strenge man har vært i Kirken i USA de siste åtte årene):

The sexual and physical abuse of children and young people is a global plague; its manifestations run the gamut from fondling by teachers to rape by uncles to kidnapping-and-sex-trafficking. In the United States alone, there are reportedly some 39 million victims of childhood sexual abuse. Forty to sixty percent were abused by family members, including stepfathers and live-in boyfriends of a child’s mother—thus suggesting that abused children are the principal victims of the sexual revolution, the breakdown of marriage, and the hook-up culture. Hofstra University professor Charol Shakeshaft reports that 6-10 percent of public school students have been molested in recent years—some 290,000 between 1991 and 2000. According to other recent studies, 2 percent of sex abuse offenders were Catholic priests—a phenomenon that spiked between the mid-1960s and the mid-1980s but seems to have virtually disappeared (six credible cases of clerical sexual abuse in 2009 were reported in the U.S. bishops’ annual audit, in a Church of some 65,000,000 members).

Yet in a pattern exemplifying the dog’s behavior in Proverbs 26:11, the sexual abuse story in the global media is almost entirely a Catholic story, in which the Catholic Church is portrayed as the epicenter of the sexual abuse of the young, with hints of an ecclesiastical criminal conspiracy involving sexual predators whose predations continue today. That the vast majority of the abuse cases in the United States took place decades ago is of no consequence to this story line.

… …

Sterkt forsvar for pave Benedikt fra katolikker i Sverige

Generelt, Katolsk /

I Sverige har mange katolske tidsskrift og blogger kommet pave Benedikt til forsvar; de hevder at gamle overgrepsskandaler helt urettmessig nå blir brukt mot ham. Bl.a. har Katolsk Observatör oversatt en artikkel av John Allen: ‘Att hålla i minnet vad som är vad i fråga om Benedikt och krisen’.

En annen artikkel roser pave Benedikt for hans mot mht disse vanskelige sakene, og en tredje sier at ‘Att sätta likhetstecken mellan celibat och pedofili – grov och felaktig förenkling’

Signum-bloggen har også en artikkel som sier at ‘New York Times anklagade påven med fejkade dokument’.

Skroll til toppen