Forfatternavn:Oddvar

Kvinnelig prest i Stavanger ønsker å vie homofile

Generelt /

Jeg fikk et tips om at Rogalands avis i dag hadde et oppslag om at et kvinnelig prest her i Stavanger beklager at hun ikke ennå kan vie homofile par. Man blir ganske matt når man leser slikt – hvor er de teologiske argumentene for en slik forandring av både synet på skapelsen (til mann og kvinne skapte ham dem) og synet på ekteskapet? Slik skriver avisa:

Får ikke vie homofile

Sogneprest i St. Petri menighet sier ja til å vie homofile. Det kan hun likevel ikke gjøre på grunn av manglende liturgi. Hun mener homofile samboere bør gifte seg.
– Ekteskap gir tryggere rammer enn samboerskap. Jeg er for at homofile skal få gifte seg i kirken fordi ekteskap gir rammer som støtter kjærlige, gode relasjoner, sier hun.

Den nye ekteskapsloven gir kirken rett, men ikke plikt til å vie homofile.
– Kirkerådet har ikke tatt konsekvensen av den nye ekteskapsloven ved å utvikle ny liturgi, sier presten.

Alle prestene som er domproster har satt av tid til å drøfte situasjonen, men temaet vil først tas opp til diskusjon i mai.
– Jeg kan forstå at homofile par som ønsker å gifte seg i kirken blir utålmodige, sier hun.

Festen for Herrens dåp – fra min første preken som katolsk prest

Generelt, Liturgi /

På denne dagen (liturgisk) for ni år siden feiret jeg min aller første messe, og jeg må nok si at dette, sammen med ordinasjonen dagen før, ikke hadde gitt med så mye ro til prekenforberedelsene. Her er likevel disposisjon/stikkord til prekenen jeg holdt denne dagen. I år kommer jeg til å sbakke nokså mye mer om vår egen dåp, og være litt mer konkret, bl.a. siden en av mine messer i dag er en barnemesse. Her er min disposisjon til prekenen i år 2000:

HERRENS DÅP ÅR B PREKEN (9/1 2000)

KORT INNLEDNING VED STARTEN AV MESSEN:
Vi feirer i dag festen for Herrens dåp. Vi som Guds barn vil i dag høre om hvordan Herren elsker også oss, som han elsket sin enbårne Sønn og hvordan Gud i dåpen har gitt oss nytt liv, syndstilgivelse, Åndens gave og sin kjærlighet.

Jeg vil i dag spesielt få takke Gud for kallet til prestetjenesten og for ordinasjonens gave, og jeg vil be om menighetens forbønn for min framtidige tjeneste.

For å forberede oss til denne hellige handlingen, la oss nå bekjenne våre synder.

PREKEN

Innledning
Se – der er Guds lam, han som tar bort verdens synd, hørte vi i evangelieverset, rett før evangeliet ble lest. Og i evangeliet hører vi at Jesus mottok Johannes’ dåp – til syndenes forlatelse. Ikke fordi han selv hadde syndet, men for å identifisere seg med alle menneskers synder, på samme måte som han senere også skulle dø for alle våre synder. …

Festen for Herrens dåp – fra min første preken som katolsk prestLes mer »

Da Herren var blitt døpt, åpnet himlene seg, og Ånden, lik en due, senket seg over ham, og Faderens røst sa: “Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest.”

Liturgi /

Slik lyder dagens inngangsvers, fra Matt 3,16-17, og resten av dagens bønner og antifoner på denne festen for Jesu er slik:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, da Kristus var blitt døpt i Jordans flod, og Den Hellige Ånd steg ned over ham, forkynte du at han var din elskede Sønn. La oss som ble dine barn, gjenfødt av vann og Den Hellige And, alltid forbli i din kjærlighet. Ved ham, vår Herre …..

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot de gaver vi bringer deg på festen for din elskede Sønns åpenbaring. La dine troendes offergaver bli forvandlet til hans offer som i sin miskunn tar bort verdens synder, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.

PREFASJON …

Da Herren var blitt døpt, åpnet himlene seg, og Ånden, lik en due, senket seg over ham, og Faderens røst sa: “Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest.”Les mer »

“Et kors mellom presten og folket er en betingelse for å kunne feire messen versus populum.”

Liturgi /

Det er nå akkurat et år siden pave Benedikt feiret messen ‘versus Deum’ i det sixtinske kapell (jeg skrev om det her), på festen for Herrens dåp, og han skal gjøre det igjen i år. I forbindelse med det, leste jeg i går en samling sitater av paven der han argumenterer for hvorfor det er naturlig å feire messen vendt mot Gud, og hvor lite naturlig det er at presten og folket ser (mye) på hverandre under messefeiringa. (Les flere sitater på NLM-bloggen):

[T]he cross on the altar is not obstructing the view; it is a common point of reference. It is an open «iconostasis» which, far from hindering unity, actually facilitates it: it is the image which draws and unites the attention of everyone. I would even be so bold as to suggest that the cross on the altar is actually a necessary precondition for celebrating toward the people. …

[A]common turning to the east during the Eucharistic Prayer remains essential. This is not a case of something accidental, but of what is essential. Looking at the priest has no importance. What matters is looking together at the Lord. … …

Moving the altar cross to the side to give an uninterrupted view of the priest is something I regard as one of the truly absurd phenomena of recent decades. … …

… today celebration versus populum really does look like the characteristic fruit of Vatican II’s liturgical renewal. In fact it is the most conspicuous consequence of a reordering that not only signifies a new external arrangement of the places dedicated to the liturgy, but also brings with it a new idea of the essence of the liturgy–the liturgy as a communal meal. … …

[A]mong the faithful there is an increasing sense of the problems inherent in an arrangement that hardly shows the liturgy to be open to the things that are above and to the world to come.

Min venn, Richard Neuhaus, døde i dag, 72 år gammel

Generelt, Katolsk /

Jeg kaller ham min venn, selv om jeg aldri møtte ham. Men siden februar 1991, da jeg først hørte om ham, er han vel den personen som har har hatt størst betydning for meg teologisk og intellektuelt – og det har vel aldri gått en uke, alle de årene, uten at jeg har lest noe av det han har skrevet.

Jeg var i Portland, Oregon, noen uker i februar 1991 (under den første Golf-krigen). Jeg hadde studiepermisjon fra min tjeneste som pastor i Arendal Evangelisk Lutherske Frikirke, og ønsket å studere luthersk kirkeliv i USA. Jeg oppdaget da den høykirkelige lutherske bevegelsen i USA, og en person som akkurat hadde forlatt denne, for å bli katolikk, Richard John Neuhaus. Noen få dager seinere, i den berømte Powel Bookstore i Portland, kom jeg over et av de første nummerne av tidsskiftet FIRST THINGS, som jeg har abonnert på og lest regelmessig siden da.

Økumenisk har Neuhaus også vært viktig for meg, og på dennes sida har jeg skrevet en del om hans økumeniske initiativ «Catholics and Evangelicals Together». Han døde altså i dag (etter å ha kunngjort sin alvorlige sykdom for en måned siden), og den kjente John Allen skriver om ham:

Fr. Richard John Neuhaus, a leading voice of Catholic conservatism in America, and one of those rare theologians and spiritual leaders whose influence vastly exceeded the boundaries of their religious community, has died at 72.

Neuhaus slipped away Jan. 8, shortly before 10 o’clock Eastern time. He never recovered from the weakness that sent him to the hospital the day after Christmas, caused by a series of side effects from the cancer he was suffering.

A priest of the New York archdiocese and a former Lutheran minister, Neuhaus was best known to society at large as an intellectual guru of what came to be known as the “religious right.” … …

Neuhaus converted to Catholicism on September 8, 1990, and was ordained a priest one year later by Cardinal John O’Connor of New York. In a letter to his Lutheran friends at the time, Neuhaus said he had become persuaded that the Reformation-era logic for separation from Rome was no longer justified, and that Lutheranism no longer saw itself as a reform movement within the broader church of Christ but rather as one denomination among many.

Given his Lutheran roots, Neuhaus had a lifelong interest in ecumenism. …. ….

In 2005, Time magazine took the unusual step of including the Catholic Neuhaus on a list of America’s 25 most influential Evangelicals, noting that in a 2004 session with journalists from religious publications, President George W. Bush cited Neuhaus more often than any other living authority.

Enda mer om fredshilsenen – dette sa bispesynoden om den

Katolsk /

Etter bispesynoden høsten 2005, skrev pave Benedikt sin postsynodale apostoliske formaning, der han tatt med mange av biskopenes anbefalinger. I punkt 49 tar han opp akkurat fredshilsenen; han sier flere fine ting om den, men viser også til at den noen ganger fører til distraksjon. Avslutningsvis skriver han at man skal vurdere hvordan den skal praktiseres, og også vurdere å flytte den til et sted tidligere i messen:

49. By its nature the Eucharist is the sacrament of peace. At Mass this dimension of the eucharistic mystery finds specific expression in the sign of peace. Certainly this sign has great value (cf. Jn 14:27). In our times, fraught with fear and conflict, this gesture has become particularly eloquent, as the Church has become increasingly conscious of her responsibility to pray insistently for the gift of peace and unity for herself and for the whole human family. Certainly there is an irrepressible desire for peace present in every heart. The Church gives voice to the hope for peace and reconciliation rising up from every man and woman of good will, directing it towards the one who «is our peace» (Eph 2:14) and who can bring peace to individuals and peoples when all human efforts fail. We can thus understand the emotion so often felt during the sign of peace at a liturgical celebration. Even so, during the Synod of Bishops there was discussion about the appropriateness of greater restraint in this gesture, which can be exaggerated and cause a certain distraction in the assembly just before the reception of Communion. It should be kept in mind that nothing is lost when the sign of peace is marked by a sobriety which preserves the proper spirit of the celebration, as, for example, when it is restricted to one’s immediate neighbours (150).

(Footnote 150) Taking into account ancient and venerable customs and the wishes expressed by the Synod Fathers, I have asked the competent curial offices to study the possibility of moving the sign of peace to another place, such as before the presentation of the gifts at the altar. To do so would also serve as a significant reminder of the Lord’s insistence that we be reconciled with others before offering our gifts to God (cf. Mt 5:23 ff.); cf. Propositio 23.

På denne nettsida er det interessant gjennomgang om messens fredshilsen – (gå ned til midten, til: Wednesday, March 05, 2008. A Crisis of Meaning in the Sign of Peace).

Mer om fredshilsenen – det er faktisk et viktig tema

Liturgi /

For noen få dager siden skrev jeg et stykke om den katolske messes fredshilsen, og så langt er det kommet 30 kommentarer til det jeg skrev. Bloggens lesere er tydeligvis svært uenige om hvordan fredshilsenen bør praktiseres, og jeg syns disse to kommentarene (under) illustrerer uenigheten godt – uenigheten dreier seg først og fremst om forholdet til Herren eller forholdet til mennesker skal være det viktigste i messen, syns jeg:

Kommentator 1
Jeg kan i grunnen ikke tenke meg noe mer verdig enn å ønske sin neste Guds fred og vise det med noe så genuint menneskelig som å ta hverandre i hånden. Fredshilsenen er forresten noe av det en del ikke-katolikker blir “imponert” over … … Det er interessant at noen virkelig kan bli distrahert av fredshilsenen. Nesten litt facinerende, får jeg vel legge til.

Kommentator 2
Spørs vel hvor man i utgangspunktet har oppmerksomheten sin … om man har noe – eller Noen – å bli distrahert fra. Med det fokus på mennesket som NO har (sammenlignet med TLM), er det ikke overraskende at en mer eller mindre omfattende fredshilsen virker naturlig for mange.

Akkurat nå snakker til og verdens biskoper om å flytte fredshilsenen. Jeg leste senest i dag at Vatikanets kongregasjon for liturgien har spurt de amerikanske biskopene om hva de mener. 66% av de som har svart ønsker å flytte hilsenen til starten av offertoriet (og dermed legge mer vekt på forsoningsaspektet, tror jeg), 32% ønsker å beholde hilsenen der den er, mens 2% har andre løsninger.

Men fredshilsenen har vært på (nesten) samme sted som i dagens Novus Ordo i omkring 1000 år, så når mange ønsker å flytte den, må det være fordi den i dagens form ikke fungerer. Eller sagt enda tydeligere: Hvis det menneskelige aspektet i fredshilsenen blir overbetonet, blir den distraherende heller enn oppbyggende, og bør altså flyttes.

Alternativet er å gjøre den mer ‘formell’ igjen, som i TLM, og beholde den 1000 år gamle tradisjonen. Jeg tror man bør holde fredshilsenen ganske så formell, slik at man gir Kristi fred videre til de man står nærmest, og presten til de som er i koret. I den grad man ønsker å utvide det menenskelige aspektet ved fredshilsenen – som man i Norge ofte gjør i barne- og ungdomsmesser, og i noen deler av verden gjør veldig ofte – blir det faktisk ødeleggende.

Les her mer om USA’s biskopers syn på event. flytting av fredshilsenen.

Latinske katolikker bør delta i den østlig-katolske liturgien

Liturgi /

Amy Welborn skriver at hun nylig har vært til stede i en lokal melkittisk (katolsk) menighet – og så skriver hun til oss andre katolikker:

1) Please go. If you’re a Latin Rite Catholic and have never experienced worship in one of these other Catholic churches, go. It will open your eyes to what worship is, and help you grasp what people are saying, even in the Latin context of “singing the Mass” instead of “singing at Mass,” for almost every bit of the liturgy is chanted by presbyter, deacon and people, mostly facing in the same direction. It puts staring at each other and mumbling back and forth in a whole new light.

2) The Divine Liturgy is not directly comparable to the Roman Rite (either old or new) in many respects, but one of the points it might jostle about in the Westerner’s brain is that of the respective roles of clergy and people. One cannot accuse the Divine Liturgy of not being conducive to lay participation. (ritual caveat – yes, I know “participation” does not mean “vocal.”) It demands it, and it is constant. There is, to put it bluntly, never a dull moment. But at the same time, behind the iconostasis, there is a great deal going on. As we are chanting our litanies, the presbyter is praying, and at various points, he emerges with an invitation to us, and we pray something else, and then he returns to his work. … …

3) That said, there is a casualness to the Eastern liturgy that is both refreshing and unnerving. The church is practically empty at the begining, but gradually fills up, until most people have shown up by the Gospel or so. Because there is this (what I call) freight train aspect to the liturgy – you get on and it just goes – it’s hard for a Westerner, accustomed to associating “prayerful” with silence and kneeling, to re-associate it with chanting and standing. But good. … …

Ecce advenit dominator Dominus: et regnum in manu ejus, et potestas, et imperium.

Liturgi /

Se, Herren som skal herske, kommer. Kongsmakt er i hans hånd, og kraft og velde. Jfr. Mal 3,1: 1 Krøn 19,12

I dag – Epifania, 6. januar – er den gamle og den nye messen svært like; første lesning og evangeliet er identiske, og de fleste bønner og antifoner like så. Slik lyder den norske oversettelsen av kollektbønna, deretter følger flere av messens tekster og antifoner:

Allmektige Gud, på denne dag lot du stjernen vise vei til din enbårne Sønn og åpenbarte ham for folkeslagene. Før i din nåde oss som allerede kjenner deg ved troen, helt inn i din herlighets glans. Ved vår Herre …

Første lesning Jesaja 60,1-6
Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, det er stummende mørkt over folkene. Men over deg stråler Herren fram, hans herlighet åpenbares over deg. Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans. …

Ecce advenit dominator Dominus: et regnum in manu ejus, et potestas, et imperium.Les mer »

TLM-kalender for 2009

TLM /

For noen uker siden gjorde jeg klar kalenderen for den tradisjonelle latinske messen – SE DEN HER. (Og HER er flere ressurser til den gamle messen.)

Jeg har tatt kalenderen fra the Latin Mass Society i England og tatt bort ekstra ting som gjelder de ulike engelske bispedømmene – men jeg har ikke lagt til alle ekstra dager som gjelder Norge (det bør jeg gjøre), så kalenderen en ikke fullstendig.

Slik ser dagene nå rett etter nyttår ut:


Thu 1 OCTAVE DAY of the NATIVITY of the LORD 1 Cl W
+ Gl Cr Pr of the Nativity
Pl Ind Proper Communic diem sacratissimum

Fri 2 FERIA 4 Cl W † SH
Mass: Octave Day of the Nativity
Gl No Cr Pr of the Nativity

Sat 3 OUR LADY’S SATURDAY 4 Cl W † IH
Mass: 2nd of BVM Gl No Cr Pr of the BVM (et te in Veneratione)

Sun 4 MOST HOLY NAME of JESUS 2 Cl W
Gl Cr Pr of the Nativity

Mon 5 FERIA 4 Cl W †
Mass: Octave Day of the Nativity
Gl No Cr Pr of the Nativity
Commem of S Telesphorus P M at Low Masses

Tempus Natalicium: Epiphaniae

Tue 6 EPIPHANY of the LORD 1 Cl W
+ Gl Cr Pr of the Epiphany Proper Communic

Wed 7 FERIA 4 Cl W †
Mass: The Epiphany
Gl No Cr Pr of the Epiphany

Thu 8 FERIA 4 Cl W †
Mass: The Epiphany
Gl No Cr Pr of the Epiphany

Konservative lutherske prester vet ikke hva de skal gjøre

Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag at «Prestene i Carissimi sier de har snakket for døve ører og at de nå befinner seg i et kirkelig ingenmannsland.

Et stort antall prester i Den norske kirke skrev høsten 2007 under på oppropet «For enhetens skyld». De markerte brudd med såkalte homofili-liberale biskoper og ville i dialog med kirkeledelsen om alternative tilsynsordninger.

Talsmann Dag Øivind Østereng sier at dialogen i realiteten ble avsluttet før den kom skikkelig i gang. Han tolker signalene fra Bispemøtet og fra preses Olav Skjevesland som entydige.

– Det var ingen dialogvilje på andre siden av bordet, og det nytter ikke å henvende seg dit igjen. Vi må derfor erkjenne at vår opprinnelige agenda er død. Vi har sittet og snakket med oss selv og for døve ører, oppsummerer Østereng overfor Vårt Land.»

Det er trist å lese at de møter så lite forståelse, og det er nokså unødvendig; for i England klarte Den anglikanske kirke for ca 15 år uten vanskeligheter å opprette alternativt tilsyn for prester som da ikke kunne godkjenne kvinnelige prester. Om noen av disse prestene ønsker å bli katolikker, skal de være hjertelig velkomne. Men om dette er aktuelt for noen/mange av dem, avhenger jo av deres syn på Kirkens katolisitet og apostolisitet.

Det ser ut til at Carissimi-initiativet nå er helt dødt –
Jon Magne Lund skrev også om dette for litt over to måneder siden:
Det er lettere å miste prestekragen hvis du kommer på kant med kirkens ordninger enn om du utfordrer kirkens bekjennelse, skriver Jon Magne Lund i en kommentar.

Dette er ikke en påstand, det er fakta. Hvem husker i farten navnet på en prest i Den norske kirke som mistet kappe og krage på grunn av avvik fra kirkens bekjennelse? Vel, Helge Hognestad ble parkert etter at han beveget seg langt utenfor hva de lutherske bekjennelsesskrifter sier om de grunnleggende sannheter i den kristne tro. Men nå er han jammen tilbake igjen, som vikarprest i Hamar bispedømme. Tilsynelatende uten å ha endret på sine standpunkter.

Men det er lett å nevne navn på prester som fikk fyken fordi de ikke kunne akseptere kirkens ordninger, og for eksempel godta tilsyn fra biskoper de mente brøt med den bekjennelse de og kirken var forpliktet på.

Hva med de 500 ­underskriverne av oppropet ­«Carissimi – For enhetens skyld»? Av dem er cirka 120 prester i menighetstjeneste, altså rundt ni prosent av menighetsprestene i Den norske kirke.

De har iherdig forsøkt seg på dialog med biskopene, i håp om å finne en løsning etter at Den norske kirkes lærenemnd og Bispemøtet delte seg omtrent på midten i homofilispørsmålet. «Vi ønsker, sammen med Bispemøtet, å ta et felles ansvar for å finne en forsvarlig, ryddig og konstruktiv vei for de medarbeidere og menigheter som opplever situasjonen i kirken som uholdbar», skrev de til et møte med Bispemøtets arbeidsutvalg 11. februar i år.

Kardinal André Vingt-Trois, erkebiskop i Paris, feirer TLM

TLM /

Kardinal André Vingt-Trois, erkebiskop i Paris og leder av den franske bispekonferansen, har feiret to store messer etter messeboka fra 1962 (TLM) de sist ukene, tredje søndag i advent og i går.

De franske biskopene virka svært så negative da pave Bendikt frigjorde den gamle messen for 1 1/2 år siden, men nå har altså Frankrikes ledende biskop feira den gamle messen to ganger på kort tid. (De som kjenner Frankrike bedre enn meg, kan kanskje prøve å forklare hvorfor dette skjer.)

Det sies at man i går ønska at biskopen skulle feire en høytidelig pontifikalmesse, men at han selv valgte å feire en noe enklere missa cantata – muligens var han usikker på de mer kompliserte rubrikkene. Les mer om messen her.

Er denne kirken for overlesset?

Katolsk /

Er denne kirken, Saint Eugène i Paris, for overlesset – slik at man ikke syns den er fin? Jeg viste en annen kirke her på bloggen, som nylig var tilbakeført til sin gamle form, og noen syntes den var altfor overlesses og ikke noe fin. Det forundra meg en del, og derfor spør jeg om denne kirken i Paris gir samme inntrykk. (Forøvrig er det lille alteret fra 70-tallet her blitt fjerna, slik at alle messene nå feires ‘Versus Deum’.)

Spørreundersøkelse om messens fredshilsen

Liturgi /

Da jeg begynte å gå i katolske messer – i Arendal, i 1994 – brukte pastor Littlewood folkets fredshilsen bare i søndagsmessene – aldri i hverdagsmessene, der bare noen få var til stede. Det opplevdes helt naturlig, men senere har jeg vel i alle messer alltid opplevd at denne valgfrie hilsenen har vært med.

Det siste året har jeg selv som prest ofte begynte å begrense min egen hilsen til ministrantene (jeg har aldri selv gått ned i kirkerommet, bortsett ved noen få begravelser) til et mer formelt bukk, siden jeg opplever at sakramentet på alteret bør begrense mitt fokus på andre ting.

I en annen post i dag har jeg skrevet mer om messens fredshilsen, og her ønsker jeg å få lesernes respons på to spørsmål:

Første spørsmål – velg ett av de fire alternativene:

[poll=6]

Andre spørsmål – velg ett av de tre alternativene:

[poll=7]

Interessant om hvordan messens fredshilsen bør praktiseres

Katolsk /

Father Z har tatt et stykke fra menighetsbladet i en katolsk menighet i Indiana, USA, trykket det på sin blog og fått 100 kommentarer til innholdet på kort til. Det handler om messens fredshilsen, og her er et utdrag:

Some people have asked me about the Sign of Peace. They note that in most cases we omit the line, “Let us offer each other the Sign of Peace … ” during Masses in the Ordinary Form. Dozens of people have thanked for me this. One person inquired as to why. No one complained. And, the fact is that everyone is always free to “offer the Sign of Peace” to their neighbor.

Here is the “why” part: Like many things in the celebration of Mass in the Ordinary Form, the Sign of Peace is optional. Several things are optional in “the English Mass.” Other optional things are the ringing of the bells by the altar servers, the use of the paten at Holy Communion, girls serving as altar servers, the priest facing the congregation, extraordinary Ministers of Holy Communion, even using a language other than Latin.

All of these things — and even more — are optional. They always have been. Yet, as we all know, some of these things have been pushed down our throats …

Jeg tar også med noen få av kommentarene til denne posten (og ber også mine lesere om å delta i en spørreundersøkelse om dette temaet):

I remember as a child when the Novus Ordo was first introduced that the Sign of Peace was a very structured (and, being structured and formal, more reverent) rite …

Interessant om hvordan messens fredshilsen bør praktiseresLes mer »

Jesu hellige navn – Navnet Jesus blekner aldri

Katekisme, Liturgi /

«Da åtte dager var gått (etter fødselen) og barnet skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde nevnt før han ble unnfanget i mors liv.» Lukas 2,21.

1. januar er Jesu navnedag (han ble omskåret og gitt navn åtte dager gammel), selv om denne datoen har flere andre temaer. I den gamle messen blir jesu hellige navn feiret enen 2. januar eller søndagen mellom 2. og 5. januar – i år feires den søndag 4. januar. I den nye messen falt dagen helt bort (i 1969) men i år 2002 kom den til bake som valgfri minnedag i dag, 3. januar.

Jeg planlegger å si en del om jesu hellige navn førstkommende søndag; 2. søndag etter jule opplever jeg som en dag mellom temaene for jul, Jesu navnedag og epifani – og dagen har kanskje aldri vært feiret i Norge før, siden vi i 40 år (?) alltid har feiret Herrens åpenbaring/Epifani denne søndagen, inntil biskopen forandret dette for et år siden.

Når jeg sitter og forbereder meg til dette temaet, husker jeg pastor Fredriks ordinasjon i april 2007, da han valgte salmen Navnet Jesus blekner aldri som fokus – i messen og på sitt bønnekort:

Navnet Jesus blekner aldri. Tæres ei av tiden tann.
Navnet Jesus det er evig. Ingen det utslette kan.
Det har bud til unge, gamle. Skyter stadig friske skudd,
Det har evnen til å samle. Alle sjeler inn til Gud.

Refreng:
Navnet Jesus må jeg elske. Det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse. Intet annet frelse kan.

Jesus navn! Hvor skjønt det klinger. La det runge over jord!
Intet annet verden bringer håp og trøst som dette ord.
For det navn må hatet vike, for det navn må ondskap fly.
Ved det navn skal rettferds rike skyte friske skudd på ny.

Midt i nattens mørke blinker, som et fyrlys Jesu navn.
Og hver hjem’løs seiler vinkes inn til frelsens trygge havn.
Og når solen mer ei skinner, Jesus-navnet lyser enn.
Da den frelste skare synger høyt dets pris i himmelen.

Skroll til toppen