I februar 2003 ble beredskapsplanen for seksuelt misbruk i Kirken vedtatt og satt i kraft i Oslo katolske bispedømme (etter initiativ fra Pastoralrådet). Den tar opp mange aspekter ved dette temaet, også forhuldet til myndigheten og til taushetsplikten. Les den gjerne selv (lenke over)
Newsweek trykte 8/4 (bare på nettsidene, dessverre) en artikkel som klart sier at prester er som alle andre mht å misbruke barn, mens folk ofte tror (pga media vil man tro) at det i Den katolske Kirke er helt annerledes enn ellers i samfunnet:
The Catholic sex-abuse stories emerging every day suggest that Catholics have a much bigger problem with child molestation than other denominations and the general population. Many point to peculiarities of the Catholic Church (its celibacy rules for priests, its insular hierarchy, its exclusion of women) to infer that there’s something particularly pernicious about Catholic clerics that predisposes them to these horrific acts. It’s no wonder that, back in 2002—when the last Catholic sex-abuse scandal was making headlines—a Wall Street Journal-NBC News poll found that 64 percent of those queried thought Catholic priests «frequently» abused children.
Yet experts say there’s simply no data to support the claim at all. No formal comparative study has ever broken down child sexual abuse by denomination, and only the Catholic Church has released detailed data about its own. But based on the surveys and studies conducted by different denominations over the past 30 years, experts who study child abuse say they see little reason to conclude that sexual abuse is mostly a Catholic issue. «We don’t see the Catholic Church as a hotbed of this or a place that has a bigger problem than anyone else,» said Ernie Allen, president of the National Center for Missing and Exploited Children. «I can tell you without hesitation that we have seen cases in many religious settings, from traveling evangelists to mainstream ministers to rabbis and others.» … …
«Det var en prest i den katolske kirken som på 90-tallet forsøkte å voldta daværende prestestudent Reidar Voith fra Nøtterøy. Det bekrefter p. Reidar Voith overfor Tønsbergs Blad. 38-åringen er i dag prest for den katolske menigheten i Porsgrunn og Skien, og tjenestegjør i Vår Frues kirke. Det har ikke lyktes Tønsbergs Blad å få noen utfyllende kommentar om saken fra presten som skal ha begått overgrepene.»
Jeg fikk denne lenken til Tønsberg Blad fra en av bloggens lesere, der denne leseren lurer på hvorfor det ikke skjer noe mer med denne saken. Jeg er vel ikke den rette til å svare på det spørsmålet, men jeg er blant de mange mennesker (som innebefatter de fleste prester og andre som har vært ‘inside’ i Kirken over noen år) som har visst om dette i minst 10 år – og vi har regna med at også mange aviser har visst det like lenge.
Da oppslaget om p. Reidar stod i VG torsdag, regna jeg med at hele denne saken, inkl. prestens navn, ville bli offentliggjort raskt, men så langt er det bare delvis skjedd. Vårt Land skrev må om dette lørdag (og også i dag), og skrev så mye om presten (men ikke hans navn) at alle som er litt orientert innenfor Norges kultur- og kirkeliv må vite hvem han er.
Jeg er enig med bloggens leser at p. Reidar fortjener all mulig støtte (selv om han sier at han har mottat god støtte fra Kirken også i tidligere år), for det må være en enorm belastning å stå fram i media med det han opplevde.
Jeg skrev lørdag om en NTB-artikkel som Vårt land og mange andre norske aviser trykket; artikkelen inneholdt to hovepunkter, og begge var fullstendig misvisende. Først stod det om et brev med Ratzingers underskrift, som visst nok skulle vise at han ikke irettesatte en overgripende prest (men det handlet faktisk om en prest som selv ønsket å bli ‘laisert’), dernest stod det om et dokument fra Ratzinger i 2001 som skulle gjøre det vanskeligere å stoppe pedofile prester (med som alle nå bør vite, det var dette brevet som virkelig satte igang opprenskningen i Kirken).
Jeg gjorde VL oppmerksom på feilen lørdag kveld, og ikke lenge etter ble den aktuelle siden borte fra nettsidene (men ikke fullstendig slettet). Nå (mandag formiddag) er siden slettet fra nettet, og jeg får følgende hyggelige melding fra VLs redaksjon:
«Som du allerede har oppdaget (jfr. bloggen din), ble artikkelen fjernet fra vår nettavis etter at du gjorde oss oppmerksom på feilen.
Vi ønsker å være så etterrettelige som mulig i journalistikken vår – også den vi videreformidler fra andre nyhetsleverandører – og setter pris på årvåkne lesere som varsler oss når noe er galt. Takk for tips!»
I går kveld søkte jeg på andre nettaviser (og fant 7-8 stk) som har samme artikkel, med tanke på å sende dem alle (pluss NTB) en oppfordring om å være litt mer kildekritiske. Det er mye arbeid – får se om jeg får tid i dag.
Dette brevet fra biskop Bernt Eidsvig ble lest opp i alle katolske kirke i går, med en oppfordring (mot slutten av brevet) om «å se dette som et kall til å bli bedre katolikker»:
Kjære brødre og søstre i Kristus,
Denne påskeuken har vært en lidelsens uke for oss alle. Vi har ikke hatt fred til å ta den livgivende glede over Herrens oppstandelse inn over oss, men har måttet sørge over overgrep mot mindreårige begått av geistlige i Norge og andre steder. Jeg takker for at dere sammen med deres prester og meg har båret denne tunge byrde, og har vært utholdende i bønnen. Takk også for de mange tydelige ord om at dere bærer dette sammen med hele Guds kirke.
Overgrep begått av Kirkens menn er ikke Kirkens gjerning, men syndens og mørkets. Disse handlinger står i skarp kontrast til prestenes kall og løfter. Vi vil sammen gjøre bot for alle unge som har måttet lide på grunn av utroskap eller unnfallenhet fra Kirkens tjenere, det være seg geistlige, ordensfolk eller legpersoner. Når en del av Kirken lider – i dette tilfelle mindreårige overgrepsofre – vil hele Kirken lide.
Jeg håper at det vi gjennomgår er en lutring som vil føre til at Kirken fremstår som et sannferdig bilde på Kristus. Det jeg hører og ser tyder på det. Noen katolikker vil ta alvorlig anstøt av de synder det berettes om – for kortere tid eller for livet – andre vil se dette som et kall til å bli bedre katolikker, og leve sin tro i enda større trofasthet mot messebesøk, bruk av skriftemål og bønn. Slik har Kirken vokst og holdt seg sunn i tidligere trengselstider. Jeg ber dere inntrengende om at vi fortsetter å gå frem med dette mål for øye.
Be for overgrepsofrene.
Jeg ber Gud velsigne dere alle.
Oslo, den 10 april 2010.
+Bernt Eidsvig
biskop av Oslo
apostolisk administrator av Trondheim
Etter tips fra en leser viser jeg til en artikkel skrevet for et par uker siden av Father Raymond de Souza. Han hevder at Den katolske Kirke ble for lite katolsk for noen ti-år siden, både læremessig, kateketisk, liturgisk, moralsk og disiplinært. De siste årene har Kirken langsomt kommet seg på beina igjen, på område etter område – også når det gjelder seksuelt misbruk av mindreårige har ting blitt mye bedre:
The sexual abuse scandals are a result of the Church’s infidelity to her own identity and mission. That demands the response of being more Catholic, not less.
Obviously that’s the case for the perpetrators of sexual abuse. Sin, especially such grievous sin and criminal activity, is a betrayal of the graces of baptism and ordination. The scandals, though, have been as much about a failure of governance and oversight; it’s from the Greek for «overseer» that we get the word «bishop».
In the 1960s, like much of society and after the Second Vatican Council, the Church simply abandoned her disciplinary life. Doctrinal dissent was not corrected, but often celebrated. Liturgical abuses, both minor and outrageously sacrilegious, were tolerated. Bishops simply stopped inquiring into priestly asceticism, prayer and holiness of life. Non-Catholics often have an image of the Catholic Church as a ruthlessly efficient organization with a chain of command that would make the armed forces jealous. The reality for most of the 1960s to 1980s was the opposite. A priest could preach heresy, profane the Holy Mass, destroy the piety of his people and face no consequences. The overseers decided to overlook everything. It is any surprise, then, that when accusations of criminal immorality emerged they too were dealt with inadequately, if at all?
Pope Benedict, in his bluntly-worded letter to Irish Catholics last week wrote that the bishops «failed, at times grievously, to apply the long-established norms of canon law to the crime of child abuse.» Too many bishops weren’t Catholic enough. They failed, for example, to follow the clear direction of the 1983 Code of Canon Law that a cleric who commits sexual sin with a minor «is to be punished with just penalties, not excluding dismissal from the clerical state if the case so warrants.»
A culture of laxity had so infected bishops that their disciplinary muscles had severely atrophied. It was not as if they were vigilant rulers in all aspects, but perversely indulgent of sexual abuse. Indulgence was shown to abuses of all kinds. So latitudinarian had the clerical culture become that even modest attempts at doctrinal discipline were widely mocked — or do we forget that the progressive press, inside and outside the Church, calling Joseph Ratzinger «God’s Rottweiler»?
The great task for the Holy See then has been to restore those disciplinary muscles. On doctrine, a universal catechism was issued in 1992 to make plain the orthodox teaching of the Church. In the liturgy, instruction after instruction has declared the age of endlessly inventive innovations to be over. The Holy See wrested control over translations of the Mass away from national bishops’ conferences, deeming a failure three decades of rhetorically insipid, theologically dubious and linguistically dishonest work.
On sexual abuse? In the late 1990s Cardinal Ratzinger launched a review of how such cases were being handled. In 2001, he and Pope John Paul II lost patience. That year — before, it should be noted, the explosion of the American scandals in 2002 — local bishops were told they no longer could handle the canonical aspects of such cases on their own authority. All cases of sex abuse had to be reported to Rome. The age of majority was raised from 16 to 18, the statute of limitations was extended and often lifted altogether, and speedier dismissals from the priesthood were authorized. If local bishops would not govern, then the Holy See would intervene directly.
Like doctrine and liturgy, the attempt was to effect a culture change — precisely because any existing rules are useless in a culture of laxity. It takes time to change a culture, but what does culture change in the Church look like?
Les hele artikkelen her.
I går kunne vi i nesten alle norske nattaviser (jeg nevnte at til og med Vårt Land trykket den) se kardinal Ratzingers signatur på et brev, og en underlig, helt fri, oppdiktet og feilaktig forklaring på hva brevet handlet om. Mange katolikker syns disse useriøse angrepene på pave Benedikt nå går for langt, og bl.a. har Phil Lawler skrevet en ypperlig beskrivelse av akkurat denne «nyheten»:
We’re off and running once again, with another completely phony story that purports to implicate Pope Benedict XVI in the protection of abusive priests.
The «exclusive» story released by AP yesterday, which has been dutifully passed along now by scores of major media outlets, would never have seen the light of day if normal journalistic standards had been in place. Careful editors should have asked a series of probing questions, and in every case the answer to those questions would have shown that the story had no «legs.»
First to repeat the bare-bones version of the story: in November 1985, then-Cardinal Ratzinger signed a letter deferring a decision on the laicization of Father Stephen Kiesle, a California priest who had been accused of molesting boys.
Now the key questions:
• Was Cardinal Ratzinger responding to the complaints of priestly pedophilia? No. The Congregation for the Doctrine of the Faith, which the future Pontiff headed, did not have jurisdiction for pedophile priests until 2001. The cardinal was weighing a request for laicization of Kiesle.
• Had Oakland’s Bishop John Cummins sought to laicize Kiesle as punishment for his misconduct? No. Kiesle himself asked to be released from the priesthood. The bishop supported the wayward priest’s application.
• Was the request for laicization denied? No. Eventually, in 1987, the Vatican approved Kiesle’s dismissal from the priesthood.
• Did Kiesle abuse children again before he was laicized? To the best of our knowledge, No. … …
… …
There is a scandal here, indeed, but it’s not the scandal you’re reading about in the mass media. The scandal is the complete collapse of journalistic standards in the handling of this story.
Jeg refererte også til Olav Rune Ekeland Bastrup for noen dager siden, men i går skrev han en ny (god og nødvendig) kommentar til et innlegg på verdidebatt.no:
«Når Olsen skriver at deler av den katolske kirke har vært et fristed for pedofile menn, så bygger han ikke på fakta, men på inntrykkene som den enorme medieoppmerksomheten i det siste har skapt. Mediene kunne med letthet vendt fokuset mot idrett eller skole og utløst det samme rabalderet om man hadde villet, for seksuelle overgrep mot mindreårige er omtrent dobbelt så ofte forekommende her som i religiøse miljøer. Det viser forskning fra USA. At det slippes lys og luft inn i den katolske kirkes mørkeste kroker, føles som en lettelse, men en uheldig bivirkning av at spotlighten så ensidig nå står på kirken, er at oppmerksomheten tas bort fra det generelle samfunnsonde som overgrepsproblematikken utgjør. Og her snakker vi om et virkelig stort samfunnsonde.
Olsen peker selv på miljøer med tette relasjoner mellom voksne og barn som utsatte for å utvikle overgrepskulturer. Det er helt korrekt. Alle slike miljøer, de være seg innenfor kirken, idretten, skole eller forsvaret, er i så måte utsatt for å utvikle parallellkulturer der det lett etableres andre normer for sosial atferd. Og det er mot slike parallellkulturer vi må ha vår oppmerksomhet rettet.
Når det gjelder den katolske kirke, så er overgrepsproblematikk ikke noe nytt. Derimot er oppmerksomheten rundt dette forholdsvis ny i det sivile samfunnet. Går vi 30-40 år tilbake i tid, så var den vanlige reaksjonsform i den katolske kirke å tilby terapi til prester som hadde forbrutt seg. I det sivle samfunnhet ville knapt nok det ha skjedd. Det var mer regel enn unntak at saker som dette ble henlagt av påtalemyndigheten noen tiår tilbake. Og på 1960- og 70-tallet ble terapi gjerne sett på som løsenet på nærmest hva som helst. Kirken var faktisk tidlig ute med i det hele tatt å ta tak i denne problematikken med midler man trodde hjalp.
Først etter hvert fikk samfunnet øynene opp for hvor alvorlig overgrepsproblematikken er. Og først etter hvert erkjente man at i forhold til overgripere er terapi er ineffektivt middel. Vi ser ikke lenger på pedofili som en følelsesmessig forstyrrelse som kan repareres, men som kriminalitet. Og det er dette nye syn på pedofili, som i det sivile samfunnet er knapt mer enn ti år gammelt, som Kirkens tilnærming til problemet ikke er ajourført med. Det tror jeg man kan regne som sikkert at den blir nå.»
Her er en lenke til dette innlegget og alle kommentarene.
Enkelte misforståelser (eller løgner) må man tydeligvis korrigere mange ganger, før folk (kanskje) legger merke til det. Når dukker det på nytt opp et rykte (til og med i Vårt Land!) om at Ratzinger i 2001 ga beskjed om at seksuelle overgep i Kirken skulle holdes skjult – mens akkurat det motsatte jo var tilfelle.
For noen dager siden trykte jeg et utdrag av en artikkel om disse tingene i St Olav, og tok bl.a. med:
1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?
I 2001, ved det pavelige dokumentet Sacramentum sanctitats tutela, ble en del alvorlige forbrytelser forbeholdt behandling i Troskongregasjonen i Vatikanet, da ledet av kardinal Ratzinger. En av disse var seksuelle forbrytelser begått av klerikere (prester, diakoner og biskoper) mot mindreårige. Mindreårige defineres her som under 18 år, uavhengig av for eksempel den seksuelle lavalder i et gitt land. Hvis slike saker meldes et lokalt bispedømme, har biskopen der ansvar for å foreta en innledende undersøkelse. …. ….
Nå har hele denne artikkelen blitt lagt ut på verdidebatt.no – les den gjerne her.
I Vårt Lands papiravis i dag hadde Jarle Kallestad en god artikkel som setter de siste dagens fokus på Den katolske Kirke i perspektiv. Her er en del av den:
I femårsperioden fra 2004 til 2008 ble det her i landet anmeldt nærmere 15.000 seksualforbrytelser. Bare i 2008 ble det levert inn 669 anmeldelser pa det som i offisiell statistikk er omtalt som «seksualkriminalitet» mot barn under ni år. Utvider vi med aldersgruppen 10-19 blir antallet nærmere 2.200. På ett år. I Norge. De fleste av disse sakene er aldri i nærheten av mediedekning som den i Trondheim.
… Hvor skjer overgrepene, og hvem er overgriperne? Studier fra USA viser at inntil 85 prosent av seksuelle overgrep finnet sted hjemme eller i nabolaget. Overgriperne er familiemedlemmer, barnevakter, naboer eller venner av familien.
Er prester verre enn andre? Amerikanske studier kan tyde på det motsatte. Ifølge en undersøkelse gjengitt i Washington Post for en del år siden var under 1,5 prosent av 60.000 katolske prester anklaget for seksuelt misbruk av barn. New York Times skrev på samme tid at 1,8 prosent av samtlige katolske prester ordinert fra 1950 til 2001 er møtt med denne typen anklager.
Psykologiprofessor Thomas Plante ved Santa Clara University sier at omtrent alle prester som misbruker. barn, er homofile. USA Today har sammenholdt en rekke rapporter om prester som overgripere, og kommet til at 85 til 90 prosent av oftene er gutter eller unge menn.
Professor Philip Jenkins skriver i boka Pedofile og prester at mellom 1,2 og 1,7 prosent av amerikanske prester er pedofile. Andelen er noe høyere blant protestantiske enn blant katolske prester.
… Professor Plante, som har skrevet flere bøker om temaet, mener at det i dag kan slås fast med betydelig sikkerhet at rundt fire prosent av det katolske – presteskapet i USA de siste 50 år har hatt seksuelle erfaringer med mindreårige. Til sammenligning sier professoren at nærmere åtte prosent av den samlede mannlige befolkning har hatt denne typen seksuelle erfaringer.
The Catholic League, en organisasjon som forsvarer kirkelige interesser i den amerikanske samfunnsdebatten, viser til studier som underbygger oppfatningen om at pedofili og seksuelle overgrep mot barn er like utbredt og vel så det i utenomkirkelige sammenhenger. Blant annet er 6.000 ledere i amerikansk idrett dømt for seksuelt misbruk av mindreårige.
Midt på 90-tallet offentliggjorde professor Charol Shakeshaft en undersøkelse blant 225 lærere som hadde tilstått seksuelt misbruk av barn. Ingen av lærerne var rapportert til myndighetene, og bare én prosent hadde mistet retten til å undervise. Sammen med kollega Audrey Cohan hevder Shakeshaft at opptil fem prosent av lærere i den amerikanske skolen misbruker barn seksuelt.
Professor Shakeshaft, kjent som ekspertkommentator hos Oprah Winfrey og. utreder for USAs utdanningsdepartementet, er blitt mer og mer overbevist om at mediedekningen er kommet ut av proporsjoner. «Tror du at Den katolske kirke har et problem? Sex-misbruket av elever i skolen er hundre ganger større. enn misbruket i kirken» sier hun.
Jeg kan være enig med uttalelsene til Rieber-Mohn langt på vei, bl.a. i at Vatikanet ikke har lært seg i behandle moderne presse, men det er ikke slik at Vatikanet nå lenger er ‘snille’ mot overgriperne – de er strengere enn de fleste nasjoner i verden. Til det han sier under, lurer jeg også på om man har rett til å anmelde ting som har skjedd mot ønsket til et myndig offer?
Fra Vårt Land:
Georg Fredrik Rieber-Mohn mener paven er preget av en foreldet tankegang og mediestrategi. Dette handler om en kultur som stikker dypt i det gamle hierarkiet i Den katolske kirke, sier Rieber-Mohn i et intervju med Ringerikes Blad.
Vatikanet takler ikke den nye tids krav til informasjon og åpenhet. Kirken må rydde opp internt med en ny mediestrategi, ny tankegang og nye mennesker i viktige posisjoner, sier Rieber-Mohn, som er formann i menighetsrådet i St. Theresia kirke i Hønefoss.
… Tenk på alle de nonner og prester i verden som har anstrengt seg til det ytterste for å leve riktig i sine liv. Men så er det altså noen forferdelige mennesker som ikke bare bryter verdslig lov, men også bryter med hele sitt kall – i den grad de i det hele tatt har hatt et kall. De har begått de groveste synder og fornekter det de egentlig skal stå for, sier Rieber-Mohn til avisen.
… Den tidligere høyesterettsdommeren og riksadvokaten understreker at det eneste å gjøre nå er å få alt fram i lyset og ta ondet ved roten. Han mener kirken ikke må unnlate å anmelde overgrepssaker til politiet.
Når det dreier seg om et offer som er under den seksuelle lavalder på 16 år, er det i utgangspunktet et straffbart forhold, forutsatt at forholdet ikke er foreldet. Men er det en mulighet for at forholdet er straffbart, så skal det anmeldes. Kirken kan ikke bare tro at det ikke er nødvendig å anmelde saken, sier Rieber-Mohn, ifølge Ringerikes Blad.
Han påpeker at den eneste måten å få avklart om en anklaget er skyldig eller ikke i overgrep, er gjennom full etterforskning av et uavhengig organ som politiet.
Man blir litt mismodig når Vårt Land (av alle aviser) uten redigering trykker en NTB-melding som feilaktig beskylder pave Benedikt for å ha beskyttet en prest i 1985. Brevet med Ratzingers underskrift som man viser fram, er helt misforstått – og jeg har skrevet kort om det tidligere.
Enda verre: På samme side siterer VL videre NTBs melding om at Ratzinger i 2001 sendte ut et brev som visstnok skulle hindre avsløring av pedofile prester!!??. Men det var jo i 2001 at Troskongregasjonen for første gang fikk ansvar for disse sakene, og begynte å rydde skikkelig opp.
Men VL skriver: «Lørdag ble det også kjent at pave Benedikt i januar 2001 – også den gangen som kardinal Joseph Ratzinger – ga alle biskoper ordre om at de skulle forholde seg tause om overgrep begått av kirkens menn, skriver den danske avisen Politiken.
Brudd på denne tausheten kan føre til utkastelse av kirken, ble det advart. Kardinal Ratzinger ledet på denne tiden kongregasjonen som håndterer overgrepssaker i Vatikanet.
Et tilsvarende brev ble sendt ut av pave Johannes XXIII i 1963.»
Dette er jo eldgamle og feilaktige nyheter – HER f.eks. forklarer den anerkjente journalisten John Allen hvordan dette skal forstås – i 2003!
OPPDATERING LØRDAG KL 18:
Det er jo underlig at Vårt Land skriver med to tunger i denne siste saken, for hva skriver de ikke i dagens papiravis? Jo, akkurat det motsatte om år 2001, signert Heidi Marie Lindekleiv:
«2001 står som et veiskille i kirkeretten. Da kom et dekret fra Troskongregasjonen, ledet av dagens pave, daværende kardinal Ratzinger, som innskjerpet rapporteringsplikten av det som i kirkeretten regnes som «alvorlige forbrytelser». Samtidig ble kirkerettsekspertisen i Vatikanet kraftig styrket. … «
OPPDATERING LØRDAG KL 23:
Nå ser jeg at denne saken er fjerna fra VLs forside, etter at jeg sendte et par e-poster til redaksjonen, og jeg kan heller ikke se at det er en lenke til saken på VLs samleside over sexovergrepene – men selve artikkel ligger fortsatt der, om man har den direkte adressen (se over).
I dag leser (her fra Aftenposten) vi et nytt forsøk på å sverte pave Benedikt; man viser hans underskrift fra 1985, der han ber den lokale biskop ta seg litt mer tid før han ‘laiserer’ en prest (dvs. tar fra ham presterettighetene) – eller mer presis, det er paven, Johannes Paul II, som må ta en slik enedelig avgjørelse.
Men om man leser grundigere om denne «saken» (jeg har lest her), ser vi at det dreier seg om en søknad fra presten selv om å få tre ut av den geistlige stand – og der har Vatikanet hatt en tradisjon med å ikke la dette skje for fort. Den aktuelle mannen har for lang tid siden sluttet som prest, (og han ble laisert i 1987) men i noen år jobbet han som frivillig medarbeider i en menighet (ikke noen klok avgjørelse, men den ble tatt lokalt i California). Senere forgrep han seg flere ganger (utenfor Kirken), og ble etter år 2000 dømt for et par saker, bl.a. for noe som skjedde i 1995.
Jeg kan ikke riktig forstå at dette skal være et alvorlig ankepunkt mot pave Benedikt?
Stockolms katolske biskop, Anders Arborelius, har skrevet et hyrdebrev som skal leses opp i alle katolske kirker kommende søndag. Man kan lese om dette på katolskakyrkan.se, der man først finner en kort innledning: «Under de senaste två månaderna har allt fler övergrepp som präster och andra i ledande ställning i kyrkan gjort sig skyldiga till avslöjats i en rad europeiska länder.
I veckan blev det offentligt att Georg Müller, tidigare biskop i Trondheim, gjort sig skyldig till sexuella övergrepp på en minderårig och att detta var det verkliga skälet till att han lämnade sin post våren 2009.
Med anledning av detta vänder sig nu biskop Anders till alla katoliker i Sverige för att uttrycka sin upprördhet och samtidigt ingjuta mod i de troende i en tid av prövning.»
Så følger selve hyrdebrevet, der biskopen skriver:
…. Det är med stor smärta som vi tar del av informationer från olika håll om de präster, som på det grövsta har försyndat sig mot oskyldiga barn och unga och därigenom också mot Gud själv. Denna vecka fick vi också höra att en biskop i ett grannland gjort sig skyldig till detta.
Vi känner förtvivlan och avsky inför detta och framför allt ett oändligt medlidande med de barn och unga som utsatts för sådana brott. Den helige fadern lider av allt detta, som jag själv kunde konstatera när jag fick träffa honom den 25 mars. Han betonar att Kyrkan måste konfronteras med ”intensiv genomlysning och rättmätig kritik för dessa tragiska illgärningar”. Vi är alla kallade till mer bön och botgöring. Vi har alla ett ansvar för att helighet och renhet, barmhärtighet och empati sprider sig bland alla Kyrkans medlemmar.
Det är speciellt tragiskt att vi konfronteras med detta just under Prästernas år, men det kan samtidigt bli en uppmaning till mer bön och offer för prästernas helgelse. Det är svårt just nu för många präster som känner sig misstänkliggjorda fast de lever ett helgat liv.
Många lekmän kan också känna sig utpekade eller svikna. Men när vi ser hur synden finns också mitt i Kyrkan, måste vi se det som en Guds maning till djupare omvändelse. Denna reningstid är ytterst viktig och kan leda till en andlig förnyelse, om vi alla ser det som vår kallelse att gå helgelsens väg. Då kan Kyrkan gå igenom en djup rening och hennes ansikte kan ännu tydligare återspegla Jesu barmhärtiga ansikte.
Så håll ut i hoppet, be ständigt och tjäna Herren och nästan med hängiven kärlek.
Den kjente, svenske presten og dominikaneren, Anders Piltz, skrev i går et stykke i svenske Dagen, der han beskriver hvordan han selv reagerer på medbrødres svik, men skriver at dette egentlig ikke har noe med sølibatskravet å gjøre. Implisitt forteller han også om de svært strenge kravene bispedømmet stiller til katolske prester i Sverige – og jeg nevnte nylig at også den danske katolske Kirken har blitt nødt til å stramme til reglene for prester. Kanskje vil det også bli nødvendig i Norge.
Slik skriver P. Anders Piltz:
… Sedan början av 2002 har en deprimerande mängd uppgifter om sexuella övergrepp utförda av katolska präster förmedlats av medierna. Som människa och katolik blir man förtvivlad över maktmissbruk och svek mot de mest försvarslösa och undrar när denna vidriga serie ska ta slut. Som präst blir man ursinnig och kräkfärdig på dessa kolleger som dragit skam och vanära över ett ämbete som för inte så länge sedan tycktes höjt över varje misstanke: se en amerikansk film från 1950-talet och studera prästbilden! Den celibatäre prästen representerade godhet, självuppoffring, vishet, befriande oegennytta och hopp i en cynisk omvärld.
Nu är bevisbördan omvänd. I vårt katolska stift i Sverige råder den ordningen att varje anklagelse mot en kyrkligt anställt omedelbart leder till polisanmälan och avkoppling från tjänsten. Jag får inte ens skjutsa ett barn i min bil utan vittne. Ingen annan yrkeskategori torde vara så misstänkt. Vad hjälper det då om 99 procent av prästerskapet har levt upp till sina förpliktelser? (I den svenska katolska kyrkan är ett fall från 1950-talet känt.)
Är boven den celibatsförpliktelse som sedan tusen år är förknippad med prästämbetet i den latinska riten, den vanligaste riten i katolska kyrkan (det finns 21 riter; i de andra riterna kan präster vara gifta)? Inte automatiskt. En tysk oberoende sociolog har räknat ut att risken för övergrepp är 36 gånger så hög bland vanligt folk som bland katolska präster. Den förkrossande majoriteten av förövare i samhället lever minst av allt i något celibat. I svensk lag är sexuell aktivitet med personer yngre än femton år olaglig. I den nuvarande katolska kyrkolagen medför förförelse av person under arton år ett kyrkligt straff, normalt förlust av ämbetet. … …
I believe the continuing attacks by the media on the Roman Catholic Church and Pope Benedict XVI have become manifestations of anti-Catholicism. The procession of articles on the same events are, in my opinion, no longer intended to inform, but simply to castigate.
Dette sier New York Citys tidligere, jødiske borgermrester Ed Koch – hans synspunkter ble først publisert i Jerusalem Post, og også referert til på mercatornet.com (som har et helt arsenal av forsvarsartikler).
Til spørsmålet om hvordan disse overgrepene kunne skje såpass ofte for noen år siden, og også bli dysset ned, sier han:
The primary explanation for the abuse that happened – not to excuse the retention of priests in positions that enabled them to continue to harm children – was the belief that the priests could be cured by psychotherapy, a theory now long discarded by the medical profession. Regrettably, it is also likely that years ago the abuse of children was not taken as seriously as today. Thank God we’ve progressed on that issue.
Til spørsmålet om hvorfor han så mener at Kirken angripes så kraftig, svarer han at det er pga de moralske prinsippene den står for (og som han selv ofte ikke er enig i):
The reason, I believe, for the constant assaults is that there are many in the media, and some Catholics as well as many in the public, who object to and are incensed by positions the Church holds, including opposition to all abortions, opposition to gay sex and same-sex marriage, retention of celibacy rules for priests, exclusion of women from the clergy, opposition to birth control measures involving condoms and prescription drugs and opposition to civil divorce. My good friend, John Cardinal O’Connor, once said, «The Church is not a salad bar, from which to pick and choose what pleases you.» The Church has the right to demand fulfillment of all of its religious obligations by its parishioners, and indeed a right to espouse its beliefs generally.
Danmark ligger noen få uker før Norge mht pressens interesse for mulige sexovergep innefor Kirken. 16. mars ga biskop Kozon et intervju til Kristeligt Dagblad, der han uttalte seg ganske fornuftig, syns jeg – men det viste seg å ikke være godt nok – og bl.a. sa:
… … Hvad gør I for at hindre overgreb på børn eller hjælpe ofre for overgreb i den katolske kirke?
B: Nu har vi en beredskabsplan og en folder med oplysninger om, hvor folk kan henvende sig, hvis de har været udsat for overgreb. Her siger vi utvetydigt, at det ikke er vores ønske, at folk skal sidde inde med noget, som piner dem. Men vi kan kun lytte til dem, der måtte henvende sig.
Hvad går den beredskabsplan ud på?
B: Vi har udpeget en præst og en psykolog, som folk kan henvende sig til. De vil holde mig underrettet om, hvad de hører. Kommer der en sag, vil vi drøfte den og give den videre til et fagetisk råd bestående af en jurist og en socialrådgiver, som ikke er katolikker, og som vil rådgive os i forhold til, hvad vi videre skal gøre.
Vil I melde en præst til politiet, hvis I bliver rådet til det?
B: Nej. Det er ofrene eller ofrenes værge, der skal anmelde sager. Vi er ikke forpligtet som kirke til at anmelde, men vi vil selvfølgelig bistå ofrene i enhver form for opklaring.
Hvorfor lavede i en beredskabsplan og en folder?
B: På grund af de sager om overgreb, der har været i USA og Irland og andre steder. Vi ville gerne tilkendegive over for eventuelle ofre, at det her er noget, vi tager alvorligt, og at vi vil hjælpe dem bedst muligt.
Kan du afvise, at der finder overgreb sted i den katolske kirke i Danmark?
B: Det ved man jo aldrig, før det bliver meldt. Men jeg har ingen grund til at formode, at der foregår noget. Vi har ikke truffet særlige forholdsregler ud over at indhente lovpligtige børneattester. …
Vi har hørt om omfattende misbrug af børn i den katolske kirke i USA, Irland, Østrig, Holland og senest Tyskland. Hvorfor mener du, der er så mange sager netop i den katolske kirke?
B: Trods det tragiske i, at det foregår i den katolske kirke, skal man huske, at langt de fleste overgreb foregår i ikke-kirkeligt regi og begås af mennesker, som ikke har forpligtet sig til at leve i cølibat. Der har altid været brodne kar i alle menneskelige sammenhænge – kirkelige eller ej.
Vi skal også huske på, at det ikke er sager, som er foregået inden for de sidste 14 dage, men inden for de sidste årtier. Selvom det gør et voldsomt indtryk, så er det stadig kun en ringe del af de katolske gejstlige, der har gjort sig skyldige i misbrug. Var de her sager taget hen ad vejen, havde de stadig været beklagelige, men de ville ikke have gjort så voldsomt et indtryk. Det er en stor opsamling af sager, der skulle have været tacklet anderledes i fortiden. At det nu kommer på bordet på en gang, betyder ikke, at det kun er særligt slemt i den katolske kirke.
Men bare to dager etterpå skriver samme avis at dette budskapet er blitt svært dårlig mottatt:
… … Den katolske kirkes troværdighed i Danmark er i færd med at lide et kolossalt knæk, og skylden ligger hos kirkens overhoved, biskop Czeslaw Kozon. …
Den katolske Kirke i Danmark har blitt presset til å gå med på en ‘ufrivillig’ undersøkelseLes mer »
Når man leser (ekstra grundig i disse dager) hva pressen skriver, finner man noe som er ganske godt og presis, og noe som har en dårligere standard. Men sjelden har jeg lest så mye vrøvl samlet på ett sted, som her på Tv2 – mine kommentarer med fet skrift:
Lite tyder på at den katolske kirke forstår hva seksuelle overgrep gjør mot barn, og at overgrepene er kriminelle handlinger [Dette forstår Kirken like godt som alle andre menensker.], sier religionsforsker Eva Lundgren til TV 2 Nyhetskanalen. Hun mener hemmeligholdelse er en ukultur i flere kirkesamfunn, men ikke alle har overgrepsarkiv slik den katolske kirke i Norge innrømmer. [Et slikt overgrepsarkiv er en fiksjon – det bør alle forstå.]
Fellesnevneren er at overgrepene holdes skjult så lenge som mulig, sier Lundgren. [Sagt om Den katolske Kirke i dag, savner dette enhver forbindelse med virkeligheten.]
Lundgren mener unge gutter er spesielt utsatt i den katolske kirken. Det er en mannlig strukturert kirke. Prestene har ikke erfaring med verken kvinner eller seksualitet. Unge gutter er tilgjengelige, og dette minner om antikkens homoseksuelle samfunn, sier religionsforskeren. [En svært drøy sammenligning.]
Lundgren mener den katolske kirken må innse at overgrepene ikke lenger kan ses på som private og individuelle. [Det gjør Kirken selvsagt ikke, hvor har Lundgren vært de siste 10-15 år?]
Stiftelsen Rettferd for taperne vil kreve det hemmelige arkivet utlevert. Nå oppfordres alle som er misbrukt i den katolske kirken i Norge om å ta kontakt. Det ser ut til at vi må gå drastisk til verks, siden kirken selv vil hemmeligholde overgrepene for å beskytte egne ansatte [Jeg trodde Ødegård var litt mer seriøs – det fins absolutt ingen slik beskyttelse for ansatte i Den katolske Kirke i dag.], sier generalsekretær Ola Ødegaard i Rettferd for taperne. Stiftelsen vil vurdere en anmeldelse av kirken til politiet.
Kanskje hadde pressen regna med flere nye skandaler (som ikke kom), så da jeg så på dagens pressekonferanse, ble det en nokså tam affære. Den var også for enspora, og tok altfor mye opp om Kirken skulle melde saker til politiet når myndige personer forteller hva de tidligere har opplevd. Så vidt jeg vet, følger helsevesenet i Norge også den regel at myndige personer selv skal (velge om de vil) melde ting til politiet – mens det gjelder andre regler for personer som nå er mindreårige.
Hemmelighold ble det også fokusert på på en temmelig ufruktbar måte, for alle i Norge bør vite at ting som sies i skriftemålet (også i andre kirkesamfunn) ikke skal formidles videre til noe menneske. Dernest syntes jeg forholdet mellom skriftemål og andre fortrolige samtaler ble noe uklart; for om noen forteller ting til en kirkelig medarbeider, og det lages et notat på dette, som så skal bearbeides videre innen Kirken, så er det en type hemmelighet som ligner på den som fins innen helsevesenet, men skriftemålet er noe helt annet.
Det som pressen burde ha spurt om (men de regnet vel med at slikt ikke lenger skjer innenfor Kirken, eller i Norge i det hele tatt), er om Kirken bevisst prøver å dysse ned en overgrepssak de får greie på, og at man ikke lar dette få svært alvorlige konsekvenser for presten som har forgrepet seg. Det er jo dette som har vært den virkelige skandalen innefor Den katolske Kirke i flere land, men det er fortsatt uklart om dette noen gang har skjedd i Norge.
Dessuten sa biskopen ganske tydelig at dagens pressekonferanse dreide seg om overgrep mot mindreårige, ikke mot overgep prester har gjort mot voksne kvinner eller menn. Han kunne eventuelt også snakke om dette – men det ønsket ikke journalistene å følge opp.
Helt til slutt snakket Sigurd Markussen, som er kontaktperson for den fornærmede i Müller-saken. «Han bekreftet at mannen ikke ønsket at saken skulle lekke ut, og påpekte at mediedekningen har ført til en stor belastning for offeret.
Hvem vil tørre å komme med sin historie hvis de vet at de kan risikere å få sitt navn, bilde og sin familie smurt ut over både trykte og digitale medier? spurte Markussen retorisk, og ba pressen vise omtanke.»
Dette siste, samt bildet øvers, har jeg tatt fra Aftenposten.
VGs forside i dag er et godt eksempel på useriøs journalistikk; «den katolske biskopen har et hemmelig arkiv over sexovergripere» slås det fast – og NTB har spredt dette rundt til alle andre aviser i Norge. (Noen avsier har litt tydeligere lagt vekt på at det er et mer generelt hemmelig arkiv, heldigvis.)
VGs artikkel om dette begynner slik:
«Den katolske kirken i Norge innrømmer at den har et hemmelig arkiv. Her skjules overgrep begått av kirkens betrodde menn.
I et lukket arkiv, som resten av kirken ikke får tilgang til, lagrer norske katolske biskoper sensitive opplysninger. Det bekrefter den katolske kirkens overhode i Norge, biskop Bernt Eidsvig overfor VG.
Overgrepssakene og andre personalsaker ligger i et arkiv som er stengt for andre. Her lagres sensitive opplysninger som kun biskopene skal kunne ha innsyn i. Dette arkivet har navnet «Det hemmelige arkiv», forklarer Eidsvig.
Slike «hemmelige arkiver» er vanlige i katolske menigheter. De mest lukkede, og myteomspunne, er Vatikanets hemmelige arkiver.»
Nå har biskop Eidsvig nevnt at han kjenner til noen ganske få overgrep mot mindreårige (så gamle at de aktuelle prestene ikke lenger lever), skulle han likevel ha liggende mange andre overgrepssaker i et hemmelig arkiv? Dette er vel et godt eksempel på ‘moralsk panikk‘, vil jeg tro.
Det er nok korrekt at deler av biskopens arkiver er mer hemmelige enn andre (der kan det vel ligge informasjon om prestenes egnethet, hvem som kan være aktuelle som nye biskoper, og flere andre ting), og at Vatikanet har hemmelige arkiver (som ofte frigjøres etter et visst antall år) – men gjelder ikke dette alle stater og store organisasjoner?
En vurdering av hvor mange ting i Kirken som bør være hemmelige kan sikkert være på sin plass, men det er dumt at avisartiklene nå skal bli så fordummende.
