Liturgi

Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

Kom, følg meg, la oss gå opp på oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen, for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, ”opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan”. Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, ”han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst”. Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i møte, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, …

Kom, la oss gå opp på oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus – som går til sin lidelse.Les mer »

En av bloggens lesere har sendt meg følgende spørsmål: » … eg har nettopp sett video frå bispevigsla. .. og min reaksjon er … Korfor i all verda vart det oppstilla ei spesielt alter slik at messen vart feira versus populum? Det var jo eit alter der messen feirast versus deum i forvegen. Er dette ikkje ei temmeleg fundamentalistisk bruk i den offisielle romerske kyrkja av versus populum princippet?»

Mitt svar er at Kirken nok har vært nokså fundamentalistisk på dette punktet de siste 40 år, men at vi her har valgfrihet. I januar 2008 begynte pave Benedikt å forandre dette nokså forsiktig, ved den årlige dåpsmessen i Det sixtinske kapell versus Deum.

I Norge vet jeg at St Paul menighet har valgt å bruke de store høyalterne når de låner ‘statskirker’ ved spesielle anledninger – men jeg vet ikke om andre menigheter. Jeg har forstått at biskopen ikke har noe imot å feire messen versus Deum ved slike anledninger, noe bildene under viser. Det første bildet er fra Johanneskirken i Bergen, det andre fra Førde kirke. (Bildene er fra St Paul menighets nettsider (men nå er de borte).)

Døm meg, Gud, og før min sak mot det vanhellige folk! Fri meg fra mennesker som farer med svik og ondskap! For du er min Gud og mitt vern. Sal 43 (42), 1-2

Slik lyder inngangsverset denne femte søndag i faste, pasjonssøndag. Første lesning handler om den tidligere pakten med Gud, som menneskene brøt – i den nye pakt skal dette bli bedre: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og Judas ætt, en pakt som er annerledes enn den jeg sluttet med deres fedre, den gang jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av Egypt, den pakten med meg som de brøt, enda jeg var deres rette herre, sier Herren. Nei, slik er den pakten jeg vil slutte med Israels folk i dager som kommer, lyder ordet fra Herren: Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerter. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.»

Men også i den nye pakt strever vi menneser ofte med å gjøre Guds vilje, og vi må si som David i dagens salme: «Se i nåde til meg, Herre, i din miskunn, utslett min synd i din rike barmhjertighet. Tvett meg for all min ondskap, og rens meg for min synd. Skap et rent hjerte i meg, Gud, gi meg en ny og trofast ånd.»

Dagens evangelium handler tydelig om Jesu pasjon, og treffer altså godt dagens tradisjonelle navn. Der sier Jesus: ”Nå er timen kommet, da Menneskesønnen skal opphøyes i sin herlighet. Og sann mitt ord: Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø, er og blir det ett eneste korn; men dør det, bærer det rik frukt. Den som har sitt liv kjært, han forspiller det; mens den som lite akter sitt liv her i verden, han frelser det inn i det evige liv.»

Les alle tekstene her, og antifoner/bønner her.

Den gamle messen har som vanlig samme inngangsvers, tekstene er ikke de samme, men temaet er noenlunde det samme som år B’s tekster i den nye messen – se her.

I år fant jeg denne tekstbetrakningen på pasjonssøndagen fra sacerdos.org ganske treffende.

repice in me, et miserere mei, quoniam unicus et pauper sum ego.
Mine øyne er alltid vendt mot Herren, for han løser min fot av snaren. Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og fattig. Salme 25(24), 15-16

I dagens preken kommer jeg til å fokusere mest på budskapet om Jesu død og oppsstandelse, som vi hører om i evangeliet fra Johannes 2: Men jødene tok til orde og spurte Jesus: Hva for et tegn har du å vise oss, siden du gjør dette? (renset tempelet)» Jesus svarte: ”Riv dette tempel ned! Så skal jeg reise det opp igjen på tre dager.» Jødene innvendte: ”Det har tatt seksogførti år å bygge dette templet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?» Men han talte om sitt legemes tempel. Og siden, da han ble oppreist fra de døde, mintes disiplene hva han hadde sagt, og trodde på Skriften og på Jesu ord. Mens han var i Jerusalem under påskefeiringen, var det mange som kom til tro på hans navn; for de så de jærtegn han gjorde.

Dagens andre lesning fra 1 Korinterbrev 7 tar opp akkurat det samme:
Brødre, mens jødene spør etter tegn og hellenerne søker en filosofi, forkynner vi en korsfestet Messias – for jødene er det opprørende, for hedningene er det dårskap, men for oss som er kalt, enten vi er jøder eller hellenere, er Kristus Guds egen kraft og Guds egen visdom. For selv Guds dårskap er visere enn menneskene, og selv Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Her kan du lese alle bønner/antfoner og tekster til denne dagen – og bønner og tekster til den gamle messen.

«De skal se på ham de har gjennomstunget.»

Presten Mauro Gagliardi, som er med i pave Benedikts liturgiske konsultorgruppe, skrev denne artikkelen i gårsdagens L’Osservatore Romano (fra NLM-bloggen):

In this season of Lent, one cannot but think of the great mystery of the sacred Triduum at the end of these forty days will make us meditate and live again in the today of the liturgy, the Passion, Death and Resurrection of Jesus. An aid on this way of conversion comes from meditation on the centrality of the Cross in the cult and, consequently, in the life of the Christian. The biblical readings of the Mass of the Exaltation of the Holy Cross (September 14) present, among others, the theme of looking upon. The Israelites must look upon the bronze serpent lifted on the pole, to be healed from the poison of the snakes (cf. Numbers 21, 4b-9). Jesus in the Gospel of this liturgical celebration, says that he must be lifted up from the earth as the mosaic serpent, so that who believes in him, may not perish, but may have life everlasting (cf. John 3, 13-17). The Israelites looked upon the serpent of bronze, but had to make an act of faith in the God who heals. For the disciples of Jesus, however, there is perfect convergence between «looking at» and believing: in order to obtain salvation, one must believe in Him upon Whom one looks: the crucified Risen One, and live in a manner consistent with this fundamental view.

This is the fundamental insight of the traditional liturgcial usage, according to which the sacred minister and the faithful are together turned towards the Crucified. At the time when the practice of celebrating towards the people came into use, the problem arose of the position of the priest at the altar, because now he had his back to the tabernacle and the crucifix. …

Betydningen av den korsfestede Kristus i liturgienLes mer »

ne unquam dominentur nobis inimici nostri: libera nos, Deus Israel, ex omnibus augustiis nostris.
Kom i hu din barmhjertighet, Herre, og din miskunn, som er fra evighet. La aldri våre fiender få makt over oss. Forløs oss, Israels Gud, fra alle våre trengsler! (Messens inngangsvers fra Salme 25 (24), 6.2.22)

Andre søndag i fasten har i uminnelige tider hatt fortellinga om forklarelsen på fjellet som evangelietekst – i år fra Markusevangeliet. Første lesning i år er om Abraham som var villig til å ofre sin sønn Isak, og jeg syns parallellen mellom de to ofrene er slående. For Jesus forbereder seg nemlig til sitt eget offer på forklarelsens fjell (i Lukas står dette eksplisitt i teksten). I min preken i dag skal jeg ta fram tre offer; Abrahams offer, Jesu offer av selv selv, og messens hellige offer.

Jeg tar med første lesning og evangeliet under. Alle messens tekster kan leses her, og bønner og antifoner her. Den tradisjonelle latinske messens tekster og bønner fins her.

Første lesning: 1 Mosebok 22,1-2.9a. 10-13.15-18 …

Reminiscere miserationum tuarum, Domine, et misericordiae tuæ, quæ a saeculo sunt:Les mer »

For et par uker siden mottok jeg et nytt alterkrusifiks, som man kan se på bildet til venstre. Jeg fikk tak i et par mindre krusifikser til å ha på alteret for et års tid siden, men det nye er finere og større (61 cm høyt). Jeg har begynt å bruke et slikt krusifiks etter pave Benedikts anbefaling (selvsagt), og merker at det hjelper meg å rette oppmerksonheten bedre mot Kristus, og bort fra folkene som sitter rett foran meg. Noen syns kanskje det høres underlig ut, men det er jo til Gud man ber når man står foran alteret.

Da jeg i dag leste følgende tekst av pavens seremonimester, msgr. Guido Marini, tekte jeg på mitt nye krusifiks. Han sier bl.a. dette i et intervju:

… you have earlier highlighted the key changes since taking the post of Master of Papal Liturgical Celebrations. Could you recall and explain what these mean?

I was just saying that the changes to which you refer are to be understood as a sign of a development in continuity with the recent past, and I remember one in particular: the location of the cross at the centre of the altar. This positioning has the ability to express, also by external sign, proper orientation at the time of the celebration of the Eucharistic Liturgy, that the celebrant and the assembly do not look upon each other but together turn toward the Lord. Also, the unity of the altar and cross together can better show forth, together with the «banquet» aspect, the sacrificial dimension of the Mass, whose significance is always essential, I would say it springs from it, and therefore, always needs to find a visible expression in the rite.

I intervjuet sier msgr. Marini også følgende om den utvida tillatelsen til å bruke den gamle messen:
The Motu Proprio «Summorum Pontificum» is presented as the most important activity in the papacy of Benedict XVI. What is your opinion?

I do not know whether it is the most important but it certainly is an important document. It is not only so because it is a very significant step towards a reconciliation within the Church, not only because it expresses the desire to arrive at a mutual enrichment between the two forms of the Roman Rite, the ordinary and extraordinary, but also because it is the precise indication, in law and liturgy, of that theological continuity which the Holy Father has presented as the only correct hermeneutic for reading and understanding of the life of the Church and, especially, of Vatican II.

Les mer om dette her.

Herre, du forbarmer deg over all skapningen, og vemmes ikke ved noe av det du har skapt. Du bærer over med menneskenes synder når de gjør bot, og skåner dem, for du er Herren, vår Gud. (Inngangsverset i askeonsdagsmessen, fra Visdommen 11, 24-25.27)

Åpningsbønna i dagens messe er:
Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter. Ved vår Herre Jesus Kristus …

Askekorsene tegnes på de troendes panne med ordene: «Vend om og tro på Evangeliet.» (Mark 1, 15) eller: «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv.» (1 Mos 3, 19) – og her er det andre formuleringa som er den tradisjonelle.

I den nye messen skal man ikke bruke den vanlige forberedelsen/syndsbekjennelsen ved starten av messen (siden askekorsene blir utdelt senere), mens man i den gamle messen hadde velsignelse av utdeling av asken før messen begynte, og deretter feiret messen på vanlig måte – SE HER.

Katolsk.no har en god og grundig side om askeonsdag. Her er lenker til alle bønner og antifoner og til alle tekstene i dagens messe.

Msgr. Nicola Giampietro, som arbeider i Vatikanets liturgi-kongregasjon, har skrevet ei bok om liturgien, som i september vil komme ut på engelsk med tittelen: ‘True Development of the Liturgy’. Erkebiskop Ranjith har skrevet et 10 siders forord til denne boka, og der skriver han bl.a. at the Church can look back and recognize the influences that distorted the original intent of the Council. That recognition, he says, should «help us to be courageous in improving or changing that which was erroneously introduced and which appears to be incompatible with the true dignity of the Liturgy.» A much-needed «reform of the reform,» he argues, should be inspired by «not merely a desire to correct past mistakes but much more the need to be true to what the Liturgy in fact is and means to us and what the Council itself defined it to be.»

Han kommer også med flere «gullkorn» om liturgien:
The writings of Cardinal Antonelli, Archbishop Ranjith says, help the reader «to understand the complex inner workings of the liturgical reform prior to an immediately following the Council.» The Vatican official concludes that implementation of the Council’s suggested reforms often veered away from the actual intent of the Council fathers. As a result, Archbishop Ranjith concludes, the liturgy today is not a true realization of the vision put forward ….

The Council took place at a time of great worldwide intellectual turmoil, …

Diskusjon om hva som er “sann utvikling av liturgien”Les mer »