Liturgi

Hva kan vi lære av den ortodokse/østlige liturgien?

Liturgi /

Amy Welborn har på sin blog nylig skrevet om flere besøk i katolske kirker med østlig ritus, og opplevd rikdommen fra «Kirkens andre lunge». Hun oppsummerer sin erfaringer i sju punkt:

Some things I think a Latin Rite Catholic, new to the Eastern Catholic liturgies, might learn or take away:

1) A sense of antiquity and rootedness.

2) An encounter with beautiful, prayerful liturgical traditions.

3) Physicality – lots of bowing and kissing of icons and crosses, crossing oneself and so on.

4) Amid the elaborate ritual and lengthy prayers, a relaxed sense of what the congregation does.

5) The organic integrity of the chanted liturgy.

6) A pretty direct encounter, I think, with the catechetical function of liturgy.

7) An insight, perhaps, even if you have never attended the Extraordinary Form of the Latin Rite, what that is all about.

I kommentarene til hennes innlegg, finner vi også flere interessante ting: …

Hva kan vi lære av den ortodokse/østlige liturgien?Les mer »

Mer om aktiv deltakelse og prestens stemme i TLM

Liturgi, TLM /

På Father Z’s blog er det en interessant post om det skal være mulig å høre presten i den tradisjonelle latinske messen. Det skal (selvsagt) være mulig å høre presten i de delene av messen som skal være hørbare, og i store kirker betyr vel det at man må bruke mikrofoner, (men det ønsker noen av puristene ikke.) Om dette punktet sa bl.a. Pius XII i 1958: «34. Where the rubrics prescribe the clara voce, the celebrant must recite the prayers loud enough so that the faithful can properly, and conveniently follow the sacred rites. This must be given special attention in a large church, and before a large congregation.»

Likevel er denne diskusjonen mest interessant (for meg) fordi den tar opp hvordan menigheten generelt skal delta i meesen; i hvilken grad dialogmesser er fruktbare. Flere prester figurer i de 85 kommentarene til artikkelen, og noen av disse siterer jeg her i sin helhet:

—– 1 ——

I find this discussion fascinating, because it seems to me that this is more in the line of what Vatican II was aiming for, and what I think the Holy Father, in his efforts, particularly the motu proprio, was trying to encourage—some positive reform of the ancient liturgy that is not destructive, or to be feared, and also, to have the ancient liturgy exert a gravitational effect on the form of the Mass that emerged after Vatican II.

There was a process of liturgical evaluation and even change leading up to the Council, and the events following the Council were so dramatic, that many recoiled from any change whatsoever. Pope Benedict is looking ahead, and aiming, I believe, to resume a more normal course, which will revive the question of whether there is any call for revision in the ancient form of the Mass.

I know that’s discomfiting to some who deem themselves traditional, but I think that’s what’s going on. …

Mer om aktiv deltakelse og prestens stemme i TLMLes mer »

Protector noster, aspice Deus, et respice in faciem Christi tui: quia melior est dies una in atriis tuis super millia.

Liturgi /

Gud, du vårt skjold, vend blikket mot din salvedes åsyn, for én dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Salme 84 (83), 10-11

I søndagens første lesning hører vi om de fremmede som også på GT’s tid var tiltrukket av jødenes tro: «Også de fremmede som har sluttet seg til Herren, som vil tjene Herren og elske hans navn og være hans tjenere, alle som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, men holder fast ved min pakt, dem fører jeg til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt hus der de kan be. Deres brennoffer og slaktoffer skal bli mottatt vel på mitt alter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.»

I evangeliet har vi det kjente uttrykket om å ta fra barna og gi til hundene: «En kananeerkvinne der fra egnen, som nærmet seg og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha miskunn med meg! Min datter er så ille plaget av demoner!» Men han svarte henne ikke med et ord. Da gikk disiplene til ham og bad: «Bli ferdig med henne, for hun fortsetter å rope etter oss!» Men Jesus svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn Israels bortkomne får.» Da kom hun og kastet seg ned for ham, og gjentok: «Herre, hjelp meg.» Han svarte: «Det er ikke rett å ta maten fra barna og kaste den for hvalpene.» «Ja, men herre,» sa hun da, «selv hvalpene får spise de smulene som faller fra deres herres bord.» Da svarte Jesus henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk i samme stund.»

I dagens messer har jeg ut fra disse tekstene tenkt å snakke om hvordan vår kristne tro er helt jødisk i sin opprinnelse, om hvordan vi i Apostlenes gjerninger (spes. kap. 10) leser om hvordan det ble klart for Peter og de andre apostlene at også hedningene skulle kunne bli Guds barn. I dag er selvsagt Kirken svært universell, men fortsatt har jødene en spesiell plass i Guds frelsesplan.

Søndagens TEKSTER og BØNNER – 20. søndag i kirkeåret. Søndagens messe etter TLM – 14. søndag etter pinse.

Skal den gamle dominikanske liturgien snart feires i Norge?

Liturgi, TLM /

Disse bildene viser den gamle dominikanske liturgien feiret i Seattle i USA, på festen for den hellige Dominikus, 8. august – les mer om dette her. Har dominikanerne i Norge planer om å ta opp igjen sin gamle liturgi? (Legg merke til at de bruker sin hette isteden for birettaen ved inngangen.)

OPPDATERING bakgrunnen for den dominikanske ritus:
På 1200-tallet var det snå forskjeller i liturgien i ulike omtåder/ bispedømmer, og fordi dominikanerne reiste mye, fant de dette problematisk, og ønska en lik ritus for alle dominikanere. Basert i stor grad på galliske tradisjoner fikk de så sin egen ritus, som de også fikk lov til å fortsette med etter konsilet i Trent. Les mer om dette her.

15. august – Marias opptagelse i himmelen. Signum magnum apparuit in cælo:

Liturgi /

mulier amicta sole, et luna sub pedibus ejus, et in capite ejus corona stellarum duodecim. — Cantate Domino canticum novum: quia mirabilia fecit. – Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne, kledd i solen, med månen under sine føtter, en krans av tolv stjerner om sitt hode. – Syng for Herren en ny sang, for han har gjort store ting.

TEKSTER og bønner/ antifoner for denne dagen – på norsk. Her er dagens tekster og bønner for TLM (NB Dette er tekster og bønner for selve dagen, 15. august – vigilien har egne bønner og tekster.)

Litt mer om Vatikankonsilet og messen

Liturgi, TLM /

Jeg siterte nylig gammel prest som angra en del på det han hadde gjort ved innføringa av den ny liturgien. På Father Z.’s blog har denne historien ført til en lang debatt, med 125 kommentarer så langt, noen ganske dårlige og tendensiøse, men noen svært gode.

Her tar jeg med tre kommenterer derfra. Den første sier at i hans menighet var den tids liturgiske bevegelse kommet langt, men flotte messer (TLM) med aktiv deltakelse av hele menigheten. Det argumenteres for at det var slike messer Vatikankonsilet egentlig ønska å få innført over hele verden. I den andre kommentaren er man egentlig enig i denne påstanden, men denne personen har svært negative minner om messene på 60-tallet. Den tredje kommentaren er fra en prest som også er selvkristisk til hvordan han oppførte seg på tidlig 70-tall.

I must have been an extremely fortunate Catholic. I was in a parish immediately prior to Vatican II that participated in the “Liturgical Movement.” Hence, I learned from a very early age, 6 or so, to learn the responses to the Mass in Latin, and by the time I was 10 I could sing 5 or 6 of the Latin chant ordinaries. When the changes began in late 1964 I was thorougly confused and angry because I LOVED the Mass in which I was “actually” participating. However, in speaking with my confreres from other parishes in that period, I learned that I was one of the very lucky ones because for most of them, the Mass was a very distant experience. That being said, I now know, that what the Council Fathers desired was for the Faithful to participate in the Mass as I did back then. When you read Sacrosanctum Concilium, it appears they were trying to universalize the experience I had. Unfortunately, liturgical “reform” was highjacked by progressives who distorted what the Council Fathers desired and we are only today beginning to recover what they truly meant by liturgical reform, i.e. to do what I was already doing on the eve of the Council.

————–

I do believe that you are right. What you had in your parish before the Council is what the Council documents propose.

Unfortunately, it seems, the usual experience was different. At least in my parish. We had sung Mass only twice a year (Christmas and Easter) …

Litt mer om Vatikankonsilet og messenLes mer »

Gudsnavnet JHVH skal aldri brukes i katolsk liturgi

Liturgi /

Helt siden jeg studerte hebraisk i Israel (for veldig lengen siden) i 1977, har jeg unngått å uttale gudsnavnet JHVH. (I Israel, og på hebraisk, var dette nemlig helt utenkelig.) I katolske kretser, spesielt på engelsk (ikke på norsk), er dette likevel vanlig. Men nå har Vatikanet nylig gjentatt at det skal man ikke gjøre:

«Avoiding pronouncing the tetragrammaton of the name of God on the part of the Church has therefore its own grounds. Apart from a motive of purely philological order [NB: No one actually knows how to pronounce YHWH], there is also that of remaining faithful to the Church’s tradition, from the beginning, that the sacred tetragrammaton was never pronounced in the Christian context nor translated into any of the languages into which the Bible was translated.

Her har de gitt en klar begrunnelsen; 1) slik har de kristne alltid gjort det, og 2) vi vet ikke sikkert hvordan JHVH skal uttales. Og de nye reglene sier følgende – og her er lenka til hele dokumentet:

1. In liturgical celebrations, in songs and prayers the name of God in the form of the tetragrammaton YHWH is neither to be used or pronounced.
2. For the translation of the Biblical text in modern languages, destined for liturgical usage of the Church, what is already prescribed by n. 41 of the Instruction Liturgiam authenticam is to be followed; that is, the divine tetragrammaton is to be rendered by the equivalent of Adonai/Kyrios: «Lord», «Signore», «Seigneur», «Herr», «Señor», etc.
3. In translating, in the liturgical context, texts in which are present, one after the other, either the Hebrew term Adonai or the tetragrammaton YHWH, Adonai is to be translated «Lord» and the form God» is to be used for the tetragrammaton YHWH, similar to what happens in the Greek translation of the Septuagint and in the Latin translation of the Vulgate.

Jeg vet ikke hvorfor denne bestemmelsen nå er blitt gjentatt. Vel, det er vel sikkert noen som ikke har brydd seg om den klare bestemmelsen i Liturgiam authenticam fra år 2001, som sier i paragraf 41, c:

c) in accordance with immemorial tradition, which indeed is already evident in the above-mentioned “Septuagint” version, the name of almighty God expressed by the Hebrew tetragrammaton (YHWH) and rendered in Latin by the word Dominus, is to be rendered into any given vernacular by a word equivalent in meaning.

En 83 år gammel katolsk prest er kommet med en bekjennelse

Liturgi, TLM /

I en kommentar til en engelsk, katolsk blog har en gammel prest skrevet en bekjennelse, som har blitt kommentert flere steder på nettet. Han beklager at han gjennomførte de store liturgiske forandringene i 1970 uten å bry seg noe særlig om følelsene til de katolikkene som syntes det var vanskelig å forlate den gamle messen. Liturgiske frandringer bør aldri skje for fort og dramatiske og uten sensitibitet for folks reaksjoner. Dette er pave Benedikts prinsipp, også nå når han ønsker å snu klokka (i alle fall et stykke) tilbake. Slik skriver den 83 år gamle presten:

As a priest in my 83rd year I have to make a confession. I implemented the Pauline reforms without understanding or sensitivity. I did it relying on the advice and coercion of my bishop and diocesan authorities. As I did it I witnessed the hurt and pain of many of the devout, so many of the ardent became lukewarm, many lapsed. I thought I acted rightly but in my 59 years of priesthood I recognise that that which we hoped for has not come to pass.

I do welcome a careful reappraisal and assessment of what has been done since my ordination, especially by the younger clergy. In order to do that they must learn something of the spirituality that brought men of my generation in vast numbers to the seminary. In short I welcome this Merton initiative.

Incidently, in the solitude of my retirement, since last September, I have relearnt the Mass of my youth, it brings me great consolation. It is the Mass I have not celebrated out of obedience since 1970.

Fr P O’Rourke

Father Z skriver også om denne presten, og i et par av (de 80) kommentarene til hans post leser vi: …

En 83 år gammel katolsk prest er kommet med en bekjennelseLes mer »

TLM i England – positive og negative nyheter

Liturgi, TLM /

I The Times Online leser vi om et kurs i å feire den tradisjonelle latinske messen, i Oxford i England. 60 prester deltok i et svært vellyka kurs. Slik skriver Damian Thompson:

We are witnessing an unusual sight: a Roman Catholic solemn mass, celebrated according to an ancient Latin rite effectively outlawed 40 years ago. And it’s taking place in the 13th-century chapel of Merton college, Oxford, which has been Anglican for 400 years.

Just for a week, however, it has gone back to being Catholic – but this is not Catholicism as most people know it. I’m at the summer school of the Latin Mass Society which – to the delight of the conservative Pope Benedict XVI and the dismay of trendy British bishops – is teaching priests how to say the Tridentine mass.

The last time Merton chapel regularly witnessed this sort of complex liturgy was in the 1540s, before the Protestant reformers pulled out much of the stained glass and toppled the statues of saints. The organi-sers of the summer school are reformers, too, but their aim is precisely the opposite: to restore Latin services and rich furnishings to their own Catholic parish churches, many of which were stripped bare by modernisers after the Second Vatican Council in the 1960s.

Samtidig leser vi om at en engelsk, katolsk biskop vil stenge en kirke fordi det brukes for mye latin der – både den gamle og den nye messen feires på latin. Det hele høres ganske underlig ut:

There is a shocking story of the apparent suppression of a traditionalist Catholic parish in the diocese of Leeds.
One hundred parishioners of St John the Evangelist, Allerton Bywater, have petitioned their bishop, the Rt Rev Arthur Roche, to allow the parish to celebrate Mass only in Latin, in both the old and new forms. Instead, he is closing the church this month and has told the parish priest, Fr Mark Lawler, that he will not be appointed to a new parish because his ministry is «divisive».

Respice, Domine, in testamentum tuam, et animas pauperum tuorum ne derelinquas in finem:

Liturgi /

exsurge, Domine, et judica causam tuam, et ne obliviscares voces quaerentium te. Herre, kom din pakt i hu, og glem ikke for alltid ditt arme folk! Herre, reis deg, før din sak, og glem ikke dine fienders røst!

Slik lyder dagens inngangsvers, på denne 19. søndagen i det alminnelige kirkeår, og dagens kollektbønn er slik: «Allmektige, evige Gud, vi våger å kalle deg Far. Fyll våre hjerter med din Sønns ånd, så vi lever som dine barn, og får gå inn til den arv du har lovet oss.»

Les alle messens bønner HER og tekstene HER.
I dagens evangelium fra Matteus 14, 22-33 hører vi at «Jesus fikk disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre bredden, mens han selv fikk folket avsted. Og da folket var sendt av gårde, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Om aftenen var han så alene der oppe.» Teksten fortsetter direkte fra sist søndags evangelium, der Jesus metta de fem tusen. Det man kanskje ikke husker, er at sist søndags evangelium starter med at Johannes døperen nettopp er død, og det er grunnen til at Jesus søker litt tid for seg selv. Først får han ikke anledning, pga. de mange tusen som venta på ham på andre sida av Genesaretsjøen, men her får han altså endelig litt tid til bønn.

Evangeliet fortsetter så med at Jesus går på vannet mot disiplene, og stiller stormen. Og denne kombinasjonen av storm og stillhet hører vi også i dagens første lesning fra 1. Kongebok 19: «en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing» – og der var Herren.

Etter den gamle liturgien feirer vi i dag 12. søndag etter pinse. Inngangsverset er det samme, men ikke tekstene og bønnene – SE HER.

Den katolske messen fra 1965-69 – et aktuelt alternativ?

Liturgi, TLM /

Jeg er glad for å ha lært den Tradisjonelle Latinske Messen; det er mange ting i den messen alle katolske prester bør kjenne til. Samtidig har jeg oppdaga (spesielt de siste ukene) at jeg ikke er noen purist mht. hvordan messen ble feiret før 1900, eller før 1950. Jeg syns f.eks. gjerne at folket (ikke bare ministrantene) skal delta mye med svar, etter de reglende som ble publisert i 1958, jeg syns gjerne også at tekstene i noen sammenhenger kan leses direkte på morsmålet. Men når det gjelder redusjonen av prestens bønner og gester (korstegn og knebøy) som kom fra 1964, er jeg mye mer negativ til disse; jeg tror de er nødvendige for at vi skal kunne oppleve messens hellighet.

En leser utfordra meg i dag å se grundigere på messen fra 1965 og si hva jeg syns om den. På denne lenken ser man denne messen slik den ble godkjent for bruk i USA. I det store og det hele syns jeg den er akseptabel, men enkelte deler av messen bør alltid være på latin, og jeg syns det er upassende å bruke den apostoliske trosbekjennelsen i søndagsmessen. Det er også være andre forandringer fra den vanlige TLM som bør diskuteres. Hva syns dere lesere?

This was the official English version of the Order of Mass from the 1965 Roman Missal, published directly after the Second Vatican Council ended in 1965. … This interim Mass is much closer to the intended fruit of Vatican II’s Sacrosanctum Concilum than the New Mass of 1970. It is essentially the Tridentine Latin Mass in English with minor modifications.

Many rubrical similarities exist between the 1965 Missal and the New Mass of 1970. Obviously, an option for use of the vernacular exists in the 1965. Furthermore, as in the Novus Ordo, it is at the discretion of the celebrant to either face the East («ad orientem») or the people («versus ad populum»). …

Den katolske messen fra 1965-69 – et aktuelt alternativ?Les mer »

L’arte di celebrare il servizio liturgico – Kunsten å feire liturgien

Liturgi /

«Il sacerdote, per celebrare con arte il servizio liturgico, non deve ricorrere ad accorgimenti mondani ma concentrarsi sulla verità dell’eucaristia. – In order to celebrate the liturgical service with art, the priest must not resort to mundane artifices but focus on the truth of the Eucharist.»

Slik skriver Nicola Bux, prest, teolog, forfatter, rådgiver for Troskongregasjonen og personlig venn av pave Benedikt, i L’Osservatore Romano. Og han skriver videre – se italiensk og engelsk tekst:

The General Instrucion of the Roman Missal states: «A priest also … when he celebrates the Eucharist, … must serve God and the people with dignity and humility, and by his bearing and by the way he says the divine words he must convey to the faithful the living presence of Christ.» The priest does not make up anything, but with his service he must render as well as possible to the eyes and ears, but also to the touch, taste and scent of the faithful, the sacrifice and thanksgiving of Christ and of the Church, whose tremendous mystery may be approached by those who have cleansed themselves from sins. …

The priest is minister, not master, administrator of the mysteries: he serves them, and does not use them to project his own theological or political ideas and his own image, to the point that the faithful become focused on him rather than look to Christ Who is signified by the altar and present on the altar, and high upon the cross. As the Holy Father recently warned, the culture of the image in the worldly sense marks and conditions also the faithful and the shepherds. … From the manner of celebrating Mass many things can be deduced: the chair of the celebrant in many places has decentralised cross and tabernacle, occupying the centre of the church, sometimes overtowering in importance the altar …

The ars celebrandi consists in serving with love and fear the Lord: for this is expressed with kisses of the altar and the liturgical books, bows and genuflections, signs of the cross and incensations of people and objects, gestures of offering and supplication, and the showing of the Evangeliary and of the Holy Eucharist. …

L’arte di celebrare il servizio liturgico – Kunsten å feire liturgienLes mer »

Den nye engelske oversettelsen av messen er offentliggjort

Liturgi /

For noen få uker siden ble den nye engelske oversettelsen av alle de faste ledd i messen godkjent, og i dag leser jeg at den er blitt offenliggjort. Les mer om dette HER, eller gå direkte til hele oversettelsen HER (pdf-fil).

Her tar jeg med noen få ting som jeg syns er de viktigste – jeg har feira messen på engelsk nesten en gang hver uke i snitt, i 8 1/2 år, og har lagt merke med en del ting. Folk skal nå svare «And with your spirit», syndbekjennelsen har «mea culpa» tre ganger (det har vi ikke på norsk), det engelske gloria er nå korrekt oversatt (tidl. var hele setninger flytta på), ved «orate fratres» (i offertoriet) sies det nå «my sacrifice and yours» (det mangler på norsk), siste del av 1. eukaristiske bønn følger nå den latinske originalen (også her var setninger flytta rundt omkring i den engelske oversettelsen), før kommunion sies det nå «Behold the Lamb of God» og «I am not worthy that you should enter under my roof». Ellers er det veldig mange små og litt større forandringer, som jeg ikke kan nevne her.

Her er de forandringene jeg nevnte spesielt:

P: The Lord be with you.
R. And with your spirit.

…

I confess to almighty God
and to you, my brothers and sisters,
that I have greatly sinned
in my thoughts and in my words,
in what I have done and in what I have failed to do,
And, striking their breast, they say:
through my fault, through my fault,
through my most grievous fault … ….

…

Glory to God in the highest,
and on earth peace to people of good will.
We praise you, we bless you,
we adore you, we glorify you,
we give you thanks for your great glory, …

Den nye engelske oversettelsen av messen er offentliggjortLes mer »

Deus, in adjutorium meum intende: Domine, ad adjuvandum me festina

Liturgi /

Min Gud, kom meg til hjelp, Herre, vær snar til frelse! Inngangsverset i dagens messe er svært kjent, siden det dette som sies ved starten av de fleste av dagens tidebønner.

Første lesning i dagens messe, fra Jesaja 55, tar opp det jeg vil fokusere på i mine prekener i dag. «Hvorfor bruker dere penger til det som ikke er brød, og lønnen for deres arbeide til slikt som ikke metter? Hør, ja hør bare på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere få leve. Jeg vil slutte en evig pakt med dere og vise dere varig troskap.»

Jeg syns også evangeliet, om Jesus som metter de fem tusen, har mye av det samme fokus; de materielle ting er lette å tilfredsstille, men de åndelige behov we viktigere, og for mange er det lett å komm epå villspor mht disse. I vår del av verden – der de materielle behov er så godt tatt vare på – syns jeg dette er et viktig budskap.

Les alle dagens TEKSTER og BØNNER/ANTIFONER.

Den gamle messen har samme inngangsvers, men (som vanlig) helt andre tekster. Her er den gamle messen på LATIN/NORSK og LATIN/ENGELSK.

Aufer a nobis – Oramus te, Domine – Placeat tibi

Liturgi /

I den gamle messen ber presten mange bønner som nå er blitt borte. Disse tre bønnene syns jeg er svært nyttige, og har nå begynt å si dem stille ved starten og slutten av (Novus ordo) messen (i tillegg til bønnene når jeg tar på meg de liturgiske klærne):

Når presten går opp til alteret, ber han:
Aufer a nobis …
Vi ber deg, Herre, ta bort våre misgjerninger, så vi med et rent hjerte må gå inn til det allerhelligste. Ved Kristus vår Herre. Amen.

Når presten deretter kysser alteret, ber han:
Oramus te, Domine …
Vi ber deg, Herre, at Du ved dine helgeners fortjenester, hvis relikvier er her, og ved alle helliges fortjenester vil tilgi meg alle mine synder. Amen.

Når presten kysser alteret ved messens avslutning, ber han:
Placeat tibi …
La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

(Bønnene bes på latin, men her har jeg gjengitt den norske oversettelsen.)

Dialogmessen i Norge før 1965

Liturgi, TLM /

Jeg skrev for noen dager siden om «Hvordan de troende deltok i messen i Norge før 1965», og har fått noen svar.

Jeg fikk også tips om å ringe til en person som kjenner Kirken i Norge fra tidlig 50-tall, for å høre hva han kunne huske. Han sa for det første at dialogmessen var godt kjent i Norge fra rundt 1940, men at den ikke var så mye i bruk – det var mest når messene var beregna på ungdommer. Det var ulike grunner til at dialogmessen ikke ble så mye brukt; det var ikke noe tydelig ønske om det uttrykt fra lekfolket, og noen (ikke mange) prester leste messen så fort at lekfolket ikke ville kunne klare å følge med. (!!)

Søndagsmessene ble alltid sunget (det referees her til St. Olav i Oslo) og tanken var at alle skulle synge sammen med koret i Kyrie, Gloria etc., men oftest sang menigheten nokså halvhjerta. Koret hadde alltid øvd inn introitus og en hymne til kommunion, men noen ganger sang de graduale, offertorie- og kommunionsvers noe eklere (recto tono). Koret (og delvis menigheten) behersket 6-8 av de tradisjonelle gregorianske messesettingene ganske godt.

Når messen ble sagt/lest, var det tydeligvis ikke vanlig at folk deltok i disse messens faste ledd, og at folket tok del i Fadervår kunne min informant ikke huske i det hele tatt. Vedkommende liker også best i dag at hverdagsmessene er helt stille messer, uten noen dialogelementer.

Jeg har også spora opp et par personer her i Stavanger som kan fortelle om messene i Norge før 1965, men jeg tar fortsatt imot flere tips.

——–

OPPDATERING 30/8:
Jeg snakka nylig med en person som kjenner Kirken godt fra ca 1959 – St Paul kirke i Bergen fram til midten av 70-taller. De fleste stille messene i Bergen var dialogmesser i hele denne perioden, men folk kunne velge litt hvor mye de ville delta. (En ung prest insisterte på at alle skulle delta med svar i stille messer.)

Så vidt personen husker, ble latin ble skifta ut med norsk vinteren 65/66, Litt etter den tid ble også et bordalter plassert foran høyalteret (dette ble revet i 1972). Man hadde også slutta å bruke kommunionsbenken før denne ble tatt bort i 1972.

På en måte var det ikke én stor forandring ved innføringa av Novus Ordo, men det hadde til sammen kommet veldig mange forandringer utover 60-tallet.

Personen kom til Stavanger på midten av 70-tallet, og opplevde da St Svithun menighet som nokså gammeldags. Mange av de gamle tradisjonene som var borte i Bergen (som å tenne lys ved Maria-alteret) ble fortsatt praktisert i Stavanger. P. Alfons Wysiecki var I Stavanger fra 1964 til 1976, og er vel grunnen til konservatismen i Stavanger.

Personen husker også at trinnbønna ble forkorta tidlig på 60-tallet, og den falt helt bort, sammen med bønnene etter stille messe ved innføringa av NO.

Mht. musikk så skjedde det ikke så veldig store forandringer i disse menighetene – bortsett fra at Introitus ble erstattet med en salme og Vidi aquam nesten helt forsvant fra søndagsmessene. Det ble fortsatt sunget en del latinske messer ganske regelmessig. I Stavanger varte dette fram til 1978, da de amerikanske prestene kom, og innførte en ganske ny messefeiring.

Gaudeamus omnes in Domino diem festum celebrantes sub honore beati Olavi

Katolsk, Liturgi /

La oss alle glede oss i Herren på festen for den salige Olav, Norges evige konge. Englene jubler over hans martyrdød og lovpriser Guds Sønn. (Inngangsverset i messen)

I dag feirer vi den hellige Olav, Norges evige konge. Under ser vi inngangsverset i den gamle messen. Den gamle og den nye messen samsvarer i stor grad i dag, og her kan man se hele DEN GAMLE MESSEN, og her den nye messens TEKSTER og BØNNER.

Om gradvis innføring av en ny katolsk messe i USA

Liturgi, TLM /

Jeg spurte om innføringa av den nye messen i Norge i et tidligere innlegg. Jeg har fått oppgitt navnet på en person som sannsynligvis vet mye om dette, og som jeg skal ringe snart, og personer jeg har snakka med i Stavanger gir inntrykk av at den nye liturgien ikke kom som et sjokk på folk. Forandringene kom gradvis (men her må jeg spørre etter flere detaljer) og i alle fall de første åra etter 1969 ble den nye messen feira på en fin og verdig måte.

Jeg fant også på en amerkansk nettside eksempler på hvordan forandringene i messen kom nokså gradvis flere steder der:

I’ve never been able to quite catch on to the whole carrying-on about «rupture» … with slow and careful implementation and good cetechesis I went almost seamlessly from the Mass of 1962 as permitted by the bishop, which was the dialogue Missa Cantata, right to the current Mostly-Sung Dialogue Mass in the Known Tongue …

… We were already responding to everything, in Latin. And we all already knew the Known Tongue (English) version of the Our Father, and its adapted chant. So we had to learn the Known Tongue versions of the Confiteor, the Holy, and the Agnus Dei, and one musical setting for the last two. That takes more than three months?

Or was this diocese coming straight from the Old Old Mass. the one where only the priest and altar boy prayed Mass and everyone else recited the rosary and the prayers on the petpetual novena card? …

… I remember the Old Rite fondly, and we all prayed the Mass. I prefer those days and that Mass to the profanity circus taking place in most our parishes, where people don’t even bother to genuflect to the Most Holy of Holies. ….

… The teaching about how to pray and sing the Mass began, where I was, a couple of years before I was born, in the early to mid 1950s. Changing languages just made it less difficult to do. ….

Deus in loco sancto suo – Gud er i sin hellige bolig

Liturgi /

Deus qui inhabitare fecit unanimes in domo: ipse dabit virtutem, et fortitudinem plebi suae. – Han lar de ensomme finne et hjem. Gud er den som gir folket kraft og styrke.

Slik lyder denne søndagens inngangsvers, og i kollektbønna ber vi: «Allmektige Gud, du er et vern for dem som håper på deg. Uten deg har intet verd, og uten deg er intet hellig. Utøs din miskunn over oss. Lær oss å bruke denne verdens goder i pakt med din vilje, sa vi under din ledelse kan nå det som har evig verd.»

Dette temaet illustreres tydelig i første lesning, der kong Samolo ber til Gud når han blir konge: «Gi din tjener et lydhørt hjerte, slik at jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt! For hvem kan ellers være dommer for dette folk, så stort som det er?» Herren syntes godt om Salomos bønn. Og Gud sa til ham: «Siden du bad om dette og ikke om et langt liv eller rikdom eller at dine fiender skulle dø, men bad om forstand til å gi akt på det som er rett, så vil jeg gjøre det du har bedt om.»

I dagens evangelium, fra Matteus 13, lærer vi også å fokusere på det/de viktigste tinga i livet: «På den tid sa Jesus til folkemengden: Himlenes rike er lik en skatt som var gjemt i et jordstykke; en mann fant den og gjemte den igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide for å kjøpe jordstykket. Videre ligner himlenes rike en kjøpmann som lette etter vakre perler; så fant han en som var særlig verdifull, solgte alt han eide og kjøpte den.»

Her finner man dagens TEKSTER og BØNNER/ANTIFONER.

I den gamle messen, 11. søndag etter pinse, brukes samme introitus, men elelrs er tekstene helt annerledes. SE HER (latin/norsk) OG HER (eng./latin).

Eksempler på kloke og mindre kloke avgjørelser innen den liturgiske bevegelsen

Liturgi /

Jeg har nylig lest litt om en amerikansk prest som var svært aktiv i den liturgiske bevegelsen på 40- og 50-tallet, Reynold Hildenbrand. Nettsidene forteller en hel del om hans arbeid – som rektor på et presteseminar og som sogneprest, og viser også hvordan han i 1957 fornyet sin kirkes interiør – tydeligvis slik den liturgiske bevegelsen syntes alterpartiet burde se ut.

For meg er det vanskelig å forstå at man både kan understreke svært sentrale deler i messen (og bl.a. folkets deltakelse) på en korrekt og interessant måte, samtidig som man fullstendig ødelegger kirkene!

Første bilde viser kirken før «fornyelsen»

Deretter etter «ødeleggelsen»

Til sist en nærbilde av det nye alteret

Skroll til toppen