VGs forside i dag er et godt eksempel på useriøs journalistikk; «den katolske biskopen har et hemmelig arkiv over sexovergripere» slås det fast – og NTB har spredt dette rundt til alle andre aviser i Norge. (Noen avsier har litt tydeligere lagt vekt på at det er et mer generelt hemmelig arkiv, heldigvis.)

VGs artikkel om dette begynner slik:
«Den katolske kirken i Norge innrømmer at den har et hemmelig arkiv. Her skjules overgrep begått av kirkens betrodde menn.

Slike «hemmelige arkiver» er vanlige i katolske menigheter. De mest lukkede, og myteomspunne, er Vatikanets hemmelige arkiver.»

Nå har biskop Eidsvig nevnt at han kjenner til noen ganske få overgrep mot mindreårige (så gamle at de aktuelle prestene ikke lenger lever), skulle han likevel ha liggende mange andre overgrepssaker i et hemmelig arkiv? Dette er vel et godt eksempel på ‘moralsk panikk‘, vil jeg tro.

Det er nok korrekt at deler av biskopens arkiver er mer hemmelige enn andre (der kan det vel ligge informasjon om prestenes egnethet, hvem som kan være aktuelle som nye biskoper, og flere andre ting), og at Vatikanet har hemmelige arkiver (som ofte frigjøres etter et visst antall år) – men gjelder ikke dette alle stater og store organisasjoner?

En vurdering av hvor mange ting i Kirken som bør være hemmelige kan sikkert være på sin plass, men det er dumt at avisartiklene nå skal bli så fordummende.

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund. Og de trykket i går en artikkel med følgende overskrift: Katolikkene ofre for moralpanikk – Moralpanikken katolikkene utsettes for i dag er et kjent og beklagelig sosiologisk fenomen, mener den italienske religionssosiologen Massimo Introvigne.

Artikkelen (som tar opp ting jeg nevnte på min blog nylig) starter slik:

«Det som kjennetegner en moralpanikkbølge, er for det første at problemer som har eksistert i lang tid blir rekonstruert i mediene som ”helt nye”. Dernest blir all statistikk overdrevet og fordreid, slik at det skal framstå som om problemene har økt veldig i den siste tiden.

Han understreker at slik mediepanikk sjelden fører noe godt med seg. For det første fordreies virkelighetsoppfatningen, slik at det blir vanskeligere å løse problemene på en effektiv måte. Dernest legger hysteriet til rette for urettmessige og undertrykkende sanksjoner mot de som rammes, understreker han. … …»

Les hele denne interessante artikkelen her – og les gjerne mer om moralsk panikk mer generelt på Wikipedia her.

Biskop Eidsvig ble intervjuet av Morgenbladet på vei til flyplassen i Wien i går, og nå kan vi lese det her. Biskopen svarer godt og saklig for seg, og intervjuet skjemmes bare av at avisa setter som overskrift at sølibatet nok snart kan avskaffes – mens biskopen bare sier at det er et spørsmål man kan diskutere, siden det ikke er et dogme. Her er et utdrag:

Du har i ett år visst om at tidligere biskop i Trondheim, Georg Müller, hadde forgrepet seg på en mindreårig. Samtidig viser nettavisene en video fra tidligere i år der du oppfordrer til åpenhet om seksuelle overgrep i den katolske kirken. Hvordan har det vært å oppfordre til åpenhet og selv holde på slik en hemmelighet?

Det er adskillig moralisering ute og går, og det er aldri bra. Man trekker veldig raske slutninger. Spør du ti norske journalister om hvorvidt disse overgrepene skyldes sølibatet, sier de ja alle sammen, det er så forutsigelig at det ikke er verdt å lese. På den andre siden er det min oppfatning at de fleste journalistene, bortsett fra dem som har bestemt seg for hva du mener på forhånd da, er flinke til å lytte og fange opp nyanser. … …

Slik begynner en svært lang artikkel på Dagbladets nettsider – et perspektiv som ser ut til å forsvinne akkurat disse dager:

Er det større fare for at barn blir misbrukt i katolske menigheter enn i samfunnet for øvrig?

…

Om overgrep mot en da værende prestestudent kan vi lese i VG i dag:

I 15 år har Reidar Voith (38) gruet seg til å fortelle om det han opplevde som ung prestestudent. Han er nå prest i den katolske kirken Vår Frues kirke i Porsgrunn

Men det er klart det var tilleggsaspekter ved saken at jeg var prestestudent: Hadde jeg troverdighet og var jeg egnet som prest etter det jeg var utsatt for? Det kan jo være et spørsmål om man er i stand til å utføre sin prestegjerning etter slike opplevelser. Heldigvis kom jeg gjennom det.

Adresseavisa melder i dag at biskop Müller har feiret ca 10 messer i et sykehuskapell i Tyskland siden nyttår – som vikarprest. Slik skriver avisa:

«Müller har holdt rundt ti offentlige gudstjenester som prest og geistelig, han har steppet inn når det har manglet prest. Det har alltid vært en kirkemedarbeider eller en eller flere andre geistelige med, bekrefter presseansvarlig Roland Knillmann ved det katolske sykehuset Franziskus-Hospital like utenfor Osnabrück nordvest i Tyskland.

Han understreker at de ikke visste noe om misbruket. Nyheten har overrasket og berørt de ansatte på sykehuset veldig.»

Biskop Eidsvig uttaler senere i artikkelen at han ikke kjente til dette, og reagerer sterkt på opplysningene om de offentlige messene. Det virker, syns jeg, som om man ikke har klart å balansere offerets behov for stilleht om saken, med behovet for full informasjon i det området Müller nå bor.

Men i vår mediatid er det vel umulig at noe skal gjøres kjent i Tyskland, men ikke i Norge, og det kan vise seg at man mot offerets ønske burde ha offentliggjort hele sannheten i fjor. Ikke offerets navn, selvsagt, men i 1990 var forholdene i Trondheim så små at det skulle lite til å finne ut hvem det var. Et skikkelig dilemma for Kirken altså.

Jeg vet ikke om det som står i Adresseavisa i dag er korrekt i alle detaljer, men det virker nå som (det nå voksne) offeret ikke har varslet om overgrepet i det hele tatt – det var denne varsleren som tok saken opp. Og han var (positivt) overraska over at Kirken behandla saken så hurtig, samtidig som han er kritisk til at ikke hele sannheten kom fram i fjor. Det kommer også fram at ikke alle var fornøyd med at han fortsattte sin kontakt med offeret.

Det springenede punktet i saken ser ut til å være i hvor stor grad man skal ta hensyn til offerets ønsker; skal man fullt ut gjøre som han ønsker (som Kirken ser ut til å ha gjort), eller burde man ha insistert på at den virkelige grunnen til biskop Müllers avgang skulle ha blitt offentliggjort i fjor?

Her er et utdrag fra Adresseavisa:

Jeg ble kjent med overgrepene i midten av januar 2009. Årsaken til at fikk vite om saken var kanskje at jeg hadde vært kritisk til Müllers lederstil. Etter min mening bedrev han ren mobbing av de andre geistlige, sier varsleren.

Jeg hadde ikke forestilt meg at det ville skje så raskt. For min egen del vil jeg si jeg ble lettet og glad da saken ble kjent i går. Det var ikke riktig at den ble holdt hemmelig. Menigheten burde straks ha fått høre sannheten om hvorfor han måtte gå. Jeg synes at Müller slapp for billig, sier mannen.

Jeg syns Anniken Huitfeldts uttalelse til Adresseavisa i dag er interessant, på to måter: 1) At overgrep mot barn er et generelt problem i samfunnet, som samfunnets organer ofte ikke klarer å behandle på en god måte, og 2) at det ikke er opplagt at andre bør melde slike saker til politiet, offerne (om de er voksne) må få avgjøre dette selv.

Her er en del av det hun sier:
Ap-politikeren omtaler saken som trist. Det vi vet er at når det er fokus på overgrep i ett miljø, så dukker det ofte opp flere saker. Flere står fram og forteller sine historier, sier hun.

I saker der barn er involvert går meldeplikten over taushetsplikten. Men når offeret er voksent og saken foreldet, må man ta en individuell vurdering. Ministeren har forståelse for at voksne som varsler om overgrep i barndommen, ikke ønsker å gjennomgå en rettssak eller lese om saken i avisen.

Afteposten hadde tidligere i dag et intervju med msgr. Torbjørn Olsen (bosatt i Tromsø), som på en grei måte forklarer litt om katolsk kirkerett, og om regler som gjelder spesielt for misbruk av barn. Her er et utdrag av intervjuet:

Vi er et sosialt fellesskap og et samfunn, noe vi har vært i 2000 år. Kirken har eksistert i tider med et sivilt samfunn, og i tider uten et sivilt samfunn. Og spesielt når det sivile samfunnet ikke fungerer, har det vært helt nødvendig at vi har våre egne regler, forklarer monsignore Torbjørn Olsen. Han er en av Norges fremste eksperter på katolsk kirkerett, og har både en teologisk embedseksamen og en juridisk doktorgrad innen den katolske kirke.

Rettsprosessene er noe ulike for ulike «lovbrudd». Dersom det er mistanke om overgrep, skal det straks varsles til den såkalte troskongregasjonen i Vatikanet. … De begjærer en lokal etterforskning og dom, som blir overvåket fra Vatikanet. Dersom saken blir anket, er det en egen domstol ved troskongresjonen som behandler saken. Dette gjør at man får mest mulig lik behandling på alle saker, sier Olsen.

Kl 13.16 i dag ble følgende melding lagt ut på katolsk.no:

«Vatikanets pressekontor har den 7. april sent ut følgende melding, hvor pressetalsmann Federico Lombardi bekrefter at Müllers avgang var foranlediget av seksuelt misbruk av mindreårig:

Sivilrettslig sett er saken foreldet. Offeret, som idag er myndig, ønsker fremdeles å forholde seg anonym.»

Det siste punktet her, om offerets ønske om anonymitet, er blitt ganske sentralt i dagens avis- og blog-debatt: Var det feil av Kirken å holde denne saken hemmelig så mange måneder «etter offerets ønske», og har diverse aviser i dag ødelagt for offeret ved å gjøre det stadig lettere å identifisere ham? Jeg kan selv ikke fullt ut svare på dette, men det virker på meg som om avisene ikke i tilstrekkelig grad lytter til offeret (som de vel burde?).

Vårt Lands sjefsredaktør Helge Simonnes kritiserer i dag på verdidebatt.no pave Benedikt for hans taushet om overgrepsskandalene i Kirken. Han skriver:

Pave Benedikts taushet om pedofili viser en kirke i dyp krise.

Men med den medieoppmerksomhet som det har vært omkring Den katolske kirkes mange pedofiliskandaler, ville det vært naturlig at paven stod frem med en beklagelse overfor alle dem som er misbrukt av kirkens tjenere. Tausheten er så påtagelig at den blir overdøvende. … …

I debatten etter dette innlegget forsvarer professor Bernt T. Oftestad paven – samtidig som han er ganske kritisk om måten Den katolske Kirke i Norge har håndtert saken på, bl.a. burde Kirken ha opprettet en krisetelefon der man lett kunne melde fra om nye saker, slik man har gjort i andre land, bl.a. Danmark. Men pave Benedikt blir altså forsvart grundig av Oftestad:

Sjefsredaktør Helge Simmones melder seg på som kritiker av paven. Men hvor er Vårt Lands kritiske journalistikk på dette feltet? … … Etter mitt skjønn er den katolske krisen kommet inn i en ny fase ved det konsentrerte angrepet på paven. Grunnlaget for kritikken er for lengst tilbakevist av Vatikanet. Denne kritikken av paven kommer ikke på grunn av ofrene. De skyves foran i et ideologisk motivert forsøk på å bryte ned pavens autoritet. De tunge opinionsdannere som nå angriper Bendikt for manglende medfølelse med ofrene, står for en sekularistisk liberalistisk ideologi som har åpnet for den moderne seksualiserte kulturen. I den vestlige verden promotert ved talsmenn for den humanistiske psykologi som Maslow og Carl Rogers. Den nåværende pave har kjempet mot at denne kulturen skulle få innpass i Kirken – i katolsk undervisning og ved presteseminarene. Derfor er det at man nå angriper ham. Den paven man heller burde rette søkelyset mot, er Johannes Paul II og Paul VI, som aldri grep inn overfor utviklingen i USA, og den startet allerede i 1960-årene. Det var først ved Ratzinger at pavestolen begynte sitt oppgjør med homo- og pedofilikulturen i Kirken. …

Som sikkert mange andre har jeg i dag lest ganske mye på nettet om overgrepsskandalen i Trondheim, mest i Adresseavisa, Afteposten og Vårt Lands Verdidebatt, for å få vite hva som er skjedd, og for å prøve å forstå om hvorfor slike ting skjer, og om hvordan Kirken (og samfunnet ellers) behandler dette.

På verdidebatt.no skrev Olav Rune Ekeland Bastrup et interessant innleg for to dager siden, der han bl.a. sier:

Hvorfor kommer skandalene rundt sexovergrep i Den katolske kirke akkurat nå? For enhver som kjenner Kirken fra innsiden – i mitt tilfelle siden midten av 70-tallet – er dette ingen nyhet. Jeg hørte om mange slike saker allerede på slutten av 1970-tallet, og jeg vet at mange av dem ble tatt affære med fra Kirkens side på en måte som den gang ble ansett som adekvat og som på mange måter var forut for sin tid om man ser det i forhold til den lille kunnskap og oppmerksomhet samfunnet da hadde om pedofiliproblematikk. Problemet den gang var like mye at det sivile rettsapparat ikke tok slike saker alvorlig. I Irland ble et stort antall anmeldelser til sivil påtalemyndighet henlagt og sendt over til det kirkelige rettsapparat, hvor de ble lagt i en skuff. Det samme skjedde i USA. Og da samfunnet først ble oppmerksom på problematikken, mistet man hodet fullstendig og lot det gå over stokk og stein. Det er nok å minne om Bjugn-saken, som skapte flere tragedier enn den avdekket.

Det er først i senere år at samfunnet fullt ut har forstått at pedofili først og fremst er et kriminali­tets­problem og som må møtes som sådan. Og først i senere år har man begynt å innse at pedofili har et omfang i samfunnet som de færreste av oss har fantasi til å forestille seg. Det gikk opp for meg da jeg selv begynte å arbeide med overgrepssaker midt på 1990-tallet. Jeg kan fortelle vanvittige historier fra norsk virkelighet og med norske menn i ansvarsfulle stillinger involvert, som aldri er blitt avdekket eller blitt ført for noen domstol, av den enkle grunn at overgriperen har skjult sporene sine og sitter med en troverdighetskapital som offeret ikke alltid har, dessverre. … …

Janne Haaland Matlary skriver dette i en kronikk i Aftenposten i dag – nok før hun visste om nyheten som i dag kom og biskp Müllers avgang. Jeg kan ikke si meg enig i denne overskrifta, muligens kunne paven ha nevt det i en tale til Roma og hele verden der påskebuskapet står i sentrum, men jeg er ikke overbevist om at det hadde vært så nyttig. Men det hadde vært flott om to andre geistlige – i langfredagens preken, og i en hilsen til paven påskedag – ikke hadde uttalt seg så upassende og overdrevne angrep på Kirken.

Hun kjenner Kirken ganske godt, skriver hun:
«Jeg kjenner kirken innad fra 15 år som medlem av Det pavelige Råd for Rettferdighet og Fred og Det Pavelige Sosialvitenskapsakademi. Jeg har også tidligere vært diplomat for kirken i flere FN-konferanser og kjenner den nåværende paven personlig. Den som brakte meg inn i alt dette var faktisk dagens erkebiskop av Dublin, Dairmuid Martin, som nå er sendt for å rydde opp i den irske kirke. Han vil være kjent for mange nordmenn fra internasjonalt diplomati.»

Videre skriver hun at pave Bendikt selv er en av dem som har gjort mest for å få slutt på slike overgrep:
» … Da paven var kardinal Ratzinger ledet han den mektige Troskongregasjonen. Denne fikk ansvar for alle de amerikanske overgrepssakene som kom frem rundt år 2000 og fikk innført et føre var-prinsipp for disse med automatisk dispensasjon av prester under mistanke.

Han er underlagt andres myndighet, men denne myndigheten kan ikke være vilkårlig. Kirkerettens regler sikrer rettferdig prosess. Men fordi en slik langdryg prosess kan medføre risiko for flere overgrep, fikk Ratzinger omgjort regelen. Han innførte også informasjonsplikt overfor Troskongregasjonen om alle mistanker.»

Men hovedbudskapet til Matlary er at det står svært dårlig til med mediekunnskapen i Vatikanet:
«… hvorfor er det så dårlig mediehåndtering om alt dette fra Vatikanets side? Det virker som kurien – hoffet – er ute av stand til å kommunisere ut fra medienes egen logikk. Man er for sent ute, reaktiv, defensiv og rask til å diagnostisere mediekampanjer. I påsken kunne paven sagt noe i sin tradisjonelle tale, men gjorde det ikke. I stedet fikk kardinal Sodano lov til å kalle det hele en kampanje mot kirken. At paven deretter omfavnet ham, er standard protokoll, men så ut som en begeistret gestus.

I kirken har man ingen tradisjon for åpenhet; og personalsaker er selvsagt hemmelige. Men det som gjør kommunikasjonen så håpløs er etter mitt skjønn at kurien er et hierarki hvor også klerikalismen blomstrer hos mange. Klerikalisme betyr at kurien opptrer som om den selv er viktigst, som om verden er et annet sted. Men kristendommens makt er tjenestens makt: Slik Jesus vasket disiplenes føtter skjærtorsdag, skal kirkens ledere tjene alle oss andre. Derfor er det verden utenfor og legfolket som er viktig, ikke kurien.

Alle norske (nett)aviser ser i dag ut til å melde at biskop Müller gikk av som katolsk biskop i Trondheim i fjor fordi han han hadde seksuelt misbrukt en gutt. For meg kom dette som lyn fra klar himmel; jeg trodde det var de mye omtalte (og svært alvorlige) samarbeidsproblemene som hadde ført til avgangen.

Bl.a. Afteposten skriver om dette, og på katolsk.no er det to artikler i dag om det samme, en pressemelding og en uttalelse fra biskop Eidsvig.

Biskop Eidsvig skriver bl.a.:
Personlig har jeg i dag vanskelig for å finne ord. Først og aller fremst ønsker jeg imidlertid å betone min medfølelse med offeret i denne sak, og jeg håper og ber om at vedkommendes ønske om anonymitet blir respektert. Den utsattes byrde er tung nok fra før. Saken er behandlet i henhold til Kirkens retningslinjer, og offerets behov og ønsker er blitt møtt og respektert etter beste evne.

Et lite lyspunkt midt oppi fortvilelsen vi alle føler i dag, er at Den hellige stol i tilfellet med Müller handlet raskt, kontant og med umiddelbar virkning da saken ble meldt. Selv om forholdet er foreldet etter norsk lov, gjelder Kirkens indre justis like fullt. Derfor står Müller i dag uten kirkelig oppdrag.

ST OLAV – katolsk kirkeblad – er kommet med et nytt nummer som kan leses HER (pdf-fil) allerede nå, rykende ferskt – det er nok en stund til det kommer i postkassende. I dette nummeret bruker man svært mye plass på de mye omtalte overgrepssakene i Den katolske Kirke, og skriver bl.a. en nyttig artikkel på s 5, 6 og 7, som er kalt «Spørsmål og svar om overgrepskrisen». Det er en grundig og god artikkel, som tar opp flere ting jeg allerede har lenket til på min blog, og som svarer på følgende spørsmål:

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?
2.Hva betyr «administrative tiltak» og å «fjerne en prest»?
3. Krever Kirken hemmelighold?
4. Hvorfor foreskriver ikke Kirkeretten automatisk politianmeldelse i overgrepssaker?
5. Er det flere overgrep i Den katolske kirke enn ellers?

Jeg tar her med en del av artikkelen, og henviser til lenken over til de som vil lese alt.

I møte med stadig nye avsløringer og presseoppslag, er det en del spørsmål som naturlig melder seg blant vanlige katolikker uten spesialkunnskap om kirkelige forhold og prosesser. St. Olav kirkeblad har derfor bedt Katolsk Informasjonstjeneste om å klargjøre noen sentrale forhold.

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?

Nåværende ansvarlig for disse sakene i Troskongregasjonen er msgr. Charles J. Scicluna. I et langt intervju med den italienske katolske avisen Avvenire den 13. mars ga han detaljert informasjon om kongregasjonens arbeid. På spørsmålet om antallet saker, svarer han: …

Fra ST OLAV: Spørsmål og svar om overgrepskrisen – hva media ikke fortellerLes mer »

På denne bloggen har jeg nylig lest om ‘moralsk panikk’, som er når man tar opp gamle nyheter, forvrenger dem en hel, og bruker dem ikke for å beskytte offerne (det er altså IKKE for å hjelpe barn/ungdommer som er blitt misbrukt av katolske prester at dette kommer opp nå), men fordi man ønsker å oppnå en annen effekt av angrepene – i dette tilfellet å miskreditere pave Benedikt og Den katolske Kirke, som er en så sterk motkraft i den moralske relativiserings-bestrebelsen i vår moderne tid. Her er litt av innholdet:

Why is there talk again of paedophile priests, based on a case in Germany, which drags in people who are close to the Pope and now even the Pope himself? Does sociology have something to say about this or should we leave it completely to the journalists? I believe sociology has much to say, and it must not remain silent because of a fear of displeasing some.

Two other characteristics have been cited as typical of moral panics. First, problems that have existed for decades are reconstructed in the media and political accounts as new or as the subject of a recent dramatic increase. Second, their incidence is exaggerated by statistics plucked from the air which, while not confirmed by academic studies, are repeated by the media and inspire persistent media campaigns. ….

Hele denne interessante artikkelen kan leser her – men jeg tar også med noen flere utdrag under. …

Moralsk panikk er ikke så veldig nyttigLes mer »