Generelt

Jeg vet ikke om det som står i Adresseavisa i dag er korrekt i alle detaljer, men det virker nå som (det nå voksne) offeret ikke har varslet om overgrepet i det hele tatt – det var denne varsleren som tok saken opp. Og han var (positivt) overraska over at Kirken behandla saken så hurtig, samtidig som han er kritisk til at ikke hele sannheten kom fram i fjor. Det kommer også fram at ikke alle var fornøyd med at han fortsattte sin kontakt med offeret.

Det springenede punktet i saken ser ut til å være i hvor stor grad man skal ta hensyn til offerets ønsker; skal man fullt ut gjøre som han ønsker (som Kirken ser ut til å ha gjort), eller burde man ha insistert på at den virkelige grunnen til biskop Müllers avgang skulle ha blitt offentliggjort i fjor?

Her er et utdrag fra Adresseavisa:

Jeg ble kjent med overgrepene i midten av januar 2009. Årsaken til at fikk vite om saken var kanskje at jeg hadde vært kritisk til Müllers lederstil. Etter min mening bedrev han ren mobbing av de andre geistlige, sier varsleren.

Jeg hadde ikke forestilt meg at det ville skje så raskt. For min egen del vil jeg si jeg ble lettet og glad da saken ble kjent i går. Det var ikke riktig at den ble holdt hemmelig. Menigheten burde straks ha fått høre sannheten om hvorfor han måtte gå. Jeg synes at Müller slapp for billig, sier mannen.

Jeg syns Anniken Huitfeldts uttalelse til Adresseavisa i dag er interessant, på to måter: 1) At overgrep mot barn er et generelt problem i samfunnet, som samfunnets organer ofte ikke klarer å behandle på en god måte, og 2) at det ikke er opplagt at andre bør melde slike saker til politiet, offerne (om de er voksne) må få avgjøre dette selv.

Her er en del av det hun sier:
Ap-politikeren omtaler saken som trist. Det vi vet er at når det er fokus på overgrep i ett miljø, så dukker det ofte opp flere saker. Flere står fram og forteller sine historier, sier hun.

I saker der barn er involvert går meldeplikten over taushetsplikten. Men når offeret er voksent og saken foreldet, må man ta en individuell vurdering. Ministeren har forståelse for at voksne som varsler om overgrep i barndommen, ikke ønsker å gjennomgå en rettssak eller lese om saken i avisen.

Afteposten hadde tidligere i dag et intervju med msgr. Torbjørn Olsen (bosatt i Tromsø), som på en grei måte forklarer litt om katolsk kirkerett, og om regler som gjelder spesielt for misbruk av barn. Her er et utdrag av intervjuet:

Vi er et sosialt fellesskap og et samfunn, noe vi har vært i 2000 år. Kirken har eksistert i tider med et sivilt samfunn, og i tider uten et sivilt samfunn. Og spesielt når det sivile samfunnet ikke fungerer, har det vært helt nødvendig at vi har våre egne regler, forklarer monsignore Torbjørn Olsen. Han er en av Norges fremste eksperter på katolsk kirkerett, og har både en teologisk embedseksamen og en juridisk doktorgrad innen den katolske kirke.

Rettsprosessene er noe ulike for ulike «lovbrudd». Dersom det er mistanke om overgrep, skal det straks varsles til den såkalte troskongregasjonen i Vatikanet. … De begjærer en lokal etterforskning og dom, som blir overvåket fra Vatikanet. Dersom saken blir anket, er det en egen domstol ved troskongresjonen som behandler saken. Dette gjør at man får mest mulig lik behandling på alle saker, sier Olsen.

Kl 13.16 i dag ble følgende melding lagt ut på katolsk.no:

«Vatikanets pressekontor har den 7. april sent ut følgende melding, hvor pressetalsmann Federico Lombardi bekrefter at Müllers avgang var foranlediget av seksuelt misbruk av mindreårig:

Sivilrettslig sett er saken foreldet. Offeret, som idag er myndig, ønsker fremdeles å forholde seg anonym.»

Det siste punktet her, om offerets ønske om anonymitet, er blitt ganske sentralt i dagens avis- og blog-debatt: Var det feil av Kirken å holde denne saken hemmelig så mange måneder «etter offerets ønske», og har diverse aviser i dag ødelagt for offeret ved å gjøre det stadig lettere å identifisere ham? Jeg kan selv ikke fullt ut svare på dette, men det virker på meg som om avisene ikke i tilstrekkelig grad lytter til offeret (som de vel burde?).

Vårt Lands sjefsredaktør Helge Simonnes kritiserer i dag på verdidebatt.no pave Benedikt for hans taushet om overgrepsskandalene i Kirken. Han skriver:

Pave Benedikts taushet om pedofili viser en kirke i dyp krise.

Men med den medieoppmerksomhet som det har vært omkring Den katolske kirkes mange pedofiliskandaler, ville det vært naturlig at paven stod frem med en beklagelse overfor alle dem som er misbrukt av kirkens tjenere. Tausheten er så påtagelig at den blir overdøvende. … …

I debatten etter dette innlegget forsvarer professor Bernt T. Oftestad paven – samtidig som han er ganske kritisk om måten Den katolske Kirke i Norge har håndtert saken på, bl.a. burde Kirken ha opprettet en krisetelefon der man lett kunne melde fra om nye saker, slik man har gjort i andre land, bl.a. Danmark. Men pave Benedikt blir altså forsvart grundig av Oftestad:

Sjefsredaktør Helge Simmones melder seg på som kritiker av paven. Men hvor er Vårt Lands kritiske journalistikk på dette feltet? … … Etter mitt skjønn er den katolske krisen kommet inn i en ny fase ved det konsentrerte angrepet på paven. Grunnlaget for kritikken er for lengst tilbakevist av Vatikanet. Denne kritikken av paven kommer ikke på grunn av ofrene. De skyves foran i et ideologisk motivert forsøk på å bryte ned pavens autoritet. De tunge opinionsdannere som nå angriper Bendikt for manglende medfølelse med ofrene, står for en sekularistisk liberalistisk ideologi som har åpnet for den moderne seksualiserte kulturen. I den vestlige verden promotert ved talsmenn for den humanistiske psykologi som Maslow og Carl Rogers. Den nåværende pave har kjempet mot at denne kulturen skulle få innpass i Kirken – i katolsk undervisning og ved presteseminarene. Derfor er det at man nå angriper ham. Den paven man heller burde rette søkelyset mot, er Johannes Paul II og Paul VI, som aldri grep inn overfor utviklingen i USA, og den startet allerede i 1960-årene. Det var først ved Ratzinger at pavestolen begynte sitt oppgjør med homo- og pedofilikulturen i Kirken. …

Som sikkert mange andre har jeg i dag lest ganske mye på nettet om overgrepsskandalen i Trondheim, mest i Adresseavisa, Afteposten og Vårt Lands Verdidebatt, for å få vite hva som er skjedd, og for å prøve å forstå om hvorfor slike ting skjer, og om hvordan Kirken (og samfunnet ellers) behandler dette.

På verdidebatt.no skrev Olav Rune Ekeland Bastrup et interessant innleg for to dager siden, der han bl.a. sier:

Hvorfor kommer skandalene rundt sexovergrep i Den katolske kirke akkurat nå? For enhver som kjenner Kirken fra innsiden – i mitt tilfelle siden midten av 70-tallet – er dette ingen nyhet. Jeg hørte om mange slike saker allerede på slutten av 1970-tallet, og jeg vet at mange av dem ble tatt affære med fra Kirkens side på en måte som den gang ble ansett som adekvat og som på mange måter var forut for sin tid om man ser det i forhold til den lille kunnskap og oppmerksomhet samfunnet da hadde om pedofiliproblematikk. Problemet den gang var like mye at det sivile rettsapparat ikke tok slike saker alvorlig. I Irland ble et stort antall anmeldelser til sivil påtalemyndighet henlagt og sendt over til det kirkelige rettsapparat, hvor de ble lagt i en skuff. Det samme skjedde i USA. Og da samfunnet først ble oppmerksom på problematikken, mistet man hodet fullstendig og lot det gå over stokk og stein. Det er nok å minne om Bjugn-saken, som skapte flere tragedier enn den avdekket.

Det er først i senere år at samfunnet fullt ut har forstått at pedofili først og fremst er et kriminali­tets­problem og som må møtes som sådan. Og først i senere år har man begynt å innse at pedofili har et omfang i samfunnet som de færreste av oss har fantasi til å forestille seg. Det gikk opp for meg da jeg selv begynte å arbeide med overgrepssaker midt på 1990-tallet. Jeg kan fortelle vanvittige historier fra norsk virkelighet og med norske menn i ansvarsfulle stillinger involvert, som aldri er blitt avdekket eller blitt ført for noen domstol, av den enkle grunn at overgriperen har skjult sporene sine og sitter med en troverdighetskapital som offeret ikke alltid har, dessverre. … …

Janne Haaland Matlary skriver dette i en kronikk i Aftenposten i dag – nok før hun visste om nyheten som i dag kom og biskp Müllers avgang. Jeg kan ikke si meg enig i denne overskrifta, muligens kunne paven ha nevt det i en tale til Roma og hele verden der påskebuskapet står i sentrum, men jeg er ikke overbevist om at det hadde vært så nyttig. Men det hadde vært flott om to andre geistlige – i langfredagens preken, og i en hilsen til paven påskedag – ikke hadde uttalt seg så upassende og overdrevne angrep på Kirken.

Hun kjenner Kirken ganske godt, skriver hun:
«Jeg kjenner kirken innad fra 15 år som medlem av Det pavelige Råd for Rettferdighet og Fred og Det Pavelige Sosialvitenskapsakademi. Jeg har også tidligere vært diplomat for kirken i flere FN-konferanser og kjenner den nåværende paven personlig. Den som brakte meg inn i alt dette var faktisk dagens erkebiskop av Dublin, Dairmuid Martin, som nå er sendt for å rydde opp i den irske kirke. Han vil være kjent for mange nordmenn fra internasjonalt diplomati.»

Videre skriver hun at pave Bendikt selv er en av dem som har gjort mest for å få slutt på slike overgrep:
» … Da paven var kardinal Ratzinger ledet han den mektige Troskongregasjonen. Denne fikk ansvar for alle de amerikanske overgrepssakene som kom frem rundt år 2000 og fikk innført et føre var-prinsipp for disse med automatisk dispensasjon av prester under mistanke.

Han er underlagt andres myndighet, men denne myndigheten kan ikke være vilkårlig. Kirkerettens regler sikrer rettferdig prosess. Men fordi en slik langdryg prosess kan medføre risiko for flere overgrep, fikk Ratzinger omgjort regelen. Han innførte også informasjonsplikt overfor Troskongregasjonen om alle mistanker.»

Men hovedbudskapet til Matlary er at det står svært dårlig til med mediekunnskapen i Vatikanet:
«… hvorfor er det så dårlig mediehåndtering om alt dette fra Vatikanets side? Det virker som kurien – hoffet – er ute av stand til å kommunisere ut fra medienes egen logikk. Man er for sent ute, reaktiv, defensiv og rask til å diagnostisere mediekampanjer. I påsken kunne paven sagt noe i sin tradisjonelle tale, men gjorde det ikke. I stedet fikk kardinal Sodano lov til å kalle det hele en kampanje mot kirken. At paven deretter omfavnet ham, er standard protokoll, men så ut som en begeistret gestus.

I kirken har man ingen tradisjon for åpenhet; og personalsaker er selvsagt hemmelige. Men det som gjør kommunikasjonen så håpløs er etter mitt skjønn at kurien er et hierarki hvor også klerikalismen blomstrer hos mange. Klerikalisme betyr at kurien opptrer som om den selv er viktigst, som om verden er et annet sted. Men kristendommens makt er tjenestens makt: Slik Jesus vasket disiplenes føtter skjærtorsdag, skal kirkens ledere tjene alle oss andre. Derfor er det verden utenfor og legfolket som er viktig, ikke kurien.

Alle norske (nett)aviser ser i dag ut til å melde at biskop Müller gikk av som katolsk biskop i Trondheim i fjor fordi han han hadde seksuelt misbrukt en gutt. For meg kom dette som lyn fra klar himmel; jeg trodde det var de mye omtalte (og svært alvorlige) samarbeidsproblemene som hadde ført til avgangen.

Bl.a. Afteposten skriver om dette, og på katolsk.no er det to artikler i dag om det samme, en pressemelding og en uttalelse fra biskop Eidsvig.

Biskop Eidsvig skriver bl.a.:
Personlig har jeg i dag vanskelig for å finne ord. Først og aller fremst ønsker jeg imidlertid å betone min medfølelse med offeret i denne sak, og jeg håper og ber om at vedkommendes ønske om anonymitet blir respektert. Den utsattes byrde er tung nok fra før. Saken er behandlet i henhold til Kirkens retningslinjer, og offerets behov og ønsker er blitt møtt og respektert etter beste evne.

Et lite lyspunkt midt oppi fortvilelsen vi alle føler i dag, er at Den hellige stol i tilfellet med Müller handlet raskt, kontant og med umiddelbar virkning da saken ble meldt. Selv om forholdet er foreldet etter norsk lov, gjelder Kirkens indre justis like fullt. Derfor står Müller i dag uten kirkelig oppdrag.

ST OLAV – katolsk kirkeblad – er kommet med et nytt nummer som kan leses HER (pdf-fil) allerede nå, rykende ferskt – det er nok en stund til det kommer i postkassende. I dette nummeret bruker man svært mye plass på de mye omtalte overgrepssakene i Den katolske Kirke, og skriver bl.a. en nyttig artikkel på s 5, 6 og 7, som er kalt «Spørsmål og svar om overgrepskrisen». Det er en grundig og god artikkel, som tar opp flere ting jeg allerede har lenket til på min blog, og som svarer på følgende spørsmål:

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?
2.Hva betyr «administrative tiltak» og å «fjerne en prest»?
3. Krever Kirken hemmelighold?
4. Hvorfor foreskriver ikke Kirkeretten automatisk politianmeldelse i overgrepssaker?
5. Er det flere overgrep i Den katolske kirke enn ellers?

Jeg tar her med en del av artikkelen, og henviser til lenken over til de som vil lese alt.

I møte med stadig nye avsløringer og presseoppslag, er det en del spørsmål som naturlig melder seg blant vanlige katolikker uten spesialkunnskap om kirkelige forhold og prosesser. St. Olav kirkeblad har derfor bedt Katolsk Informasjonstjeneste om å klargjøre noen sentrale forhold.

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?

Nåværende ansvarlig for disse sakene i Troskongregasjonen er msgr. Charles J. Scicluna. I et langt intervju med den italienske katolske avisen Avvenire den 13. mars ga han detaljert informasjon om kongregasjonens arbeid. På spørsmålet om antallet saker, svarer han: …

Fra ST OLAV: Spørsmål og svar om overgrepskrisen – hva media ikke fortellerLes mer »

På denne bloggen har jeg nylig lest om ‘moralsk panikk’, som er når man tar opp gamle nyheter, forvrenger dem en hel, og bruker dem ikke for å beskytte offerne (det er altså IKKE for å hjelpe barn/ungdommer som er blitt misbrukt av katolske prester at dette kommer opp nå), men fordi man ønsker å oppnå en annen effekt av angrepene – i dette tilfellet å miskreditere pave Benedikt og Den katolske Kirke, som er en så sterk motkraft i den moralske relativiserings-bestrebelsen i vår moderne tid. Her er litt av innholdet:

Why is there talk again of paedophile priests, based on a case in Germany, which drags in people who are close to the Pope and now even the Pope himself? Does sociology have something to say about this or should we leave it completely to the journalists? I believe sociology has much to say, and it must not remain silent because of a fear of displeasing some.

Two other characteristics have been cited as typical of moral panics. First, problems that have existed for decades are reconstructed in the media and political accounts as new or as the subject of a recent dramatic increase. Second, their incidence is exaggerated by statistics plucked from the air which, while not confirmed by academic studies, are repeated by the media and inspire persistent media campaigns. ….

Hele denne interessante artikkelen kan leser her – men jeg tar også med noen flere utdrag under. …

Moralsk panikk er ikke så veldig nyttigLes mer »

Langrfredag holdt Fr. Raniero Cantalamessa (som er ‘pavens predikant’ og har holdt preken i Peterskirken på denne dagen flere år) en preken, der han etter en lang, teologisk diksusjon om Kristus som yppersteprest og messen som offer, avsluttet på denne måten (nokså uheldig og lite gjennomtenkt, og 10 av disse ordene er i dag over hele verden):

By a rare coincidence, this year our Easter falls on the same week of the Jewish Passover which is the ancestor and matrix within which it was formed. This pushes us to direct a thought to our Jewish brothers. They know from experience what it means to be victims of collective violence and also because of this they are quick to recognize the recurring symptoms. I received in this week the letter of a Jewish friend and, with his permission, I share here a part of it.

«He made us pass / From slavery to liberty,
From sadness to joy, / From mourning to celebration,
From darkness to light, / From servitude to redemption
Because of this before him we say: Alleluia.»

Les hele prekenen her.

OPPDATERING 5/4:
P. Cantalamesa har beklaget det han sa – og det ser ut til at akkurat den stormen la seg nokså snart. Aftenposten tar med en NTB-melding slik:
«I dag beklaget også Cantalamessa utsagnet:
– Hvis jeg mot min vilje såret følelsene til jøder og ofre for pedofili, så er jeg oppriktig lei meg, og jeg ber om forlatelse, sier han til avisen Corriere della Sera, ifølge NTB.»

Bakgrunnen for reaksjonene er at Kirken i USA siden 2002 har hatt strengere regler for hvordan man skal behandle (mulige) seksuelle overgripere enn noen andre institusjoner i hele verden – og at kardinal Ratzinger var med på å få de strenge reglene på plass. På en slik bakgrunn opplever de medias hardkjør i det siste som svært tendensiøst og urettferdig.

Jeg skal her nevne tre reaksjoner. Først fra George Weigel, som jeg skriver mer om her (og jeg har allerede nevnt New Yorks erkebiskop Dolans reaksjon her).

Dernest er Brooklyns biskop Nicholas DiMarzio referert slik: … he called upon the priests and people of the Diocese of Brooklyn to stand up with him and “besiege The New York Times. Send a message loud and clear that the Pope, our Church, and bishops and our priests will no longer be the personal punching bag of The New York Times.”

Bishop DiMarzio’s spirited defense of the Holy Father was based on the decision of The New York Times editors to, “Omit significant facts,” and ignore the reality that the Congregation for the Doctrine of the Faith, which Cardinal Ratzinger headed up, did not have competency over Canonical Trials in 1996. Moreover, Bishop DiMarzio continued “…the priest in question, Father Murphy was in the midst of a Canonical Trial. He died before a verdict was rendered.”

Til sist vil jeg nevne kardinal William Levada, tidligere erkebiskop i San Francisco, nå kardinal Ratzingers etterfølger som leder av Troskongregasjonen. Han sparer heller ikke på kruttet:

… today’s Times presents both a lengthy article by Laurie Goodstein, a senior columnist, headlined “Warned About Abuse, Vatican Failed to Defrock Priest,” and an accompanying editorial entitled “The Pope and the Pedophilia Scandal,” in which the editors call the Goodstein article a disturbing report (emphasis in original) as a basis for their own charges against the Pope. Both the article and the editorial are deficient by any reasonable standards of fairness that Americans have every right and expectation to find in their major media reporting. …

Amerikanske biskoper reagerer svært sterkt på hvordan Den katolske Kirke nå omtalesLes mer »

Jeg strever litt med å huske når jeg ble informert (om det var tidlig på 90-tallet, eller da jeg var feltprest 1986-88) om den generelle frekvensen av seksuelt misbruk av barn og ungdom, både i vårt eget land, og nokså generelt for alle samfunn – for jenter regnet man med at opp mot 10% ville bli misbrukt på en eller annen måte, for gutten var prosentandelen noen lavere. En slik virkelighetsbeskrivelse må føre til en høy grad av realisme, også innefor Kirken (at disse problemene vel aldri helt kan unngås), samtidig som de sier oss at det skjer mange slike misbruk rundt om i hjemmene, på skolene, i idrettslagene osv. – men de fleste av disse sakene blir det aldri skrevet noe om.

Den kjente katolske forfatteren, George Weigel, tar utgangspunkt i lignende tall når han i First Things nylig skriver om hvor urettferdig Den katolske Kirken blir behandlet mht slike saker (her må vi også huske hvor enormt strenge man har vært i Kirken i USA de siste åtte årene):

The sexual and physical abuse of children and young people is a global plague; its manifestations run the gamut from fondling by teachers to rape by uncles to kidnapping-and-sex-trafficking. In the United States alone, there are reportedly some 39 million victims of childhood sexual abuse. Forty to sixty percent were abused by family members, including stepfathers and live-in boyfriends of a child’s mother—thus suggesting that abused children are the principal victims of the sexual revolution, the breakdown of marriage, and the hook-up culture. Hofstra University professor Charol Shakeshaft reports that 6-10 percent of public school students have been molested in recent years—some 290,000 between 1991 and 2000. According to other recent studies, 2 percent of sex abuse offenders were Catholic priests—a phenomenon that spiked between the mid-1960s and the mid-1980s but seems to have virtually disappeared (six credible cases of clerical sexual abuse in 2009 were reported in the U.S. bishops’ annual audit, in a Church of some 65,000,000 members).

… …

I Sverige har mange katolske tidsskrift og blogger kommet pave Benedikt til forsvar; de hevder at gamle overgrepsskandaler helt urettmessig nå blir brukt mot ham. Bl.a. har Katolsk Observatör oversatt en artikkel av John Allen: ‘Att hålla i minnet vad som är vad i fråga om Benedikt och krisen’.

En annen artikkel roser pave Benedikt for hans mot mht disse vanskelige sakene, og en tredje sier at ‘Att sätta likhetstecken mellan celibat och pedofili – grov och felaktig förenkling’

Signum-bloggen har også en artikkel som sier at ‘New York Times anklagade påven med fejkade dokument’.

Professor ved MF, og katolikk, Bernt T Oftestad, skrev i går i Vårt Land et leserinnlegg, som tar utgangspunkt i p. Arnfinns Harams kronikk i Aftenposten siste uke – som jeg skrev om her. Her skriver Oftestad bl.a.:

«I Aftenposten 24. mars anfører pater Arnfin Haram at opphevelse av kravet om sølibat for det alminnelige presteskap vil bidra til å forhindre overgrepskriminalitet i Kirken. Men også en gift katolsk prest vil kunne være overgriper. Her er ekteskap ingen hindring. I det katolske systemet ville han imidlertid ha vært beskyttet av den hemmelige forvaltning innen hierarkiet – forflyttet, men ikke anmeldt. De skjebnesvangre virkninger av det katolske hierarkiets autoritære struktur og det overdrevne hemmelighold er kommet for dagen gjennom overgrepssakene.

Man bør endre mentalitet og kultur innen hierarkiet. Krisen er ikke påført kirken utenfra. Vi står overfor en indrekirkelig krise.»

At presteskapet har sitt eget fellesskap, med en indre lojalitet, er det ingen tvil om. Og at det kan være uheldig i denne sammenheng er det nok noe i, men det er knapt den mest sentrale faktoren i overgepsskandalen. Jeg var selv i Forsvaret i 3 år (som feltprest) og oppdaget der det sterke fellesskapet offiserene der har, og flere andre profesjoner har også et sterkt indre samhold, f.eks. politiet og legene. Et slikt fellesskap er ofte en styrke og en hjelp, selv om det også kan ha negative konsekvenser (for utenforstående) av og til.

For meg er det nok en viktigere måte å forklare problemet på, at holdningen i hele samfunnet til slik misbruk var annerledes inntil ganske nylig, det vitner jo fortellinger fra skoler og ulike barneinstitusjoner om også her i Norge – og legene trodde tydeligvis at terapi kunne helbrede forbryterne. Hvor lenge er det f.eks. siden lærere, helsesøstre o.l. i Norge ble pålagt å anmelde seksuelle misbruk av barn og ungdommer når det fikk mistanke om det – er det så mye mer enn 15-20 år?

Alt dette er svært beklagelig (og det er riktig at man skulle kunne vente seg noe mer av Kirken), men det blir samtidig ubalansert på man angriper Kirken uproporsjonalt mye – som man nå gjør. Den katolske Kirke har jo også for noen år siden ryddet opp forholdsvis godt. Her er f.eks. reglene i Den katolske Kirke i Norge om hva man skal gjøre ved seksuelt misbruk av barn og unge – fra 2003.

Overgrepsskandalene er et alvorlig problem for Den katolske Kirke, men katolikker flest føler at det er svært urettferdig når pave Benedikt personlig blir beskyldt for å være medansvarlig. Slik skrev zenit.org i går:

Archbishop Timothy Dolan of New York brought hearty approval from a standing-room-only crowd at St. Patrick’s Cathedral on Palm Sunday when he defended Benedict XVI against «unrelenting insinuations» in the scandals of sexual abuse.

According to the Associated Press report of the archbishop’s words, the congregation responded with 20 seconds of applause. … …

Father Thomas T. Brundage var ansvarlig for behandlinga av presten som forgrep seg på døve barn fra 1950 til 1974, da man senere satte i gang en prosess for å få tatt fra presten alle presterettigheter, sier han aldri er blitt kontaktet av New York Times eller andre aviser – som kanskje ville sjekke at det de skrev var korrekt. Mye av det avsiene skriver er feil, og F. Brundage skriver også svært tydelig at kardinal Ratzinger/ pave Benedikt er en av de som har jobbet aller mest for å få sannheten fram i lyset, og straffe overgriperne. Han skriver bl.a.:

… In 1996, I was introduced to the story of Father Murphy, formerly the principal of St. John’s School for the Deaf in Milwaukee. It had been common knowledge for decades that during Father Murphy’s tenure at the school (1950-1974) there had been a scandal at St. John’s involving him and some deaf children. The details, however, were sketchy at best.

Third, the competency to hear cases of sexual abuse of minors shifted from the Roman Rota to the Congregation for the Doctrine of the Faith headed by Cardinal Ratzinger in 2001. Until that time, most appeal cases went to the Rota and it was our experience that cases could languish for years in this court. When the competency was changed to the Congregation for the Doctrine of the Faith, in my observation as well as many of my canonical colleagues, sexual abuse cases were handled expeditiously, fairly, and with due regard to the rights of all the parties involved. I have no doubt that this was the work of then Cardinal Ratzinger.

Fourth, Pope Benedict has repeatedly apologized for the shame of the sexual abuse of children in various venues and to a worldwide audience. This has never happened before. He has met with victims. He has reigned in entire conferences of bishops on this matter, the Catholic Bishops of Ireland being the most recent. He has been most reactive and proactive of any international church official in history with regard to the scourge of clergy sexual abuse of minors. Instead of blaming him for inaction on these matters, he has truly been a strong and effective leader on these issues.

Finally, over the last 25 years, vigorous action has taken place within the church to avoid harm to children. Potential seminarians receive extensive sexual-psychological evaluation prior to admission. Virtually all seminaries concentrate their efforts on the safe environment for children. There have been very few cases of recent sexual abuse of children by clergy during the last decade or more. …

LES MER OM DETTE HER.

Dette skriver erkebiskop Dolan i New York på sin egen blog, etter først å ha innrømt at Kirken sviktet på dette området tidligere:

The sexual abuse of our young people is an international, cultural, societal horror. It affects every religion, country, family, job, profession, vocation, and ethnic group.

That, of course, is another headline you’ll never see.

Erkebiskopen innrømmer at også Kirken har mye å svare for mht behandlingen av slike saker tidligere, men at de nå (i alle fall i USA) gjør mer enn noen andre grupper i samfunnet.

John Allen skrev også en kommentar i forgårs, der han skriver at Kirken må fortsette å være ærlig mot seg selv, og ikke skjule noen av misbrukene eller tildekningsforsøkene som skjedde tidligere, men han oppklarer mange misforståelser om hva Kirken har gjort og gjør på dette området, og sier bl.a. at etter kardinal Ratzinger (for første gang) fikk ansvar for disse sakene i 2001/02, har han vært svært kontant overfor overgriperne. 80% av prestene der anklagene har kommet til Vatikanet har mistet sine presterettigheter, 60% faktisk uten den kirkelige rettsaken de vanligvis har krav på – fordi anklagene virket så klare, har de bare administrativt blitt avskjediget.

Erkebiskop Dolan reagerer sterkt på hvordan paven urettferdig blir behandlet, og skriver også følgende i sitt innlegg: …

Ingen gjør i dag så mye for å avdekke seksuelt misbruk som Den katolske KirkeLes mer »

F. Dwight Longenecker (som selv er gift) skrev nylig på sin blog om overgrepsskandalene i Den katolske Kirke, som nå (igjen) dominerer mediebildet. Han skriver bl.a. at «we should be ashamed of the offenders and those who sheltered them and oppressed the victims. The guilty should be weeded out, removed from office and handed over to the civil authorities where they are guilty of crimes. Systems to avoid abuse must be established and rigorously maintained, and victims should be justly compensated for their suffering.»

Likevel legger han til (og jeg syns det er nyttig informasjon) at blant andre professor Philip Jenkins ved Penn State University (som ikke selv er katolikk) har skrevet en svært nyttig og objektiv bok om emnet, og han understreker sine synspunkter i denne artikkelen. På bakgrunn av hans arbeid bør vi alle huske følgende fakta og prinsipper, skriver Longenecker:

* Priestly celibacy is not the issue – married men are more likely to abuse children than unmarried
* Most child abuse takes place within the home.
* All religious groups have pedophile scandals, and the Catholics (while the largest religious group) are at the bottom of the list statistically.
* Child abuse is prevalent in all areas of society: schools, youth organizations, sports, etc.

* Statistically, of all the professions, Christian clergy are least likely to offend. Doctors, Farmers and Teachers are the professions most likely to abuse children–not clergy.
* Among clergy offenders Catholic priests are least likely to offend.
* Catholic cases of pedophilia make more headlines because of anti Catholic prejudice and because the Catholic Church is bigger and more lucractive to sue.
* Pedophilia and Euphebophilia are different problems. The former is sexual attraction to pre-pubescent children. The latter is attraction to teenagers. Most cases branded ‘pedophila’ are actually ‘euphebophila.’
* Most of the cases of euphebophilia are homosexual in nature, however the politically correct do not want this problem to be associated with homosexuality.
* The number of Catholic priests guilty of pedophilia is very small.
* What we now call ‘cover up’ was often done in a different cultural context, when the problem was not fully understood and when all establishment organizations hushed scandals. They did so for what seemed good reasons at the time: protection of the victims and their families, opportunity for rehabilitation of the offender, the avoidance of scandal to others. It is unfair to judge events thirty years ago by today’s standards.
* When lawsuits are looming people smell money. We must be wary of false accusations.
* The accused must be entitled to a fair hearing. The church should insist on hard proof of the abuse, and for the sake of justice, ensure that the innocent are not prosecuted.
* When guilt is established the offender must be punished, not sheltered.
* Distinctions must be made between types of abuse. Some offenses are worse than others. Verbal abuse or corporal punishment during a time when that was acceptable, while lamentable, is not the same as sexual abuse or extreme physical abuse.
* Sexual abuse of an adult, or a sexually experienced older teenager is wrong, and damaging, and should be punished, but it is not the same as the sexual abuse of a younger, innocent child.
* Number of offenses must be considered. One lapse is not of the same seriousness as repeated, persistent and premeditated offenses.