Soaking – en ukjent verden for katolikker

Økumenikk /

En ukjent verden og milevis fra det man gjør i en katolsk messe – og jeg må legge til at jeg glad at jeg slipper å være med på dette.

Etter et par timers lovsang kommer taleren på scenen – under.

Avisa DagenMagazinet skriver slik om dette som skjedde i Oslo sist helg:
«For en utenforstående må det virke nokså merkverdig det som skjer på møtene i Ekeberghallen i Oslo denne uka. Møtene starter med løssluppen lovsang til drivende frisk musikk der tilbedelsen av Gud som Far og Jesus som Frelser og Herre er i fokus.

Nokså snart inntreffer innslag av roping, hyling og brøl fra publikum og det høres en del høy, hysterisk latter, mens musikken roes ned og får mer og mer suggererende, ensformig karakter. Noen rister voldsomt, andre skriker i spasmer. I halvannen til to timer pågår den lange sangsekvensen før taleren slipper til. «Soaking» kalles fenomenet der det viktigste er å oppnå en tilstand der Gud og Jesus blir tilbedt – i høylydt utrop, eller i stillhet på eller under et teppe. Ved slutten av seansen ligger også mange av tilhørerne strekk ut på gulvet framfor plattformen eller i midtgangene og soaker – ber eller tilber på godt norsk. Her brukes det bare ekstra lang tid på å «soake» enn det en finner i andre kristne sammenhenger, og hemninger er en uting.»

In voluntáte tua, Dómine, universa sunt pósita, et non est qui possit resístere voluntáti tuæ

Liturgi /

tu enim fecisti omnia, coelum et terram, et universa quae coeli ambitu continentur: Dominus universorum tu es. – Herre, alle ting er underlagt din vilje, og ingen kan stå din vilje imot. For du har skapt alt, himmel og jord, og alt som rommes av himmelens krets. Du er verdens Herre. (Est 13, 9.10-11)

Dagens første lening er det kjente vingådssangen fra Jesaja 5:
«Jeg vil synge en sang om min venn, min kjære venns sang om hans vingård. En vingård hadde min venn i en fruktbar bakke. Han gravde den om og renset den for stein og plantet edle vintrær i den. Han bygget et vakttårn i haven og hugget ut en vinpresse der. Nå ventet han å høste gode druer, men besk var frukten den bar. Og nå, Jerusalems borgere og dere menn i Juda: Døm i denne sak mellom meg og min vingård! Hva var det mer å gjøre med haven som jeg ikke alt hadde gjort? Hvorfor bar den så besk en frukt, når jeg ventet meg gode druer? Nå skal jeg la dere få vite~ hva jeg vil gjøre med min vingård. Jeg tar bort gjerdet, så den beites av, jeg river ned muren, så den tråkkes ned. Slik vil jeg legge den øde. Den skal ikke skjæres og hakkes mer, men torn og tistel skal gro, og jeg vil befale skyene at de ikke skal sende regn over den. For Herrens, Hærskarenes Guds vingård, er Israels hus, og Judas folk er haven som var hans lyst og glede. Han ventet rett – men se, det ble blodig urett! Han ventet rettferd – men hør, det ble skrik!

I evangeliet forteller Jesus også om en vingård, og poenget i begge fortellingene er advarsel mot å la være å gjøre Guds vilje. Bibeltekstene handler om hvordan mange i Jesu eget folk forkastet ham, men tekstene taler også til oss, og ver oss om å vende oss bort fra våre synder, få tilgivelse og å fortsette vårt liv på en bedre måte.

Les alle tekstene her og messens bønner her. Her er dagens tekster og bønner i den gamle kalenderen.

Gelius raser over katolikker i Dagbladet – Berggren svarer

Generelt, Katolsk /

Dagbladets nettsider illustrerer denne artikkelen med et flott bilde av pave Benedikt:

Jeg hørte for noen dager siden at Einar Gelius hadde skrevet svært så kritisk om Den katolske Kirke i Dagbladet, som et svar på konvertitt-artikkelen der sist lørdag. Jeg leste det Gelius skrev i går og ble ikke imponert; det var egentlig bare en usystematisk oppsamling av gamle angrep på Kirken, uten noen ny vinkling eller ny informasjon – med overskrifta: «Den katolske maktkirken». Les selv han skrev her.

Konvertitten Arne Berggren har senere svart i Dagbladet, bl.a. på måten han ble omtalt av Gelius. Han skriver ganske godt, syns jeg, og åpner slik:
Kjære Einar Gelius, jeg ser at du er rasende. Jeg ser at du svinger den antikatolske storslegga i Dagbladet, som en reaksjon på artikkelen om norske konvertitter til katolisismen i Magasinet sist helg. Vel, en artikkel som handler om konvertitter, blir nødvendigvis direkte eller indirekte kritisk til noe av det man har forlatt, det er umulig å snakke om et valg uten å berøre de man velger bort. Når du hisser deg opp over og flere ganger gjentar at jeg sier Gelius og Stålsett knapt kan regnes som kristne, gjør du det jo mot bedre vitende. Det er for lengst presisert og dementert, noe du selv også nevner. Journalisten har skriftlig beklaget og bekreftet at dette er et sitat som ikke skulle stått på trykk. Men du gir meg jo en kjærkommen til enda en gang si at så dum er jeg ikke, at jeg gjør meg til dommer over andres tro. …

Poenget mitt var at det av og til er vanskelig å se en felles kurs i statskirken, og for mange er det noen av det viktigste i en kirke. Noe absolutt. Noe som hever den over meningsmålinger og trender i tiden. Det er enkelt å spille på fordommene mot katolisismen, og ingen ting er lettere enn å trekke frem homofili, pedofili, kvinnelige prester og Pavens makt, man trenger bare å si ordene. Hiv på redselen for donger også, så fyrer vi opp under det ingen av oss er tjent med, en generell skepsis mot religion.

Skulle man være interessert i forskjellene på lutherdom og katolisisme, må man sette av et par-tre timer. Man oppdager jo at likhetene er flere enn forskjellene. Og at Luther er vrien å forstå for mange. Man oppdager kanskje også at den versjonen av reformasjonen vi lærte på skolen, ikke er den helt korrekte, nødvendigvis og at Paven ikke er så ufeilbarlig og umulig å kritisere som så mange protestanter skal ha det til. Kan hende oppdager man at det er i Lutherdom man hører hjemme. Eller man forundres over Statskirken pessimistiske menneskesyn, og får en følelse av at noe skurrer når katolske ritualer og skikker får stadig større innpass i den samme kirken. …

Vatikanet vil ta bort eukaristiske bønner for barn

Liturgi /

På nettstedet catholicculture.org ble det i går offentliggjort at de eukaristiske bønnene for barn om ikke lenge skal forsvinne. Grunnesnsom oppgis er at de ikke godt nok reflekterer det hellige i den hellige handlingen. Disse bønnene er ikke mye brukt i Norge, men jeg har brukt dem noen få ganger på engelsk (ikke fordi jeg valgte det selv). Det går an å bruke dem på en noenlunde forsvarlig måte (er min erfaring), men jeg er ikke lei meg for at de nå skal bli tatt bort. Her er nyheten:

The Vatican plans to remove the Eucharistic Prayers for Children from the authorized prayers of the Roman Missal.

Bishop Arthur Serratelli of Paterson, New Jersey, the chairman of the US bishops’ liturgy committee, has disclosed the Vatican plans in a letter to the American bishops. He reported that the Congregation for Divine Worship plans «to publish a separate text at a later time.»

The Eucharistic Prayers for Children, like many other liturgical texts, have been criticized for failing to convey an adequate sense of the sacred in the liturgy. In recent years the Vatican has made special efforts to recover that sense of the sacred, and to curtail the proliferation of liturgical texts in order to encourage consistency in the liturgy.

En interessant religions-blog i Danmark

Data/blogg /

Jeg leser av og til den danske avisa Kristeligt Dagblad, og så på deres nettside i dag en artikkel med overskrifta «Når den ene part vil konvertere». Jeg klikket på lenka om kom til avisas nettside/blog religion.dk, og leste spørsmålet som var sendt inn:

«Jeg overvejer, at konvertere og blive katolik. Mit spørgsmå går på, om jeg godt kan dette, når jeg er protestantisk gift? Altså, skal min mand også konvertere? Eller kan jeg godt gøre dette alene?»

Svaret, som var skrevet av katolikken Kirsten Kjærulff, begynte slik:

«Du kan udmærket konvertere og blive katolik, også selv om din mand vælger at forblive protestant.

Enhver, der ønsker at blive katolik, skal henvende sig til en katolsk præst og bede om undervisning. I øvrigt er man til enhver tid velkommen til uforpligtende at høre nærmere om den katolske Kirke. Man er også altid velkommen til at deltage i søndagsmessen. Kun må man være klar over, at man ikke kan modtage kommunionen, før man er blevet optaget i Kirkens fulde fællsesskab. … « Les resten her.

Kirsten Kjærulff svarer også på andre spørsmål på denne bloggen, bl.a. et om førstekommuion.

Dagbladartikkel har skapt rekordbesøk på bloggen

Data/blogg /

Jeg må takke Dagbladet (og deres oppslag om kjente katolske konvertitter) for at bloggen min har hatt rekordbesøk de siste dagene. Vanligvis har jeg 300-400 besøk på en hverdag, og litt mindre i helgene. Og jeg hadde en dagsrekord på 695 besøk (fra mai måned), som ble slått i forgårs.

Allerede mandag økte trafikken litt, til 446. Så økte den kraftig tirsdag 30. september til 681 sidevisninger, som var nesten ny rekord:

Så kom rekorddagen 1. oktober, med 721 sidevisninger til sammen (jeg viser bre de sidene som er besøkt mest):

Så falt trafikken til litt mer normale 543 i går, og i dag vil jeg tro det blir ca 400, kanskje litt over.

Har bloggene makt og innflytelse?

Katolsk /

Damian Thompsons blog ‘Holy Smoke‘ er en svært kritisk stemme i debatten i Den katolske kirke i England. Så skarp at han mener at biskopene gjerne ville ‘kneble’ ham om de kunne. Da det ble arrangert et bloggermøte i London for en ukes tid siden, sammenlignet han de som møttes med dissidenter som møttes i Sovjetunionen før jernteppet falt, for å dele undergrunnslitteratur. Han er som sagt svært så skarp (men jeg leser ham fra tid til annen), og han reiser en interessant debatt om hvor vigtig bloggerne er. (Selv leser jeg i alle fall Father Z og NLM svært så ofte.)

A few nights ago I joined a group of Catholic bloggers in a pub in Victoria. They included the world-famous Fr Z from America, Fr Tim Finigan and Mac McLernon («Mulier Fortis»). We felt like a group of East European dissidents swapping samizdat literature in the 1970s.
There are liberal Catholic bloggers out there, but it is persecuted traditionalists who have seized control of cyberspace in the English-speaking world, with disastrous results for the secretive Futurechurch project.
Every vindictive move against the traditional liturgy is reported. Every slip is exploited. And, worst of all, conservative Vatican rulings can no longer be concealed from the faithful. No wonder the Bishops’ Conference of England and Wales discussed controlling blogs at its last meeting. …

But let’s move on to the wider issue of Pope Benedict’s programme of renewal for the Catholic Church. It is partly thanks to priest-bloggers such as Fathers Zuhlsdorf and Finigan that orthodox Catholics know the chapter and verse of Summorum Pontificum. …

Some blogs are more serious than others. The New Liturgical Movement, for example, is positively magisterial in its coverage of conservative reform. This is where you find small items of news that liberal bishops’ conferences would rather not see get out, such as yesterday’s announcement that Pope Benedict has appointed enthusiasts for the Old Rite as his personal liturgical advisers, clearing away the last remnants of the Piero Marini regime.

Elevasjon ved pavemessene – Johannes Paul II i 1985

Liturgi /

Ved pavemessene (til et stykke ut på 90-tallet) ble elevasjonen av den konsekrerte hostien og av kalken gjort på en spesiell måte; den ble vist til folket på alle kanter; til alle jordens hjørner. Gå 1:20 ut i videoen under for å se dette:

Jeg har funnet denne interessante informasjonen på bloggen NLM – som også viser en video der Pave Johannes XXIII feirer messen. De ønsker gjerne at pave Bendikt skal gjenopplive denne tradisjonen, og skriver:
Since we mentioned yesterday the application of the hermeneutic of continuity to the Ordinary Form by the example of the form of the elevation of the Host after the Consecration, I was reminded of one element of the tradition of the papal Mass which we have not yet seen restored: the special form of the elevation of the Sacred Species in the Solemn Papal Mass. This used to be performed in the following manner: after the «normal» elevation as done at every Mass, the Pope would turn by 90 degrees to the right (epistle side) and again elevate the Host/Chalice, then 90 degrees more to right (thus having his back towards the altar) for another elevation, and finally turn to the left by 270 degrees (thus facing towards the Gospel side) for a fourth elevation, before turning back towards the altar and setting down the Host/Chalice. In this manner he symbolically showed our Lord and God in the Sacred Species to the four cardinal points, i.e. the entire earth.

Kirken tvinger ikke, men tilbyr mennesker den katolske tro

Katolsk /

I dag sa pave Benedikt følgende (som passer inn i vår samtale om tro og samvittighet):
Benedict XVI highlighted how «the Church does not impose but freely proposes the Catholic faith, well aware that conversion is the mysterious fruit of the action of the Holy Spirit. Faith is a gift and a work of God, and hence excludes any form of proselytism that forces, allures or entices people by trickery to embrace it. A person may open to the faith after mature and responsible reflection, and must be able freely to realise that intimate aspiration. This benefits not only the individual, but all society, because the faithful observance of divine precepts helps to build a more just and united form of coexistence».

Ifølge Vatican Information Service sa han dette i et møte med biskopene fra Kasakstan.

Paven begynte talen til biskopene med med å invitere dem til å takke Gud, fordi «despite the severe pressures suffered during the years of the atheist communist regime, the flame of faith remained alight in believers’ hearts thanks to the zealous sacrifice of priests, religious and lay people».

After encouraging the bishops not to lose heart even though the Catholic community is «a small flock», Benedict XVI called on them to allow themselves to be guided by the Holy Spirit and «to keep the flame of faith alight among Christian people. Conserve and draw vantage from the important pastoral and apostolic experiences of the past», he told them. «Continue to educate everyone in listening to the Word of God and arouse, especially in the young, Marian devotion and love for the Eucharist. Spread the practice of the Rosary among families. Patiently and courageously, seek new forms and methods of apostolate, making it your concern to modernise them in accordance with today’s needs, bearing in mind the language and culture of the faithful entrusted to you care».

Kirkens læreembede og den enkeltes samvittighet

Katolsk /

I debatten på denne bloggen om Dagbladets artikkel om «kjendiskatolikkene», der noen av disse tok tok seg nokså store friheter mht til Kirkens lære, har jeg fått et konkret spørsmål:

(a) Mener du at en katolikk må være enig i absolutt alt det magisteriet til enhver tid lærer?
(b) Mener du det uansett er en (stor) synd å være uenig med magisteriet?
(c) Mener nåværende magisterium at det fins rom for ulike oppfatninger, også i enkelte lærespørsmål, eller forholoder det seg slik at Kirken uansett krever blind lydighet i ett og alt?

Til dette vil jeg svare at Kirken ikke stiller så veldig store krav; og at det er viktig å skille mellom tvil og direkte ulydighet i ord eller handling. Har man f.eks. problemer med noe av det Kirken lærer, så har man lov til å tvile. Man får tid til å jobbe med spørsmålet og prøve å få sin egen tro og samvittighet til å stemme med Kirkens lære.

Noe helt annet blir det om man offentlig (i menigheten eller i samfunnet) uttaler seg direkte mot Kirkens lære, det er selvsagt mer alvorlig enn å streve med spørsmålet. Og hvis man i praksis handler mot Kirkens moralske normer, da må man nok regne med at man synder.

Jeg har aldri opplevd at Kirken har krevd en blind lydighet, og dessuten krever ikke Kirken lydighet i alle salgs spørsmål, bare når det gjelder kjernepunktene i tro og moral.

Preken fra St. Dominikus kirke i Oslo

Katolsk, Liturgi /

St. Dominikus kirke er blitt nevnt en del på denne bloggen, bl.a. fordi mange av konvertittene som er intervjua i Dagbladets siste artikkel om katolisismen går det. Her er litt av p. Arnfinns preken fra sist søndag, ganske utfordrende og direkte – den kan leses i sin helhet her.

26. SUNDAG I ÅRET- 08; MATT 21,28-32

Brør og systre!
I evangeliet i dag talar Jesus inn i ein samanheng der han vil kalle det gamaltestamentlege gudsfolket, Israel, til ettertanke; han vil vekkje dei opp til å ta mot sin Messias. Leirarane i hans eige folk tok ikkje i mot han; medan mange av ”dei stille i landet”, mange av dei fattige, mange syndarar og mange sjuke trudde på han. Og etterkvart: Dei framande folkeslaga, heidningane, skulle kome til å opne seg for hans evangelium i store skarar..

Men det ligg også ein meir universell bodskap i Jesu ord i dag: Han går i rette med alle dei som tar sitt forhold til Gud for gitt og tenkjer at det er nok dersom formalitetane er i orden. Det det gjeld om, er aktivt å vende seg til Gud og svare på hans kall!

Tida for reint ’nominell’ kristendom er over. Frå keisar Konstantins tid på 400-talet, då kristendomen vart statsreligion, blei det om å gjere alt alle var med i den ytre folden – for ein kvar pris. …

Kyrkja består av dei som vågar å bryte ut av alle falske forventingar, og idag ikkje minst: vågar å bryte ut av det sekulære konformitetspresset! Kyrkja består av dei som vågar å angre, å skrifte, å begynne på nytt!

Din sosiale status, din velstand, din posisjon, di kyrkjelege stilling, dine merittar – ingen ting av dette er avgjerande. I framtida vil kristne menneske ha svært ulik bakgrunn og ha eit svært brokete livsmønster. Det dei har felles, er: Dei har innsett at dei har ingen ting å tape i denne verda, men alt å vinne i Guds rike; dei er kanskje blitt merka av livet, dei har vakna opp og innsett kva som er viktig, at:

… Bror og syster! Spørsmålet er kva du svarar på Guds kall i dag. Har du noko å angre; ei alvorleg synd, ei dødssynd? Eller ei ussel vanesynd, småting som har låst seg fast og som hindrar krafta og gleda i livet ditt? Også ein liten stein i skoen kan gjere det umuleg å gå til slutt.

Mange idag har vanskar med å tru. Men skal tru om ikkje den største vansken er å angre, å innrømme at eg treng ein ny start?

Skikk dere ikke lik med denne verden – en biskop snakker om homofili

Katolsk /

For et par uker siden hadde en amerikansk, katolsk biskop blitt invitert til å snakke til en «gay pride» gruppe katolikker. De hadde visst venta at han skulle støtte dem i deres valg av seksualliv, og blei så sinte da han klart presenterte Kirkens syn at noen gikk ut under biskopens tale, og arrangørene etterpå beklaga at biskopen var invitert til å tale. Her er litt av det biskopen sa:

Let me be clear here. Sexual intercourse, outside of the marriage covenant between a man and a woman, can be alluring and intoxicating but it will not lead to that liberating journey of true self-discovery and an authentic discovery of God. For that reason, it is sinful. Sexual relations between people of the same sex can be alluring for homosexuals but it deviates from the true meaning of the act and distracts them from the true nature of love to which God has called us all. For this reason, it is sinful.

Married love is a beautiful, heroic expression of faithful, life-giving, life-creating love. It should not be accommodated and manipulated for those who would believe that they can and have a right to mimic its unique expression. …

We should let the words of St. Paul haunt us and unsettle us: “Do not conform yourself to this age.” In so many ways we can allow ourselves to be duped, fooled, by the fads and trends of this age. It is far better that we allow ourselves to be drawn into the ways and the manners of Jesus. The Lord Jesus challenges us as he challenged his friend, Simon Peter, to not conform to what is fashionable and convenient. He has so much more to offer us. Do not think as others do. Let us think as God does. He shows us the way, the truth, and the life.

Les mer om dette i California Catholic Daily og hos Father Z.

Teksten til Dagbladets artikkel om katolisismen

Generelt, Katolsk /

En vennlig leser har sendt meg en pdf-fil av Dagbladets lørdagsmagasin. Etter å ha lest artikkelen gjennom ganske grundig, syns jeg vel ikke den er så sjokkerende som noen andre har ment – hva annet kunne man vente seg i Dagbladet? Noen konvertitter sier sjokkerende ting, men vi prester er jo faktisk vant til slikt, og ikke først og fremst fra konvertitter.

Her kan ivrige lesere få lese om både sterkt- og svaktroende katolikker, jeg har tatt med en hel del av teksten:

Røkelsen henger tungt i den katolske klosterkirka St. Dominikus på Majorstua i Oslo. Det er søndag formiddag og ute skinner sola. Inne fylles det dunkle rommet av gregoriansk sang og mennesker som dypper fingrene i vievann. Etter å ha gjort korsets tegn speider de etter en ledig plass på snart fullsatte benkerader. Forfatter Vetle Lid Larssen har dyttet solbrillene opp i den krøllete hårmanken. Han går ned på kne i stille bønn. Et par rader bak sitter den unge filosofen Hanne Andrea Kraugerud med et beige sjal om skuldrene. Høyreveteranen Lars Roar Langslet sier sin «ave-maria» i kor med medieviter og tidligere kulturredaktør i Dagbladet Hans Fredrik Dahl. Det er bare ståplasser igjen idet eksstatsråd Manuela Ramin Osmundsen og redaktørmannen Terje haster inn døra. Høymessen har allerede startet. Ekteparet Osmundsen småløper opp kirkegangen og finner seg likevel plass på første rad. Ingen religion har hatt like stor vekst i Norge de siste åra som katolisismen. Først og fremst skyldes tilstrømningen innvandrere, men i mylderet av polske håndverkere og vietnamesiske båtflyktninger fins også en rekke norske samfunnstopper: Skuespillere. Politikere. Forfattere. Redaktører. Professorer. Tv-personligheter. Musikere. Dommere. …

Teksten til Dagbladets artikkel om katolisismenLes mer »

I dag (29/9) feires Mikkelsmesse

Liturgi /

I dag feirer vi Mikkelsmesse, og som alltid kan vi lese avklarende om dagen på katolsk.no:
De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael blir navngitt i Bibelen. De blir nå feiret sammen den 29. september, som alltid har vært Mikaels minnedag. Dagen het på norsk Mikkelsmesse, Mikeli eller buferdsdagen. Dette er ikke en helgenfest i egentlig forstand, ettersom det dreier seg om engler.

Den hellige Mikael (navnet betyr «Hvem er som Gud?») var den erkeengelen som var lederen for de englene som var trofaste mot Gud. Han ledet dem i den seierrike kampen mot Satan og alle hans falne engler til forsvar for alle Guds venner. Helt fra begynnelsen av kristendommens historie er det vitnesbyrd om ærbødighet for ham, og han ble også æret av jødene. Han regnes som en av de sju englene som står for Guds trone (Tob 12,15; Åp 8,2-5). I den østlige ritus og mange andre steder regnes han som den fremste blant alle englene, «serafenes fyrste». … I den velkjente fortellingen i Johannes’ Åpenbaring (12,7-9) kan man lese hvordan Mikael og hans engler kastet den ildrøde drage med syv hoder og ti horn ut fra himmelen, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket. Historien om denne «krigen i himmelen» bidro til at Mikael i vesten ble æret som anfører for himmelens hærskare og beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet.

Les mer på katolsk.no

TILLEGG – Bønn til erkeengelen Mikael etter stille messe (TLM):
Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list.
Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age.
Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du,
med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder
som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden. Amen.

Dagbladet har skrevet om (radikal) katolisisme

Katolsk /

En av bloggens lesere skrev i går kveld om at lørdagsmagasinet i Dagbadet nå sist lørdag hadde en stor sak om katolisismen og den konverterte “kultureliten”. «Ord blir egentlig fattige, men hvordan er det at de alltid klarer å finne frem til disse dårlige katolikkene som alltid er i dissens med Paven, som aldri har klart å lære seg dette om kvinnelige prester, som ikke har fått med seg årsaker til HIV/AIDS i Afrika, og som i det hele tatt høres ut som Dagbladet selv? Ja, jeg vet, jeg vet: Dagbladet er ikke en kulturavis, ei heller en nyhetsavis, men et livssynsblad som ikke egentlig var ute etter å skrive om katolisismen in the first place, og egentlig er det ikke Dagladets feil at disse katolikkene finnes heller. Det jeg ikke kan skjønne er dissenterkatolikkene. Hva er vitsen liksom? Hva er agendaen her? Noe så dørgende dumt som å stå frem med navn og bilde om hvor inderlig provinsiell raddis man er.

Det var hederlige unntak. Jeg går ut fra at Bergren, Matlary og Helskog, for ikke å snakke om biskopen, har tenkt/håpt, at det kunne tjene til noe å stille opp. Noe det forhåpentligvis også gjør. Men likevel. Jeg opplever det som grovt diskriminerende og sjikanerende av både avis og dissentere å utsette oss katolikker for enda en runde med alarmerende kunnskapsløshethet om vår tro og Kirke.»

Selv har jeg ikke lest disse artiklene (jeg kan ikke finne det på nettet). Men en annen leser har allerede kommet med en kommentar: «Det forekommer meg at det var noen svært radikale “dissenterkatolikker” som i sin tid presset på for at Vaticanum II skulle ta klart avstand fra all form for slaveri. For min del er jeg glad for de vant just den kampen (mot de mer konservative) …»

Jeg håper å få tak i lørdagens Dagbladet og få lest artiklene. Kanskje andre av bloggens lesere har lest dem, og ønsker å ytre seg om innholdet her på bloggen?

Omnia, quæ fecisti nobis, Domine, in vero judicio fecisti, quia peccavimus tibi, et mandatis tuis non obedivimus:

Liturgi /

sed da gloriam nomini tuo, et fac nobiscum secundum multitudinem misericordiæ tuæ. — Beati immaculati in via: qui ambulant in lege Domini. – Alt du har gjort mot oss, Herre, har du gjort i rettferdighet, for vi har syndet mot deg, og vi har ikke fulgt dine bud; men herliggjør ditt navn, og gjør med oss etter din miskunn!

Dagens tekster handler – som inngangsverset viser – om at Gud er rettferdig, og at vi bare får en rettferdig dom for våre synder. Dette gjentas i første lesning, men der hører vi også om Guds tilgivelse når vi vender om. I evangeliet hører vi også om hvordan det er mulig (eller kanskje til og med lett) å fjerne seg fra en rett syndserkjennelse (pga. hovmot eller vane e.l.) og begynne å tro på seg selv og sin egen forstand og rettferdighet. Her er et utdrag av søndagens tekster:

Esekiel 18:
Hør da, Israels ætt! Går jeg ikke frem på rett vis? Det er dere som ikke gjør rett. Når en rettferdig mann vender seg bort fra sin rette ferd og gjør urett, skal han dø på grunn av dette. For den urett han har gjort, skal han dø. Men når den ugudelige vender om fra sin ondskap og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han berge livet. Han så alle synder han hadde gjort, og vendte om fra dem. Derfor skal han ikke dø, men leve.

Matteus 27:
Jesus sa: «En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: ‘Gutten min, i dag får du gå bort og arbeide i vinmarken.’ Men han svarte: ‘Nei, jeg vil ikke.’ Men senere angret han det og gikk. Derpå vendte faren seg til den andre og sa det samme til ham. Og han svarte: ‘Ja vel, herre.’ – men gikk ikke. Hvilken av de to var det nå som rettet seg etter farens vilje?» De svarer: «Den første».

Les alle dagens tekster og bønner. Og her er søndagens messe etter den gamle kalenderen.

Vårt Land: “Sunnmørsmunken Haram jubilerer”

Generelt /

«Hva har Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen, Dagen-redaktør Johannes Kleppa, historieprofessor Hans Fredrik Dahl, NRK-veteranen Ingolf Håkon Teigene og biskop Per Lønning til felles? Svaret er Arnfinn Haram.

Denne underlige, sammensatte buketten er blant bidragsyterne i «Sunnmørsmunken», festskriftet som utgis i anledning av dominikanerpater Arnfinn Andreas Harams 60-årsdag i dag, torsdag 25. september.» Slik kan vi lese på Vårt Lands nettsider.

I papiravisa kan vi også lese fleire karakteristikkar av han:

«Arnfinn Haram er ein merkeleg mann, i positiv meining av ordet. Litt av det merkelege ved han er at eg kan kalla han «min prest». Det er langt frå sjølvsagt, skriver DagenMagazinets vestlandske indremisjonsredaktør, Johannes Kleppa.

«Avstanden i høgd i kyrkjesyn mellom Arnfinn og meg dreier seg ikkje berre om små trim, men vi må helst bruke brannstige for å ha kyrkjeleg kontakt. Eg reknar meg som markant lågleyrkjeleg, og eg protesterer ikkje om nokon vil kalle meg flatkyrkjeleg. Slik sett konkurrerer eg gjerne med dei lågaste i Bergen by, medan Amfinn i si tid kunne konkurrrera med dei høgaste», tilføyer Kleppa som tegner et varmt og sterkt venneportrett av meningsmotstanderen som endte opp som katolikk.

… Og Harams nåværende biskopelige tilsynsmann, Bernt I. Eidsvig, hilser «sin venn og medbror» ved å friske opp minner fra sitt første møte med Haram og den høykirkelige (den gang lutherske) bevegelsen Kirkelig Fornyelse, som i januar 1973 var samlet til stevne på Gran.

«Jeg hadde på det tidspunkt gjort ferdig et semester teologi på Universitetet i Oslo, og hadde en klar og tydelig forståelse av meg selv som høykirkelig. Dette skyldtes nok mer sommerferier i England enn teologisk og liturgisk lærdom og resonnement. Selv om, jeg ikke noen gang fikk meg til å formulere en slik forventning, mente jeg nok at høykirkelige med selvrespekt burde lese Morgenbladet fremfor Vårt Land, de burde holde riksmålet i hevd, og huske at J.C. Heuch og andre tidligere hørykirkernenn også var høyrernenn. Jeg var med andre ord dårlig forberredt på mitt første Gran stevne.»

Men, skriver biskop Eidsvig, «Det gikk bedre på Gran enn man kunne ha flyktet. …

Vårt Land: “Sunnmørsmunken Haram jubilerer”Les mer »

Gratulerer med dagen, p. Arnfinn!

Generelt /


Pater Arnfinn Haram fyller i dag 60 år, og gratuleres herved hjertelig med dagen! Jeg er sammen med ham denne uka på katolsk prestemøte på Mariaholm, og i tillegg til det som står om ham på katolsk.no, fortalte han meg i går at han var ferdig på MF i 1978, og blei ordinert til luthersk prest av biskop With 16. desember 1979.

I disse dager er det også akkurat 10 år siden han ble ikledd dominikanerdrakta, 18/9-98. Han ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap 12. april 1998 i St. Olav i Oslo. Han avla sine evige løfter 23. august 2002 i St. Dominikus kirke i Oslo, og ble prestevia den 16. mai 2003 i St. Dominikus kirke av biskop Gerhard Schwenzer SS.CC.

Han er en ung 60-åring, noe bl.a. hans nokså ferske blogg vitner om, og hans store aktitvitet i inn- og utland foreteller om det samme. På et seminar som ble arrangert til hans ære sist lørdag, kom han også med disse friske tankene:
«Kjære vener! For å skræme litt liv i leiren på slutten av ein lang føredragsdag og for å antyde kva slags mental profil eg passerer denne milepelen med, vil eg velje som moto for det eg no seier, eit motto frå ein med-dominikanar, ein med-frater, mottoet til frater Girolamo Savonarola: ”Nova dicere novo modo”; Å seie nye ting på ein ny måte.

Dert dreiar seg sjølsagt ikkje om å forkynne nye sanningar; openberringa er avslutta, depositum fidei (trusskatten) er definert. Det dreiar seg om den ”trua som éin gong for alle er overgjeven til dei truande” (Judas brev). ’Novo dicere novo modo’ vil heller seie at dei gitte sanningane må bli som nye, som om dei blir giitt på ny! … «

Tanker om den tradisjonelle latinske messen

TLM /

På prestemøtet i Oslo katolske bispedømme har jeg snakka med fleire prester om framtida for den tradisjonelle latinske messen (TLM) i vårt bispedømme, og informasjonen jeg har samla fra ulike holm er litt nedslående. I Oslo (så vidt jeg forstod) er det så få som har skrevet under på ei liste å at TLM bør feires, at prestene ikke syns det er noe grunnlag til å starte opp. I Bergen er det ikke en gang produsert noe ønske om tradisjonell latinsk messe.

Flere prester i bispedømmet, i alle fall fem, har personlig interesse av å feire den gamle messen, tre av oss har gjort det, men interessen fra troende er ikke så stor at det blir mye av det.

Det andre jeg forstod fra samtalene, var at å oppleve en helt sille messe ofte ikke er så fruktbart for moderne katolikker. Man leser fra andre land om katolikker som opplevde en flott, sunget TLM – og som aldri har opplevd en høytidelig feira katolsk messe før. Da gjør den gamle messen en stort inntrykk. Men når man – som katolikker gjør i Norge – er vant med ganske (eller til og med svært) høytidelige novus ordo messer, med gregoriansk sang osv., da har ikke de tradisjonelle latinske messene samme apellen.

Jeg har selv lært svært mye av å feire den gamle messen, men jeg er faktisk blitt overbevist om at den gamle messen bør feires som dialogmesse eller sunget messe (der hele menigheten svarer Et cum spiritu tuo og Amen, og sier Kyrie og Gloria etc. sammen med presten). På den måten blir menighetenes deltakelse mer lik det vi har i novus ordo (og folk gjør det som pavene fra Pius X ivra for), bortsett fra den stille kanon, og styrkene i den tradisjonelle liturgien kommer fram på andre måter.

Skroll til toppen