sed da gloriam nomini tuo, et fac nobiscum secundum multitudinem misericordiæ tuæ. — Beati immaculati in via: qui ambulant in lege Domini. – Alt du har gjort mot oss, Herre, har du gjort i rettferdighet, for vi har syndet mot deg, og vi har ikke fulgt dine bud; men herliggjør ditt navn, og gjør med oss etter din miskunn!

Dagens tekster handler – som inngangsverset viser – om at Gud er rettferdig, og at vi bare får en rettferdig dom for våre synder. Dette gjentas i første lesning, men der hører vi også om Guds tilgivelse når vi vender om. I evangeliet hører vi også om hvordan det er mulig (eller kanskje til og med lett) å fjerne seg fra en rett syndserkjennelse (pga. hovmot eller vane e.l.) og begynne å tro på seg selv og sin egen forstand og rettferdighet. Her er et utdrag av søndagens tekster:

Esekiel 18:
Hør da, Israels ætt! Går jeg ikke frem på rett vis? Det er dere som ikke gjør rett. Når en rettferdig mann vender seg bort fra sin rette ferd og gjør urett, skal han dø på grunn av dette. For den urett han har gjort, skal han dø. Men når den ugudelige vender om fra sin ondskap og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han berge livet. Han så alle synder han hadde gjort, og vendte om fra dem. Derfor skal han ikke dø, men leve.

Matteus 27:
Jesus sa: «En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: ‘Gutten min, i dag får du gå bort og arbeide i vinmarken.’ Men han svarte: ‘Nei, jeg vil ikke.’ Men senere angret han det og gikk. Derpå vendte faren seg til den andre og sa det samme til ham. Og han svarte: ‘Ja vel, herre.’ – men gikk ikke. Hvilken av de to var det nå som rettet seg etter farens vilje?» De svarer: «Den første».

Les alle dagens tekster og bønner. Og her er søndagens messe etter den gamle kalenderen.

et ero illorum Dominus in perpetuum. – Jeg er folkets frelse, sier Herren. Jeg vil bønnhøre dem når de kaller på meg i trengsel, og jeg skal være deres Herre til evig tid.

Herren viser barmhjertighet og nåde og tilgir gjerne – dette er temaet for denne søndagens tekster, 25. søndag i det alminnelige kirkeår. I første lesning (Jesaja 55) hører vi: » … så vil Herren vise barmhjertighet, vår Gud, han vil gjerne tilgi. For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren. Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker.»

I evangeliet fra Matteus 20 hører vi lignelsen om mannen som betalte arbeiderne i vingården sin, og betalte de som hadde arbeida bare noen timer likke mye som de som hadde vært der hele dagen: «De som var kommet sent på ettermiddagen, kom frem og fikk hver en denar. Så da de første kom, tenkte de at de skulle få mer, men også de fikk en denar hver. Da de så det, begynte de å mukke høylydt mot husbonden: ‘De som kom sist, har ikke arbeidet mer enn en time, og så setter du dem likt med oss, som har slitt i solsteken hele dagen!’ Da vendte husbonden seg til en av dem og svarte: ‘Min venn, jeg gjør deg ikke noen urett. Var det ikke en denar vi kom overens om? Så ta det som tilkommer deg, og gå hjem. Men om jeg ønsker å gi sistemann her like så meget som deg, – har jeg ikke lov til å gjøre hva jeg vil med det som er mitt? Eller skal min godhet gjøre deg ond?'»

Les alle dagens tekster og bønner. Her er dagens tekster og bønner i den gamle kalenderen, 19. søndag etter pinse.

Jeg fikk dette bildet fra en leser i forgårs og syns faktisk det er svært morsomt, spesielt hvis man forstår hva alle de ulike komponentene henviser til: 50% mindre Bugnini, organisk utvikla, 100% første kanonbønn, 50 % latin etc.

Bildet er faktisk noen måneder gammelt – og er henta fra www.creativeminorityreport.com – men jeg hadde ikke sett det før. Men personen som sendte meg det er en svært uttalt tilhenger av TLM, så det er faktisk litt underlig at han her tar fram et av pave Benedikts viktigste punkt; at arbeidet med liturgien (først og fremst) skal forbedre feiringa av den nye messen.

– in quo est salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salvati, et liberati sumus. – I vår Herres Jesu Kristi kors er all vår ros. I ham er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse. Ved ham er vi frelst og fridd ut.

Denne festen for korsets opphøyelse er svært gammel, og har for det meste blitt feiret på 14. september. Tradisjonen sier at det hellige kors ble funnet i Jerusalem på denne datoen i år 330 – av keiserinne Helena. Fem år senere ble korset vist fram for de troende for første gang, på samme dato. På katolsk.no kan man lese mer om denne festen.

I svært mange år har man også lest den kjente teksten fra Filipperbrevet på denne dagen, som viser hvor dypt Jesus ydmyka seg, og hvor høyt han derfor ble opphøya – men siden 1969 har vi dessverre) slutta å knele mot slutten av teksten:

Jesus Kristus voktet ikke sjalu over sin stilling som Guds like, selv om han var av guddoms rang. Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden, ja, døden på et kors! Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre, så høyt, [her pleide alle å knele] at alle ting i Jesu navn skal bøye kne, i himmelen, på jorden og i dypet. Og hver en tunge skal forkynne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faderens ære. (Filipperbrevet 2, 5-11)

Les alle bønnene og tekstene for dagen – og les bønnene og tekstene for TLM.

En sogneprest har restaurert alteret på bildet over, og sist helg og kommende helg feirer han alle messene ad orientem (så langt har han ikke bestemt seg for å gjøre dette permanent). Slik skriver han selv om dette:

In order that the parish can see our newly restored altar in its full beauty, and used as it was intended when it was built by our forefathers, during this weekend and next I am celebrating the Masses at the high altar ad orientem, that is, facing the high altar rather than “facing the people” at the small altar as most of us are accustomed. The phrase “ad orientem” means “toward the East”, and this phrase is used to describe this posture because, in the early Church, most churches were built so that the altar faced the East. The East, being the direction of the rising sun, was seen as symbolic of Christ, as He is our Sun of Righteousness, the Light of the World, and the Daystar of the new dawn.

Sometimes people refer to the posture of ad orientem as the priest celebrating Mass “with his back to the people”, but this is a mistaken way of looking at it. The idea isn’t that the priest “has his back to the people”, but that he and the people are facing the same direction, that is, united in facing the Lord at the altar. Our holy father Pope Benedict has encouraged the re-appropriation of this ancient custom, urging us to “turn toward the Lord”, and has used it himself in public celebrations of the Eucharist. … I hope that we all may have our faith enriched and gain a new perspective on the liturgy by making use of this ancient tradition over the next two weeks.

På bloggen NLM er dette kommentert og det er også en diskusjon om forandringene som er gjort. Bl.a. har flere lesere sagt at prestens stol på bilder står feil; den bør heller settes inn mot veggen, ved ministrantenes stoler. Her er kommentarene fra NLM:

One cannot overstress the importance of the reclamation of ad orientem as part of parish liturgical practice …

Det gamle alteret er blitt restaurert og tatt i bruk igjenLes mer »