Sist søndag ble det feiret en missa cantata i sørvest Berlin (Schlachtensee), i De hellige tolv apostlers kirke. 120 mennesker møtte opp til denne første ‘gamle’ messen kl 08.30 om morgenen. Les mer om messen her.
Det fins også videoer av hele messen (se nedover), og man kan velge hvilde deler av messen man ønsker å se.
Introitus
Kyrie, Gloria, Collecta, Epistel
…
Initiatativet til konferansen om den tradisjonelle latinske messen, som nå pågår i Roma, er tatt av en gruppe som kaller seg ‘Unge og tradisjonen’ – Giovani e Tradizione. Bildet viser plakaten de har laga til konferansen – og her er oversikten over programmet.
Det har blitt nevnt i (det katolske) nyhetsbildet av kardinal Castrillon Hoyos har klaga på at enkelte tradisjonalister kommer med urimellig krav (f.eks. om at bare den gamle messen skal tillates), samtidig skriver Father Z. i dag at mange katolikker har store sår etter mange år med utvanna liturgi – spesielt kommer det mange slike signaler fra Italia.
I dag hadde L’Osservatore Romano en artikkel kalt: Il rito romano antico e la secolarizzazione. Parole, gesti e segni che hanno plasmato l’Europa Professor Roberto de Mattei hold et foredrag om dette på konferansen som markerer at det er ett år siden pave Benedikts utvidede tillatelser til å bruke den gamle messen trådte i kraft. Den romerske messen som pave Damasius og pave Gregor den store kodifiserte var med og formet hele Europa (også etter at samfunnsinstitusjonene ellers ble oppløst) gjennom sine ord og sine handlinger. Denne liturgien kan også i vår tid hjelpe oss katolikker å fokusere på det hellige og hjelpe oss til å stå imot sekularisering. (Og det er disse gestene og handlingene jeg personlig finner så fornyende i TLM.) Noe av artikkelen er allerede blitt oversatt til engelsk her:
The Ancient Roman Rite and Secularization – Words, gestures and signs that have shaped Europe
The traditio is expressed in the handing over of the truths destined to form the depositum fidei, but is also a searching for ways in which these truths are transmitted, a searching for symbols and rites that effectively express these truths. Every truth in fact translates into a liturgy, according to the well-known formula of Prosper of Aquitaine, lex orandi, lex credendi.
The description of the Eucharist on Sunday bequeathed to us by St. Justin (Justin, Apologia, 61-62, 65-67) attests to us, even before the year 165, the ritual practices of the Roman Church, «in which – as Saint Irenaeus wrote – the tradition come down from the apostles was faithfully kept «. …
Den gamle romerske liturgien og sekularisering; ord, gester og tegn som har formet EuropaLes mer »
En amerikaner deltok i en messe i Seoul i sommer, og forteller at han ikke på 40 år hadde merka messens hellighet så tydelig (Heldigvis opplever vi nesten samme holdning til messen også i katolske menigheter i Norge.):
I couldn’t understand a word—it was entirely in Korean—but I was deeply moved. There were no rich vestments, incense, Gregorian chant, or Renaissance polyphony. Nevertheless, I felt—as I have rarely felt in the last forty years—that this was a Mass as Mass was meant to be. The reverence was profound, the sense of being in a sacred place powerful. It was very Catholic and at the same time very Eastern. At the elevation of the consecrated Host, a gong sounded softly and everyone bowed deeply from the waist and held that posture for several seconds, until the gong sounded again. The same at the elevation of the chalice. At the “kiss of peace,” there was no shaking of hands and “superficial chumminess”. Rather, people silently bowed to those around them. Of course, bowing has always been a part of the mass, and even in the western countries we are supposed to bow at the words “by the power of the Holy Spirit, he was born of the Virgin Mary and became man” in the creed. But hardly anyone does bow over here, and the few who do make a perfunctory nod of the head. In Korea, everyone made a deep and extended bow at that part of the creed. …
Albrecht Dürer (1471-1528): Die sieben Schmerzen Mariä (ca 1496-97), Alte Pinakothek, München.
I dag minnes Kirken Jomfru Marias smerter, ei markering som vokste fram fra 1100-tallet og i hele Den katolske Kirke fra 1727. Les mer om dagen på katolsk.no. Og her er de sju smertene:
1) Den hellige Simeons profeti ved Jesu fremstilling i tempelet (Luk 2,35).
2) Flukten fra barnemorderen Herodes til Egypt (Matt 2,13-21)
3) Den tre dager lange ettersøkningen av den tolvårige Jesus i Tempelet (Luk 2,41-50)
4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata, fremstilt i Den fjerde stasjonen i Korsveisandakten (jf Luk 23,27)
5) Jesu korsfestelse og den sorgen Maria måtte holde ut stående under korset (Joh 19,25-27)
6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, fremstilt i Den trettende stasjonen i Korsveisandakten, i kunsten fremstilt som Pietà
7) Jesu begravelse, fremstilt i Den fjortende stasjonen i Korsveisandakten.
Le culte liturgique est l’expression suprême de la vie sacerdotale et épiscopale, comme aussi de l’enseignement catéchétique. – The liturgical cult is the supreme expression of priestly and episcopal life, as also of catechetical teaching.
Slik innleda pave Benedikt det han sa om den tradisjonelle latinske messen til de franske biskopene i går. Både for presten/ biskopen privat og for tjenesten (her nevnes katekesen spesielt) står messen absolutt i sentrum. Det er derfor ikke underlig at messen får mye oppmerksomhet. (Legg merke til at ordet ‘kult’ her brukes både på fransk og engelsk.)
Etter denne innledende setningen fortsetter paven å snakke om den gamle messen og sin «frigivelse» av denne; at han håper det han har gjort vil bygge ned spenningene i Kirken:
Your duty of sanctification of the people of the faithful, dear brothers, is essential to the growth of the Church. I was prompted to specify in the Motu proprio Summorum Pontificum, the conditions of the exercise of this duty, regarding the possibility of using just as well the missal of Blessed John XXIII (1962) as that of Pope Paul VI (1970). Fruits of these new provisions have already seen the light of day, and I hope that the indispensable pacification of spirits is, thanks be to God, coming about. I appreciate the difficulties that you encounter, but I have no doubt that you can achieve within a reasonable time satisfactory solutions for all, so that the seamless robe of Christ does not tear further. No one is too many in the Church. Everyone, without exception, must be able to feel at home, and never (must he feel) rejected. God who loves all men and does not want to lose any entrusts to us this mission of pastors by making us the Shepherds of his sheep. We can but thank him for the honour and trust that he has placed. Let us strive therefore to be always servants of unity!
Les mer om dette på engelsk – og lese hele pavens utsagn på fransk.
Biskop Ole Christian Kvarme får på ny sterkt kritikk, og som vanlig fordi han følger Den norske kirkes bestemmelser – da han fredag prøvde å stoppe en ekteskapslignende homofil kirkelig handling i Oslo. Og i dag skriver Vårt Land ganske sjokkerende at Norges justisminister her uttaler seg svært kritisk som vanlig statskirkemedlem – men en minister kan selvsagt ikke være «vanlig» kirkemedlem. Kvarme fortjener på nytt katolikkers støtte, når han nå igjen prøver å forsvare det tradisjonelle kristne synet på ekteskapet.
OPPDATERING:
Kvarme har svart ganske skarpt på justisministerens uttalelser, gjennom et brev til kirkeministeren. Les det HER (pdf-fil):
DagenMagazinet har skrevet på lederplass en sterk støtte til biskop Ernst Oddvar Baasland, som jo er oppe i en helt annen type problemer. De skriver: «Det er blitt det kjent at en domstol har slått biskopen og hans kone konkurs. Det er det ingen grunn til å kommentere her i avisen. Men tabloide mediekommentatorer har nå vist tegn til å kreve biskopens avgang. Det er det derimot god grunn til å kommentere, med et stikk motsatt votum og en direkte oppfordring: Ikke gå av, biskop Baasland.» Avisa oppgir også en epost-adresse der man kan sende en støtte til Baasland.
Jeg formidler gjerne videre en støtte til disse to lutherske biskopene, som jeg møtte på en svært positiv måte i løpet av mine første år som student.
Bloggen The New Liturgical Movement minnes at det i dag er akkurat et år siden pave Benedikts nye tillatelser om den tradisjonelle latinske messen trådte i kraft.
De skriver at den gamle messen på dette året har blitt mye bedre kjent (i enkelte katolske krefter, vil jeg nok legge til) og viser mange bilder av de aller første høytidelige messene som ble feira i fjor – for første gang på nesten 40 år. Bildet jeg har tatt med er fra et presteseminar i St. Louis i USA.
– in quo est salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salvati, et liberati sumus. – I vår Herres Jesu Kristi kors er all vår ros. I ham er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse. Ved ham er vi frelst og fridd ut.
Denne festen for korsets opphøyelse er svært gammel, og har for det meste blitt feiret på 14. september. Tradisjonen sier at det hellige kors ble funnet i Jerusalem på denne datoen i år 330 – av keiserinne Helena. Fem år senere ble korset vist fram for de troende for første gang, på samme dato. På katolsk.no kan man lese mer om denne festen.
I svært mange år har man også lest den kjente teksten fra Filipperbrevet på denne dagen, som viser hvor dypt Jesus ydmyka seg, og hvor høyt han derfor ble opphøya – men siden 1969 har vi dessverre) slutta å knele mot slutten av teksten:
Jesus Kristus voktet ikke sjalu over sin stilling som Guds like, selv om han var av guddoms rang. Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden, ja, døden på et kors! Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre, så høyt, [her pleide alle å knele] at alle ting i Jesu navn skal bøye kne, i himmelen, på jorden og i dypet. Og hver en tunge skal forkynne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faderens ære. (Filipperbrevet 2, 5-11)
Les alle bønnene og tekstene for dagen – og les bønnene og tekstene for TLM.
En sogneprest har restaurert alteret på bildet over, og sist helg og kommende helg feirer han alle messene ad orientem (så langt har han ikke bestemt seg for å gjøre dette permanent). Slik skriver han selv om dette:
In order that the parish can see our newly restored altar in its full beauty, and used as it was intended when it was built by our forefathers, during this weekend and next I am celebrating the Masses at the high altar ad orientem, that is, facing the high altar rather than “facing the people” at the small altar as most of us are accustomed. The phrase “ad orientem” means “toward the East”, and this phrase is used to describe this posture because, in the early Church, most churches were built so that the altar faced the East. The East, being the direction of the rising sun, was seen as symbolic of Christ, as He is our Sun of Righteousness, the Light of the World, and the Daystar of the new dawn.
Sometimes people refer to the posture of ad orientem as the priest celebrating Mass “with his back to the people”, but this is a mistaken way of looking at it. The idea isn’t that the priest “has his back to the people”, but that he and the people are facing the same direction, that is, united in facing the Lord at the altar. Our holy father Pope Benedict has encouraged the re-appropriation of this ancient custom, urging us to “turn toward the Lord”, and has used it himself in public celebrations of the Eucharist. … I hope that we all may have our faith enriched and gain a new perspective on the liturgy by making use of this ancient tradition over the next two weeks.
På bloggen NLM er dette kommentert og det er også en diskusjon om forandringene som er gjort. Bl.a. har flere lesere sagt at prestens stol på bilder står feil; den bør heller settes inn mot veggen, ved ministrantenes stoler. Her er kommentarene fra NLM:
One cannot overstress the importance of the reclamation of ad orientem as part of parish liturgical practice …
Det gamle alteret er blitt restaurert og tatt i bruk igjenLes mer »
Slik uttalte pave Benedikt seg om bord i flyet på vei til Frankrike (fra John Allen):
“There is no opposition at all between the liturgy approved by Vatican II and the liturgy celebrated according to the old rite,” the pope said.
Instead, the pope insisted that his 2007 ruling constituted an “act of tolerance” towards Catholic who feel attached to the rite of the Mass in use before Vatican II (1962-65). …
“Certainly, there are different accents” between the two rites of the Mass, Benedict said, but fundamentally they express the same faith. He also said that “development” in the liturgy is a natural feature of church life in every century.
The Vatican spokesperson, Jesuit Fr. Federico Lombardi, had asked journalists travelling with the pope to submit questions in advance. He then read four to Benedict, all in French, and the pope responded in French.
En leser av bloggen spurte meg i dag tidlig: «Jeg kjenner jo godt til dette i teorien, men det kunne være interessant å høre mer om avlat har noen betydning for oss katolikker i Norge i dag? Har vi for tung luthersk balast til forholde oss til det? Sigrid Undset samlet visstnok på «indulgenser», men jeg føler meg faktisk alltid litt brydd når avlat kommer opp, spesielt i forhold til andre kristne. Har det gått litt ut på dato?»
Gått ut på dato har avlat (selvsagt) ikke, men min erfaring sier også at norske katolikker tenker lite på skjærsilden; på hjelp med de «timelige syndestraffene», både for seg selv og for sine kjære. Det er f.eks. sjelden at norske katolikker ber om messer lest for sine kjære avdøde, noe katolikker fra andre land og kulturer ofte gjør.
Kanskje leserne her kan komme med sine egne innspill og reaksjoner; hva tenker dere om avlat og bønn for de avdøde, og hva skal til for å gjøre oss norske katolikker mer katolske?
Oslo katolske bispedømme kom i går med informasjon rundt striden om sognepresten i Hamar:
Bispedømmet anket kjennelsen om gjeninntreden (i stillingen som sogneprest på Hamar) til Borgarting Lagmannsrett. Den 4. september avsa lagmannsretten kjennelse med følgende slutning:
1. Begjæringen om gjeninntreden tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, for noen instans.
Kjennelsen, som er avsagt under dissens 2-1, innebærer at presten ikke har krav på å fungere i bispedømmet mens saken pågår. Lagmannsrettens begrunnelse er prinsipiell. Den fastslår at gjeninntreden vil «innebære et betydelig inngrep i et forhold som tradisjonelt har vært underlagt kirkens indre selvstyre. En slik inngripen etter en eventuell dom i kirkens disfavør, vil være dramatisk nok. Men en slik inngripen allerede før en eventuell rettskraftig dom, er enda mer dramatisk. Særlig gjelder dette når det – slik flertallet ser det – er høyst usikkert om den endelige dommen vil være i kirkens disfavør».
Oslo katolske bispedømme er tilfreds med at lagmannsretten har forstått hvor alvorlig den katolske kirke ser på konsekvensene av Oslo tingretts beslutning. Utover dette ønsker ikke bispedømmet å kommentere saken som fortsatt ikke er endelig avgjort i rettsapparatet.
Både Vårt Land, DagenMagazinet og Hamar arbeiderblad skriver om dette, men jeg syns ikke de gjør det så klart at dette bare er en midlertidig kjennelse – inntil saken er ferdig behandla i rettssystemet.
Jeg leste i dag tidlig en diskusjon om hvordan den katolske messen helst bør begynne . Helst med inngangsverset/ introitus som er satt opp for dagen, men dette brukes veldig sjelden i Norge nå. Dernest kan man begynne med en inngangssalme (som de fleste gjør i vårt land), og her liker jeg å bruke en salme som takker/ priser Gud for hans storhet og hans omsorg for oss. Men man kan (dessverre) også åpne messen med en «gathering song» (svært vanlig blant katolikker i alle fall i USA) som fokuserer veldig mye på det horisontale, på det fellesskapet vi har i messen.
Denne diskusjonen handler nota bene ikke først om fremst om musikksmak, den handler (syns jeg) om hvordan man får hjelp til å samle seg om det mest sentrale i messen; møtet med Herren, der vi hører Hans ord og bærer fram Kristi fullkomne offer for Faderen.
Så til det jeg leste i dag tidlig:
The Holy Sacrifice is the main reason we come to mass, and even if people don’t entirely understand that explicitly, the idea that we are there for deeper reasons than social ones is a pervasive understanding even today in the Catholic Church. A chipper, welcoming song just doesn’t connect with the Catholic sense.
What happens is this. People arrive and kneel to pray. There is usual a sense of quiet and this is very much to be valued. Suddenly the music begins, and you are called on, and sometimes badgered incessantly, to pick up your hymnal and sing and sing. It goes on for a few verses, and the mood is transformed dramatically and decisively from penance and quiet to loud celebration. Then it stops. The priest is at the altar, though you didn’t see him get there, since your head was buried in a book. The penitential rite begins. The shift is too dramatic. You have time for neither authentic celebration nor authentic penance, and this is vaguely annoying.
The phrase «gathering song» really must be completely retired from use. …
Hvordan starter messen – med introitus, inngangssalme eller “Gathering song”?Les mer »
Jeg diskuterte for ikke lenge siden om messen/ nattverden fokuser på Jesu måltid med apsotlene, eller enda mer på hans offerdød på korset. Når vi ser på fokuset i selve Skjærtorsdags kveldsmesse blir dette enda klarere:
Slik er nemlig messens introitus:
Nos autem gloriari oportet in cruce Domini nostri Iesu Christi: in quo est salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salvati, et liberati sumus. – I vår Herres Jesu Kristi kors er all vår ros. I ham er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse; ved ham er vi frelst og fridd ut.
Graduale (bare i den gamle messen):
Christus factus est pro nobis obediens usque ad mortem, mortem autem crucis. V.: Propter quod et Deus exaltavit illum: et dedit illi nomen, quod est super omne nomen. – Kristus er blitt lydig for oss til døden på korset. Derfor har også Gud opphøyet ham og gitt ham et navn som er over alle navn.
Jeg leste om dette i kommentarene til en post på bloggen The New liturgical Movement, som tar utgangspunkt i salmevalget i messen.
«Gathering song» implies that Mass is something like a family reunion, a dinner party, a staff meeting, or some other people-center event in which people just sort of show up and enjoy each other’s company.
This idea immediately followed Vatican II and comes from the Protestant experience. The Mass for Catholics became mainly a meal where people get together to eat, and so we have the family atmosphere of a meal for the Mass. I think we are slowly getting away from this view and going back to look traditionally at the Mass mainly as a sacrifice, and like all sacrifices it incorporates the meal aspect. But the music has still not been following this change. In fact the best way to accelerate the change is to change the music.
Which raises the question of the celebration of the Last Supper on Maundy Thursday, coincidentally, with the introit of this Sunday: the introit of MT does not celebrate the Last Supper as a meal, but as a sacrifice of Christ on the cross within the Eucharistic meal of the evening. In fact the famous gradual Christus Factus Est says everything about Maundy Thursday; but following the change of emphasis after Vatican II that gradual was extricated from Maundy Thursday in the Novus Ordo and placed on Palm Sunday.
I ca 40 år har «alle» godtatt hjernedødkriteriet, dvs. at man kan bli erklært død selv om hjertet fortsatt slår. Bl.a. for organdonasjon har dette vært viktig, fordi organene da kan tas svært tidlig. Nå ser det ut som at noen katolikker stiller spørsmåltegn med dette, og ønsker å gå tilbake til det gamle dødskriteriet; at hjertet slutter å slå.
I alle fall var det en artikkel i Vatikanets egen avis L’Osservatore Romano, som tok til orde for dette:
The pope’s newspaper has called into question whether cessation of brain activity is enough to certify a death. And with this, it has reopened the discussion on taking organs from «warm cadavers» while the heart is still beating. The scholars of the Pontifical Academy of Sciences are even more critical. …
Beneath the surface, however, doubts are growing in the Church. From Pius XII on, the pronouncements of the hierarchy on this question have been less clear-cut than they appear. This «ambiguity» of the Church is illustrated in an entire chapter of a book published recently in Italy: «Brain death and organ transplant. A question of legal ethics,» published by Morcelliana in Brescia. The author is Paolo Becchi, professor of the philosophy of law at the universities of Genoa and Luzern, and a pupil of a Jewish thinker who dedicated concerned reflections to the question of the end of life, Hans Jonas. According to Jonas, the new definition of death established by the Harvard report was not motivated by any real scientific advancement, but rather by interests, by the need for organs for transplants.
But it is especially in the Church that critical voices are gaining strength. Since 1989, when the Pontifical Academy of Sciences took up the question, Professor Josef Seifert, rector of the International Philosophical Academy of Liechtenstein, advanced strong objections to the definition of brain death. At that conference, Seifert’s was the only dissenting voice. But years later, when from January 3-4, 2005, the Pontifical Academy of Sciences again met to discuss the question of the «signs of death,» the positions had been reversed. The experts present – philosophers, jurists, neurologists from various countries – found themselves in agreement in maintaining that brain death is not the death of a human being, and that the criterion of brain death, not being scientifically credible, should be abandoned.
Om ikke lenge skal pave Benedikt til Frankrike, og den franske (ganske radikale) avisa Le Figaro har et stykke om de liturgiske forandringene som franskmenn da kommer til å se. Stykket bygger i stor grad på et intervju med pavens MC, Guido Marini, og kan leses på engelsk her og fransk her. Her er litt av innholdet:
«Benedict XVI wants to emphasize that the norms for distributing Communion in the Catholic Church are still in force. One has indeed forgotten that the distribution of Holy Communion in the hand is due to an indult, an exception, one might say, given by the Holy See to the episcopal conferences that request it.» He recognizes that Benedict XVI has a «preference» for communion in the mouth but that «the use of this modality does not detract from the other modality, to receive the host in hand.» However, he observes, «to receive the host in the mouth highlights the truth of the Real Presence in the Eucharist, it helps the devotion of the faithful and introduces more easily into the sense of mystery. So many aspects it is important to stress today and urgent to recover.» Nothing, therefore, of a papal fantasy. These changes in liturgical forms are part of a clear vision of Benedict XVI and explicitly expressed in Rome by several interlocutors close to him: «To achieve, ultimately, a liturgical synthesis between the Mass of Paul VI and that which tradition can contribute to it as enrichment.»
På Father Z.’s blog var det nylig en liten diskusjon om det var godt og korrekt å gi en velsignelse til barn og andre som ikke mottar kommunion i messen. Mange syns vel at spørsmålstillinga er overraskende, siden dette er så vanlig i Norge. Men mange vet sikkert at man ikke kan regne med at prestene forstår hva man ønsker når man i andre land i Europa går fram for å motta en velsignelse under kommunion – og at en slik velsignelse ikke er beskrevet i noen kirkelige dokumenter.
Personlig ser jeg ikke denne praksisen som et problem (det gjør heller ikke Father Z.), men det er lenge siden jeg slutta å tegne barna med et kors på pannen med de samme fingrene som jeg bruker til å ta i hostiene. Nå legger jeg de tre andre fingrene av høyre hånd (minus tommel og pekefinger) på barnas hode og gir dem en velsignelse.
Det burde nok startes en debatt om hvor forsiktig man bør være for å unngå at partikler fra de innviede hostier spres rundt omkring. I den tradisjonelle latinske messen er jo reglene for dette svært strenge, og jeg skulle ønske at den gamle tradisjonen kunne påvirke dagens praksis i større grad.
Digi.no har i dag en undersøkelse der brukerne sier hvilken nettleser de foretrekker, De datainteresserte folka som besøker dette nettstedet har litt uvanlige preferanser (se over), siden det er nesten ingen der som anbefaler Internet Explorer. Jeg har selv heller ikke brukt IE på 8 år, og stemte i dag på Firefox – mest fordi denne nettleseren har hatt effektive reklamefilter i flere år.
Men etter at jeg hadde avgitt svar, ble jeg oppmerksom på Privoxy, en mellomtjener (proxy) som kan stoppe reklame på alle nettlesere. Jeg installerte den og den fungerer perfekt (så langt jeg kan se). Denne nye oppdagelsen kan få meg til å bruke både Opera (som jeg brukte tidligere en del år) og den nye Chrome (som jeg har prøvd en hel del i det siste) mer – to nettlesere som ikke har egne reklamefilter.
På mine egne nettsider ser vi (under) en litt mer normal bruk av nettlesere – det er jo fortsatt Internet Explorer folk flest bruker.
Du er rettferdig, Herre, og din dom er rettvis. Gjør med din tjener etter din miskunn! Salme 119 (118), 137.124
Herren er sannelig rettferdig og full av miskunn. Tekstene i dag er temmelig alvorlige, og handler om hvordan vi alle (men mest biskopene og også prestene) har et ansvar for å rettlede og tale til rette andre kristne som farer på ville veier. Dette er svært så tydelig i første lesning fra profeten Esekiel 33, (7-9):
Så sier Herren: Og du, menneske, jeg har satt deg til vokter for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du gi dem en advarsel fra meg. Hvis jeg sier til en ugudelig mann: «Du skal sannelig dø», og du ikke advarer ham mot det liv han fører, da skal han dø fordi han har syndet. Men deg vil jeg kreve til ansvar for hans død. Men advarer du ham mot hans gudløse liv for at han skal vende om, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin synd. Men du har berget ditt liv.
Første del av evangeliet, fra Matteus 18, 15-20, tar opp akurat det samme temaet:
På den tid sa Jesus til disiplene: «Dersom din bror synder, så gå til ham og forklar ham det på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, ta da enda en eller to med deg, slik at ‘saken kan bli gjort opp ut fra to eller tre vitners utsagn’. Vil han heller ikke høre på dem, så legg saken frem for kirken; og nekter han til og med å høre på kirken, da skal han for deg stå i samme stilling som en hedning, eller en tolloppkrever. …
Les alle messen bønner og tekster.
Den gamle messen har som vanlig samme inngansgvers, men helt andre tekster – SE HER.
